Farmen!

Her i Norge sliter vi med innvandring og innvandrernes tilpasning. I Israel kan problemene minst tidobles, men der er de fast bestemt på at de skal løses. – Også i Israel er det barn og unge som blir definert som alene, og utallige tiltak er satt i gang for å skaffe dem et nettverk og en tilhørighet. Vi besøkte en farm!

Der oppholdt det seg 130 problemgutter fra 14 – 18 år. Ingen av dem hadde et fullstendig hjem bak seg. Noen hadde mistet foreldrene sine, noen hadde mødre og fedre som ikke fungerte, noen var var blitt misbrukt som små og hadde fått psykiske skader. Vi fikk selvsagt ikke vite hvem og hva, men vi fikk være sammen med dem en hel dag, og det var en strålende opplevelse!

Det var like før jeg tok med meg hjem en liten 12 år gammel røver. Han var litt yngre enn de andre, men hadde glimt i øyet og sjarm i massevis. Evgenij het han og kom fra Russland. Han ligner på “Emil fra Lønneberget” og stotret i vei på engelsk og når jeg kunne bidra med litt haltende russisk, gikk det bra. Han var veldig god på “Computer” sa han. Det er jo ikke jeg, men jeg har klart å skaffe ham computerkontakt! Så får vi se -.

Det var full skolevirksomhet på farmen. Barna var delt inn i grupper med en “husmor” for hver. Hun hjalp til med lekser, sang for dem om kvelden, kjøpte klær til dem og løste problemer med dem. Jeg snakket mye med en slik “mamma”, og ble igjen slått av hvor mye noen gjør for andre. Det var en nydelig ganske ung dame. Hun elsket guttene sine, var dypt religiøs, men fulgte aktivt med i alle slags aktiviteter. Og slike var det mange av!

Det er en svær farm. For de som hadde problemer med å gå langt i +40o, ble det stilt en liten buss til disposisjon. Guttene kan velge aktiviteter. Da vi kom, fikk vi først en liten rideoppvisning. Det var hester nok til alle som ville ri, men de måtte også ta ansvar for hestene, og det krever nok en del fritid!

For de som har sansen for husdyrhold, er det bare i sette i gang. Der trengs det stell og foring av mange slags rare dyr, – strutser og kaniner, geiter og gjess, “bambier” og eksotiske fugler, f.eks.

Mens vi gikk omkring der, kom det en gutt bort til meg og spurte om jeg ville male gjerdet for ham? For sikkerhets skyld hadde han alt klart – malingsspann, plasthansker, pensel og forkle. – Det er klart at jeg malte gjerdet! Men det var så varmt at malingen tørket mens jeg strøk den på, så det var uhyre effektivt. Flere andre hadde også fått malejobber, så guttene kunne kanskje ta det litt roligere en stud. Vedlikehold av hus og ting var åpenbart ett ansvar for en gruppe.

Endeløse jorder skal betjenes, selv om jordbruket i Israel ligger litt nede for tiden. Men på farmen var det full aktivitet!
– En dramagruppe, en musikkgruppe, en datagruppe – ingen av guttene gikk og drev dank, og frivillige studenter fra Haifa stilte til enhver tid opp som instruktører og pådrivere. Dramagruppen oppførte en pantomine om en mann som prøvde å svindle en annen, skikkelig moro var det. Sånne gutter er jo så hengslete og keitete, samtidig som de syns de er voksne og barske. Det tror jeg de blir også, etter fire år på farmen – voksne og arbeidssomme, trygge og glade. Og glade ble alle over å se 130 flotte gutter som kunne havnet i rennesteinen eller i dop-grøfta istedenfor kunnskap, verdier, ferdigheter og trygghet. Helt sikkert får de også venner for livet!

Michael Melehior, sa en gang jeg klaget min nød over gamle jøder som hadde problemer med å få komme til Israel fordi de var hjelpetrengende – “Ingen gamle går på gaten i Israel” – Det er egentlig fantastisk. Ikke mange unge går på gaten heller. Det må være tusenvis av tiltak og tilbud – ikke bare slik at de kan komme hvis de vil, men det drives aktivt kartleggingsarbeid for å finne frem til de som trenger spesiell støtte og oppfølging for å komme i gang. Barn og unge, voksne og gamle hentes inn til et nytt liv i sitt nye hjemland! Det er til å bli begeistret av! Og Farmen er sannelig et besøk verdt!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 6/2003.

Er det mange jøder igjen i Russland?

Noen av de russiske jødene som allerede er kommet til Israel. Stående er Zeev Dasjevski, grunnleggeren av Machanaim-senteret i Jerusalem. (Foto: HJH)

Egentlig er det et godt svar som forteller mye om situasjonen der borte. Faktisk trodde jeg at vi nå var kommet så langt at det var mulig å slå fast et nøyaktig tall, og mange har prøvd seg på det. Men saken er vel at vi aldri kommer dit.
Mennesket og Livet er ikke noe regnestykke, tingene er ikke heller alltid slik at de kan rubriseres.

Russland er et veldig rike. 11 tidssoner dekker det – alene – det overstiger vår fatteevne.

Det lever enorme folkemengder i byer og tettsteder vi aldri har hørt om – de fleste av oss – og de lever under de forskjelligste forhold. Ikke på langt nær alle har TV, kanskje de aller fleste bare har lokalavisen! Millioner på millioner er lut fattige og har mer enn nok med å holde det gående. Idyller som Sandefjord, Søgne eller Alta finnes ikke.

Vi besøkte kirken til et fantastisk pastorpar i Moskva. De har en blomstrende menighet på 800 medlemmer, vokst frem fra et lite husfellesskap på 80-tallet. I tillegg har de syv assosierte menigheter, de har stått midt i en strøm av mirakler. Pastor Pavel fortalte at Norge var det første utlandet han hadde kommet til. Da tenkte han at dette måtte være Guds eget kongerike på jord! – Det er ikke sikkert han ville ha sagt det sammen i dag, vi har greid å søple til samfunnet vårt ganske kraftig de siste ti – tolv årene.

Er du sikker på at alle jødene vil hjem til Israel? Var et annet spørsmål. Igjen var svaret kryptisk: “De skal lære å ville!” – – “Israel vil” – er et annet svar. “Bibelen forteller oss at de skal hjem”, er et tredje. Kanskje de alle kan samles i dette ene – “Israel trenger dem!”

Skepsis kan være bra. Ting må tåle å bli belyst – og det vi slett ikke vil havne i, er svermer!
Noen hadde også hørt at mange russiske jøder reiser
tilbake igjen.
Er det da noen vits i å drive med dette?
– Svaret er ja på begge spørsmål.
Ca. 4 % er reist tilbake, men ingen av dem har frasagt seg sitt israelske statsborgerskap! – Motivene for å dra
tilbake er forskjellige.
Noen vil prøve å starte en business og tjene litt penger, noen reiser tilbake for å påvirke. Men altså – ingen har droppet sitt israelske statsborgerskap. Det ville da også være usedvanlig dumt. Ingen som har vandret rundt i Moskvas boligstrøk og som kjenner Israel – vil være i tvil om valg av oppholdssted!

100.000 hjemløse befinner seg i dag i Moskva og de har 1.600 herbergsplasser til rådighet!

Metro’en er blitt et yndet tilholdssted. Der er det varmt, og endeløse rekker av mennesker er hele tiden på vei. Det er forholdsvis lett å tigge til seg noen slanter. Men nå har Moskva by bestemt seg for å rense Metro’en for slike som plager andre folk med tiggingen sin.

Det var “Moscow News” som fortalte dette, de skrev også om Svetlana med en 2-åring som var kommet fra Kiev for å tigge. Hun greide ca. 500 rubler pr. dag = ca. 105 kr. Det måtte hun greie seg med, og i Kiev hadde kun fire barn til!

Det bor ti millioner mennesker i Moskva. En million av disse er stormrike, og de vises godt i bybildet. Mercedes har sitt premiemarked i Moskva. Men ni millioner er lut fattige.

Vår kontaktmann der borte er sjefsforsker ved Lebed-instituttet. Han tjener 90 dollar i måneder. Han kjøper ingenting og kjører gratis i Metro’en fordi han er over 55 år!

Jødene lider ikke i Russland i dag, selv om gravplasser skjendes og antijødisk graffiti finnes.

Men jøder har levd skjult i 70 år, og nye generasjoner er vokst opp. Kanskje en bestemor vet at barnebarnet er jøde, men hun tør ikke si det. Det er mange slike historier. Jeg kan nevne en som er helt “fersk”! En mann på 74 år hadde fått brev fra en gammel tante like før hun døde. Hun fikk ikke fred før hun fikk fortalt ham at han var jøde. Mannen var vokst opp på et barnehjem og hadde senere fått fosterforeldre som ga ham Ivanov som etternavn.

Ingen papirer i verden viste at han het Feldmann, og han visste heller ingenting om dette selv.

Det kunne skrives bok om hvordan noen gadd å ta tak i dette og hjelpe denne mannen. Men de lyktes, og i dag er han i Israel, evig takknemlig mot de som hjalp ham.

Det var Edvard Alekseev for fortalte dette, han har hovedansvaret for jødiske sentre mellom St. Petersburg og Moskva. Nå setter de opp en hjemmeside for oss på russisk. Moderne mennesker bruker Internett enten hjemme eller på jobb – eller de søker på spesielle Internett-kaféer, f.eks., og vi ble overbevist om at dette er et utmerket virkemiddel i arbeidet med å få jødene hjem – enten det dreier seg om 500.000 eller 5 millioner! Siden heter HAVERIM som er det hebraiske ordet for vennskap, og tre flagg skal vaie som illustrasjon, det norske, det russiske og det israelske. Mange har allerede klikket seg inn på den, selv om det foreløpig bare har vært rammen som har fungert.

Så jobber vi i vei for det som er vår store visjon. – Jødene skal hjem. Og vi tror vi er midt i Guds plan med den!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 3/2004.

Takk fra Ulpan Akiva

40.000 dollar er mye penger, men hver syvende uke tar de inn 2 – 300 nye immigranter og loser dem trygt igjennom språk-kaoset til de kan greie seg selv ut i jobb- og boligmarkedet. Det er uten tvil Israels beste “ulpan”, og det er ikke få som har valgt seg Netanya-området som bosted, nettopp for å kunne gå på Ulpan Akiva. Myndighetene betaler en viss sum pr. elev, men den blir mer og mer symbolsk etter som sparekniven kutter og kutter.

Tidligere har de skaffet en balanse i budsjettene sine ved at turist-elevene betaler godt for seg, og i gode tider var hybelbyggene fulle av elever fra hele verden. I de siste kriseårene har selvsagt dette også forandret seg. I dag er de lykkelige for 8 – 10 betalende elever.

Det er ikke noe problem å forstå at pengene fra Norge er kjærkomne, men det er likevel en stor oppmuntring å få glade tilbakemeldinger. Derfor deler vi dem gjerne med dere som jo er de som har gitt pengene!

“For Ulpan Akiva er “Hjelp Jødene Hjem” den strålen av lys som skinner i mørket og som alltid er der i øyeblikk der vi virkelig trenger lysstrålene, skriver de i takkebrevet. Gaven fra HJH kom i et kritisk øyeblikk for oss, sannsynligvis ledet av den Allmektiges hånd!

I dag var det en trist dag for staten Israel. – Jom Hazikaron – minnedagen over de falne.

Vi sørger over 21.851 døde soldater som er falt siden etableringen av staten Israel og over drapene på 950 uskyldige kvinner, barn og nye innvandrere i terrorangrep gjennom de siste tre og et halvt årene. Minneseremonien var så rørende at tårene rant hos alle som var til stede.

Vi hadde også besøk av tre unge soldater som er kommet uten sine foreldre og som fortalte om livet i det militære. Det er ikke lett å være 20 år, alene og i krig. Men språket hadde de fått på Ulpan Akiva!

Situasjonen her hos oss er ytterst problematisk. Men jeg insisterte på at vi skulle fortsette som før og gi immigrantene et fullt kulturprogram, slik at de virkelig skal ha følelsen av å være kommet hjem og bli fullverdige medlemmer av samfunnet!”

Takk til alle i HJH for alt dere gjør for oss alle gjennom denne velsignede virksomheten.

Gud velsigne dere alle – undertegnet Esther Peron, direktøren for skolen.”

Så vet vi at pengene er kommet frem og at de gjør sin gjerning akkurat slik de er ment, til å hjelpe hundrevis av nye immigranter til et nytt og aktivt liv i deres nye hjemland. Og der trengs de og det haster!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 4/2004.

På Hadassa-konferanse i Jerusalem

Her er noen av de over 600 legene som arbeider på Hadassa-sykehuset. Sykehuset, som har ca. 5000 ansatte, er et viktig prosjekt for HJH. De etterutdanner og hjelper mange innvandrere. (Foto: HJH)

En ung fransk lege fortalte med bilder og film om sine erfaringer fra arbeidet blant sultrammede i Afrika. Han var 29 år, men hadde allerede en lang merittliste. Hans foreldre satt på første benk og felte tårer, det førte naturligvis til at mange lommetørklær kom frem!

I alt var det ca. 250 deltagere fra 22 land. Frankrike stilte med en uventet stor gruppe, noe som alle gledet seg over. Og mange av disse unge menneskene kom nettopp fra Frankrike. Tenk om det hadde vært mulig å engasjere en tilsvarende gruppe fra Norge! De ville uten tvil hatt stor utbytte av det. Israel har mye å tilby og mye å lære bort.

I to intense dager varte konferansen – en dag var en luksusdag – med bl.a. vandretur i Gamlebyen. De to andre dagene var fordelt mellom det store sykehuset i Vest-Jerusalem, Ein Kerem og det mindre på Oljeberget eller Mount Scopus. Det var det opprinnelige og i dag er det både et lokalsykehus for øst-regionen og et forskningssenter.
I 1912 ble sykehuset etablert, og navnet ble valgt etter Bibelens dronning Ester. På hebraisk er navnet Hadassa, og hennes symbolstatus i Israel er høy, ikke bare rundt Purin-tider!

Hadessa-sykehusene er der for folk i nød, og de redder mange, mange liv. Men de har tre hovedparoler: Å redde liv – å undervise – å forske. Disse tre går ofte over i hverandre, og til sammen har de gitt Hadessa-sykehusene verdensry.

Nå kan man jo være kynisk og si at de har særlig god tilgang på hardt skadde og traumatiserte pasienter, slik at forskingsmaterialet er stort, men de oppnår fenomenale resultater, og de sparer seg aldri. Inntreffer det en katastrofe, møter alle opp av seg selv og jobber så lenge det er behov. Ingen behøver å ringe rundt eller krangle om overtidsbetaling. – “Det er bare sånn det er,” sa de.

Forskning er dårlig betalt overalt, og i en periode oppdaget de at unge, dyktige leger droppet ut og valgte andre veier. Øyeblikkelig satte de inn tiltak for å oppmuntre dem til å bli, og de greide å snu trenden, bl.a. ved å lønne dem dramatisk mye bedre og ved å legge til rette arbeidstid. De laget et eget program for dette, og hvert år velger de ut fem av de beste og gir dem gullsjansen.

I en hilsen sa direktøren for sykehusene – Shlomo Bar-Josef: “Det er alltid et fjell av arbeid foran oss. Men vi prøver å leve opp til vår strålende fortid, og vi kjemper oss gjennom en vanskelig nåtid i det vi møter fremtiden med entusiasme. For fremtiden er der for å bli erobret – med mer legedom, mer kunnskap og mer læring!”

De holdt seminarer for oss og ga oss av sin kostbare tid. Nyvinninger og metoder ble forklart og fortalt oss, og alt etter de forutsetningene vi hadde, ble vi informert. – “De fremragende menn og deres maskiner” – var ett tema. Det dreide seg om nevrokirurgi, og umulige kasus for få år siden, er det nå mulig å behandle. De poserer her, “nobelpriskandidatene” – og det artige er at også de er kommet fra alle verdens kanter – fra USA – England, Argentina, Sovjet, India, Kina og Holland til Israel, der de i høy grad er blitt ressurspersoner.

Etikken er et kapittel for seg. Som ved andre israelske sykehus, blir alle pasienter tatt imot og behandlet likt. Terrorister og ofre får samme oppmerksomhet, og palestinere og israelere, muslimer og jøder får den samme ekspertisen. Det går mange historier om betydningsfulle personer fra “fiendeland” som dukker opp og ber om hjelp – og får den.

Vi spurte om de greide å holde følelsene i sjakk, og det mente de gikk rimelig greit. Et liv er et liv, og deres jobb var å redde det. De innrømmet likevel at det av og til kunne bli litt anspent, men de gikk aldri på akkord med seg selv. En arbeidsløs araber hadde f.eks. kommet til dem fra den andre siden. Han hadde en gutt med hjerteproblemer og hadde vært i Amman for å få hjelp. De kunne operere gutten for 10.000 dollar, men det var en umulig sum for araberen. Så dukket han opp ved Hadassa-sykehuset og fikk hjelp. Gutten ble frisk og fin, og regningen var i null!

Det er mange slike solskinnshistorier.

I en paneldebatt fanget psykologen min interesse. Hun hadde ansvaret for å bringe folk igjennom traumer, og ble spurt om hun drev med gruppeterapi. Det er jo så moderne her hos oss. Men – nei, det var en ekstra belastning, mente hun. Poenget var å få personen til å akseptere det som hadde hendt enten det var psykisk eller fysisk forferdelig – og så sette strek og gå videre. Har du mistet et ben, blir det bare enda tristere å skulle assosiere seg med en som hadde mistet et øye, f.eks. Hun hadde noen overbevisende synspunkter på dette. Det er noe med det fjellet som vi må forsere, fordi det jo ikke forsvinner!

Barneavdelingene er et kapittel for seg. Der satser de enormt, men likevel er de det tristeste på hele sykehuset. Å se små barn som lider, er nesten ikke til å holde ut, det er fantastisk at noen gjør det.

La oss slutte denne lille Hadessa-omtalen med en hilsen fra Sharon … Deres nærvær i over 30 land rundt omkring i verden har vært av stor betydning for Israel. Det har også den kunnskapen dere har frembrakt, hatt. Måtte deres arbeid fortsatt ha fremgang og bidra til at drømmen om fred og fremgang for vårt land går i oppfyllelse.

Og fra president Kazav; en noe mer pompøs hilsen: “Fra Jerusalem – den evige hovedstad i Israel og det eneste sentrum for verdens jøder er det meg en glede å sende delegater og gjester mine hjerteligste hilsener”.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 3/2004.

Nå kommer to-trinns innvandringen

Han er selv det han kaller en “two-step”-immigrant, født og oppvokst som jøde i Danmark, jobbet på kibbutz i Israel ett år, reiste hjem, men oppdaget at Israel var hans hjemland. Han kalte det å bli Israel-infisert, og mange har nok opplevd det. Som ny representant for Jewish Agency/Keren Hayesod var han naturlig nok full av entusiasme og ideer. En av disse handlet nettopp om denne “two-step”-innvandringen.

Vi har jo allerede så smått engasjert oss i USA-russerne, men nå lurte han på om vi hadde kapasitet til også å hjelpe til i Tyskland! Det vil jo avhenge av pengestrømmen, men prosjektet er interessant nok. Det er ufattelig at så mange som 130.000 russiske jøder har valgt å dra til Tyskland – av alle steder – heller enn til Israel. Men Tyskland sliter med et skyldproblem, og de har nok et behov for å rette opp noe, som egentlig er uopprettelig. De har tilbudt penger, bolig og jobb til jøder som ville bosette seg der, og mange lar seg friste av slikt. Jeg har faktisk hørt at Tyskland håper å få tilbake like mange jøder som bodde der før krigen, men nå trekkes trådene den andre veien.

Mange av jødene trives dårlig, og Israel har begynt å arbeide med å motivere dem til å dra hjem. Mange har allerede reagert positivt, og det er dette som har fått betegnelsen “to-skritt-utvandring”. Fra Russland til Tyskland eller USA er ett skritt, videre til Israel blir skritt nr. 2.
Vi ønsker dem hjem og vil gjerne være med å hjelpe, men neste budsjettmøte er i september, da ser vi hva vi har å gå på. Men i alle fall er dette en spennende trend.

Det andre prosjektet vi fikk presentert, er et utdannelsesprosjekt for ungdom som faller utenfor. Det dreier seg om teknologi og computerkvalifisering, om å lukke det sosiale gapet mellom ny og veletablert ungdom. Det kan nok hende at det havner litt langt ned å bunken, vi har allerede flere program for barn og ungdom i den kategorien.

Men Israel kjemper seg opp til overflaten, det er enormt mange behov og mange som hjelper. Og pågangsmotet mister de aldri. Det er i seg selv en stor inspirasjon for oss alle!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 4/2004.