Lykkelig hjemme i Israel

Familien Wollde fant at det meste i Israel var forskjellig fra det de hadde forestilt seg. Og de hadde forberedt seg godt gjennom syv års ventetid før de endelig fikk emigrere.

Vi er på absorbsjons-senteret i Ashkelon. Jeg kjenner dem straks igjen. Jeg møtte dem på Ben Gurion-flyplassen en natt i begynnelsen av mars i fjor da de ankom sammen med rundt 60 – 70 andre immigranter.

Far Golete (65) hadde god jobb som klinikkmedarbeider på et sykehus i Gondar. Han var flere legers høyre hånd og tjente godt nok til å forsørge familien. Mor Malkam (50) har ingen utdannelse, men med seks barn (den eldste fikk hun før hun traff Golete) og yngstejenta Wovit som bare er 9, så har hun hatt nok å henge fingrene i på hjemmebane.

-Det var fantastisk å komme hit, understreker Golete. Dette hadde vi drømt om i mange år. Israel er vårt hjemland, derfor ville vi hjem. Og her på senteret fikk vi leilighet, sengetøy og det viktigste vi trengte for å leve. Første uken gikk med til å registrere oss på alle kontorer, som bank, forsikring, trygdekasse, skoler, etc., forteller han. Tamir – som har jobbet ved senteret i flere år – loset dem rundt og hjalp dem med alt.

Deretter var det å kaste seg ut i språk- og religionsstudier. Halve dagen til hvert fag. (Golete har ikke jødisk bakgrunn, men Malkam er falash mura – de må begge studere og konvertere. Vi kan ikke spørre direkte om disse forhold, da det regnes som negativt, hvisker Ora Cohen oss i øret.)

-Hva ble dere overrasket over?
-Været, kommer det kjapt fra Golete. –2011 må ha vært den kaldeste marsmåneden i historien. Vi frøs og frøs. Ellers var alt litt anderledes enn vi trodde: byen, menneskene, havet – i det hele tatt alt vi har sett og opplevd så langt er fantastisk, er ekteparet enige om og legger til at det er veldig spennende.

-Hva er mest utfordrende?
-Jeg sliter mest med språket, kommenterer Golete, mens Malkam har større problemer med religionen. –Når du er ute kan alle på gaten hjelpe deg med hebraisk, men du kan ikke spørre hvemsomhelst om å forstå de mange spørsmål innen jødedommen, sukker hun. Hun var veldig engstelig for å emigrere: Hvem vil møte oss, hvem vil hjelpe oss til rette. –Men Tamir har vært fantastisk og jeg har brødre og søstre og mange slektninger her, så det gikk utrolig bra, smiler hun. Golete har ingen slekt her, men delte ikke sin kones engstelse.

Som immigranter sliter de med smått og stort som mange andre. Men barna fikk god opplæring under ventetiden i Gondar så for dem er det langt enklere å tilegne seg språket og dermed nødvendig kunnskap. –De har fått venner på skolen og klarer seg godt, smiler Malkam. To av døtrene går på religiøse internatskoler – Yitnayit (16) i Arad og Yish Marage (14) i Kdomim (Kfar Saba). Felles eldstedatter Bishones (24) er skilt, leverer barnet til barnehage og studerer hebraisk. 22-årige Banchy brenner kaffebønner, koker kaffe til oss og forteller at hun etter språkskolen skal ta forberedende og begynne å studere på college i Ashkelon. Hun vil bli sykepleier.

Familien kan bo et år til på absorbsjonssenteret.
Etterpå er drømmen å finne jobb, kjøpe sin egen leilighet og at barna skal få god utdannelse og gode jobber. –Vi ønsker å bosette oss her i byen som vi er blitt kjent med og hvor vi trives godt. Vi er også lovet et godt lån når vi skal kjøpe leilighet. Tyve prosent av lånet vil være en gave fra staten.

Fremtidsutsiktene er lyse.

Ekteparet retter en stor takk til alle nordmenn som har vært med på å støtte dem økonomisk via HJH – og Malkan fortsetter: -Og takk for at du kom til oss for å se hvordan vi har det slik at du kan hilse og takke for fantastiske bidrag og hjelp tilbake til våre norske venner!

 

Absorbsjonssentret i Ashkelon pr.mars 2011:
-har eksistert i mer enn 30 år
-ligger fem minutter fra Middelhavet
-kun etiopiske immigranter i dag
-158 familier
-75 enslige
-364 tilsammen
-senteret har en fast, liten stab og mange frivillige hjelpere
-aktiviteter for alle alderstrinn – fra sport til religion
-byen har rundt 112 000 innbyggere