Innlegg

Også i år holder Ein Yael sommerleir for vanskeligstilte barn

Dette er en praktisk, men vanskelig oppgave som krever samarbeid. (Foto: Jerusalem Foundation)

Her har de vært ute i naturen og hentet leire, bearbeidet den og laget krukker. Andre dager har de klippet sauene, vasket ullen, kardet og spunnet. Så har de farget garnet og vevet med det.
De har lært om landets historie og hvordan man skal ta vare på naturen. Og de har løst praktiske oppgaver og ikke minst fått nye venner og masse frisk luft. Tusen takk.

Naturen gjør noe med dem i et levende museum

Liat Rosner, Alan Freeman i Jerusalem Foundation samt Oded Regev i Ein Ya'el forbereder seg på nok en travel sommer med hundrevis av barn på sommerleir.

Skolebarn fra hele Israel besøker Ein Ya'el hele året. Storinnrykket kommer til sommeren når 120 barn hver dag deltar i ulike aktiviteter over 15 dager fordelt på tre puljer. (Foto: Jerusalem Foundation)

Barna er ivrig opptatte med å lære hvordan man kan lage egne lærsandaler. (Foto: Jerusalem Foundation)

Lite visste vi om hva denne “oasen” oppe i skogkanten sør i Jerusalem var for noe før vi ankom en regnfull dag. Utstyrt med regnjakke og plastikktrekk til blokk og kamera, oppdaget vi et fint steinhus på den aktuelle adressen. Lettet banker vi på døren. Oded Regev tar i mot. Han er bestyrer og samarbeider nært med Jerusalem Foundation og direktør Alan Freeman.
-Hva er Ein Ya’el?

-Et levende museum, kommer det kjapt. -Vi tar imot skoleklasser og barnehager på dagbasis hele året, forteller han.
Akkurat nå forbereder Regev og hans lille stab seg på barna som skal komme i den jødiske påsken når de har lang skoleferie. En myk start på forberedelsene før storinnrykket til sommeren. Da kommer det grupper med opptil 120 barn daglig i 15 dager hver fordelt på tre puljer. Det er disse gruppene HJH støtter spesielt via Jerusalem Foundation.

Kildevann
Stedet ble oppdaget for 80 år siden. Da fant man restene etter en 2000 år gammel romersk boplass og etter en villa med mosaikk på gulvene. Det er en naturlig kilde her, og romerne hadde bygd en renne fra oppkommet som fremdeles renner og ender opp i flere bad og bassenger. Stedet ligger ved veien som romerne brukte da de skulle videre opp til Jerusalem. Derav navnet Ein Ya’el. Ein betyr kilde, mens Yael har flere betydninger. En av dem ligner på arabiske Yalla og hebraiske Alyia – gå opp (til et hellig sted).

Lærer fra grunnen
-Alt lå til rette for å gjøre stedet til en utdanningsinstitusjon, fortsetter Regev. Som unggutt var han ofte i området med familie og venner. Han så mulighetene. -Vi lærer barna hvordan våre forfedre levde; hvordan de dyrket korn og knuste det til mel, presset olivenolje, plantet urter, vevde stoff til klær, melket geitene, lagde ost, plukket inn egg fra hønsegården, matet dyrene, utformet kopper og tallerkener av leire. Barna deltar i alle disse aktivitetene i små grupper. Mange skoleklasser fra hele landet kommer hit en hel dag fire ganger i året for å følge årstidenes aktiviteter. På sommerleirene har vi opptil førti studenter som veileder barna. Disse studerer selv fagene de underviser i og støttes av en fagperson eller kunstner innen hvert felt.

-Når temaet på skolen er innhøsting, kommer klassen hit blant annet for å lage mel. De “skiller klinten fra hveten” og knuser innholdet. Så baker de eget pitabrød og steker det i oven vi har bygget utenfor, forteller Regev. Spiser sitt eget bakverk og nyter. De har også program hvor foreldrene er med på barnas aktiviteter en hel dag.

Sommerbarna
Alan Freeman og informasjonssjef Liat Rosner i Jerusalem Foundation jobber med uttallige prosjekter for sameksistens og utvikling i Jerusalem. Men “naturparken” Ein Ya’el står deres hjerter svært nær.

-Hvor kommer barna som deltar på sommerleirene fra?

– Fra mange land. Her har vi innvandrerbarn fra Russland, Etiopia, arabiske barn, barn fra ultraortodokse familier, sekulære, ja, fra alle tenkelige lokalsamfunn. Felles er at de bor i Jerusalem. Vi henter dem i busser ved halv åtte-tiden om morgenen og bringer dem tilbake ved 15-15-30-tiden om ettermiddagen. Det er svært viktig for innvandrerbarn å få komme sammen med andre barn. Her blir de integrert fordi de lærer å finne ut av ting ved å skape og forstå noe sammen, understreker Freeman. -Her lærer de hverandre å kjenne, hverandres språk, opplever naturen, kulturen, kunsten og dyrene sammen. De koser med dyrene og de kan få terapeutiske ridetimer på hest. Det siste er ikke vi ansvarlige for, men tilbudet finnes her. De lærer å bruke kroppen sin – i og med naturen. Bare det å putte bena i vann eller sitte under et tre kan være en stor opplevelse for mange, sier han.

– Foreldrene betaler for oppholdet her?

– Ja, de fleste gjør det. Men det er mange barn som virkelig har behov for å komme hit men hvor foreldrene absolutt ikke har råd til å betale hva det koster. Mange lever på et eksistensminimum.

Utvikling kan endres
– En undersøkelse viser at gjennom de siste 30 år har det vokst opp en generasjon som ikke har noen relasjoner til naturen. De har aldri fått noe i livet sitt fokusert på naturen og har ingen føleser for den. Spørsmålet er derfor: Hvordan ser vi på fremtiden? Hvordan vil vi at verden skal bli? Hvordan lære seg gjenbruk? En utslitt dongeribukse? Eller bluse? En knust vase? Forfedrene ville kanskje sydd en veske av det utslitte stoffet og en knust vase kan kanskje brukes som pynt i en leirkrukke…? smiler Freeman forsiktig.

– Hvorfor er det viktig å gi støtte til Jerusalembarns sommerleir, Freeman?

– Vi har en lang, varm sommer i Jerusalem. Befolkningen i byen er yngst i landet. Halvparten er under 18 år. De er også de fattigste i landet. De som gir pengegaver via Hjelp Jødene Hjem gjør noe fantastisk ved å gi de fattigste barna i Jerusalem en sjanse til å berike sine liv. Vil legge til et ordtak som er enormt viktig for meg: Kan du redde ett liv, så redder du en hel verden! oppsummerer Alan Freeman.

Youth Futures – “brobyggerne” gir barn en framtid

Avskjedstund for Jerus (t.v), Eli, Rachel, en annen jente som ville være med på bildet, og gruppens "brobygger" Dina.

Hva er så det? Unge mennesker mellom 21 og 25 år får spesiell opplæring og går inn i skolen og gis ansvaret for å følge opp en gruppe på ca 15 barn. Barna trenger hjelp til å bryte ut av et uønsket negativt atferdsmønster. Mange av dem er blant de 774.000 israelske barna som lever under fattigdomsgrensen. Andelen nye immigranter er stor. Mange av barna som har fått være med i prosjektet har svak språkutvikling og kommer fra store søskenflokker. De har stort utbytte av litt ekstra, personlig oppmerksomhet.

De unge lederne skal fungere som rollemodeller og må beherske hebraisk og barnas morsmål. Dermed kan de være kontaktleddet mellom elev og foreldre på den ene siden og lærer, skole og kommunale hjelpetjenester på den andre. Det er ikke godt for immigrantforeldre å få oversikt over hvilke tiltak som finnes, for å hjelpe barna. I mange tilfeller er alle slike hjelpetiltak totalt ukjente for mennesker med for eksempel etiopisk bakgrunn.

Vi kommer inn i et stort aktivitetsrom, der en gruppe barn på ni og ti år sitter og maler på små treesker. Gilde farger og spennende glitter og ørsmå plastfigurer som kan limes på. De har ventet spent på oss, og er kjempesjenerte. Jeg får sitte ved bord sammen med Jerus – som stolt forteller på hebraisk at hun er oppkalt etter Jerusalem – og Rachel som er så sjenert at hun nesten ikke får fram navnet sitt. Jerus maler sin eske om tre ganger, før den blir som hun vil ha den. Jeg må male hennes navn med latinske bokstaver på den til slutt. “Brobyggeren” Dina småprater og oversetter, fyller på mer maling i skålene.

Til avskjed tas det bilder og jeg får to gode klemmer. Dette er ikke et prosjekt som HJH støtter, men som det likevel var givende å se. Kanskje vil de få tilskudd et annet år. Her opplevde vi hvordan man med enkle midler kan skape engasjement og tilhørighet til skolen hos barna. “Brobyggerne” eller “skytsenglene” gjør en stor innsats for at barna skal finne seg til rette og etter endt utdannelse skal bli til nytte og glede for seg selv og samfunnet.

“Åh, slike skulle jeg ønske vi hadde hatt, da vi kom til Israel og Miki begynte på skolen her”, sa Mona Beck, som skriver for oss, da jeg møtte henne senere. “Du aner ikke hvor vanskelig det er å forstå rundskriv fra skolen, som ny immigrant. Vi viste jo også hvilken hjelp og støtte som sannsynligvis fantes der ute i samfunnet, bare vi lette. Tenk på de andre, som ikke har hørt om for eksempel dysleksi en gang.”

 

Det var flott å være på leir

Barn fra vanskeligstilte familier, ofte nye immigranter, har fått to ukers dagplass på leir. Dette er den eneste ferien disse barna får og det er fint å komme litt bort hjemmefra, slippe å henge i gata, men gjøre noe helt annet. På leiren får de lære mye om landet sitt, livet i gamle dager og å ta vare på naturen. Og så blir de kjent med nye barn og styrker sin selvtillit gjennom forskjellige aktiviteter.
Vi har nettopp fått bilder fra leiren 2009 og det later til at den nye sklia var en stor suksess. Barnas hilsener taler for seg selv.

“Det var mest gøy i vannsklia”
“Det var så varmt at det eneste vi orket den ene dagen var å ligge i sklia”
“Takk for to fine uker med masse aktiviteter”
“Danseinstruksjonen var topp”
“Kule ledere ga instruksjon på rare måter”

Ein Yael – en sommerleir i fortiden

Gutter i kopier av datidens klær prøver seg på å dreie en mugge.

Barn på vei inn i fremtiden.

Mange barn av nye immigranter kommer inn under gruppen vanskeligstilte. Skoleferien kan bli ganske
lang, når man ikke har slektninger å dra på besøk til og familien ikke har økonomi til å reise på ferie. Det
går ikke bare å sparke fotball i gata eller henge på senteret uke etter uke, mens “alle” de andre er bortreist. Da er det viktig å ha et godt tilbud noe av tiden.

I Jerusalem kan skolebarn søke om plass på en sommerleir utenom det vanlige. Hver dag blir de hentet med buss og kjørt til en arkeologisk park i utkanten av byen. Sammen med nye venner får barna prøve seg som pottemakere, fargere, saueklippere, bakere; alt gjort som i gamle dager. Barna utvikler nye ferdigheter og de immigrantbarna som for eksempel kommer fra Etiopia kan kanskje vise de andre hvordan en pottemaker virkelig arbeider – for det har de nemlig selv sett der.

Dagen blir full av opplevelser som gir barna forståelse for landets historie og de får erfare hvordan det var å leve i Erez Israel for ca 2.000 år siden. I tillegg til å gi feriebarna et godt alternativ til livet på gaten, knytter det dem sterkere til landet. Gjennom en opplevelse av å gjøre noe morsomt, lykkes med praktisk arbeid og få nye venner – kan immigrantbarna lettere slå rot.

Barna er Israels framtid. Vi vil hjelpe Israel med å ta vare på dem! Takk for at du bidrar, så mange kan dra på leir nå i jubileumsåret.

Jerusalem Foundation forener arabere og jøder

Visepresident Alan Freeman i The Jerusalem Foundation gleder seg over alle gode mennesker i Norge som bryr seg om hva som skjer i Jerusalem.

Gjennom førti år har vi til nå investert ganske nøyaktig seks milliarder norske kroner i Jerusalem by, svarer Alan Freeman, visepresident i The Jerusalem Foundation – byens ledende, ikke-offentlige organisasjon.

– Vi har satt i gang over 2000 prosjekter og fått i stand enda flere aktiviteter for beboerne, smiler han stolt – vel vitende om hvem bidragsyterne er. Foreningen har tre prioriterte oppgaver: 1) Forbedre fellesskapets livskraft, 2) skape et blomstrende kulturliv og 3) hjelpe til å fremskynde forståelsen mellom de menneskene som lever i Jerusalem.

– Jeg vil snakke om det livskraftige fellesskap først. 750 000 mennesker bor i Jerusalem. Av disse er 450 000 jøder og 300 000 arabere. Jødene som bor her, kommer fra over 100 forskjellige land. Hver med sin egen kultur og karakteristikk. Så det store spørsmålet har vært og er: Hvordan skape tilhørighetsfølelse for alle?

Entreprenører
Freeman ser mot veggen og fortsetter stille: – Mange av oss er overlevende eller barn av overlevende fra Holocaust. Vi fikk aldri noen sjanse til å slå røtter før opprettelsen av staten Israel. Endelig fikk vi muligheten – for første gang på 2000 år. Oppgaven ble da å fortsette prosessen.

Vi har på disse 40 årene bygget 20 kommunesentre, mer enn 400 parker og hager, samt foretatt 26 arkeologiske utgravninger som binder oss til fortiden og gir en nær tilknytning til Jerusalem. Videre har vi opprettet over 50 daghjem og barnehager. Vi har også åpnet en rekke kultursentra med museer og teatre. Alt dette er med på å føre folk sammen slik at de føler seg hjemme. Men en av de største utfordringene er å få trukket med de fattigste. Jerusalem er Israels fattigste storby, mye på grunn av mange ultraortodokse jøder og araberne – som har mange barn og ofte lever i fattige kår. Jerusalem har heller ingen industri, handelsveier eller havn. Men vi tror på å hjelpe folk til å stå på egne ben slik at de skal klare seg selv. Man tråkker ikke på menneskers selvfølelse ved å gi dem en håndsrekning. Det gjør man derimot ved ikke å tilby dem muligheter til utdanning og jobb.

Vi har investert i de unge, slik at de skal kunne få et mer produktivt liv enn foreldrene. Der den offentlige undervisningen ikke strekker til, stiller vi opp med leksehjelp og ekstratimer. Vi lager teatergrupper etc. slik at det skapes nettverk og vennskap mellom ulike grupper innvandrere og de som allerde har bodd her noen generasjoner.

Møteplasser
– Hvordan klarer dere å få integrert muslimer og jøder?

– I parkene er det lekeapparater som alle småbarn vil leke i. Vi tenker at der barna er kommer foreldrene.

Stolt forteller han om en ny skole som åpnes i september, for 500 barn. Skolen ligger midt imellom det jødiske boligområdet Pat og den arabiske bydelen Beit Zafafa. Her skal 250 jødiske barn og 250 arabiske barn få plass, halvparten jenter og halvparten gutter. Skolen har kostet 90 millioner kroner.

– De fleste barn har to foreldre. Det betyr at 1000 foreldre ofte vil komme sammen. Alle har slektninger og venner som også vil komme til tilstelninger ved skolen. Slik skaper vi møteplasser som gir kontakt og forståelse, understreker Freeman. Han opplyser at de har andre lignende møteplasser i Jerusalem, hvor ca 25 000 jøder og arabere møtes på lignende premisser.

“Mikke Mus”
– Nylig ble det vist en video i vestlige medier om et barnetv-program som har gått hver fredag formiddag for muslimske barn. Figuren ligner på Mikke Mus og heter Farfour. Han snakker veldig stygt om jødene og blir til slutt drept av en israelsk offiser. Er det mulig å viske ut slike inntrykk i et lite barns sinn?
– Vi lever i en kompleks verden med to nasjonale grupper. Gjennom de siste 100 år har de to slåss mot hverandre. Det letteste er å fortsette å slåss. For begge parter. Men ingen konflikter varer evig. Det er i alle fall pauser av og til. Det er vanskeligere å lære jødiske barn om Ramadan eller de arabiske barna om Yom Kippur enn å slutte å slåss.

For ved å spre hat får man ikke noe annet enn forferdelige tap. Men ved å lage hyggelige møteplasser kan vi finne løsninger. Hvis ikke det gir positive utslag, vil det aldri bli noen forståelse.

Alan Freeman tror imidlertid på positive løsninger og arbeider lange dager for å få det til. Hans inntrengende hilsen til Hjelp Jødene Hjem til slutt:
– Selv om hundretusenvis av kilometer adskiller Norge og Israel, er det et faktum atdet finnes tusenvis av gode mennesker i Norge som bryr seg om hva som skjer i vår del av verden. Det oppmuntrer oss og gir oss en drivkraft til å gjennomføre ting. Hver eneste gave dere gir har stor betydning og er svært viktig for oss.

Jerusalem Foundation

På mange måter prøver de å løse byens problemer, samtidig som de lager møteplasser for alle grupper mennesker som bor i byen. Det er en unik by på så mange måter. Med sin 3.000-årige historie er den en majestetisk hovedstad i staten Israel, sier de selv og samtidig er den en hellig by for så mange. Dette har ført til at mange har slåss om byen og om eierskapet til den. Disse kampene vet vi er ikke over.

“Jerusalem Foundation” står i frontlinjen for å bevare, men også for å møte utfordringene som kommer og for stadig å gjøre byen vakrere og bedre.

I dag bor det 660.000 mennesker der. 30 % av dem er arabere. Det sier seg selv at det er viktig å holde konfliktnivået så lavt som mulig. Beliggenheten er uvanlig for en hovedstad. Det er ingen havn i nærheten og ingen handelsveier krysser der. Den er bare en endestasjon uansett hvor man kommer fra. Kanskje det også kan sees som symbolsk! Byen har – og har hatt – problemer, men de er til for å løses. Og alltid er det en “ny giv” på gang. Kanskje nye immigranter ønsker å bosette seg i Jerusalem. Men arbeidsløsheten er stor. Byen har ingen industri, men den er jo administrasjonssenteret, og byggeindustrien har gode kår. Kravene til nye bygg er store, de skal alle være med å øke byens skjønnhet og kvalitet
Derfor kan vi ofte se plakater eller inskripsjoner på store praktbygg – at de er gitt av Mr. og Mrs. ett eller annet, eller av en eller annen organisasjon. Og det er flott, men det er ikke noe vi føler som vår oppgave.

Vi har konsentrert oss om programmer for immigrantbarn, også i program der arabiske og jødiske barn møtes. Tanken er at der barna møtes, der møtes foreldrene. Og som han sa – Alan Freeman “Vi skal ingen steder, og de skal ingen steder, så da må vi få det til å fungere sammen. Ingen ønsker at Jerusalem skal bli en kamparena, noe den lett kan bli.

“Jerusalem Foundation” tar pulsen på byens hjerteslag”, sier de selv. De har bygget og etablert tusenvis av fysiske prosjekter og sosiale og utdanningsrettede programmer. Hvert eneste nabolag har hatt besøk av “Jerusalem Foundation” som prøver å gi respons på behov og ideer.

Det er mye snakk om utdanning i Israel. for oss kan det virke litt masete og unødvendig, vi tar den som en selvfølge. Men med alle de gruppene som har ,,,,,,, kan med ulike bakgrunner og ulike kulturer er det innlysende at det må settes inn store anstrengelser for å skape en best mulig framtid for folket. Og kanskje vi også kunne trenge noen som gjorde bibliotekene attraktive, f.eks. for ungdom er det også viktig å gi identitet gjennom historie og musikk, språk og tradisjoner. Gjennom workshops og turer, til og med ved særlige barnekonserter tar de barn og unge med seg inn i den israelske kulturen.
Heller ikke de gamle er blitt glemt. Det er ikke gratis å bli gammel i Israel. Helsetjenester og hjemmehjelp er ingen selvfølge. Men “Jerusalem Foundation” har gått i bresjen for sine gamle, bl.a. ved å samarbeide med internasjonale helseforetagender.

Mange av oss har sett sommerferieparken midt i blant boligblokkene. Den kan stå som et bilde på hvordan de arbeider – rett inn i folks behov – lek og alvor i kombinasjon og utfordringer og læring. Heldigvis er ikke vi de eneste sponsorene de har, det er tusenvis over hele verden som betaler. Akkurat det prosjektet synes jeg er det mest gledelige, Det å få være en liten del av noe veldig stort gir mening og stor tilfredsstillelse!

Vi hjelper innvandrerbarna i Jerusalem

Det brukes mange metaforer om byen – “Davids by” – “den hellige stad” – “byen på fjellet” – “en snublestein for folkene”, f.eks. – Og pr. i dag har den ett av verdens største journalistkorps. Det er klart at byen er spesiell, og like klart er det at alle fredsforhandlinger stanser der.
“Evig og udelelig” er også en metafor. Men det er en levende by, og det bor godt over 1/2 mill. mennesker der. En tredjedel av disse er arabere.

Alan Freeman, som overtok ledervervet etter Teddy Kollek, sier det slik: “Vi skal ingen steder, de skal ingen steder, altså må vi finne ut hvordan vi skal leve sammen!”

Mange nye innvandrere ønsker å slå seg ned i Jerusalem. Derfor bygges det rundt på åsene – også på den arabiske siden, og spenningen øker.

Jerusalem har også den største gruppen ultraortodokse jøder, de holder til i et eget område som heter “Mea Shearim”, og der er reglene for liv og levnet strenge.
Tempelplassen er kanskje verdens mest spenningsflyte område, og mange typer sammenstøt har allerede funnet sted der.

“Jerusalem Foundation” prøver å være en slags olje på vannet. Det er et verdensomspennende prosjekt, og enorme donasjoner har vært med på å gjøre byen til en usedvanlig vakker hovedstad med mange parker og monumenter og praktfulle bygninger – idrettsplasser og konserthus.
Vi har gitt vår lille skjerv i mange år – ikke til utsmykning og muséer, men til hjelp for byen til å ta imot og integrere nye immigranter – særlig barn.
Heldigvis går det an å øremerke midler!
Noen av oss har vært i friluftsparker rundt i byen og har opplevd den lille oasen med dyr og vann og gamle oljepresser og kornhusene.
Der kan barn av “fattige” foreldre få være på “sommerferie”.

I fjor var nesten 5.000 mennesker der i en festivalmåned som de kalte “Gratis i Juni” – “La oss puste inn livet og glede oss over sommeren”, var undertittelen. Og det de gjorde, var å åpne for oss alle Jerusalems kulturaktiviteter – gratis – for nykommere – i en hel måned! Et veldig sjenerøst tiltak i en sommervarm by -. Suksessen var overveldende og ble gjentatt i fjor. Mer enn 14.000 mennesker deltok gjennom alle de fire ukene – enkeltpersoner, unge familier og pensjonister fra alle kanter av byen fra alle typer sosiale lag.

Dette året – i 2005 – vil de gjøre særlige anstrengelser for å inkludere nye immigrantgrupper, folk med handicap, ultraortodolse og folk fra de arabiske områdene.

Det er fantastisk å se hvordan livet pulserer i dette lille landet – hvordan mennesker og grupper overalt jobber for å skape enhet, samhold og trygghet – hvordan de bryr seg med å ta vare på alle nye som kommer til landet for å starte livet på nytt – og det er utrolig spennende å få være en del av prosessen som skal gjøre det mulig for jødene å vende hjem!