Jerusalem Foundation forener arabere og jøder

Visepresident Alan Freeman i The Jerusalem Foundation gleder seg over alle gode mennesker i Norge som bryr seg om hva som skjer i Jerusalem.

Gjennom førti år har vi til nå investert ganske nøyaktig seks milliarder norske kroner i Jerusalem by, svarer Alan Freeman, visepresident i The Jerusalem Foundation – byens ledende, ikke-offentlige organisasjon.

– Vi har satt i gang over 2000 prosjekter og fått i stand enda flere aktiviteter for beboerne, smiler han stolt – vel vitende om hvem bidragsyterne er. Foreningen har tre prioriterte oppgaver: 1) Forbedre fellesskapets livskraft, 2) skape et blomstrende kulturliv og 3) hjelpe til å fremskynde forståelsen mellom de menneskene som lever i Jerusalem.

– Jeg vil snakke om det livskraftige fellesskap først. 750 000 mennesker bor i Jerusalem. Av disse er 450 000 jøder og 300 000 arabere. Jødene som bor her, kommer fra over 100 forskjellige land. Hver med sin egen kultur og karakteristikk. Så det store spørsmålet har vært og er: Hvordan skape tilhørighetsfølelse for alle?

Entreprenører
Freeman ser mot veggen og fortsetter stille: – Mange av oss er overlevende eller barn av overlevende fra Holocaust. Vi fikk aldri noen sjanse til å slå røtter før opprettelsen av staten Israel. Endelig fikk vi muligheten – for første gang på 2000 år. Oppgaven ble da å fortsette prosessen.

Vi har på disse 40 årene bygget 20 kommunesentre, mer enn 400 parker og hager, samt foretatt 26 arkeologiske utgravninger som binder oss til fortiden og gir en nær tilknytning til Jerusalem. Videre har vi opprettet over 50 daghjem og barnehager. Vi har også åpnet en rekke kultursentra med museer og teatre. Alt dette er med på å føre folk sammen slik at de føler seg hjemme. Men en av de største utfordringene er å få trukket med de fattigste. Jerusalem er Israels fattigste storby, mye på grunn av mange ultraortodokse jøder og araberne – som har mange barn og ofte lever i fattige kår. Jerusalem har heller ingen industri, handelsveier eller havn. Men vi tror på å hjelpe folk til å stå på egne ben slik at de skal klare seg selv. Man tråkker ikke på menneskers selvfølelse ved å gi dem en håndsrekning. Det gjør man derimot ved ikke å tilby dem muligheter til utdanning og jobb.

Vi har investert i de unge, slik at de skal kunne få et mer produktivt liv enn foreldrene. Der den offentlige undervisningen ikke strekker til, stiller vi opp med leksehjelp og ekstratimer. Vi lager teatergrupper etc. slik at det skapes nettverk og vennskap mellom ulike grupper innvandrere og de som allerde har bodd her noen generasjoner.

Møteplasser
– Hvordan klarer dere å få integrert muslimer og jøder?

– I parkene er det lekeapparater som alle småbarn vil leke i. Vi tenker at der barna er kommer foreldrene.

Stolt forteller han om en ny skole som åpnes i september, for 500 barn. Skolen ligger midt imellom det jødiske boligområdet Pat og den arabiske bydelen Beit Zafafa. Her skal 250 jødiske barn og 250 arabiske barn få plass, halvparten jenter og halvparten gutter. Skolen har kostet 90 millioner kroner.

– De fleste barn har to foreldre. Det betyr at 1000 foreldre ofte vil komme sammen. Alle har slektninger og venner som også vil komme til tilstelninger ved skolen. Slik skaper vi møteplasser som gir kontakt og forståelse, understreker Freeman. Han opplyser at de har andre lignende møteplasser i Jerusalem, hvor ca 25 000 jøder og arabere møtes på lignende premisser.

“Mikke Mus”
– Nylig ble det vist en video i vestlige medier om et barnetv-program som har gått hver fredag formiddag for muslimske barn. Figuren ligner på Mikke Mus og heter Farfour. Han snakker veldig stygt om jødene og blir til slutt drept av en israelsk offiser. Er det mulig å viske ut slike inntrykk i et lite barns sinn?
– Vi lever i en kompleks verden med to nasjonale grupper. Gjennom de siste 100 år har de to slåss mot hverandre. Det letteste er å fortsette å slåss. For begge parter. Men ingen konflikter varer evig. Det er i alle fall pauser av og til. Det er vanskeligere å lære jødiske barn om Ramadan eller de arabiske barna om Yom Kippur enn å slutte å slåss.

For ved å spre hat får man ikke noe annet enn forferdelige tap. Men ved å lage hyggelige møteplasser kan vi finne løsninger. Hvis ikke det gir positive utslag, vil det aldri bli noen forståelse.

Alan Freeman tror imidlertid på positive løsninger og arbeider lange dager for å få det til. Hans inntrengende hilsen til Hjelp Jødene Hjem til slutt:
– Selv om hundretusenvis av kilometer adskiller Norge og Israel, er det et faktum atdet finnes tusenvis av gode mennesker i Norge som bryr seg om hva som skjer i vår del av verden. Det oppmuntrer oss og gir oss en drivkraft til å gjennomføre ting. Hver eneste gave dere gir har stor betydning og er svært viktig for oss.