I en av Ben Gurion-flyplassens mindre brukte Terminal måtte selv den mest Bibel-skeptiske medgi at profetiene om det jødiske folks hjemkomst og Herrens ord om å hente dem på ørnevinge er i ferd med å bli oppfylt så å si daglig. 26 500 jøder gjorde aliyah, kom hjem til Israel, i 2014, og flere er på vei.
Idet vi møter familiene på fire generasjoner i en lys, moderne leilighet i Karmiel, har de vært hjemme i Israel i knappe fire uker, siden de kom19. august. Glade for å være i trygghet og i live, men fremdeles mer eller mindre i sjokktilstand. De står overfor store utfordringer. Angsten som førte dem til Israel ble uutholdelig.
-Vi hørte politiske taler på radio og så på fjernsyn at ting var i emning. Så ble det verre og verre og virkelig alvorlig i hjembyen vår, Donetsk, som ligger i øst og ganske nær den russiske grensen, forteller engelsklærer av utdanning, men senere avdelingsdirektør for et kosmetikkfirma, Ninel Basin (35). Hun har endelig landet i Israel med 11 andre familiemedlemmer. Etter to uker på immigrasjonsmottaket i Karmiel, fikk de leid en leilighet med fire soverom. Umøblert. Den huser nå oldeforeldre, besteforeldre, Ninel og hennes ektemann Igor (38), samt deres to døtre Sofiya (12) og Eva (10).
Snart kunne ikke jentene gå ut å leke i Donetsk i det hele tatt, de kunne ikke leve et normalt liv. Butikkhyllene ble etterhvert tomme for varer, apotekene gikk tomme for medisiner, og ingen offentlige etater fungerte lenger. Hverken post, legetjeneste eller politi. Bestemor – som også heter Ninel (79), er under behandling for kreft, og er helt avhengig av medisiner – som hun ikke fikk lenger. Familiene satt som i et fengsel uten mat, i sine hjem. Hadde plutselig ingen jobber å gå til lengre og snart var det slutt på pengene. -Skuddsalvene i nabolaget og utenfor ga oss panikk. Vi måtte gjøre noe, forteller Ninel.
Takk til HJH
-Jentene og jeg pakket to kofferter og dro til svigerfar på Krim. Vi var på stranden den dagen vi fikk beskjed om å komme oss avgårde for å bli fraktet til flyplassen Dnepropetrovsk ved Kiev. Det var min mor, Hellen, som hadde arrangert hentingen av hele familien og reisen til Israel med all hjelp og støtte fra organisasjonen Ezra og Jewish Agency – og med fantastisk økonomisk støtte også fra norske HJH!
Ingen visste noe som helst om planene. Hverken naboer eller venner. Ninel sukker og tenker tilbake på den dramatiske ferden. Med deres to stakkarslige kofferter. – Vi har ikke engang klær for vinteren! Forlot alt.
-Betyr det at det står noen leiligheter fullt beboelige, men uten mennesker igjen i Donetsk idag?
-Ja, tre leiligheter med alt innhold. Nøklene er levert til svigerforeldre og noen andre nære slektninger som ble igjen.
To uker på mottaket
–Det var en fin velkomst på mottaket i Karmiel. Her fikk vi hjelp til alt som hører med papirmølla når man emigrerer til et nytt land. Leilighetene er enkle, men helt ok til å begynne med. De hjalp oss til innmelding på skoler, universiteter, andre program samt ulpan (språkskole) og også med å finne denne leiligheten, fortsetter Ninel. Familien har slektninger i Karmiel. Familiens eldste medlemmer – oldeforeldrene Anatoli (83) og Ninel (79) bodde i Israel for 15 år siden, i en femårsperiode, men flyttet tilbake for å være nærmere og sammen med barn, barnebarn og oldebarn, for å se dem vokse opp. Ninel d.y.var på besøk hos besteforeldrene i Israel tre ganger i den perioden.
Antisemittisme?
-Var dere medlemmer av en jødisk menighet? Har dere opplevd antisemittisme?
-Våre døtre gikk i jødisk barnehage, men det er stort sett alt. De lærte ikke hebraisk der… Men antisemittisme, ja. Har ikke direkte skjult at vi var jøder, så da folk begynte å kommentere at “alle” politikerne i Ukraina har jødiske røtter – selv statsministeren – (bestemoren hans var jøde), begynte vi å føle oss uglesett, forteller Ninel. I det siste har de sett grusomme bilder av barn og voksne som har blitt drept i byen deres, til og med i gaten de bodde i. De er utrolig glade for å være en nesten hel familie – iallefall 12 så langt – som har fått så mye hjelp til å komme seg trygt til Israel. – Vi bor fire generasjoner i denne leiligheten som vi foreløpig har leid for ett år, mens tante Irina med mann, datter og sønn bor i nabolaget. Kusine Asya (29) har allerede kommet inn på studier i Ariel.
Drøm?
-Vi er i live og stort sett friske. Det er viktigst. Drømmer om et fritt Ukrania og fred i Israel. Ønsker et godt liv for alle i familien. Akkurat nå har vi gjennomført tilsammen seks dager på ulpan og ser frem til å lære oss hebraisk, få oss gode jobber og et normalt liv.
Barna?
Vår eldste datter Sofiya på 12 år og Irinas sønn Seva på 13 har allerede kommet inn på et ungdomsprogram i regi av Jewish Agency, i nærheten av Haifa. Der lærer de utrolig mye! Minstejenta Eva har begynt på vanlig skole her i Karmiel, men får i tillegg språkundervisning hver eneste dag. Dersom vi foreldre trenger litt lengre tid på å lære hebraisk, så tror og håper vi at de yngste skal lære det på rekordtid og at vi alle skal klare oss bra og få et godt liv her i Israel. Tusen takk til alle som har bidratt til at vi kunne få komme HJEM!
Det er mange munner å mette i den fattige befolkningen i Gondar-leiren. Photo: Jewish Agency
“Vi ber dere hjelpe oss å oppfylle drømmen til de siste Falashmura jødene om å vende tilbake til Zion.”
Slik lød bønnen fra Jewish Agency. Regjeringen i Israel har nå bestemt at arbeidet med å få de godkjente Falashmura jødene hjem skal intensiveres. Innen et år skal man være ferdig!
Derfor har man bedt Jewish Agency mobilisere venner verden over for et siste krafttak, -for det er faktisk penger det står på.
Du kan hjelpe dem hjem!
Ved utgangen av juli var det i år kommet 1.288 og man regner med at det gjenstår ca. 2.000.
Trangboddhet og lite mat preger livet i leiren.
Foto: Jewish Agency
Vanskelige forhold og lang ventetid
Man kan ikke vente lengre. Forholdene i leiren i Gondar er svært dårlige. Klimaet er vanskelig. Det bor mange mennesker i hver jordhytte, som verken har kjøkken, innlagt vann eller toalett. Leiren er overbefolket og preget av fattigdom. Var det ikke for de israelske matutdelingene ville folk sulte.
Israelske myndigheter sørger også for undervisning og helsestell. Noen har ventet i 5-6 år, enkelte til og med 8. «Få oss ut, vi dro fra landsbyen for mange år siden», «Redd oss, dette går ikke lengre», «Vi drømmer kun om Zion, det er ingen vei tilbake.» ber de.
Israelske myndigheter sørger for helsestellet i Gondar. Barn og voksne blir godt tatt vare på.
Foto: Jewish Agency
For å lykkes med regjeringens plan venter man 600 etiopiske immigranter nå i september.
Forhåpentligvis vil det nye mottakssenteret som er under fullføring i Sha’ar HaNegev kunne ta imot de fleste.
IBIM vil bli deres første hjem, der de skal lære mange praktiske ting i tillegg til språket og sosiale koder. De skal finne seg bolig og arbeid. Det tar 2-3 år før de kan klare seg selv. En krevende og kostbar prosess – for immigranten og for Israel.
Bildene taler for seg selv. De viser forholdene jødene i Etiopia lever under. La oss hjelpe dem hjem til Israel!
Husk, hver krone teller. Sammen kan vi gjøre en betydelig forskjell.
Yacob Snir fra Keren Hayesod/Jewish Agency skriver: Vi er HJHs givere meget takknemlige for all den støtten dere gir oss til å gjennomføre dette hellige oppdrag i fortid, nåtid og framtid. Når jeg ser på TV reportasjene fra Somalia/Etiopia forstår jeg stadig bedre behovet for å føre så mange godkjente Falash Mura som mulig snarest hjem på ørnens vinger.
De israelske myndigheter og Jewish Agency la i vinter en plan for hvordan de siste etiopiske jødene skulle kunne hjelpes hjem. På kort tid skulle alle intervjues og innen tre år skulle alle som var godkjent, være kommet hjem til Israel. Man antok at det dreide seg om rundt 8.000 personer.
Den siste, store innvandringsbølgen fra Etiopia går nå som planlagt. Hver måned kommer det ca. 300 nye immigranter til mottakssentrene rundt om i Israel. Og man regner med at opp mot 4.000 Falash Mura kommer til Israel i løpet av 2011.
Det er nesten unødvendig å minne om hvilket enormt løft dette er for Israel. Integrasjonsprosessen er krevende og kostbar. Mens en immigrant fra Russland eller Ukraina bruker ca. et halvt år i mottakssenteret, trenger etiopieren mer enn tre år. Det er mye disse nye medlemmene av det israelske samfunnet skal lære; språk og teknologi. De trenger kunnskap om helse, ernæring og skolesystem for å nevne noe. Mange av foreldrene er analfabeter. Helsetilstanden kan også være dårlig. Omstillingen til et vestlig, moderne samfunn en stor utfordring for mange, som
opplever at deres verdier og adferdsmønster ikke passer inn.
Generelt var 20 % av immigrantene til Israel i 2010 barn og ungdom under 14 år. Gjennomsnittsalderen for immi-granter fra Afrika var 19,6 år, noe som skyldes de større barnefamiliene som er kommet fra Etiopia. (Kilde)
Det er håp for de unge immigrantene. Mange muligheter ligger foran dem. De første rollemodellene trer nå tydelig fram; velutdannede leger, yrkesoffiserer, lærere, idretts-utøvere.
HJHs givere bidrar til at etiopiske ungdommer får dataopp-læring og leksehjelp, blir kjent med landet og slår rot. Israel gleder seg over denne utviklingen sammen med dere.
Fakta
Absorbjonssenteret i Mevasseret har plass til 1300 innvandrere.
Er det største av 27 sentre på landsbasis.
Over 50 prosent av beboerne er under 18 år.
En lykkelig familie har kommet hjem til Israel. Foran fra v Almito (3), Avvatz (8), pappa Tzember (27). Bak, mamma Vashalem (25) med lille Yosef (1,5).
De 1300 immigrantene som bor her er opptatt med språkstudier, religionsstudier, skole, barnehage og å lære hvordan samfunnet fungerer i deres nye hjemland. Å finne kodene i et i-land når man kommer fra et u-land som Etiopia tar gjerne lengre tid for dem enn for immigranter fra i-land.
Vi fikk møte to familier under vårt besøk: Ekteparet Molokan og deres tre barn som nylig har kommet fra landsbygda langt fra byens sivilisasjon, samt Natán Hesgel fra Addis Abeba som sitter alene med tre barn etter at ekteskapet røk og mannen flyttet. Hele seks år har hun bodd på senteret.
Uten utdannelse
Etter halvannen måned i Israel er pappa Tzember (27) full av optimisme. Barna Avvatz (8), Almito (3) og Yosef (1 1/2) løper rundt i minileiligheten på to rom og venter utålmodig på at mamma Vashalem (25) skal komme hjem fra språkskolen.
Tzember snakker forløpig bare amharik. Han kommer fra landsbyen Shishinda 460 km sørvest for Addis Abeba. Ni år tok det før han fikk komme til Israel. Han er uten utdannelse. Da han reiste til Gondar for å vente på å få emigrere måtte han ta dagjobber innen jordbruk for å tjene til livets opphold. Her traff han også sin kone og sammen fikk de de tre barna.
Veldig lykkelig her
Han har fremdeles mange nære slektninger i Etiopia som også venter på å få emigrere.
-Hvordan var det å endelig komme til Israel?
-Veldig lykkelig. Jeg finner ikke noen ord som kan dekke den følelsen jeg hadde da vi endelig var hjemme. Gleder meg veldig til foreldrene mine kommer, også! stråler han.
-Hva er den største utfordringen i dag?
-Språket. Har fem timer med språkskole hver dag som skal gå over 10 måneder. (Dette er dobbelt så lenge som andre innvandrere tilbys. Red.anm.) Deretter er det religionsstudier. Vi må dele litt på tidene vi studerer, for eldstejenta har ikke fått skoleplass ennå. Men de to yngste går i barnehage og førskole.
Tzember visste han hadde jødiske røtter, men har ikke levd noe jødisk liv før nå.
Nå har Vashalem kommet hjem, og barna henger i skjørtekanten og vil ha oppmerksomhet.
-Hva er drømmen nå?
-Så fort vi har lært språket håper vi å finne et eget sted å bo, få en utdannelse og jobb.
Tzember innrømmer at det nok vil ta litt tid. Halvannet år, kanskje to, sier han optimistisk. Han kjenner ikke til Norge og visste ikke at det var så mange mennesker der som ville hjelpe dem til å komme til Israel. – Tusen takk, håper dere lever lenge og at dere fortsetter å hjelpe andre fra Etiopia til å komme hjem, smiler han.
Ruben (8), Natán (30) med Yedidia (2) og storebror Michael (10) stortrives i Israel til tross for at de etter seks år i Israel fremdeles bor på absorbsjonssenteret.
-Drømmen er å få meg et eget hus og en god jobb. Ønsker å bli sykepleier på et sykehus, smiler it-konsulent Natán mens hun skreller poteter og løk til dagens middag. Hennes to-roms er fint innredet med computer, tv og telefon. Hun er midt mellom to jobber og innrømmer at hun har bodd altfor lenge på absorbsjonssenteret. Men etter en vanskelig skilsmisse sitter hun alene igjen med de tre barna. Og pengene strekker ikke til.
Natán har 12 års skolegang fra Addis Abeba. På ettermiddagen utdannet hun seg innen IT. Hun fikk jobb ved et college i hjembyen med elektronisk registrering. Hun giftet seg, fikk to sønner i Etiopia mens familien ventet i syv år på å emigrere til Israel. Faren, som er død, fulgte alle jødiske tradisjoner, mens moren er kristen, forteller hun.
Sammen med ektemannen kom de endelig til Israel. Her fikk de datteren Yedidia (2). Men ekteskapet holdt ikke. Det ble en turbulent periode for familien. Moren fikk komme på turistvisum i ett år for å hjelpe datteren.
Språkvansker
-Hva er den største utfordringen her?
-Det er språket. Det er vanskelig å orientere seg raskt nok når det gjelder alt fra å lese bruksanvisninger til offentlige brev.
-Det største gleden?
-Det å ha fått komme hit til Det hellige land gjør meg lykkelig, smiler hun.
Natán forteller at hun har en halvbror som er veldig religiøs slik faren var. Han overholder alle Toraens bud. Han vil veldig gjerne komme til Israel. Selv er hun religiøs, men overholder ikke alt. Først og fremst er det moren hun har invitert til sitt nye fedreland. Håper hun får komme i november.
Guttene trives på hver sin skole, elstemann Michael (10) går i 4. klasse og reiser daglig til skole i Modi’in. Ruben (8) reiser til Beit Shemesh. Begge guttene elsker sport og matematikk. Ruben liker også svært godt bibelstudier. Yedidia går i barnehage.
Natán kjenner heller ikke til Norge, men synes det er fantastisk at mennesker der har bidratt til at hun har fått komme til Israel.
En sliten Toryanet møter en opprømt mor en grytidlig morgen på Ben Gurion-flyplassen.
Endelig er de gjenforent etter 15 år: Mor Medeleke (36), døtrene Nitza (27), Toryanet (18), Nurit (25) og bestemor Zien (55).
Voltér, hans kone og fem døtre samt et barnebarn, har ventet i syv år på denne dagen. Nå er de endelig hjemme!
En familie på seks stiller gjerne opp for fotografen i en slik historisk stund.
Mens vi hutrer litt og har ventet et par timer midt i natten på flyet fra Addis Abeba, har andre ventet mange år i og utenfor transittleire i Etiopia for endelig å kunne komme til det lovede landet Israel. En ventende mor vi treffer i ankomsthallen har ikke sett datteren på 15 år. Nå er hun 18 og kan endelig reise ut.
-Min datter Toryanet var tre år da jeg emigrerte forteller en lett oppspilt mor, Medeleke (36).
-Faren hennes nektet å la meg ta henne med til Israel. Endelig skal jeg få henne tilbake, sier hun med blanke øyne. Med seg har hun to søstre, Nitza (27) og Nurit (25) – og moren Zien (55). Selv om de visste at flyet skulle lande kl 02.40, så var de alle på plass allerede kl 02.00.
Medeleke jobber som rengjøringsassistent på flyplassen og synes livet i Israel til tider kan være tøft. Men hun ville aldri bodd noe annet sted. Som resten av familien bor hun i Lod.
-Hvordan har du holdt kontakt med datteren din?
-Vi har hatt god kontakt over telefon, svarer Medeleke, mens hun småtripper og ikke helt klarer å fokusere på annet enn passasjerene som kommer.
To brødre vi traff ventet på en tante. Andre ventet på kusiner, fettere, mødre og fedre. Alle er preget av at det er midt på natten, men likevel spente, så spente på gjenforeningen.
Flyet fra Addis Abeba landet kl. 02.30 denne natten. Men det er en møysommelig prosess å busse alle sammen til immigrasjonsmyndighetene som holder til i Terminal 1 slik at de skal få papirene sine før de må reise tilbake til Terminal 3 (der utenlandsflyene lander) for å gå gjennom passkontrollen, hente bagasjen sin for deretter endelig å komme ut i ankomsthallen. Myndighetene har etterhvert så stor erfaring i å ta imot immigranter at det hele også denne gangen går strømlinjeformet.
Gledestårer
Vi glemmer å se på klokken, men tror den kan ha vært ca 04.30 da etiopierne begynner å strømme ut i ankomshallen. Det blir nesten kaos. Noen smiler, andre gråter av glede. Enkelte kaster seg ned å kysser marmorgulvet – i pur ekstase over endelig å være hjemme! Barna smiler og viser frem godteposer, vannflasker og israelske flagg de har fått som velkomstgaver på terminal 1. De fleste spedbarna er knyttet i et klede til mors eller storesøsters rygg. Sovende, halvvåkne eller våkne, ganske uberørt av oppstyret rundt dem.
Endelig kom også Toryanet. Familien kaster seg om henne, kysser og klemmer og ønsker henne inderlig velkommen. 18-åringen ser utrolig sliten ut etter reisen, men stiller gjerne til fotografering. Det samme gjør flere av de fargerike familiene som endelig har satt føttene sine på forfedrenes jord.
Drøm ble virkelighet
Voltér snakker bitte litt engelsk og forteller at familien består av ham, hans kone og fem døtre samt barnebarnet Torodil. De kommer fra Gondar. De har ventet hele seks år på å få komme hjem til Israel.
-Har dere lært noe hebraisk i denne tiden?
-Ja, alle døtrene våre har lært litt, men ikke vi. Måtte jobbe.
Nå er drømmen blitt til virkelighet, smiler Voltér før de triller kofferter og traller ut til bussen som skal ta alle de nye immigrantene i denne kontingenten til absorbsjonssenteret i Askelon.
Vi ønsker dem hjertelig velkommen og lykke til før vi setter kursen hjemover til Jerusalem – mens det lysner av en ny dag. Vi tenker på alle immigrantene vi nettopp har møtt som vil våkne opp til et nytt hjemland og et nytt liv.
Mintamer (22, til høyre) har ansvaret i en søskenflokk på seks, deriblant Adam og Aviel. Micha Feldmann har vært søsknenes støttespiller i flere år.
Micha snakker amharisk, språket de fleste etiopiske immigranter snakker, og han har en stor innsikt i deres kultur og skikker.
-Det israelske samfunnet har mye å lære av etiopierne. De har en sterk familietradisjon og en vennlig omsorg for andre. Hvis du spør en etiopisk mann om veien, vil han følge deg dit. Andre israelere vil bare peke og forklare, sier han varmt, som et eksempel på hva han mener.
Refser og tar et tak
Micha er også mannen som refser ansatte i Jewish Agency, hvis han mener at de kunne vært dyktigere til å løse enkeltsaker. For eksempel var han, for noen få år siden, på besøk ute på landsbygda i Etiopia. I en landsby ble han hentet bort til en ung, jødisk kvinne som lå på en sengebenk utenfor sin jordhytte. Hun hadde ligget slik i tre år, hun kunne ikke gå, og naboer flyttet henne ut og inn for at hun skulle få lys og luft og kontakt med andre. Kvinnen hadde i tillegg noen fryktelige liggesår. Hun ønsket hjelp og ville gjerne, som andre i familien, emigrere til Israel. Micha ble opprørt, hvorfor hadde man latt henne bli igjen i landsbyen, hjelpeløs og alene? Selvfølgelig skulle også hun få komme til Israel og få hjelp av leger der.
Ordnet operasjon og opptrening
Da Micha kom tilbake til Israel satte han himmel og jord i bevegelse. Hans kontakter i Jewish Agency måtte stå til rette for beslutningen som “noen” hadde tatt. Kvinnen kom med neste fly til Israel. Han fikk henne inn på sykehus, der dyktige leger og fysioterapeuter etter flere operasjoner og mye opptrening fikk henne på bena. I dag går den unge, vakre kvinnen – litt rart, men hun føler selv at dette er en fantastisk framgang. Hun er under utdanning nå. Da Micha fortalte historien, trakk han fram noen bilder av en etiopisk brud i tradisjonel drakt. Han hadde vært i bryllup uken før, smilte “bestefar” fornøyd.
Ringer og besøker
Micha har en tykk adressebok med mer enn 300 telefonnummer. Han ringer de fleste ukentlig og holder kontakten med etiopiske familier som strever. De verdsetter med et beskjedent smil at han møter opp i glade familiebegivenheter, men også ved sykdom og dødsfall. Jeg har sett det ved selvsyn på Barzilai sykehuset i Ashqelon, der vi sammen besøkte en såret soldat fra Operasjon Cast Lead i januar 2009.
Hvordan hadde det seg så at han som hadde tyske foreldre og en helt annen bakgrunn, kom inn i arbeidet med etiopiske immigranter? Micha var dyktig til å organisere. Han ledet Operasjon Solomon i 1991, da 34 fly i løpet av 36 timer hjalp 14 325 etiopiere hjem til Israel. Man tok setene ut av flyene, så fikk man plass til flere – og siden de fleste etiopiere er mindre og lettere enn europeere, kunne man enda ta flere om bord. To barn ble født underveis!
Micha Feldmann bodde i flere år i Etiopia sammen med sin kone og fire barn. Han ble dypt betatt av denne gruppen jøder. Der lå hans oppgave i livet. Nå er han hos Selah og formidler varme og omsorg til etiopiske immigranter med en vanskelig hverdag. Problemløser som han er, gir han med gode råd og et varmt, oppmuntrende smil. Hans store kontaktnett kan løse opp de fleste floker av mer praktisk art. Viktigst for de beskjedne immigrantene er kanskje at han forstår dem.
Bakgrunnen er følgende; I slutten av oktober kom nyheten om at den israelske regjer-ingen og Jewish Agency var blitt enige om en plan, som skulle sørge for at alle de resterende 8.700 etiopiere som i dag bor i venteleirer i Gondar, skal få avklart sin status innen 9 måneder. De aller fleste vil trolig få godkjent sin søknad om innvandring til Israel. Mange har alt slektninger der.
Jewish Agency skal gjennomføre arbeidet i Etiopia med å forberede immigrantene på livet i Israel. Dette alene er beregnet å skulle koste til sammen $7,5 mill. over en treårs-periode.
Planen er at det skal komme 600 nå i desember. Man antar videre at det vil komme vel 200 personer hver måned de neste tre årene. Jewish Agency tar også på seg å dekke kostnadene til flyreisen. Vi håper at giverne sjenerøst vil ta et krafttak nå før jul og stille opp for å hjelpe disse fattige immigrantene hjem fra sør. Dette kommer også til å bli en stor oppgave som vil gå over lang tid.
På mottakssentrene i Israel skal Jewish Agency stå for forskjellige former for opplæring, som i dag. Målet er at immigrantene hurtigst mulig kan bli uavhengige og i stand til å forsørge seg selv. Det er en meget stor overgang å komme fra enkelt landsbyliv i Etiopia uten vann og elektrisitet, til Israels høyteknologiske hverdag. Mange kan verken lese eller skrive og de har en yrkeserfaring som ikke kan brukes i deres nye hjemland. Oftest har de drevet jordbruk eller verksteder med svært enkle metoder. Nå må de lære et nytt språk og tilpasse seg en annen kultur og arbeidsliv. Dette er virkelig krevende.
Det kommer til å bli et stort press på mottakene nå for å hjelpe immigrantene til rette. For tiden bor det 5.300 nye immigranter i de 16 mottakssentrene for etiopiske innvandrere rundt i Israel. I gjennomsnitt bor de to år i mottaket. Tilskuddet de får fra staten til kjøp av bolig er et absolutt minimum, så mange immigranter fra andre land
blir boende i mottaket mens de prøver å legge seg opp litt egenkapital, før de skaffer seg noe. Imidlertid er det stor prestisje knyttet til å eie fast eiendom i den etiopiske kulturen, så derfor kjøper mange seg noe og flytter ut før de egentlig er helt i stand til å klare alle de nye utfordringene i hverdagen.
På vegne av alle jødene som nå sitter i Gondar og venter på å få komme til Israel og bo i fedrenes land, ber vi om bidrag til dette storslåtte prosjektet. Din støtte kan hjelpe en immigrant hjem.
Dette er Israels sæd – menn, kvinner og barn – som for øyeblikket lever under de verste kår. Dette handler virkelig om en kompleks humanitær krise. Vi må forhindre at flere flyktningleirer blir dannet i Etiopia, sa statsminister Benjamin Netanyahu søndag 14. november.
Han opplyste til nasjonalforsamlingen Knesset at 600 falashmurajøder vender hjem i 2011, mens 200 blir sendt hjem hver måned de neste tre årene.
– Det er en moralsk forpliktelse for det israelske folk å finne en løsning, uttalte statsministeren.
Minister for regional utvikling, Silvan Shalom, uttrykte imidlertid sin misnøye med planene da han talte for Knesset. Han mener at å frakte 200 personer i måneden ikke er tilfredsstillende nok.
– Dette er en skandale som må bli stanset. Vi burde bringe 1.000 falashmurajøder til Israel hver måned og skape en slutt på denne sagaen hvor tusenvis av mennesker lever under fryktelige forhold, sa Shalom.
Forfatter: Kenneth O. Bakken, Miff.no
Melding fra Jewish Agency
I am pleased to inform you that it is anticipated that the government of Israel will approve the proposal of assuring the completion of the Aliyah from Ethiopia. This proposal was initiated by Eli Cohen on behalf of the Jewish Agency.
This operation will assure that the remaining 8,700 Ethiopians seeking to make Aliyah will have their Aliyah eligibility checked and those who are eligible will arrive in Israel within the next three years. It is anticipated that approximately 2,500 Olim will arrive annually.
Main points of the decision:
1. The Jewish Agency will replace NACOEJ in Ethiopia.
2. The Jewish Agency will continue to provide services to the community and prepare the Olim for Aliyah to Israel.
3. The Government of Israel will check the eligibility of those on the waiting list within 9 months of the approval of the decision.
4. Preparing for life in Israel from all major aspects
5. 200 Olim will be brought to Israel each month.
The only program that will be run by the JDC is the medical clinic.
The cost of this project is $7,500,000 for three years ($2,500,000 per year) for the activities in Gondar.
Currently residing in our 16 Absorption Centers for Olim from Ethiopia 5,300 olim. Their average stay is approximately two years.
There will also be a need for a great deal of additional funding in Israel to assure that they receive the best possible services once they arrive in Israel. (The Yesodot- Foundations program, in particular, in order to be able to work with all the new arrivals).
Kontonummer: 3000.21.42828
Doner og betal med PayPal:
