Forventningsfulle etiopiere lander endelig i Israel

En sliten Toryanet møter en opprømt mor en grytidlig morgen på Ben Gurion-flyplassen.

Endelig er de gjenforent etter 15 år: Mor Medeleke (36), døtrene Nitza (27), Toryanet (18), Nurit (25) og bestemor Zien (55).

Voltér, hans kone og fem døtre samt et barnebarn, har ventet i syv år på denne dagen. Nå er de endelig hjemme!

En familie på seks stiller gjerne opp for fotografen i en slik historisk stund.
Mens vi hutrer litt og har ventet et par timer midt i natten på flyet fra Addis Abeba, har andre ventet mange år i og utenfor transittleire i Etiopia for endelig å kunne komme til det lovede landet Israel. En ventende mor vi treffer i ankomsthallen har ikke sett datteren på 15 år. Nå er hun 18 og kan endelig reise ut.
-Min datter Toryanet var tre år da jeg emigrerte forteller en lett oppspilt mor, Medeleke (36).
-Faren hennes nektet å la meg ta henne med til Israel. Endelig skal jeg få henne tilbake, sier hun med blanke øyne. Med seg har hun to søstre, Nitza (27) og Nurit (25) – og moren Zien (55). Selv om de visste at flyet skulle lande kl 02.40, så var de alle på plass allerede kl 02.00.
Medeleke jobber som rengjøringsassistent på flyplassen og synes livet i Israel til tider kan være tøft. Men hun ville aldri bodd noe annet sted. Som resten av familien bor hun i Lod.
-Hvordan har du holdt kontakt med datteren din?
-Vi har hatt god kontakt over telefon, svarer Medeleke, mens hun småtripper og ikke helt klarer å fokusere på annet enn passasjerene som kommer.
To brødre vi traff ventet på en tante. Andre ventet på kusiner, fettere, mødre og fedre. Alle er preget av at det er midt på natten, men likevel spente, så spente på gjenforeningen.
Flyet fra Addis Abeba landet kl. 02.30 denne natten. Men det er en møysommelig prosess å busse alle sammen til immigrasjonsmyndighetene som holder til i Terminal 1 slik at de skal få papirene sine før de må reise tilbake til Terminal 3 (der utenlandsflyene lander) for å gå gjennom passkontrollen, hente bagasjen sin for deretter endelig å komme ut i ankomsthallen. Myndighetene har etterhvert så stor erfaring i å ta imot immigranter at det hele også denne gangen går strømlinjeformet.
Gledestårer
Vi glemmer å se på klokken, men tror den kan ha vært ca 04.30 da etiopierne begynner å strømme ut i ankomshallen. Det blir nesten kaos. Noen smiler, andre gråter av glede. Enkelte kaster seg ned å kysser marmorgulvet – i pur ekstase over endelig å være hjemme! Barna smiler og viser frem godteposer, vannflasker og israelske flagg de har fått som velkomstgaver på terminal 1. De fleste spedbarna er knyttet i et klede til mors eller storesøsters rygg. Sovende, halvvåkne eller våkne, ganske uberørt av oppstyret rundt dem.
Endelig kom også Toryanet. Familien kaster seg om henne, kysser og klemmer og ønsker henne inderlig velkommen. 18-åringen ser utrolig sliten ut etter reisen, men stiller gjerne til fotografering. Det samme gjør flere av de fargerike familiene som endelig har satt føttene sine på forfedrenes jord.
Drøm ble virkelighet
Voltér snakker bitte litt engelsk og forteller at familien består av ham, hans kone og fem døtre samt barnebarnet Torodil. De kommer fra Gondar. De har ventet hele seks år på å få komme hjem til Israel.
-Har dere lært noe hebraisk i denne tiden?
-Ja, alle døtrene våre har lært litt, men ikke vi. Måtte jobbe.
Nå er drømmen blitt til virkelighet, smiler Voltér før de triller kofferter og traller ut til bussen som skal ta alle de nye immigrantene i denne kontingenten til absorbsjonssenteret i Askelon.
Vi ønsker dem hjertelig velkommen og lykke til før vi setter kursen hjemover til Jerusalem – mens det lysner av en ny dag. Vi tenker på alle immigrantene vi nettopp har møtt som vil våkne opp til et nytt hjemland og et nytt liv.