Innlegg

Traume-sentre må stenge

i , /av

Sjefspsykolog Zvi Freiman leder et av traumesentrene som nå må stenge.

Sentrene har til nå fått dekke 50 prosent av driftsutgiftene fra staten og 50 prosent av «International Fellowship of Christians and Jews». De er de sistnevnte på som på grunn av tap av inntekter etter at finanskrisen inntraff, som må innstille sin støtte. De resterende 50 prosent som kommer fra staten, er ikke på langt nær nok for å dekke driften.

Det arbeides iherdig både innad i Israel overfor myndighetene så vel som i utlandet mot mulige givere, for å sikre ny støtte og videre drift.

Sderot har 19.000 innbyggere og mange av disse lider av ettervirkninger og senskader etter rakettangrep. Noen er blitt skadet direkte eller har mistet nærstående i angrep. Mange andre har opplevd andre dramatiske hendelser, har fått hjemmet ødelagt o.s.v. Bare lyden av sirenen kaller frem voldsom angst og minner hos mange. Selv om det ikke lenger er «rød alarm» hver dag, skjer det flere ganger i uken. Sinnene får ikke falle til ro, angsten sitter i.

I vår avis i mars skrev vi om store traumer blant Israels barn i sør i et intervju med sjefspsykolog Zvi Freiman. Det er snakk om tenåringer som er blitt sengevætere, søvnløse småskolebarn, babyer som fødes med uvanlige angstreaksjoner. Alle som nå går i behandling, skal overføres til det ordinære helsevesenet. Folk føler at de må begynne forfra, og de trenger en stabil hjelp.

Etter våpenhvilen mellom Israel og Hamas på Gaza-stripen trådte i kraft har mer enn 230 raketter og granater blitt skutt mot byen. Få tror at angrepene vil opphøre. Som en innbygger i Sderot sier, Israel holder våpenhvilen, terrorister gjør det ikke.

HJH støtter bl.a. Selah som hjelper familier som er traumatiserte, men kan ikke nå på langt nær så mange som de ønsker. Dette viser hvor viktig det er for oss å fortsette å støtte denne humanitære organisasjonen slik at de kan forbli en trygg havn, i det minste for noen av de mange som trenger deres hjelp i Sderot.

Takk fra Sha’ar HaNegev

i , /av

Warda Goldstein (t.h.) takker for HJH-givernes støtte på vegne av kommunestyret i Sha'ar HaNegev. Pengene er blant annet gått til oppgradering av tilfluktsrom. (Foto: Mona Beck)

Det gikk ikke mange dagene før dette brevet kom:

Kjære HJH-venner!

På vegne av Sha’ar HaNegev regionens administrasjon og innbyggere vil vi få uttrykke vår store takknemmelighet for deres sjenerøse gave. Som dere vet, er det helt nødvendig for oss å fortsette å beskytte innbyggerne i regionen, og gaven fra dere vil sette oss i stand til det; å skape tryggere omgivelser for innbyggerne i områder som trenger det.

Vi vil gjerne benytte anledningen til å uttrykke våre følelser for deres organisasjon og dens flotte arbeid og den fortsatte støtten, som aldri slutter å forundre oss. Vi føler et nært vennskap med HJH, som har er varm plass i våre hjerter. Vi vet at vi ikke er alene i vanskelige tider. Vær så snill å viderebringe vår varmeste takk til alle i organisasjonen.

Vi gleder oss til å motta solidaritetsgruppen når den kommer på besøk i oktober. Det er alltid en stor fornøyelse å treffe dere og det er hyggelig å få vise fram hvordan pengene fra dere er blitt benyttet.

Med vennlig hilsen
Warda Goldstein og Rita Mimon
Sha’ar HaNegev Regional Council

Roen i Hagaigaten

i , /av

Minnestein for de to etiopiske jentene som ble drept av en rakett i hagaigaten i Sderot for fem år siden.

SELAH er en av organisasjonene som HJH støtter og som gjør en aktiv innsats i Sderot og omegn.

Det ligger ingen friske blomster der, kun en unnselig tørket liten bukett. Minnestenen er like brutal i sin nakenhet som virkeligheten var det. Hva galt hadde disse to små pikene gjort siden palestinske terrorister på Gaza-stripen ikke unte dem livet? Hvor var verdenssamfunnet da det skjedde? Hvilken statsleder hadde mot og anstendighet til å fordømme udåden og de ansvarlige? Hvor alene må ikke disse familiene ha følt seg, tenker jeg her.

Israel har mange venner
Men noen har vært der for dem både før og etter. Israel har mange venner, mennesker og ledere som står opp og som hjelper, som ikke frykter terrorister eller de venstreradikales fordømmelser, fordi de vet hva medmenneskelighet og nestekjærlighet er og fordi de ikke lar seg kneble. Hjelp Jødene Hjem har vært med på å hjelpe disse etiopiske immigrantfamiliene, både direkte og inndirkete. Vi har vært med på å hjelpe dem ut fra uverdige levekår i Etiopia og hjem til Israel, og vi har hjulpet dem hjemme i Israel. Vi har renovert flere tilfluktsrom i dette området nær Gaza-stripen og gitt støtte til andre sikringstiltak mot raketter og granater fra terroristene. Vi støtter organisasjoner som hjelper dem i Israel. Blant disse er Selah, Israel Crisis Management Senter som vi over en årrekke har støttet. De har, som jeg skrev om i vårt nyhetsbrev nr 6 2009, hjulpet familien til en av de drepte pikene, i alle årene etter denne udåden.

Nesten alle hus er rammet
Å vite at jeg ved å vie deler av min tid til Hjelp Jødene Hjem har fått være en liten del av dette humanistiske hjelpearbeidet, gjør at det smerter litt mindre her jeg står og tenker på de to små pikene og hva livet kunne ha hatt i vente for dem, hadde de bare fått lov til å leve. Jeg føler meg viss på at de to små pikene da de lekte for aller siste gang her, var lykkelige og uvitende om det onde som skulle ramme dem i neste nuet, rett før inngangen til Sukkoth, løvhyttefesten.

Terroristene visste når de skulle slå til, når sjansene var størst for å ramme flest mulig sivile, slik de har forsøkt å gjøre tusenvis av ganger både før og etter denne udåden. Nesten alle husene i Hagai gaten er blitt rammet av raketter eller granater sendt dit av avstumpede sjeler på den andre siden av grensegjerdet til Gaza-stripen, men mirakuløst nok skal ingen nye liv ha gått tapt.

Med ett forstår jeg den uforklarlige roen som råder her, og som jeg fornemmer så klart; jeg er ikke alene. Dét er ingen av de andre som bor her heller. To små engler strekker ut de vakreste barnehender over oss og våker over gaten og menneskene som bor her. Jeg tror at de vet at jeg vet at de er der, og at jeg fra denne dag vil bære dem med meg i mitt hjerte. Dette vil utvilsomt berike mitt liv, og jeg føler meg privilegert som har mulighet til å gi noe tilbake til dem de våker over.

Magikeren fra ørkenens forhave

i , /av

Ordfører i Sha’ar HaNegev Alon Schuster.

Disse magikere bedriver ingen svartekunst eller avgudsdyrkelse, de trenger det ikke; de har egne krefter og en egen verdighet, og de påkaller andre menneskers krefter og ikke fremmede makters. De påkaller krefter hos alle de møter eller hjelper. De er medmennesker i ordets rette betydning.

Hva er så magien de bedriver? Jo, de evner å forvandle frykt til håp, redsel til trygghet, fortvilelse til fremtidshåp.

Jeg traff en av disse magikere da han besøkte Oslo i oktober. Alon Schuster er hans navn, og han er ordfører i Sha’ar Hanegev, et område grensende mot Gaza-stripen, og som omfatter ti kibbutzer og en moshav. Oversatt betyr det porten til Negev. Vi hadde invitert ham til å komme og møte HJHs representantskap på deres inspirasjonssamling i oktober for å fortelle om situasjonen for alle dem som lider under regnet av terror-raketter og –granater som skytes inn i området fra Gaza. Raketter og granater ene og alene styrt av menneskelig ondskap.

Shuster er selv barn av foreldre som måtte flykte fra nazistenes redselsgjerninger og på ny er hans familie truet fordi de er jøder som har valgt å bo i et jødisk land, men denne gangen flykter de ikke, tvert imot, de blir og de får andre til å gjøre det samme.

Planen min var å intervjue Shuster i løpet av noen ettermiddagstimer jeg tilbragte sammen med ham, men planen forble en plan; hans engasjement for innbyggerne i hans kommune, unge som gamle, menn som kvinner, jøder som arabere eller beduiner, holdt meg fanget. Tiden gikk så alt for fort, og da kvelden var omme og vi skiltes, var notablokken min fortsatt ikke hentet fram og derfor like blank som da jeg kom. Jeg var til gjengjeld fylt av beundring og av virkelyst. Virkelyst for å fortsette å gi en hjelpende hånd til alle i dette urolige hjørnet av Israel og beundring for et menneske som ikke setter sin egen velstand eller materielle lykke i første rekke, men som heller vier en periode av sitt liv til andre.

Slik opplever jeg Alon Shuster, og det han fortalte gledet meg. Han berettet om hvilken virkning det har hatt for mange av dem som bor i området at HJH har stilt opp når situasjonen var som mørkest. Hvilket mot og håp dere, våre trofaste givere, har gitt dem, ved å ruste opp bomberom, styrke sikkerhetstiltak på skoler og ved å bygge andre sikkerhetsinnretninger til vern mot raketter og granater.

Dere har vært pionerer, kunne han fortelle, pionerer som har inspirert andre til også å støtte, og som ikke minst har fått myndighetene til i større grad å gripe fatt i situasjonen og å iverksette tiltak som gjør at terroristene ikke skal få lykkes. Terroristene ville skremme folk bort fra området, ved å skyte talløse raketter og granater mot sivilbefolkningen, men de lykkes ikke, magikere som Shuster har snudd fortvilelse til håp, frykt til mot, og dere har vært med på å gi ham krefter han trenger.

I en tidvis ond verden er det mennesker som lyser opp, Alon Shuster lyser opp livet til svært mange andre, og dere gir ham kraft til å gjøre det. Dere skinner som stjerner på nordhimmelen for dem som lider under terroristene fra Gaza. Sammen blir vi en polarstjerne for menneskene som bor i Negevs forhave, en stjerne som gir dem lys i mørke stunder og som magikeren kan holde opp når han svinger sin arm mens han snakker og forvandler fortvilelse til fremtidshåp.

Det var sterkt, gripende og utfordrende i Sha’ar HaNegev

i , /av

Mette Risnes (t.h.) og Harald Husveg (t.v.) avduket plaketten på vegne av HJH.

Både i Jerusalem, Galilea og Tel Aviv fikk vi et godt innblikk i hvordan dagliglivet er for mange ulike grupper i Israel. Ikke minst ga besøkene i vennskapskommunen vår, Sha’ar HaNegev og nabobyen Sderot et svært sterkt inntrykk av de store utfordringene befolkningen lever under. Samtidig var det flott å møte de 500 unge idealistene i Ayalim-bevegelsen som vi besøkte samme dagen; møtet med dem fortalte at det er noen i Israel som virkelig gjør en innsats for å hjelpe der det trengs i utkantene. Og også når det gjelder Ayalim – de unge entusiastiske sionist-pionerene i vår tid – ser vi at det nytter å hjelpe – hver krone de får tidobler i verdi p.g.a. stor frivillig innsats.

Det gjorde et uutslettelig inntrykk å møte noen av innbyggerne i Kfar Azza, bare et par kilometer fra grensen mot Gaza, og høre hvordan hverdagen var for dem. Spesielt gjorde det inntrykk å få møte enka etter en av kibbutzens medlemmer som ble drept av en rakett fra Gaza utenfor hjemmet sitt i mai i år.

Et høydepunkt var ellers å få være med på å avduke plaketten som viser at HJH har gitt midler til renovering av tre tilfluktsrom i senteret av denne kibbutzen. Dere kan redde livene våre ved denne generøse gaven, sa Alon Schuster i talen sin under denne avdukningen. De har ingen sikre bomberom ellers i kibbutzen og gaven fra oss på 400.000 betyr altså svært mye for sikkerheten til flere hundre mennesker.

Direktør Jacob Snir fra Jewish Agency takket også for gaven og understreket hvor mye det betyr for folket her å ha venner som bryr seg. To fra gruppen; en turdeltaker og en reiseleder ble bedt om å avduke plaketten. Samlingen av rester av raketter på politistasjonen i Sderot, med angivelse av dag og tid for når de ble skutt ut, gjorde også svært sterkt inntrykk på oss.

Vi så at det nytter! Og vi vil fortsette å hjelpe der det trengs mest og dem som trenger det mest. Vi besøker også Sha’ar HaNegev, Sderot og Ayalim på turen neste høst!

Kjære venner

i /av

Vi er svært takknemmelige for gaven på kr 400.000 til rehabilitering av flere bomberom og bygging av «shelters», noe som vil gjøre en betydelig forskjell for innbyggerne i det hardt rammede Sha’ar HaNegev området (kibbutzer, moshaver og Sderot). Dette er uttrykk for en moralsk og sikkerhetsmessig støtte som vil bli høyt verdsatt!

Rett før feiringen av vårt lands 60 års jubileum kommer dette som en sterk markering, som vi alle forstår: – Vi står ikke alene.

Jeg ønsker å takke alle våre kjære og omsorgsfulle venner i Norge.

Med vennlig hilsen
Yankele Snir (bildet)
Keren HaYesod/Jewish Agency

Rehabilitering av bomberom

i , /av

Det elektriske anlegget er skiftet ut, man har installert toaletter. Vegger og de kraftige metalldørene er blitt malt opp. Videre er det bygget små betonghus oppå jorden; fire kvadratmeter der folk kan kaste seg inn når alarmen går. Beboerne har som kjent bare sekunder til å søke dekning. Det er også utviklet en slags «leskur», med betongvegger på to sider. Disse gir også noe beskyttelse.

Barnehagene har fått nye forsterkede tak på husene. I tillegg har man overdekket en del av lekeplassen med betongtak. Vi håper inderlig at det ikke skal bli bruk for disse beskyttelsestiltak og er takknemmelige for at dere har bidratt så sjenerøst til gjennomføringen av dette. Det vil helt sikkert komme henvendelser om støtte til tilsvarende tiltak fra andre steder. Så vi håper at dere vil hjelpe oss også med det.

Det er svært traumatisk å leve under presset fra rakettangrep fra Gazastripen. Det å vite at det hvert øyeblikk kan falle en rakett må være nesten uutholdelig. Beboerne i byer og kibbutzer langs grensen har et sterkt behov for å vite hvor deres nærmeste oppholder seg til enhver tid. Kommer noen raketter susende trenger man straks finne ut om familie og venner er i god behold. Manglende svar på mobilen kan gjøre enhver mor eller far hysterisk. Vi kan knapt forestille oss hvilken belastning det er.

De psykiske skadene og langtidsvirkningene er meget betydelige. Disse menneskene vil fortsatt trenge hjelp i lang tid framover, – selv hvis rakettene ble stoppet i dag. Når man tenker på at det for eksempel falt 30 raketter over Sderot på en time for ikke så lenge siden, blir man imponert over beboernes viljestyrke, utholdenhet og organisering. Få menneskeliv har gått tapt. Noen er blitt fysisk skadet og har mistet hus og hjem. Men angsten er kanskje det aller verste.

Også her kommer HJHs givere inn. Gjennom Selah (Israel Crisis Management) bidrar dere til at de hardest rammede, særlig i Sderot, får hjelp. HJH finansierer praktisk hjelp ved rakettangrep, behandling av traumatiske lidelser, gjenoppbygging av hjem o.s.v. For beboerne langs grensen i sør er det viktig å vite at vi her oppe i Norge tenker på dem, bryr oss om hva som skjer med dem og bidrar så vidt mulig til å beskytte dem og normalisere deres hverdag. Selahs frivillige er der for dem som er i nød. HJH yter nødvendige, økonomiske bidrag. Slik kan de som er rammet ha en hånd å holde i, noen å støtte seg til, mens det blir sørget for at håndverkerne reparerer hjemmet. På denne måte er vi alle med å dempe de fryktelige virkningene.

«Overbring vår hjertelige takk til HJHs givere. Dette er virkelig et uttrykk for vennskap. Uten deres hjelp og omtanke hadde det ikke vært mulig å finansiere alle disse arbeider. Skadevirkningene for beboerne ville ha vært større. Men vi er her og er kommet for å bli. «Vi gir ikke opp», sto det i et av takkebrevene.

Tilfluktsrommene renoveres på kibbutzene Nir Am og Givim

i , /av

Varda Goldstein (Keren Hayesods kontaktperson), Avi Kadosh (t.h.) og sikkerhetsansvarlig på kibbutz Givim, Zvi Aviv (i bakgrunnen) diskuterer hvor de skal begynne. Her er det elektrisitet og det er tørt, men de trenger vann, orden på sanitære forhold samt reparasjon av ventilasjonsanlegget for at tilfluktsrommet skal godkjennes for bruk.

 

Bakgrunn
Sha’ar HaNegev (Porten til Negev) er området som ligger helt inntil grensen til Gaza i nord. Det går fra kysten, svinger seg rundt og et stykke sørover. Det beskrives som Vest-Negev. Det ligger imellom Gazagrensen og Sderot som har bystatus. Området har 10 kibbutzer og en moshav. Menneskene lever i daglig frykt for kassamraketter. Livet de forventet å leve i fredelige og landlige omgivelser er forvandlet til et mareritt. Siden 2002 har det falt mer enn 500 raketter i området. Hele 300 av dem siste to år. Enda flere har landet i Sderot og i retning Ashkelon. Det ser ikke ut til å ta slutt. Derfor er det nødvendig å pusse opp de bombesikre tilfluktsrommene. Endelig kommer de i gang, med fantastisk pengestøtte fra HJH.

Fire dager etter besøket i Sha’ar Hanegev hører vi at det har landet 13 kassamraketter på to dager i området… Neste dag, i skrivende stund, leser vi om to til som nettopp har falt. Heldigvis er ingen såret, men en av rakettene gikk rett gjennom et hustak i Sderot.

Kibbutz Nir Am ligger 1500 meter fra grensen til Gaza. Selve boligområdet i kibbutzen er på 500 mål. Mellom 60 og 70 raketter har falt inne på dette området de siste fire-fem årene. På andre siden av hovedveien ligger byen Sderot. Litt tettere befolket og mer attraktivt mål for terroristene i Gaza. Men de har liten styring, så rakettene lander over alt.

Vi har kjørt fra Jerusalem og er fremme kl 9.30 en vanlig onsdag morgen. Alt er stille. Ikke et menneske å se. Ved porten venter vi på Varda Goldstein, Keren Hayesods kontaktperson i området. Hun tar oss med til kommunehuset for en prat med Avi Kadosh, overhode for begge kibbutzene, og sikkerhetsansvarlig på Nir Am, Ami Rabin.

Gledelig overrasket
– Vi var veldig gledelig overrasket over å få denne hjelpen fra norske venner, sier Kadosh alvorlig.

– Begge kibbutzene trenger det virkelig. Forsvaret har pålagt oss å ha godkjente tilfluktsrom, men vi ante ikke hvor vi skulle hente pengene fra. Nå er planleggingen ferdig, og vi har nettopp gått i gang med renovasjonsarbeidet. Vi bygger ikke nye tilfluktsrom for disse pengene, sier han, – men renoverer de eksisterende til godkjent standard.

Utrygge hus
– Problemet her er at ingen av bolighusene er utstyrt med egne «bomberom». Og i perioder er folk så oppskaket at de vil sove med barna sine i tilfluktsrommene, sukker Kadosh.

På Nir Am vil de restaurere to tilfluktsrom helt fra grunnen av, mens to andre er i litt bedre stand og trenger mindre oppgradering, men alt skal gjøres etter de krav som stilles. De fem tilfluktsrommene er mellom 30 og 80 kvadratmeter.

På kibbuz Givim, to – tre minutters kjøring fra Nir Am, vil de også oppgradere de fem tilfluktsrommene sine slik at det er vann, sanitært utstyr og luft nok til alle som vil overnatte der.

Lekkasjer
Det bor rundt 500 mennesker på Nir Am, og 450 på Givim. Kadosh og Rabin tar oss med til ett av tilfluktsrommene på Nir Am hvor arbeidene nettopp har startet.
Det ligger i utkanten av kibbutzens boligområde nærmest Gazagrensen. Vi går ned en smal mørk trapp. Her er ikke elektrisk lys og det har sivet inn mye vann. To unge gutter er i gang med å tørke ut vannet. Det har også kommet tre andre karer som skal arbeide med tilfluktsrommet. Mange store og små detaljer skal på plass.

Dødt..
På vakre stier mellom små, hyggelige hus ser vi bare et par bjeffende hunder. Ikke ett menneske er ute. Vi passerer flere barnehager. Barna er inngjerdet med høye nettinggjerder. Uteplassen er minimal, men kunne vært veldig stor. Det er bygd nye tak på alle barnehagene slik at barna skal være trygge innendørs. Penger til tak fikk de av israelske myndigheter. Det skal være mulig å hente inn alle ungene i løpet av de 15 sekundene de har på å komme seg i sikkerhet når den røde alarmen går.
– De nye takene er bombesikre og koster mer enn det koster å bygge et nytt hus, forteller Kadosh.

Givim
Han tar oss med til Kibbutz Givim. Heller ikke her er det et menneske å se utendørs. Bortsett fra sikkerhetsansvarlig Zvi Aviv som møter oss. Rett ved siden av et av tilfluktsrommene som skal renoveres, repareres et tak. Den siste kassamraketten som landet før «pausen», landet på denne firemannsboligen siste dag av løvhyttefesten (sukkot). Det var folk inne i huset, men til alt hell ble ingen fysisk skadet.

Tung atmosfære
– Det er forlengst slutt på et normalt liv her hos oss. Vi flyttet hit på grunn av frihet, ren luft, deilige oppvekstkår for barna, natur og mangfold. Men hverdagen er blitt et mareritt. Foreldrene er livredde for å forlate barna sine i barnehagen, eller vinke dem farvel på skolebussen som tar dem til en utvidet skole i kibbutz Rohama, som ligger utenfor nedslagsfeltet for kassamrakettene, forteller Kadosh.

Angst og skyldfølelse for alt som skjer – eller kan skje, er blitt foreldrenes hverdag. Traumene hoper seg opp for stor og liten. Alle vil være ute, feire høytider, ha et sosialt liv. De vil jogge, sykle eller gjøre annen sport. Leve et normalt liv. Noe som har vært utenkelig de siste fem årene. Derfor ønsker de seg nå veldig et trygt innendørs treningssted med for eksempel gåmaskiner og litt annet sportsutstyr.

– Ellers bygges det en ny, bombesikker barneskole, og elevene i videregående skole bruker bombesikre undervisningsrom på Sapir College. Det ligger rett over veien for Givim, ved kommunesenteret Sha’ar HaNegev og har 500 studenter. I tillegg har det daglig ca 500 brukere av diverse tilbud. Så det er også et populært nedslagsted for kassamrakettene.

Ingen har råd til å flytte
– Hvordan holder menneskene ut her? Vil de ikke flytte lenger bort?

– Her er deres hjem. Kibbutz Nir Am ble grunnlagt i 1943, og var base for Forsvaret da staten Israel ble grunnlagt i 1948. De fleste har heller ikke råd til å flytte. Prisene på familieboliger her i området er nå så lave at de finner ikke et krypinn for den prisen noe annet sted. Og hvem skulle være interessert i å kjøpe bolig og flytte hit…? spør Kadosh.


Avi Kadosh er leder for både kibbutz Nir Am og Givim. Her er han foran et av tilfluktsrommene som er i ferd med å bli renovert for norske giveres pengegaver. I bakgrunnen er det kun 1500 meter til grensen til Gaza.


Kassam-rakettene fra Gaza har ødelagt mange bygninger i Shaar Hanegev, 1500 meter unna.


Yaakov Snir er direktør og koordinator for Keren Hayesods arbeide mot Europa. Han er takknemlig og ydmyk overfor alle som støtter prosjektene. Han retter en spesiell takk til norske givere som gjennom HJH har bidratt til så mye positivt for mennesker i krise i Israel.

Takker nordmenn med store giverhjerter
Kibbutzene Nir Am og Givim i Sha’ar HaNegev er de som har vært mest utsatt for kassamraketter de siste årene. Derfor er de første prioritet til økonomisk hjelp for å sikre seg bedre.

Direktøren for Europa-avdelingen av Keren Hayesod, Yaakov Snir, har mange jern i ilden. Han trekker i trådene i hele Europa samtidig som han er ansvarlig for uttallige prosjekter i Israel. På forsommeren 2007 kontaktet han HJH’s ledelse og ba om en donasjon til bombeutsatte familier i Sha’ar HaNegev ved grensen til Gaza. Det var ikke måte på respons. I løpet av noen korte sommeruker hadde nordmenn med store hjerter for Israel gitt hele 360.000 kroner som ble overført rundt 1. august til dette øremerkede prosjektet; opprustning av tilfluktsrom.

Nordmenn bryr seg om oss..?
Nå skriver vi slutten av oktober. Planene er lagt, pengene fordelt og arbeidene er i gang på de to utvalgte kibbutzene. Takknemligheten er stor blant familiene som bor der. Ikke minst fordi mennesker, helt der oppe i Norge, virkelig tenker på dem og vil gir en håndsrekning for deres trygghet. Det får flere til å felle en tåre. De gjennomlever så mange traumer. Går i stadig angst. Deres hjem er mellom 1500 og 3000 meter fra en grense til noen som ønsker å ta livet av dem hver eneste dag. Når da noen mennesker viser omsorg så langt borte, skaper det en stor kontrast. Det renner nesten over for dem.

Støtte fra nordmenn
Keren Hayesod har mange hjerteskjærende jern i ilden. HJHs givere støtter opp om alle. Så er det opp til ledelsen i Israel til enhver tid å formidle riktige pengesummer til de ulike og viktigste prosjektene.

Hvem gir mest?
Yaakov Snir har rundt 20 medansvarlige for Keren Hayesods arbeid i flere land i Europa. Og uttallige frivillege hjelpere i Israel. De viktigste giverlandene sett i forhold til innbyggere per i dag er Norge, Tyskland, Sverige, Holland, Finland og Færøyene, sier han.

Utmerket seg under Libanonkrigen
Snir nevner også at norske givere utmerket seg spesielt under krigen mot Libanon i fjor sommer. Pengehjelpen bidro til å ta 43000 barn bort fra krigsområdene i nord. De fikk være på trygge steder i Israel i opptil fire uker frem til slutten av august, da krigen var over.

Terrorofre
Snir brenner nå for å videreutvikle fondet for terrorutsatte i Israel.
– Vi har altfor mange ofre som trenger hjelp, sier han.

Pengene skal gå til å betale:
1) Medisinske regninger
2) Psykologisk behandling
3) Proteser og rullestoler
4) Av og til en helg borte fra et slitsomt dagligliv
5) Betale husleie, for dem som ikke har forsikring eller muligheter for inntekt etter terrorangrepet
6) Tilpasse hjemmet for rullestolbrukere

Snir forteller at rundt 5000 personer i Israel er hardt skadet etter den 1. og 2. intifadaen. Psykisk sett, vet han ikke hvor mange som trenger hjelp, men det handler vel om mange av ofrenes familimedlemmer også.

– Vi har nå levd de siste syv årene med Kassamangrep i sør og ulike trusler samt krig i nord. Beboerne i sør har 15 sekunder på å komme seg i trygghet. Hvor lenge kan noe menneske leve under slike forhold? spør Yaakov Snir.

Det ble en fantastisk sommer – sammen gjør vi ord til handling

i , /av

En underlig start på et nyhetsbrev fra meg som har tilbragt sommeren på Østlandet. Så tenker jeg heller ikke på været, men på gaveinngangen!

Vi kunne i månedsskiftet juli/august sende kr 360.000 til Israel øremerket for opprusting av fire tilfluktsrom i Shaar Hanegev. Det var mindre enn to måneder etter at vi startet spesiell innsamling for dette. På denne måten har dere muliggjort at ønsker om å hjelpe dette terrorutsatte området ble til handling! Jeg overbringer den mest dyptfølte takk fra de som arbeider med dette i Israel. Hjelpen trengs; rakettangrepene har ikke stilnet av, den fanatiske terroren har ikke hvilt, og da kan heller ikke vi hvile. Ikke bare har vi kunnet hjelpe den terrorutsatte befolkningen fysisk, men også psykisk. Det gir dem krefter til å holde ut, til ikke å la seg skremme vekk slik terroristene ønsker, å vite at de har venner, jødiske, kristne, ikke religiøse, i mange land som står dem bi og gir av sitt eget for deres sikkerhet!

I juni var jeg og besøkte enkelte av våre prosjekter i Israel, og det var inspirerende å se hvilket flotte arbeid de utfører, å vite at det nytter, og at vi er med på å muliggjøre deres arbeid. Ved slike besøk kan det også være skår i gleden. Det er så mange flotte og nødvendige tiltak å støtte, og det smerter like mye hver gang vi må si nei til prosjekter eller til å øke størrelsen på bistandtil de prosjektene vi har. Kanskje kan vi senere i år gjøre noe med det.

Shaare Zedek, som vi også omtaler i dette nyhetsbrevet, hadde jeg gleden av å besøke mens jeg var i Israel. Fordi det er et stort og moderne sykehus med et meget stort budsjett, så var et av de spørsmålene jeg stilte Uri Schwarz, om våre årlige bidrag hadde noen hensikt. Svaret kom umiddelbart og uten forbehold; ja. Selv om sykehuset er stort og har et stort budsjett, så er de avhengige av private bidrag, større som mindre, for å gi den hjelpen som er nødvendig, herunder for å klare å integrere nyinnvandrede helsearbeidere inn i sykehusets høyt kvalifiserte stab.

I dette nyhetsbrevet omtaler vi også en av våre virkelig trofaste hjelpere, Halvor Kveseth. Han er et sjeldent flott eksempel på hva enkeltmennesker med idealisme og tro på oppdraget kan utføre. Hans utrettelige innsats for vårt arbeid er en inspirasjonskilde for alle oss som er engasjert i HJH, uansett hvilken posisjon vi har. Avslutningsvis, samtidig som jeg takker for den generøsitet dere utviser, benytter jeg anledningen til å oppfordre dere til også å gi like generøst i fremtiden. La dere inspirere av Halvor Kveseth. Selv om vi ikke på langt nær kan klare å gi like mye tid som han gjør, er det ingen grunn til å miste motet. Det er ikke så mye som skal til hvis vi alle løfter i flokk. Tenk om vi kunne sette oss som mål, at vi løpet av høsten verver én ny giver hver, da ville resultatet bli til stor velsignelse for alle de nye vi kunne hjelpe og være Den Allmektige til velbehag!

Øyvind Bernatek
styrets leder

Gi dem sikkert tak over hodet

i , /av

Kassamrakettene sprer død, smerte og frykt i Sderot og nabokommunen Shaar Hanegev. I dette kjøkkenet eksploderte en Kassam-rakett. Familien med tre barn som bor i leiligheten var heldigvis ikke hjemme da raketten rammet.

 Flere bilder av Kassam-rakettenes ødeleggelser

Knappe 15 sekunder – det er tiden folk har fra luftvernssirenene uler til rakettene faller. Nå trenger de 26 000 innbyggerne, mange av dem nye immigranter fra Etiopia, hjelp til å sette tilfluktsrommene i bedre stand.

Det er en liten kilometer fra byen Beit Hanoun nord i Gaza til grensen til byen Sderot, som ligger som en enklave i kommunen Shaar Hanegev. Det er en farlig overkommelig avstand selv for upresise Kassamraketter. Selv om de fleste heldigvis lander uten å treffe folk, er mange blitt såret og flere drept. Og alle lever i frykt for hvor neste rakett vil treffe.

I Sderot alene fins det 50 offentlige tilfluktsrom og enda flere i byens omegn.. Men halvparten av dem mangler elektrisitet. De er uegnet selv for korte opphold. Like mange mangler kjøleskap, luftkjølingsanlegg og annet som må til for lengre opphold.

Nå utfordrer ordfører Allon Schuster HJHs venner til å finansiere istandsetting av fire tilfluktsrom i Shaar Hanegev. Hvert tilfluktsrom vil koste ca 90 000 kroner. Ordføreren vet at han kan regne med norske venner. Tidligere har HJH støttet oppussing av tilfluktsrom og andre bygninger i to kibbutzer i kommunen som åpnet dørene for unge immigranter fra Argentina og Brasil. I tillegg støtter HJH også arbeidet for immigranter som rammes av terror og kriser, drevet av Selah – Israel Crisis Managment Group.
Kassamrakettene sprer død, smerte og frykt i Shaar Hanegev. Nå ønsker vi å være med på å gi folk sikkert tak over hodet!

 Alt om innsamlingsaksjonen