Lykkelig hjemme i Israel

Fam Wollde: Golete, Malkam, Bisonesh (24) og Banchy (22) pluss førstefødte til Malkam med barn nr tre på ryggen.

Familien Wollde fant at det meste i Israel var forskjellig fra det de hadde forestilt seg. Og de hadde forberedt seg godt gjennom syv års ventetid før de endelig fikk emigrere.

Vi er på absorbsjons-senteret i Ashkelon. Jeg kjenner dem straks igjen. Jeg møtte dem på Ben Gurion-flyplassen en natt i begynnelsen av mars i fjor da de ankom sammen med rundt 60 – 70 andre immigranter.

Far Golete (65) hadde god jobb som klinikkmedarbeider på et sykehus i Gondar. Han var flere legers høyre hånd og tjente godt nok til å forsørge familien. Mor Malkam (50) har ingen utdannelse, men med seks barn (den eldste fikk hun før hun traff Golete) og yngstejenta Wovit som bare er 9, så har hun hatt nok å henge fingrene i på hjemmebane.

-Det var fantastisk å komme hit, understreker Golete. Dette hadde vi drømt om i mange år. Israel er vårt hjemland, derfor ville vi hjem. Og her på senteret fikk vi leilighet, sengetøy og det viktigste vi trengte for å leve. Første uken gikk med til å registrere oss på alle kontorer, som bank, forsikring, trygdekasse, skoler, etc., forteller han. Tamir – som har jobbet ved senteret i flere år – loset dem rundt og hjalp dem med alt.

Deretter var det å kaste seg ut i språk- og religionsstudier. Halve dagen til hvert fag. (Golete har ikke jødisk bakgrunn, men Malkam er falash mura – de må begge studere og konvertere. Vi kan ikke spørre direkte om disse forhold, da det regnes som negativt, hvisker Ora Cohen oss i øret.)

Banchy Wollde lager etiopisk kaffe på absorberingssenteret.

-Hva ble dere overrasket over?
-Været, kommer det kjapt fra Golete. –2011 må ha vært den kaldeste marsmåneden i historien. Vi frøs og frøs. Ellers var alt litt anderledes enn vi trodde: byen, menneskene, havet – i det hele tatt alt vi har sett og opplevd så langt er fantastisk, er ekteparet enige om og legger til at det er veldig spennende.

-Hva er mest utfordrende?
-Jeg sliter mest med språket, kommenterer Golete, mens Malkam har større problemer med religionen. –Når du er ute kan alle på gaten hjelpe deg med hebraisk, men du kan ikke spørre hvemsomhelst om å forstå de mange spørsmål innen jødedommen, sukker hun. Hun var veldig engstelig for å emigrere: Hvem vil møte oss, hvem vil hjelpe oss til rette. –Men Tamir har vært fantastisk og jeg har brødre og søstre og mange slektninger her, så det gikk utrolig bra, smiler hun. Golete har ingen slekt her, men delte ikke sin kones engstelse.

Som immigranter sliter de med smått og stort som mange andre. Men barna fikk god opplæring under ventetiden i Gondar så for dem er det langt enklere å tilegne seg språket og dermed nødvendig kunnskap. –De har fått venner på skolen og klarer seg godt, smiler Malkam. To av døtrene går på religiøse internatskoler – Yitnayit (16) i Arad og Yish Marage (14) i Kdomim (Kfar Saba). Felles eldstedatter Bishones (24) er skilt, leverer barnet til barnehage og studerer hebraisk. 22-årige Banchy brenner kaffebønner, koker kaffe til oss og forteller at hun etter språkskolen skal ta forberedende og begynne å studere på college i Ashkelon. Hun vil bli sykepleier.

Familien kan bo et år til på absorbsjonssenteret.
Etterpå er drømmen å finne jobb, kjøpe sin egen leilighet og at barna skal få god utdannelse og gode jobber. –Vi ønsker å bosette oss her i byen som vi er blitt kjent med og hvor vi trives godt. Vi er også lovet et godt lån når vi skal kjøpe leilighet. Tyve prosent av lånet vil være en gave fra staten.

Fremtidsutsiktene er lyse.

Ekteparet retter en stor takk til alle nordmenn som har vært med på å støtte dem økonomisk via HJH – og Malkan fortsetter: -Og takk for at du kom til oss for å se hvordan vi har det slik at du kan hilse og takke for fantastiske bidrag og hjelp tilbake til våre norske venner!

 

Absorbsjonssentret i Ashkelon pr.mars 2011:
-har eksistert i mer enn 30 år
-ligger fem minutter fra Middelhavet
-kun etiopiske immigranter i dag
-158 familier
-75 enslige
-364 tilsammen
-senteret har en fast, liten stab og mange frivillige hjelpere
-aktiviteter for alle alderstrinn – fra sport til religion
-byen har rundt 112 000 innbyggere

Drømmen om å finne bilde av mor

Aschella Dankow har en drøm

Aschella Dankow(28) kom til Israel i 1991, syv år gammel. Hun kom under operasjon Solomon. I dag er hun sosialfagstudent på universitetet med støtte av Keren Hayesod – og HJH.
Aschella er en allsidig ung kvinne. Foruten amharisk snakker hun flytende hebraisk og engelsk. Hun har gått på internatskole nord i landet fra 6. skoleår, avtjent verneplikt, vært tilbake i Etiopia, reist i Europa for deretter å arbeide et år som au-pair i USA. Deretter begynte hun på studier i kriminologi ved siden av å jobbe frivillig med barna på absorbsjonssenteret i Ashkelon. Å bidra til å gi barna håp for fremtiden førte til ny studieretning innen sosialfag.

Operasjon Solomon kom da Mengistu-regimet i Etiopia kollapset og 14 000 jøder og falash mura’er ble hentet ut via en stor luftbro til Israel i løpet av 36 timer. Ombord på et av flyene satt en liten 7-åring sammen med far, stemor og tre halvbrødre.

Aschella’s mor døde da hun var tre-fire år og hun har kun et svakt minne om ansiktet hennes. Men hun har mange minner om besteforeldrene på morsiden som var religiøse jøder. Hun husker shabatlysene og morfarens synagoge der de bodde i en liten, jødisk landsby ved Gondar. Faren og besteforeldrene snakket alltid om Israel – det hellige landet. En dag ble det virkelighet. Besteforeldrene ble igjen.

Aschella Dankow (28) vil være der for barna. Hun jobber som frivillig på Ashkelons absorberingssenter i tillegg til studiene.

Det er litt vanskelig. Hun biter tennene sammen og forteller lavt: – Stemoren min var ikke snill mot meg. Hun sier ikke mer, men forteller at hun allerede som 12-åring ble sent avgårde til internatskole nord i Israel. Hun fullførte to år. Etter 8. klasse drev hun rundt for å bearbeide sorgen og savnet etter moren og de traumatiske opplevelsene hun hadde med stemoren. –Jeg klarte ikke å slippe tanken om hvordan livet ville vært om min mor hadde vært her. Men jeg holdt allerede da på med frivillig arbeid for barn. Og snart innså jeg at jeg måtte fortsette på skolen.

Personalet på internatskolen støttet og hjalp meg hele den vanskelige veien! Så jeg fortsatte studiene og etter 12. skoleår var det tid for militærtjeneste. Som så mange andre ville også jeg ut å reise etterpå. Reiste først til Etiopia for å besøke min mors grav. Fant graven, men ingen bilder av henne. Mormor fortalte at seks av mors søsken hadde forsøkt å ta seg til Israel via Sudan. Hun har aldri hørt fra dem siden…

Deretter ville jeg utforske Europa, og besøkte Sveits, Holland og Østerrike. Men endte opp i USA som au-pair. Det var et fint år i Riverdale – et veldig hyggelig jødisk miljø – med masse varme mennesker. Her fikk jeg ideen om å studere kriminologi. Da jeg fikk støtte til studier av Keren Hayesod ble jeg så stolt og glad! Min far ville aldri ha gitt meg penger til studier.

Aschella gir barna ved absorberingssenteret et eksempel på at man klare seg – selv uten en mor.

I dag er Aschella heltidsstudent og en svært viktig støtte spesielt for foreldreløse barn på senteret i Ashkelon. De spør: ”Hva kan jeg bli uten en mor?” – Jeg er her for å gi dem håp, bedyrer Aschella. Hennes drøm er å gjøre verden til et bedre sted å leve i, hjelpe barn eller personer som ikke ser hvordan de kan hjelpe seg selv – slik som noen viktige personer hjalp henne i hennes livskrise. Hun er lykkelig forlovet og skal gifte seg senere i 2012, med en etiopisk mann som kom til Israel da han var enda yngre enn henne. Så hjem og egne barn er en del av ønsket for fremtiden. Men den aller største drømmen er å finne et bilde av mor.

Velkomstkurvene endres til gavekort

Keren Klitas leder, Gladys Blank, viser her en velfylt velkomstkurv. Nå skal de fleste få gavesjekker istedet, slik at de kjøpe seg det de trenger.

For 24 år siden hadde vi ikke data, så det er vanskelig å gi en oversikt over hvor mange velkomstkurver vi har gitt, sier Keren Klitas leder Gladys Blank. Totalt mener hun at KK’s mange prosjekter ”fra vugge til grav” har varmet og hjulpet langt over 100 000 russiske immigranter til Israel gjennom disse årene.

Gladys viser frem de nye gavekortene. Nå får de fleste et gavekort slik at de selv kan kjøpe det de trenger.

Behovene har endret seg. -Før ga vi fysiske velkomstkurver av ulik størrelse og med ulikt innhold. De varierte i forhold til om de ble gitt til enslige, par eller familier med barn. Matkurver gis fremdeles til beboerne på hotell Diplomat til hver Rosh Hashana (jødisk nyttår).

-I dag gir vi nye immigranter – fremdeles med god hjelp og støtte fra HJH – gavekort for blant annet kjøp av sengetøy, kjøkkenutstyr og varmeovner. Disse blir gitt til alle trengende nye innvandrere. Så langt har vi gitt rundt 75000 slike gavekort. Resten av gavene varierer i forhold til den enkeltes akutte behov, understreker hun.

Uten hundrevis av frivillige hjelpere i alle aldere hadde det ikke vært mulig å drive prosjektene.

 

 

Populære besøk gjennom 24 år

Søstrene Henrietta Genya (92), Kleavdija Charnijvski (90) og Marie Pezel (82), får populært besøk av Pat Zabari og Rachel Lubetsky, fra Keren Klita.

Keren Klitas vennlige hjelpere begynner å dra på årene, men er aktive som aldri før. De har selv vært immigranter til Israel. Følt hva det vil si å være ny og uten språkkunnskaper i sitt nye hjemland.

-Vi får besøk fra Keren Klita en gang i uken. Det er som et friskt pust blåser inn i stuen vår. Verden åpner seg når vi får besøk. Vi koker te, baker en kake og koser oss veldig. To av oss bor sammen så vi blir ganske lei av hverandres stemmer. Besøket er ukens høydepunkt for oss, sier to av de tre godt voksne søstrene fra Kiev i Ukraina.

Besøkstjenestens leder og stifter, Pat Zabari samt koordinator for et av de fem besøksområdene i Jerusalem, Rachel Lubetsky, har tatt oss med til Marie Pezel (82) og Henrietta Genya (92). Den tredje søsteren Kleavdija Charnijvski (90) bor for seg selv i naboblokken og har stukket innom søstrene sine. Mens 90-åringen kom til Israel i 1993, kom de to andre i -95.

Marie Pezel (82) viser frem en dukke fra Portugal. Hun elsket å reise og har samlet dukker fra rundt 30 land.

Marie er delvis lammet etter et slag for tre år siden. Før broderte hun de nydeligste duker, men med bare en virksom hånd er det begrenset hva hun klarer. Jo, hun legger kabal på pc’en! Og det er hun som har bakt kaken som serveres. De tre snakker i munnen på hverandre og har så mye på hjertet. I Norge har ingen av dem vært og ønsker å se bilder derfra. Men Marie har elsket å reise, og har samlet dukker fra rundt 30 land.

Te og kake bakt av Marie Pezel (82) t.h. her sammen med storesøster Kleavdija Charnijvski (90).

Foreldrene hadde lite eller ingen utdannelse, moren kunne knapt lese, men sydde undertøy som hun solgte. Faren lærte seg å lese og skrive og fikk arbeid som revisor. Døtrene fikk meget god utdannelse. Mens eldstesøster er kirurg, er nr to ingeniør og Marie er advokat. I dag hjelper hun til ved et senter en gang i uken hvor de eldre lager forskjellige ting for salg. Tidligere var hun selv aktiv, idag er hun kvalitetskontrollør.

Tjenesten ”Friendly visitor” har grupper i fem bydeler i Jerusalem. Foruten fem koordinatorer er det 38 frivillige i besøkstjenesten og 120 eldre som får besøk. Et par ganger i året drar de på utflukt til museer eller andre steder av interesse. – Det er dyrt å leie buss – Yad Sara stiller opp for rullestolbrukere, forteller Pat, – så flere turer har vi ikke råd til. De eldre må betale en symbolsk sum selv. Det har med verdigheten å gjøre. Hun legger til at alle besøksvenner kan velge å besøke opptil tre hjem i uken. De får penger til buss samt til å kjøpe med seg ting de eldre kan aktiveres med – innenfor håndarbeid, musikk, videoer, tegne- og malesaker, etc. I tillegg tar de med seg noe ekstra når det er bursdager og helligdager hvor det spises spesielle matretter og kaker.

Søstrene Henrietta, Kleavdija og Marie. Kleavdija bor alene, er frisk og er ikke en av dem som får besøk.

Ideen om besøksvenn fikk hun da hun så hvor mange middelaldrene immigranter som kom. De hadde ofte høye stillinger som leger og sykepleiere, men fikk ikke jobber innen egne profesjoner på grunn av språkproblemer og mangel på kontaktnett. Derfor begynte hun å samle en gruppe mennesker som ønsket å være med i ”Friendly visitor”. De har jevnlige møter og etterhvert har de skaffet seg mange nye kontakter og venner – både blant unge og eldre.

En vinn-vinn-situasjon for alle parter, mener Pat Zabari – lykkelig og takknemlig over å få hjelp fra HJH til å kunne fortsette aktivitetene.

 

Fra Georgia til Det lovede landet

Programmet på Ulpan Etzion gir en svært god start på et nytt liv i Israel, sier en storfornøyd, fersk immigrant fra Georgia, Temur Krikheli - snart 23 år.

 

Han elsker Georgia og folket der. Har aldri opplevd antisemittisme. Gikk på jødisk ungdomsskole i fire år, tok videregående som klassens yngste, og yngst var han da han senere gikk ut fra universitetet i Tbilisi med Bachelorgrad i businessadministrasjon med spesialfelt innen finans. Sjefen nærmest gråt, lokket med høyere lønn og ba ham fortsette i jobben som finansekspert i handel med utlandet i et statlig ministerium.

Drømmen
Men etter halvannet års arbeidserfaring takket han nei. For Temur begynte drømmen om Israel for alvor i 2007 etter et 10 dagers Taglit/Birthright (fødselsrett) opphold.

– Jeg var i Israel som deltager på en matematikk-konkurranse i 2004. Et fint opphold rundt om i landet hvor vi var ca 40 deltagere. Deretter var jeg i et bryllup i 2005. Det var første gang jeg så mine to onkler og deres familier siden de emigrerte til Israel i 1995. Under oppholdet i 2007 var jeg helt betatt av landet, folket og historien. Det var en stor opplevelse som førte til at jeg ville emigrere snarest mulig – og lenge før alle de som emigrerte under krigen som herjet i 2008, forteller den unge entusiasten.

Foreldrene syntes han var for ung. – Jeg forstår dem jo, og savner dem veldig, fortsetter Temur. Han legger til at storesøsteren (24) kom ham i forkjøpet og emigrerte for syv måneder siden. Hun er farmasøyt og studerer hebraisk fagterminologi i Lod. Hans egen drøm gikk i oppfyllelse nå i juli. I Tbilisi sitter mor og far igjen med to døtre på 22 og 17.

-Tror du de kommer etter?

-Det er veldig vanskelig for folk i 40-50-årene å flytte til et nytt land med nytt språk og forsøke å livnære seg innen det de er utdannet til eller starte på nytt hvis de ikke av en eller annen grunn må flytte, sier Temur. Hans småsøstre får undervisning i hebraisk og kan lese og skrive, men snakker ikke så bra. Selv om foreldrene solgte huset ville de aldri klare å betale for en ny bolig i Israel.

Minstelønnen i landet er rundt 900 norske kroner i måneden, mens Temur selv hadde en meget god lønn som finansekspert på hele 3500 kroner. Faren har tre forretninger, mens moren er hjemmeværende.

Takker
Temur var ytterst takknemlig da han fikk flybilletten sin betalt via Jewish Agency og Hjelp jødene Hjem.

– Jeg fikk til og med skyss til og fra flyplassen og penger til å betale det det koster å bo, spise og studere hebraisk her på immigrasjonstsenteret Beit Canada i Jerusalem i et halvt år, forteller han. I januar går han inn i militæret for ytterligere et halvt år og satser på mere språkundervisning der. Deretter er han fast bestemt på videre studier.

– Det er fantastisk å tenke på at folk i Norge investerer i min og vår fremtid her i Israel. Vi er her for å studere og holde på friheten, verdiene, menneskerettighetene og for å bidra til fortsatt å investere i menneskene slik at Israel kan gi verden enda mer tilbake, sier den utrolig reflekterte unge immigranten som stortrives i sitt nye hjemland.

Temurs hverdag: 
Fra kl.
07.00-07.15 – morgenbønn i Ulpan
Etzions synagoge
Frokost

08.30 – 13.45 – hebraiskundervisning
Lunsj
Frivillige aktiviteter som sport, bordtennis, fotball, salsadanseklasse, israelske filmer, besøke festivaler, utstillinger mm.

18.30 Kveldsmat
Rabbinere kommer ofte på besøk om kvelden for å foredra om jødiske tradisjoner og helligdager.

Siste grupper jøder fra Etiopia på vei hjem til Israel

Videre er det ytterligere ca 8 000 som har fått godkjent innreise av de israelske myndighetene senhøsten 2010.

De vil komme i mindre grupper i løpet av en periode på fire år. De bor i dag i flere sentre i Gondar i Etiopia.

Det er et stort mottaksapparat som nå er aktivisert og de nyinnvandrede vil møte mange store utfordringer hjemme i Israel.
Hjelp Jødene Hjem er både med på å dekke reiseutgiftene for jøder fra Etiopia og vi støtter en rekke prosjekter som gir dem hjelp og støtte i Israel.

Nå kommer det flere etiopiere

20.januar landet det et nytt fly denne gangen med 63 og i de nærmeste måneder vil til sammen 600 Falashmura jøder komme. Man regner med at ytterligere 2.000 vil bli klarert for immigrasjon og være kommet i løpet av 2010. Alle nye immigranter fra Etiopia vil bli tatt inn i Jewish Agencys mottakssentre rundt om i landet. Her vil de ha sin første bolig og få hjelp til alle praktiske ting i forbindelse med sitt nye liv i Israel. Videre vil de få språkopplæring, skolegang og barnehageplasser som vil gjøre dem i stand til å leve uavhengige liv og etter hvert bli fullstendig integrert i det israelske samfunnet.

Det er mer enn 8.000 Falashmura jøder som fortsatt venter på en avklaring vedrørende deres immigrasjon. De fleste av disse har familie som alt har innvandret til Israel.

I dette fantastiske arbeidet blir HJH bedt om å bidra. En vellykket integrering tar år og er økonomisk krevende. Mange av de etiopiske immigrantene er analfabeter og må i tillegg til språket, lære hvordan man forholder seg til elektrisitet, arbeidsavtaler, nye matemner og moderne leiligheter eller hus. Alt dette tar naturlig nok tid. Så sammen med israelerne står vi overfor en viktig oppgave. La oss stå fast hos dem – og bidra!

Innvandringens frukter

Mens andre land, herunder USA, byråkratisk vurderte hvorledes de skulle hjelpe, hadde Israel allerede fløyet inn redningsarbeidere og opprettet og satt i full drift et eget feltsykehus. Selv kritiske CNN, dekket dette og uttrykte beundring. De har også mottatt mye ros fra andre hjelpeorganisasjoner. Feltsykehuset ble satt opp på en privat eiendom tilhørende en av de få gjenværende jødene i Haiti. Redningsteamet ga 1.111 mennesker behandling hvorav 317 personer fikk livsviktige operasjoner, og det ble gitt bistand ved 16 fødsler. Minst en av disse nyfødte er av takknemlige foreldre blitt gitt navnet Israel. Hjelpepersonellet, som er tilknyttet de israelske forsvarsstyrkene ble mottatt av statsminister Benjamin Netanyahu, forsvarsminister Ehud Barak og forsvarssjef Gabi Ashkenazi, da de for kort tid siden kom tilbake til Israel. Det sier mye om Israel.

Hvorfor nevner jeg i vårt nyhetsbrev katastrofen i Haiti, vil noen undre. En av de israelske legene som reiste til Haiti var dr Avi Yitzhak (bildet). Han kom til Israel fra Etiopia med hjelp av Keren Hayesod/Jewish Agency som vi støtter, og mottok stipender av samme til sine studier. Dr Yitzhak er den første av de etiopiske immigrantene som er blitt utdannet til lege i Israel. Til vanlig er han kirurg ved Soroka Hospitalet i Beer Sheva. Han er således ett av svært mange eksempler på hvilken stor og flott resurs Israels mange innvandrere utgjør for deres nye hjemland. Det blir spesielt når de ikke stopper opp ved å hjelpe det landet de er kommet hjem til, men tillike har overskudd til å hjelpe andre mennesker langt unna, i deres nød.

Dette gir en ekstra dimensjon ved det hjelpearbeidet vi gjør for å bringe jøder i vanskelige kår hjem til Israel og hjelpe dem med en ny start der, og et ekstra insitament til videre innsats!

I januar hadde jeg gleden av å møte en svært liten jødisk menighet i en mindre by i Brasil. Menigheten ledes av en ortodoks rabbiner fra Habad, men mye av aktiviteten er takket være en aktiv yngre israelsk mann som for tiden bor der. Det er mange eksempler på israelere som for en tid bor utenfor landets grenser, er med på å gjenopplive og holde ved like aktiviteten i små jødiske samfunn. I neste runde leder det til at Israel får nye talspersoner ute og at jøder som ellers var i ferd med å forsvinne ut fra fellesskapet, får et nytt fundament og ikke sjelden velger å flytte til Israel. Vi har en sunn, dynamisk prosess hvor Israel både gir og får. Jubileumsåret vårt er allerede god påbegynt. Det er svært mange som trenger vår hjelp i og til Israel akkurat nå, særlig gjelder det den nye gruppen med etiopiske jøder som er på vei til Israel. Jeg håper på en ekstra god gaveinngang også i år, så vi kan hjelpe svært mange, til det beste for dem og for Israel.

Øyvind Bernatek
styrets leder

Natan Sharansky styreleder i Jewish Agency

Etter å ha sonet ni år, ble den modige refjusnikken etter sterkt, internasjonalt press – løslatt og samme dag satt på flyet til Israel. Han har vært en aktiv i israelsk politikk i en årrekke og har vært minister og viseminister for forskjellige departementer. Natan Sharansky har vært opptatt av innvandring til Israel og integrering av immigranter, skrevet flere bøker og vært leder for flere organisasjoner knyttet til menneskerettigheter og innvandring. Han har vært styreleder for Adelson Institute for Strategic Studies of the Shalem Center in Jerusalem.

Vi ønsker ham lykke til i hans viktige arbeid i Jewish Agency for å hjelpe jøder hjem og hjelpe dem hjemme.

Immigrantene trenger vår hjelp også lenge etter at de er kommet til Israel

Nyankomne immigrantbarn i mottak.

Mange nye immigranter har spesielle hjelpebehov og trenger ekstra omsorg. For eksempel har styret i HJH for 2009 bevilget kr 100.000 til spesielle tiltak for barn med kreft i mottakssentrene. Det kreves ikke mye fantasi for å forestille seg hvordan en familie med et kreftsykt barn har det der. Svake språkkunnskaper, lite sosialt nettverk, manglende kunnskap om muligheter for hjelp – da trenger de virkelig mange gode hjelpere, som kan støtte og oversette, oppmuntre og veilede. Mange israelere gjør et stort frivillig arbeid for vanskeligstilte nye landsmenn, men likevel trengs det penger i tillegg.

Å komme som immigrant til Israel kan være en stor overgang. Man skal lære hvordan samfunnet fungerer, tilegne seg språket, skaffe seg bolig og finne en jobb. Alt dette kan ta svært lang tid. Og det kan være så krevende at barna nesten blir oversett i prosessen. For dem er det å begynne på ny skole, med nytt språk, store klasser og fremmedartet undervisningsopplegg, en kjempeutfordring. Mange ungdommer hadde ikke engang lyst til å reise, det var bare noe de voksne bestemte.

Mange barn og unge tilpasser seg fort, mens andre gjør opprør. Før det blir alvorlige problemer er det derfor viktig at andre voksne griper inn; lærere, pedagoger, psykologer. Israel Association for Immigrant Children har opplegg på mer enn 40 skoler rundt om i landet for bedre integrering av barna. Aktiviteter som skal hjelpe barna til å komme inn i miljøet på skolen, forstå hva som skjer i klasserommet og hva som forventes av den enkelte elev. Stunder der de føler at de lykkes, som for eksempel fotball eller formingsaktiviteter. Flere arrangementer inkluderer også foreldrene, som forberedelser til de store høytidene. Hensikten er å få barna til å oppleve at de hører til og at det er en plass for dem blant venner i klasserommet og skolegården. Med kr 350.000 i 2009 fra dere våre trofaste givere, vil disse barna lettere slå rot i fedrenes hjemland.

En av de ungdommene som har fått hjelp til å slå rot i Rishon Le Zion, ble for et par år siden tatt ut til å representere sin skole i et utvekslingsprogram med tyske skoler. En kvikk 17åring med russisk som morsmål. Ungdommene ble innlosjert i private hjem i 14 dager, gikk på skolen der og var på utflukter. Én utflukt gikk til en konsentrasjonsleir i nærheten og israelske og tyske ungdommer fikk sammen en gripende omvisning. Ved en minnestund der fikk jenta fra Rishon Le Zion æren av å bære det israelske flagget. “Og da jeg sto der og mintes de døde, kjente jeg at jeg var israeler. Det er i Israel jeg hører til.”

Igjen en bekreftelse på hvor viktig vårt arbeid er. Med vår omtanke, forbønn, kjærlighet og penger bidrar vi til at ungdommer slår rot i fedrenes land.