Skjebner i Sderot
Feldman – som arbeider tett sammen men Ruth Bar-On i prosjektet SELAH (Israels krisebehandlingssenter (ICMC) – er alle jødiske etioperes spesielle venn. Han snakker språket deres og har arrangert de fleste tildels farefulle henteoperasjoner med fullsatte fly fra Etiopia hjem til Israel. Ved minnestenen forteller han om de tragiske og dødbringende kassamrakettene som har slått ned i området og om hvilke tragiske lemlestelser, dødfall og sorg det har forårsaket gjennom årene.
Liv betyr håp
Et fredelig ytre betyr ikke nødvendigvis at alt er like rolig innvendig. Bar-On og Feldman har tatt oss med til et lite kommunelokale i Hagai-gaten.
Det ser så fredelig ut her i Sderot akkurat nå at ingen skulle vel trodd at det også er en masse kaos, åpner Ruth Bar-On. Hun forteller om barnas post-traumatiske opplevelser gjennom åtte år med rakettnedslag i byen. En dør slår igjen og barnet farer sammen. Mange er sengevætere. Må sove med mor og far. Helst være der foreldrene er hele døgnet. Men noe har skjedd siden Operasjon “cast lead” eller “støpt bly” for snart et år siden, forteller Bar-On. Litt større trygghet. Nå nyter hun synet av mødre, bestemødre og andre slektninger som endelig våger å sitte utenfor de små leilighetene sine og leke med barna i hagene deres igjen når hun er på besøk.
Skjebner:
Eldstemann her er nibarnsfar Abba Esaias Geneto (75) som kom til Israel for 20 år siden – til fots via Sudan. Var ett år i flyktningeleir. Opplevde at folk døde rundt ham hver dag. Endelig i Israel kom familien til et absorbsjonssenter nord i Israel. Kjøpte hus i Kiryat Gat (nabolag til Ashdod). Under den andre Libanonkrigen mistet han en kjær sønn, den 22. juli -06 – på den 8. dag av krigen ble sønnen drept. Geneto har åtte barn igjen, samt mange barnebarn, men hver dag reiser han fra Sderot til et møtested for bønn i Kiryat Gat hvor myndighetene har reist en minnestein over falne soldater. Deriblant hans egen sønn.
Gabi Geneto kom til Israel i 1991 under en av Operasjon Solomons nattestille flyturer. Han oppholdt seg ett år i en leir i nærheten av Sderot. Var gift og hadde to barn da han kom. I 1992 flyttet familien til Sderot for godt. De siste 14 år har han vært sosialarbeider i kommunen og ansvarlig for etiopiske immigranter. Han og kona fikk fire barn til. – Inntil for fem år siden var livet lykkelig, forteller Gabi. Men under løvhyttefesten i september 2004 endret det seg: Hans lille datter lekte med en ball utenfor og døde av skadene fra en kassamrakett. Klokken fem på ettermiddagen skjedde det. Ikke nok med det; kona ble ett år senere syk og må ha dialyse for nyresvikt fire ganger om dagen. To år senere hadde ene sønnen en ulykke under verneplikten og sliter med senskader. I tillegg skjedde det en tragedie med ene datteren. – Vi lever ikke lenger, men eksisterer – for å ta vare på de andre barna så godt vi kan. Det handler om å overleve fra dag til dag. Men takket være SELAH og deres hjertelige omsorg fra Norge så føler vi at vi har en familie som bryr seg om oss. Vi er Ruth og dere i Norge som støtter oss evig takknemlige, sier en gråtkvalt Gabi.
Ruth legger til at Gabi er vanligvis en energibunt til daglig når det gjelder andre han kan hjelpe, men i dag snakker han om seg selv og da er det ikke helt enkelt å holde tårene tilbake.
Galina og hennes mor (ikke damen på bildet) fra Russland bor i Ashdod. Galina har kommet til Sderot for å møte nordmenn som gir av sitt hjerte til henne og likesinnede. Men det er ikke lett. Hun og moren ble sterkt skadet fra rakettangetp fra Gaza under krigen sist vinter. Begge kom på sykehus i en lang periode. Galina er så smått på bena igjen, og Ruth Bar-On er veldig glad fordi det er første gang hun ser at Galina står oppreist etter angrepet. Galina har ikke kunnet arbeide siden. Men hun er veldig rørt over å treffe nordmenn som støtter SELAH og som virkelig bryr seg om hennes og morens skjebne. Hun kan ikke la være å tørke tårer.
Lille Anastasia er et mirakel. I juli, for to og et halvt år siden, var hun åtte måneder. Familien bor på en kibbutz i Shaar HaNegev. Anastasia begynte plutselig å gråte hemningsløst i sin lille barneseng på soverommet. Det vanlige ville kanskje vært at mor eller far gikk inn for å forsøke å trøste, men denne familien gjorde det annerledes: De hentet babyen, tok henne med og gikk alle til et annet rom i huset. Fem minutter senere landet en dødelig kassamrakett i familiens hus. Ingen “rød alarm”-sirene hørtes denne kvelden. Men fordi lille Anastasia gråt, og fordi alle flyttet over til et annet rom overlevde hele familien. Anastasia reddet dem fra døden!
Nellys hus har vært angrepet av tre kassamraketter. Etter den første prøvde hun å leve videre. Etter den andre ble hun paralysert. Etter den tredje fikk hun en så dyp depresjon at hun ikke lenger klarte å gå på jobben. Deretter gikk hun til legen og fikk konstantert hjernesvults. Nelly skal opereres, men hvordan det går vet ingen. Ruth Bar-On forteller at svultsen ligger på et bra sted i hodet, så hun tror det vil gå godt. – Nelly skal bli frisk! Sier Ruth Bar-On.