Et besøk i Gondar, Etiopia

I Addis Abeba gikk han om bord i flyet til Tel Aviv sammen med 50 nye immigranter klokken tre om morgenen og landet fire timer senere i soloppgangen på Ben Gurion flyplass.
Da de kom ned fra flyet falt mange på kne og kysset jorden. Århundrers eksil var avsluttet, de var kommet hjem.

Det er vanskelig å forestille seg hva det egentlig betyr å forflytte seg på bare fire timer – fra enkle forhold på landsbygda i Gondar provinsen til Israel med all sin moderne teknologi.

Han er dypt berørt ved tanken på at denne tapte stammen har bevart sin tro, feiret Sabbat og sunget vuggesanger om Jerusalem for sine små ned gjennom tidene. Hvor fikk de styrken fra, til å motstå presset fra konger, misjonærer og fiendtlige naboer om assimilering? Og dette skjedde til tross for at de ikke hadde noen kontakt med jøder i andre land, de ante ikke at slike eksisterte i det hele tatt. Hvorfor ofret 4000 av Beta Israel sine liv (1978-1984) under vandringen gjennom Sudans ørken for å nå Jerusalem? Og hvordan kan det ha seg at de daglig sendte barna sine av gårde på ville fjellstier – på en tretimers tur hver vei – for å komme til den jødiske dagskolen?

Jacob Snir er beveget over denne utholdenheten. Han finner ikke svar på sine spørsmål, men er takknemmelig over at han har fått være vitne til og en del av arbeidet med å hjelpe jøder hjem til Israel fra Etiopia.

Man nærmer seg nå avslutningen på et kapittel i de etiopiske jøders historie. Det er fortsatt 1.425 Falashmura igjen, som er blitt godkjent for innvandring til Israel. Planen er at alle skal ha satt foten på israelsk jord i løpet av første halvår 2008. Jewish Agency har vært involvert i dette arbeidet fra første stund. I over 20 år har de hjulpet jøder fra Etiopia til det lovede land. I generasjoner har disse mennesker ventet på dette øyeblikket – rolig, med uendelig tålmodighet og en verdighet uten like, med en evne til å tåle trengsler, av en størrelsesorden som vi andre aldri har møtt, og med deres bemerkelsesverdige uskyld, som gjør integrasjonen i det moderne Israel desto vanskeligere.

På vegne av Israel og Jewish Agency sender Jacob Snir en varm takk til alle givere – blant annet i HJH – som har støtte opp om innvandringen fra Etiopia. De trenger vår økonomiske støtte også i 2008 for å få de siste hjem – og ikke minst; de trenger den til å hjelpe hver enkelt til rette i sitt nye hjemland, en krevende prosess for en enkelte og for Israel.

Bnei Menashe

Ung gutt fra Bnei Menashe lærer bruk av PC. (Foto: Øyvind Bernatek)

Senteret var en ganske velbrukt boligblokk, der hele første etasje var ombygd til møte- og aktivitetsrom. Oppover i etasjene var familier og uenslige ungdommer innkvartert. Utvendig bar blokken fortsatt preg av krigen i fjor. Vindusrutene var skiftet ut for lengst, men man kunne tydelig se store skader i pussen på ytterveggene etter de mange granatangrepene. I 33 dager varte krigen og personalet hadde hatt en tøff jobb. På krigens første dag kom en stor gruppe etiopiske immigranter som nettopp hadde landet, rett fra flyplassen til beskyttelsesrommet i kjelleren på mottaket. Ikke enkelt – uten språk og uten noen forståelse av hva som egentlig foregikk. Det hadde virkelig vært en utfordring for personalet. Tenk å skulle skape ro og trygghet i en slik situasjon.

Men – inne ble vi denne dagen møtt med blomster, godteri og smågaver. Vi ble presentert for tre grupper med unge mennesker, alle nye immigranter til Israel. De var svært forskjellige av utseende. Den ene gruppen kom fra Hviterussland og Ukraina, den andre fra Etiopia og den tredje
fra India.

Immigrantene fra India tilhører Bnei Menashe, en gruppe jøder som bor i det nordøstlige India, i Manipur og Mizoram provinsene. Til tross for at de er en liten minoritet, har de opprettholdt et jødisk levesett gjennom generasjoner. De har et kinesisk/asiatisk utseende og anser seg for å være etterkommere av en av Israels 10 tapte stammer. Iflg. deres tradisjon rømte deres forfedre nordøstover fra slaveri i Assyria for 2.700 år siden.

Mot slutten av 2006 kom den første gruppen på 267 personer tilbake til forfedrenes hjemland. Ungdommene vi hilste på var en del av denne gruppen.

I byene og landsbyene der bor det ca. 8.000 jøder blant en kristen befolkning. Jewish Agency har sendt spesialutdannet personale til India for å intervjue familiene og finne velegnede bosteder og integrasjonsprogrammer for dem i Israel. Deres første hjem i den nye landet ble enten i Karmi’el eller Nazareth Illit. I tillegg til språkundervisning får de her en fagutdannelse eller voksenopplæring, lærer om Israel og historien og deltar i spesialutformede kultur programmer.

Det var betagende å høre dem synge om Jerusalem på deres eget språk. De fortalte om drømmer og lengsler etter Israel, bevart gjennom mange generasjoner. Ungdommene begynte nå å få tak på språket og var godt i gang med en førskolelærerutdannelse. De var kjempefornøyd med sitt nye
liv og fremtidsutsiktene.

På spørsmål fortalte de at de ikke hadde følt seg direkte forfulgt, men at de stadig var utsatt for slengbemerkninger, folk spyttet etter dem, guttene fikk revet av kipaen o.s.v. Så det kjentes vidunderlig å komme hjem til Israel, der man kunne feire sabbat i fred og kle seg etter jødisk tradisjon uten problemer. De var svært takknemmelige for den hjelpen de hadde fått til å komme hjem og gledet seg til å kunne bidra til å skape et godt samfunn i Israel. Drømmen var blitt oppfylt, gleden og takknemmeligheten var uendelig.

Giverne har gjennom Hjelp Jødene Hjem støttet arbeidet for å få medlemmer fra denne stammen hjem til Israel og i gang med en ny hverdag. Nå kommer de også fra øst……

Vi må fullføre oppdraget med å ta de etiopiske jødene hjem til Israel!

De siste to-tre årene har det kommet 3600 nye etiopiske immigranter til Israel hvert år – nokså jevnt 300 pr måned. Dette vil fortsette enda en tid framover, men det blir stadig færre jøder tilbake i Etiopia nå.

Innvandringen av de etiopiske jødene har vært et eventyr – for Israel og for etioperne selv. Samtidig som denne folkegruppen har betydd og betyr så mye positivt i det israelske samfunnet, har denne innvandringen ført med seg enorme utfordringer og enorme kostnader for Israel.

Vi kan ikke si så mye om alt dette her, bare minne om at de etiopiske jødene kommer fra landsbygda og må ha en langvarig og kostbar innføring i livet i et utviklet land som Israel.

Mens immigranter ellers trenger 6 måneders innføring i språk osv. i innvandringssentrene, trenger de etiopiske immigrantene ofte 3 år. Det forteller mye. Det var svært interessant og fint å få besøke Etiopia for et par år siden, møte med de nye immigrantene og se og høre hvor mye energi de la i forberedelsene til et nytt liv i Israel.

Men det nytter! Nå omfatter den etiopiske folkegruppen i Israel vel 100 000 mennesker – og mange av dem gjør en flott innsats på mange områder, blant annet i Forsvaret. Etter hvert har flere tusen unge i gruppen gjennomført videregående utdanning, og et par tusen er nå studenter ved høyskoler og universiteter. Noen har gjennomført en slik utdanning og er i arbeid i det israelske samfunnet. Den første etiopieren har nå også tatt en doktorgrad!

I Hjelp Jødene Hjem har vi i flere år støttet arbeidet med å bringe de etiopiske jødene hjem – og å forberede dem for et nytt liv. Vi må fullføre oppdraget! Også i år har vi gitt en stor bevilgning til de etiopiske immigrantene. Dette prosjektet må gå videre til det er sluttført!

Takk og oppmuntring fra Jewish Agency

Jacob Snir overrekker plaketten til Anne Marie Gravdahl. (Foto: Torbjørn Ekroll)

Men likevel – det var en stor glede da vi mottok en sølvplakett fra Jewish Agency som takk for støtte og innsats. Overraskende var det også. Vi føler jo av og til at vi bare er en liten brikke i det store spillet. Men at vi hvert år er i stand til å gi mange millioner til Israel, blir lagt merke til, og det er klart at det betyr noe.

“In deep gratitude to donors and leadership for your important support of the Jewish Agency war-fund” – slik lyder innskriften.

Det fine er at de er veldig klar over at det skyldes dere som gir, at pengene kan sendes! Det er ikke bare et abstrakt apparat som fungerer som en fordelingssentral, men en stadig strøm av hundrelapper og tusenlapper som til slutt blir en stor sum penger.

65.000 dollar sendte vi til dette krigsskadefondet, og det ble mulig å sende som en ekstrabevilling!

Så – tusen, tusen takk til dere alle – ta det til dere, og vit at dere er med på noe stort!

Sha’ar Ha-Negev

To store kibbutzer er omgjort til hjem og skole for ungdom fra Argentina og Brasil. De kommer til Israel på et såkalt Na’aleh-program, det betyr at jødisk ungdom mellom 26 og 24 år får tilbud om opphold og skolegang i Israel. Håpet – og tanken bak – er jo at de så skal få lyst til å bli værende, og at familiene deres vil komme etter. Og slik har det faktisk vist seg å bli!

Skolesystemet er godt utbygd og holder høy standard helt opp til universitetsnivå. På tross av ustanselige rakettangrep går livet som vanlig, men ikke alle rakettene er harmløse. Mange som bor i området er blitt skadet, og for en del år siden fikk kommunen et flott, terapeutisk svømmeanlegg. En rakett dundret gjennom taket og forårsaket store skader, men de bygde det opp igjen og nå har de kombinert rehabilitetsavdelingen med et senter for sport og rekreasjon.

Idéen er å skape et sted der alle kan være sammen, ikke slik at mentalt eller fysisk handicappede skal være for seg og andre friskinger for seg.
Hvert individ har en spesiell og særegen verdi, de fortjener respekt og aksept av samfunnet. Dette er en filosofi som settes ut i praksis og som fungerer.
I en sånn tilværelse som den de lever i i Sha’er Ha-Negev, vet alle at de selv kan rammes når som helst.

De har nettopp feiret nyttår i Israel, og de brukte den anledningen til å lage en festlig gjenåpning av badeanlegget. Ca. 150 pasienter fikk full behandling av terapeuter og studenter fra helsetjenestene våre, og sammen med sine familier ble de oppvartet og underholdt. 15 tenåringer fra Sha’ar Ha-Negev meldte seg som frivillige til å hjelpe handicappede barn i senteret. Det dreier seg om svømmetrening, heiseanordninger, balltrening og oppmuntring.

Det er viktig at foreldre blir involvert, både tenåringenes foreldre og de skadede barnas. Derfor arrangeres det samlinger for dem alle, slik at de kan engasjere seg sammen.

Sist år ga de tilbud til seniorer som trengte vannterapi, de kom fra hele landet for å delta i et sånt program. Det finns mange ildsjeler som fortjener stor beundring!

Senteret ligger ikke langt fra de mest belastede småbyene. Sderot, Ofalim og Netivot. De er typiske innvandrerbyer, men ved å komme til badeanlegget, har de bedret sin livssituasjon betraktelig. De kommer ut, de blir kjent med andre, og på den måten går integreringsprogrammet mye lettere, i tillegg til at de får bedre helse, både fysisk og psykisk. Og fra hele landet kommer grupper av barn og unge som arrangerer svømmestevner. Det er jo litt av et eventyr midt ute i ørkenen. Derfor har de også stadig besøk av fagfolk fra hele verden for å studere både arkitekturen og behandlingsfilosofien og for å få idéer til å lage en profesjonell svømmearena. Disse besøkende gir jo også resultater, mange blir inspirert til å gi store penger. Vi føler oss delaktige i denne fantastiske suksessen, og gleder oss til å vise den frem.

Et brev fra en far er hyggelig å kunne gjengi:

“Min sønn, Ariel, har vært så heldig å få behandling ved senteret i 4 år nå, to ganger i uken. En rakett traff nær ham og skadet hodet og ryggen hans da han var 3 år gammel. Han ble lammet i den venstre armen og delvis i det venstre benet. Da Ariel begynte behandlingen, strittet han i mot og var vanskelig,

Men terapeuten var utrolig tålmodig og vennlig og overøste han med kjærlighet og omtanke, og etter hvert slappet han av, og nå er senteret det beste han vet. I tillegg har vi sett en enorm fremgang for Ariels fysikk, han svømmer som en fisk, hans skuldre er sterke og høyre arm fungerer. Han kan til og med gå stødig nå. Vi som foreldre er lykkelige og takker fra dypet av våre hjerter for alt dere har gjort for Ariel!”

Et lignende brev er skrevet på vegne av 260 seniorer. De har fått en gjennomgående mye bedre helse, ca. 130 av dem møter til gym en gang i uken og tar del i hydro-terapien. De har redusert sitt inntak av medisiner, har fått bedre balanse og best av alt – de har fått tilbake gleden over livet.

Krafttak for integrering av etiopiske jøder

Historien om de etiopiske innvandrerne er både spennende og vanskelig, både når det gjelder selve innvandringen og ikke minst integreringen i det israelske samfunnet.

Integreringen av etiopierne har delvis vært svært vanskelig, både for dem selv og barn og barnebarn, og for det israelske samfunnet. De kom fra et helt annerledes samfunn, mange var analfabeter, så overgangen til det israelske samfunnet var – og er – vanskeligere enn de fleste tenkte seg.

Nå satser den israelske regjeringen og Jewish Agency sammen med de etiopiske immigrantenes egne organisasjoner for å få med hele det israelske samfunnet i å ta et krafttak for å få fortgang i å integrere etiopierne bedre, gi dem arbeid og i det hele øke denne gruppas sosiale status.

Gjennom en stor mediakampanje vil initiativtakerne, integrasjonsminister Tzipi Livni og Jewish Agencies president Zeer Bielski, fokusere på mulighetene og potensialet i den etiopiske befolkningsgruppa. Noen personer som har gjort en strålende karriere, blir holdt opp som eksempler på at det går bra. Noen av de som blir fortalt om, er f.eks. Major Zion Shenkor (30) som nå er ass. kommandant i en eliteavdeling i den israelske hæren, Yardene Fanta Wangenstein (33) som arbeider med en doktorgrad i pedagogikk og fotballspilleren Barueh Dago (25), er kjent midtbanespiller på det kjente laget Maccabi Tel Aviv. Alle disse kom til Israel som barn på 80-tallet – og har gjort det bra i det israelske samfunnet.

Noen tall forteller oss at her er store utfordringer som bør løses. En viktig målsetting for kampanjen er ellers å utfordre israelere ellers til å bli aktive medspillere i integrasjonsarbeidet på ulike måter, bl.a. utfordres arbeidsgivere til å ansette etiopiere.

Den etiopiske befolkningsgruppen i Israel i dag består av ca. 100.000. Halvparten av dem er under 19 år, og 44 % er under 15 år! Her er åpenbart store utfordringer – og store muligheter bare denne gruppen og alle disse unge kan integreres godt i det israelske samfunnet.
76 % av etiopierne er i arbeid, mot 89,7 av den israelske befolkningen ellers. Omlag 76 % av gruppa kom til Israel i Operasjon Salomon (i 1991) og senere.

En relativt liten del av gruppa har en akademisk utdannelse. I dag er omlag 2.500 – 3.000 etiopiske akademikere i arbeid, men relativt mange av dem arbeider i offentlige prosjekter slik at denne gruppen har egentlig ikke blitt godt integrert i det vanlige arbeidsmarkedet for akademikere.

Det siste tiåret har ellers stadig flere etiopiere kommet i gang med høyere utdanning. I dag er det omlag 2.500 etiopiere som studerer ved universiteter og høyskoler i Israel.
Av disse studerer ca. 120 juss, en utdanning som har høy status.

Det ser ut som antallet etiopiske studenter vokser raskt nå, men tallene både for utdannede og studenter i den etiopiske befolkningsgruppa er mye lavere enn for den israelske befolkningen ellers.

Også her har israelske myndigheter tatt fatt i en vesentlig utfordring i det israelske samfunnet – og som ellers er mange frivillige involvert.
Også vi i HJH er medspillere her – gjennom den store bevilgningen til den etiopiske innvandringen både i fjor og i år.

Ze’er Bielski

Valget sto mellom Natan Sharanski og Ze’er Bielski, og Sharanski tapte. Men det var en flott mann som vant!

Vi ble invitert til å få møte ham, det føltes som en stor ære. Men Bielski poengterte hele tiden at han var den som var beæret. Han brukte til og med uttrykket “rørt” og sa at han gledet seg til å komme hjem til Sharon for å fortelle ham at – “vi er ikke alene! For vi er så fryktelig lei av å være alene”, sa han. Bare Mikronesia og USA stemmer for oss, men her sitter alle dere!”. Han holdt en svært personlig tale. Og han slo ut med armene og sa – “takk skal dere ha – tusen, tusen takk!” – Og jeg tenkte som så ofte før – dette er et stort ansvar, og vi kan gjøre så mye, mye mer bare ved å være tydelige – .

Han siterte ofte Bibelen, og han var veldig klar på at jødenes hjemland er Israel. – “Vi ønsker å gi vårt folk meninger og hjerte som kreves”, sa han. “Israel er endestasjonen for jødene, ikke bare et geografisk punkt. Våre naboer og store deler av verdens befolkning tror at vi er her for en kortere periode, men de tar feil! Her er vi kommet for å bli” –

“Da jeg var barn og noen ba meg om å vise dem Israel på kartet, var det umulig”, fortalte han “for når jeg satte fingeren på kartet, ble Israel borte – så lite er landet vårt! Nå forklarer jeg det med at det tar 1/2 time med en god bil å kjøre over landet!

Som så mange andre vokste han opp med to aleneforeldre. De var de eneste gjenlevende i hver sine familier, og de traff hverandre i Israel. Der ble Bielski født i 1949. Det ble en tøff oppvekst – de hadde lite penger, og det var fryktelig varmt. Kjøleskap fantes ikke, men de kunne kjøpe isblokker. De måtte han bære hjem, og de var fryktelig tunge. Det undrer meg alltid hva som henger igjen av barndomsminner. Han undret seg også over alle de menneskene som hadde “stemplet” fullt av tall på armene sine, men han fikk aldri noen forklaring. Hvordan i all verden skal man da også kunne forklare et lite barn sånne bisarre utslag av ondskap?

Landet er gitt oss av Gud, sa han, og vi skal ta vare på det. Noen få dager etter at han ble innsatt, hadde han og Sharon vært på flyplassen for å ta imot 600 nye innvandrere fra USA og Canada, og det hadde berørt ham sterkt. “It was so emotional”, sa han – og etter møtet med oss, skulle han og Sharon til Frankrike for å se hvordan de best kunne ordne utvandringen derfra. 100 franskmenn landet i Tel Aviv for å bli mens vi møtte Bielski. Han fortalte at Sharon hadde prentet inn i ham – “du må fokusere på innvandringen. Hvis de ønsker problemer, kan de velge et annet land. Hvis de vil ha et godt liv, er Israel landet” – La oss håpe at det er slik det vil være.

Han har en imponerende merittliste, denne nye sjefen. Han forlot militærtjenesten som major og studerte økonomi ved “Hebrew University” i Jerusalem.

Fra 1977 – 80 ledet han utvandringsarbeidet i Sør-Afrika og nådde rekordhøye tall. Til 1988 deltok han i vesentlige tiltak for å utvikle industrien i Israel og han bygget opp en rekke internasjonale kontakter. Listen er mye lenger, men viktigst er det å nevne at han siden 1989 har vært en meget avholdt borgermester i den store bye Ra’ananna. Han har hatt en rekke funksjoner på regjeringsnivå fra å være leder for kabel- og satelitt-TV-systemet til å være leder for skolesport og for naturforvaltning.

Også ordener og æresbevisninger er blitt ham til de og han kunne lett ha blitt en fjern, utilnærmelig toppfigur bak stengte dører, og forværelsesdamer. Men han virket helt ubesværet av egen suksess og posisjon, lett å snakke med, lett å bli kjent med og oppriktig interessert i det de forskjellig drev med. Det var et spennende bekjentskap – ikke bare for noen få. “Kom og bank på min dør” – sa han – “jeg vil gjerne ha besøk!” Det er slik man får venner. –

Sara

To store, flotte kibbutzer er tatt i bruk av unge mennesker fra henholdsvis Argentina og Brasil. De er kommet alene til Israel på et såkalt Na’ale-program. Det vil si at de har fått tilbud fra Israel om å komme til landet for å studere, selvsagt med et bakenforliggende håp om at de vil finne seg til rette og bli værende. Og slik går det jo ofte.

De er mellom 16 og 24 år når de får tilbudet, nettopp i en alder da det er lett å tilpasse seg og få venner. Det er alltid en oppmuntring og en glede å besøke disse kibbutzene, der blir innvandringen så konkret og så fremtidsrettet!

Effekt nr. 2 er jo at familiene i Argentina og Brasil svært ofte følger etter. Selvsagt går dette tilbudet til alle land der det finnes jødisk ungdom, og det har vært et svært vellykket immigrasjonsprosjekt.

Vi hører ikke så mye om Kassam-raketter i norske medier. Men de skytes hele tiden fra Gaza mot grensebyene i Israel, Sderot, Ofakim og Netivot. Dessuten er kibbutzene “våre” utsatt, men det er første gangen vi har fått melding om dødsoffer blant disse unge søramerikanerne.
Sara fra Brasil ble 22 år gammel. Nylig ble hun truffet av en slik rakett og døde.

Det blir alltid litt tristere når man kjenner noen eller vet om dem. Sara hadde bestemt seg for å bli værende i Israel, og foreldrene hennes ville følge etter. Da dødsbudskapet nådde dem, kom reaksjonene raskt. Vi emigrerer, slik vi har bestemt, for Saras skyld! Måtte sorgen over henne bli dem til velsignelse!

En annen katastrofe rammet kibbutzområdet nesten samtidig. For noen år siden fikk de bygget et super-moderne vannsenter for handikappede, og dem er det dessverre mange av. Finurlige heiseanretninger løftet og skjøv og ga alle muligheter til å glede seg over avkjølende og helsebringende bad. Senteret var ganske unikt i sitt slag og ga livet i ørkenen nye dimensjoner. Fryktelig dyrt hadde det vært, men snille donatorer i USA stod bak.

Så ble hele anlegget blåst i fillebiter. to kassanraketter gjorde jobben. Ingen ble drept, men mange ble rammet. Dette er de mest meningsløse rakettene som er produsert. Og ustanselig gjenoppbygninger tærer voldsomt på en fra før av stram økonomi. Denne gangen har Holland påtatt seg å gjenreise vannsenteret – med penger som helt sikkert kunne vært brukt mange andre steder.

Unge innvandrere i Negev

Det er Jewish Agency som har bedt oss om å være med på disse tiltakene, som er viktige for Israel på mange måter. For to år siden bygde vi bomberom i kibbutzen Or Haner for unge argentinere, og i fjor fikk kibbutzen Bror Hayil et større tilskudd til rehabili-tering av et internat for unge brasilianere.
Da vi besøkte Negev tidliger i år, var det godt å se at byggearbeidet på internatet for de 18 ungdommene var helt ferdig. Det var bra standard på det hele, ingen luksus, men rent og pent og trivelig både inne og ute. De aller fleste bodde to på hvert rom, men de hadde lesesal og dagligstue – og ellers var det flott å sitte ute ved hagebordet å arbeide i begynnelsen av mars!

Dette har vært mulig å få til takket være de mange gavene fra giverne våre. Jeg skulle ønske at de mange tusen som har gitt til arbeidet, hadde fått se og oppleve og høre det vi fikk. Alle- både ordføreren, de ansatte, husmor og tilsyns-læreren og de unge selv var takknemmelige og glade for de nye lokalitetene.
Nå kunne de konsentrere seg om undervisning og lekser. Oge det er virkelig noen flotte og flinke ungdommer vi har fått i hus!
Vi som blir med på turen til høsten, får se og høre mer!

Nå har vi fått en ny utfordring fra Negev.
To andre kibbutzer i samme kommune, like ved grensa til Gaza, skal ta imot to nye kull av “fødsel-rett-ungdommer” fra Sør-Amerika som skal få sin 3-årige utdannelse her.

Styret har sagt ja til å hjelpe til med deler av rehabili-teringen i de to kibbutzene Mefalsim og Kfar Azaz i første omgang.. Her har vi en utfordring, for det haster. De vil gjerne komme igang med arbeidet med én gang – og i Israel er det så tøft økonomisk nå at dette ikke kan starte før pengene kommer utenfra. Vi skal prøve å prioritere så godt vi kan.
Det blir spennende å se hva som er satt istand når vi kommer på besøk i slutten av september!

Fra HJHs avis nr. 1/2004.