Gud er der for sitt folk – han vil aldri forlate dem

Jeg har ikke lest hele artikkelen, men den tar for seg et emne som ble synlig for oss på «hvert gatehjørne» i Israel nå i oktober. En av turdeltagerne formulerte seg omtrent slik – «vi fikk mange og vanskelige nyheter, men heldigvis tror vi på en Gud som er med i gode og onde dager» -.

Det var ikke lett å bo på hotell i Beer-Sheva sammen med mange unge familier fra Gaza. De hadde bodd der i to måneder nå, og alle forstår at et hotellrom ikke fungerer særlig bra for småbarnsfamilier i det lange løp. At vi opplevde det bråkete og rotete var for ingenting å regne – vi tok jo med oss koffertene og dro videre!

Jo da, de hadde fått tilbud om hus, mange av dem. Vi så dem på et jorde like ved grensen, små, firkantede kasser i rette linjer etter hverandre. «Gazavillas», kalte de dem. Jeg ville nok foretrukket en slik fremfor et hotellrom, og det gikk fint an å forestille seg disse som midlertidige. De kan selges, eller de kan bygges på – kanskje. Det er bare det at de hjemmene de hadde, var store, fine hus ved havet, mens dette var et flatt jorde med radarballonger mot Gaza. Forskjellen så umulig ut.

Noen bor i studentbyer, men nå er studielivet begynt igjen, og da må de ut derfra.

For oss som tilskuere virker problemet umulig. Selv følte de nok at det gikk den veien i folkeopinionen også. Det enkleste er å glemme hele greia, og det er vel slik vi stort sett reagerer på kriser her i verden. Livet går videre, tingene glir tilbake på plass.

Noen kibbutzer åpner for å bygge ut for Gaza-folket, noen av dem går nok på med krum hals igjen, og det finnes mange vakre kibbutzer i Negev-området.
Men så er det enda et problem – de kjente hverandre, de levde i et tett fellesskap både arbeidsmessig og religiøst, og de vil gjerne fortsette å være sammen.
Hva har dette med sionismen i krise å gjøre? sier du kanskje. Kanskje det at ingen trodde det skulle hende. Jødene er vant til å møte vanskelige utfordringer.

Men denne gangen føler de seg usikre på hverandre, og det er noe nytt.
Vi fikk være sammen med en representant for Knesset et par timer. Han var så snill og lot oss få bombardere ham med spørsmål, spørsmål som selvsagt var preget av det vi hadde sett og de vi hadde møtt, og vi skjønte at byrden fra Gaza er tung å bære for alle som sitter med ansvar. Å påstå at vi fikk alle svarene vi ville være helt feil. Men vårt møte med en hardt presset mann endte med at han nærmest slo ut med armene og sa at – «vi har ikke mer penger» – kassen er tom!»
– En annen representant for myndighetene sa det slik: «Hvis ikke vi hvert eneste år måtte bruke halve statsbudsjettet vårt til å forsvare oss, ville vi vært et rikt land» -.

Ting henger sammen. Det er vanskelig for oss langt borte å se hele bildet. Knesset-representanten ble selvsagt også spurt om det var presset fra Bush som ble avgjørende, og til det svarte han at det var nok stort, men det var ikke det avgjørende. Men for Sharon er det viktig å ha både USA og EU som venner. Han kalte dem «hjørnesteiner i Israels utenrikspolitikk»!

Det som særlig angår HJH – og som vi har snakket mye om, var han også innom, nemlig den demografiske situasjonen i Israel. Den er bekymringsfull.

Bare ved en forsterket innvandring kan Israel overleve som en jødisk stat. Nå er Gaza avstengt. Likevel kan det fort bli mer enn 50 % arabere i «Stor-Israel».
Med demokratiske spilleregler kan araberne stemme jødene ut av alle posisjoner om noen år – særlig fordi kravet om «tilbakevending» av 3,5 mill. arabiske flyktninger til Israel fremdeles ligger på forhandlingsbordet!

En kan lett bli mismodig. Men det er bedre det damen skrev etter turen – «vi fikk mange og skremmende nyheter, men vi tror at Gud er der for sitt folk, og Han vil aldri forlate dem». Derfor jobber vi det vi kan for å hente flest mulig jøder hjem til Israel – og de kommer! Sannelig er det et spennende foretak!