Tilgivelse
Den handlet om en opplevelse fra en flybase i Israel, der gjester fikk høre en general fortelle fra sitt liv som barn av to foreldre som begge var de eneste gjenlevende etter Holocaust.
Generalen sa selv at han valgte å være emosjonell på tross av at han var Israels dyktigste pilot! Og emosjonell var han, da han fortalte om Auschwitz og om den knuten i brystet som han aldri ble kvitt. Den førte ham inn i forsvaret, og den ga ham idéen til å få med seg tre andre piloter til å sveipe over hele leirområdet for på den måten å feie bort ondskapen som hvilte der og om mulig dekke over med velsignelse. Det var en ren symbolhandling som vi fulgte på storskjerm etter hvert som han fortalte.
Det var mange i det store auditoriet som snufset og gråt, de aller fleste hadde vonde minner å bære på. Men da foredraget var slutt, kom følelsessjokket.
En høy, middelaldrende mann sprang opp på scenen, tok mikrofonen og sa: Det står i Jeremia at sønnene til undertrykkerne skal be sammen til ofrene om tilgivelse. Min far var en av de offiserene du har fortalt om. Kan du tilgi oss? – Det gikk noen sekunder før generalen rakte frem hånden, jeg følte at alle hadde holdt pusten.
Men så brast demningene. Det er noe av det sterkeste jeg har vært med på.
Som sagt – historien er fortalt før, men nylig var jeg invitert til Amsterdam for å møte den nye sjefen for Jewish Agency – sammen med andre kristne ledere fra hele Europa. Det var jo en stor begivenhet og ved slike anledninger blir man jo stående å prate med folk. Samtalen gikk slik at det ble naturlig for meg å fortelle denne historien til de fem – seks jeg sto sammen med. Da jeg var ferdig sa den ene mannen: “Hei, se på meg!” – Og jeg så – og der stod han!
Mannen fra Tyskland, leder for Ebenezer der. Det ble nok et ladet øyeblikk både for ham som hadde hørt historien om seg selv og for meg som igjen fikk bekreftet den.
“Hva følte du da du løp opp på senen?” spurte jeg. “Da var jeg utenfor meg selv”, sa han. “Men jeg har lenge visst at jeg bar på en skyld jeg måtte gjøre opp for, og mange har vært med å be om at jeg måtte få en anledning.” – Den fikk han.
Det er den første tyskeren jeg har møtt som har hatt den holdningen, og uten tvil forløste han mye hos mange den formiddagen. Senere – fortalte han – var han blitt tildelt en æresgrad, og han ble valgt inn i styret for Yad Vashem.
En fantastisk historie om tilgivelse og soning og om den forløsende kraften som ligger der.
