HJH-arbeidet er stort, viktig og riktig

Reidar Gjøtterud (t.v) hilser på solisten, Victor, i koret på Hotel Diplomat i Jerusalem.

Karin Gjøtterud (i midten) møter gamle kjente på Hotel Diplomat.

– Dere har vært med på seks HJH-turer til Israel. Hvorfor reiser dere med HJH til Israel?
– Vi hadde først gjort oss en del kjent i Israel på en vanlig Israelsrundtur før vi ble med på vår første HJH-tur. Vi har opplevd HJHs turopplegg og program både spennende, interessant og meningsfylt, sier Reidar.

– Hva har turene gitt dere av opplevelser og informasjon om Israel og folket?
– HJH-turene er spesielle fordi en kommer på “innsiden” av mye i det jødiske samfunnet. Jødene vi treffer i de forskjellige prosjektene er ofte veldig engasjerte, spennende og varme mennesker. Det har gitt oss mye å bli kjent med disse menneskene, forteller Karin.

– Hvordan har dere opplevd møtene med nye immigranter?
– De største opplevelsene jeg ser tilbake på er møtene på Hotel Diplomat med herlige eldre russiske immigranter som vi har truffet mange ganger. Konsertene der har vært helt spesielle. De illustrerer hvordan ulike kulturer kan møtes og gi store opplevelser for alle som er tilstede, forteller de.

– Dere har også meldt dere på til turen i høst. Hvilke forventninger har dere denne gangen?
– Jeg gleder meg til igjen å møte trivelige mennesker i reisegruppen, i prosjektene og også noen av våre venner som vi har møtt flere ganger i Jerusalem, svarer Karin.

– Hva har gjort sterkest inntrykk på dere og andre turdeltagere?
– Turen etter den andre Intifadaen som startet i 2000 var spesiell. Da ble det satt veldig pris på at vi kom! Å få være med å ta imot nye immigranter på Ben Gurion-flyplassen var også et høydepunkt, svarer de begge.

– Hva syns dere om HJH-arbeidet?
– Det er for oss et stort, viktig og riktig arbeid. At ulike organisasjoner i Norge går sammen om å bringe jøder hjem, og at en i arbeidet kanaliserer sine midler til de som kan dette arbeidet best, nemlig jødene selv, oppleves genialt. “Trøst, trøst mitt folk,” oppfordrer Bibelen. Det vil vi gjerne være med på, sier de samstemt.

– Kan dere huske når dere ble kjent med dette arbeidet?
– Det var ca 1998. Kona til min fetter Kristoffer Gjøtterud, Michaela, arbeidet en periode for HJH. De anbefalte organisasjonen. Vi fikk medlemsbladet, og så var det i gang, sier Reidar Gjøtterud.

Hinoch kommer hjem

Møtet med mor ble i meste laget for Hinoch som holder på å svime av. Endelig får Lilly Belais vist omsorg for gutten sin igjen.

 

Hinoch (21) fra Addis Abeba har nettopp landet og venter på israelsk ID-kort sammen med 74 andre emigranter fra Etiopia på terminal 1 på Ben Gurion flyplassen.

 

Endelig får Hinoch sitt israelske ID-kort.

Mens de voksne ser ganske trette ut, sitter og nyter rundstykker og friskt vann ved bordene, er barna oppspilte. Hopper og danser foran kameraet vårt. De får tildelt hvert sitt israelske flagg, og etterhvert poser med fargestifter og tegneblokker. Flere representanter fra Keren Hayesod har møtt frem for å ønske dem velkommen.

Her er enslige, ungdommer, familier med barn, eldre, samt to Falash Mura-søstre med småbarn som kommer for å hjelpe en tredje søster – allerede i Israel – med benmargsoverføring på grunn av livstruende sykdom.

Hinoch skal møte mor
Vi ber om å få snakke med en engelskspråklig, og får kontakt med Hinoch. Han er 21 år fra Addis Abeba. Har en grad innen IT fra et college, og drømmen er å bli IT-programmer innen sitt område i sitt nye hjemland.

-Har du slekt her i Israel?

-Ja, fem onkler og to tanter, mange kusiner og – en mor.

-Hvorfor ville du komme hit?

-Fordi livet i Etiopia er så tøft. Moren min reiste hit for 18 år siden…savner henne.

-Hvem har du bodd sammen med?

-Med min far og bestemor. Mor besøkte oss for ti år siden…

-Hvordan har dere hatt kontakt i denne tiden?

-Via brev og av og til telefon. Ikke internett. Jeg vet bare at hun har bodd noen år i Tel Aviv, men vet ikke hvor hun bor i dag.

Jeg avtaler å snakke med Hinoch senere, når han har etablert seg.

Tårefylt møte
Rosenberg og jeg har kjørt tilbake til terminal 3, for nå har alle immigrantene fått sine ID-kort, og kan passere tollen.
Lite ante vi at damen vi møtte først på terminal 3, Lilly Belai, var Hinochs mor… Men nå er møtet endelig forestående:

Hinoch kommer ruslende ut i stimen sammen med 74 landsmenn. Klokken har passert fem. Tyskerne spiller, synger og ønsker alle velkommen til hjemlandet Israel! Lilly tripper. Så får hun øye på gutten sin og løper mot ham. 10 år siden sist mor har sett sin sønn! Det blir tårer og en gjensynsglede utenom det fattbare. Endelig er mor Lilly og Hinoch sammen igjen.

Lilly bor i dag i Ashkelon, mens Hinoch trolig skal bo i et mottakssenter i Beer Sheva for å lære seg hebraisk, om religionen, sitt folk og om hjemlandet sitt. Han er endelig hjemme – i landet sitt og hos mor.

Nytt håp for de siste jødene i Etiopia
For fire år siden godtok den israelske regjeringen en treårig plan for å bringe de man til da anså å være de siste etiopierne av jødisk opphav, hjem til Israel. Frem til i fjor kom det rundt 300 i måneden til de siste som hadde fått sin status godkjent var ankommet, men så måtte denne operasjonen avsluttes.
Nye Falash Mura, som denne gruppen av etiopiere av jødisk opphav kalles, krever nå også å få reise til Israel. Innad i Israel har dette vært en komplisert sak. Politikere og organisasjoner diskuterer hvor sterk deres jødiske arv er og dermed deres rett til immigrasjon, men nå er det en positiv fremgang i prosessen. Innenriksdepartementet har nylig bestemt seg for å “åpne sakene” på nytt, i første omgang for ca 3 000, og deretter for enda 5 700 personer. Dette betyr nytt håp for mange, men også nye utgifter for Hjelp Jødene Hjems samarbeidspartnere Keren Hayesod og Jewish Agency. Skal de lykkes her, er de avhengig av økonomisk hjelp utenfra.
Din støtte her vil kunne gi dem et nytt og verdig liv i Israel.

Nesten 9 000 etiopiere får en sjanse til å dra til Israel.

Etty får besøk

Etty Shuster og Rachel Lubetsky storkoser seg sammen. Rachel har spesiell omsorg for denne kvinnen, og stikker ofte over med mat for shabat når hun vet at Etty er alene.

Etty er ivrig opptatt med strikketøyet - flettegenser i rosa til oldebarnet - en gutt på to år.

En dag i uken får Etty besøk av en russiskspråklig kvinne via “Friendly visitor”. Det er lyspunktene i hverdagen, smiler hun. Kvinnen har kommet trofast de siste syv -åtte årene, og i dag føles det som om de er i nær familie.

-Vi snakker mest om livet. Om gamle dager og det vi har felles, men også om dagligdagse ting som strikkeoppskrifter, bilder og etterkommere. Mitt yngste oldebarn er to år gammel, og jeg strikker genser til ham nå, forteller hun. Navnet hans husker hun ikke, men har babybilde i ramme på stuebordet.

Mye uklart
Etty er et holocaustoffer. Litt uklart hvordan hun klarte å overleve, for dette er ting de eldre sjelden vil snakke om. Og når hukommelsen svikter i såpass høy alder er ikke de nærmeste helt sikre på hva Etty har vært igjennom.

Hun kom til Israel på 70-tallet, vet ikke om det var i -72 eller -78 da jernteppet ble åpnet i to korte perioder, men hun kom seg til Israel sammen med mann og tre barn.

-Da jeg traff henne første gang i 1990 var hun enke, forteller Rachel Lubetsky som er besøksvennen i dag. Hun er koordinator for alle besøksvennene i et av de fem distriktene i “Friendly visitor”. Men når HJH er på besøk, er det fordi hun også snakker flytende hebraisk, mens den ordinære besøksvenninnen kun snakker russisk.

Fargekunstner
“Friendly visitor” har en frivillig kunstner i sin “stall”. Hun er med på et par besøk til de eldre for å finne ut hva som kan være aktuelle interesser å sysle med. Etty hadde mange talenter. Spesielt vedrørende fargesammensetninger. Så det ble isoporplater, tøy- og papirbiter i alle regnbuens farger samt – en pinne. Og tusjfarger til å tegne opp med. Først tegner Etty motivet hun vil lage på isoporplaten. Deretter fargelegger hun, og så stapper hun tøystykkene med tilsvarende farger ned i isoporen med pinnen. Slikt blir det flotte bilder av!

Nær familie
Kona til sønnesønnen er blitt en meget kjær venn. Hun har ikke bare lovet Etty at hun skal få bo hjemme resten av livet om hun vil, men også – med gledelig samtykke – gitt bildene til Etty som gaver til ulike formål samt som pynt på veggene i barnehager.
Etty har fremdeles en sønn i live, 64 år gammel. Hennes to eldre døtre er døde. Deres etterkommere snakker hun ikke om. Men sønnens familie er svært nær. Sønnen kjøpte leiligheten til henne i 1980. Derfor kan hun fremdeles bo hjemme. Med alarm, riktignok, for hun klarer knapt å bevege seg etter et fall og brukket lårhals.

Etty har i dag uttallige fargeglade bilder rundt seg.

-Når noen ser bilder som denne hanen min, smiler de! skratter hun fornøyd.

Farger og sorg
Alle som kjenner Etty har sett endringen i fargevalget etter at hennes to døtre døde. Fargene har blitt duse, grårosa og triste. Men bildene er fortsatt veldig naivistiske og hyggelige.

Etty hadde en hjelpepleier gjennom ti år som ikke gjorde stort for henne. Hun var rett og slett litt slem. Rachel hjalp til med å finne en annen. I dag er Etty strålende fornøyd med unge Lila som får betalt for 25 timer i uken for husarbeid hos henne. Etter at Etty falt stygt, fikk hun alarm. Hun klarer nesten ikke gå lenger. Hun har ikke vært utendørs på årtider, og leiligheten har ikke veranda. Snart er det visstnok klart for sykehjemsplass for Etty – for noen MÅ se til at hun tar sine seks medisiner morgen og kveld. Og får nok mat gjennom dagen. Det viktigste er at hun kan få et tryggere liv enn å bo hjemme alene som 102-åring.

Flettegenser
-Lila er kjempeflink! Men det er så mye å gjøre her i leiligheten at hun har ikke tid til å sitte ned å snakke med meg… og det er jo DET som er det viktigste. Ikke sant? spør Etty mens hun finner frem stikketøyet; en rosa flettegenser skal det bli: til hennes kjære tippoldebarn – en gutt…

Du blir velsignet av å gi

Videre gir han oss i vers 38 god undervisning om givertjenesten generelt. Jeg tror disse ordene gjelder både gavetjenesten vår når det gjelder økonomi og når det gjelder andre områder i livet. Vi oppfordres til å gi videre til våre medmennesker både tid og omsorg og omtanke. Det er snakk om å oppøve gode holdninger!

Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker (Luk 6,38).

Vi har mange enkeltord både i Det nye testamente og Det gamle testamente som oppfordrer oss til å gi de som trenger det. Det er sterke løfter som er knyttet til å være lydige mot de oppfordringene! Gavene som vi formidler gjennom Hjelp Jødene Hjem går i all hovedsak til de mest vanskeligstilte nye immigrantene som ønsker seg til Israel – og de som prøver å skape seg en framtid der!

Vi har blant annet en sterk motivasjon for vår givertjeneste til dette arbeidet i Jesu ord: Det dere gjør mot en av disse mine minste, det gjør dere mot meg! Jeg synes også det er godt å tenke på at gavene våre til jødene og de jødiske immigrantene er en gjengave for alt det vi som kristne har fått fra jødene, både åndelig, kulturelt og menneskelig. På så mange måter fram gjennom historien har de bidratt så mye.

Det vil alltid følge en Guds velsignelse med å dele med andre mennesker av de gaver vi selv har fått! Særlig gjelder dette jødene. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg! (1 Mos 12,3). Sterke og gode ord! La de oppmuntre oss til fortsatt arbeid for de jødiske immigrantene.

Av Torbjørn Ekroll
Innsamlingsleder i HJH

Det tar tid å bli en israeler

HJHs støtte til prosjekter som letter integreringsprosessen på forskjellige måter er uvurderlig. Uten slik bistand ville situasjonen sett meget annerledes ut for mange nye immigranter i Israel, skriver Rebekka Rødner, her sammen med sin mann Tyson Herberger.

 

Som oleh chadash, ny immigrant i Israel, har du en del rettigheter som de israelske myndighetene gir deg. Du får blant annet et bostipend, skattefritak og tilbud om fem måneders ulpan (hebraiskundervisning). Men er dette egentlig nok til å få den ballasten man trenger for å bli en aktiv del av israelsk samfunn? Det er ikke lett å skulle ta til seg ny kultur, nytt språk og den kunnskapen man trenger for å bli en integrert del av det israelske samfunnet.

Frivillige organisasjoner
Erfaringen så langt forteller oss at de aller fleste nye immigrantene trenger langt mer støtte og hjelp underveis enn det det offisielle Israel har mulighet til å gi dem. Dermed blir de frivillige organisasjonene, og de institusjonene som jobber ved siden av og parallelt med israelske offentlige instanser meget viktige. HJHs støtte til organisasjoner i Israel letter hverdagen til tusenvis av immigranter hver dag. De frivillige organisasjonene har blitt uvurderlige i integrasjonsarbeidet.

Babayit beyahad 
Integreringsministeriet er klar over at for mange er integreringsfasen lang og vanskelig, og de har derfor startet et program som heter “Babayit Beyahad”- eller “Hjemme sammen”. Der lages det smågrupper bestående av israelskfødte israelere, gamle og nye immigranter, og ideen er at de nye immigrantene får hjelp og støtte av de andre i denne gruppen, ikke bare helt i begynnelsen, men også senere når immigrantene har vært i landet en stund. Cirka 15000 nye og gamle immigranter og israelskfødte er nå aktive i programmet. Et viktig aspekt av programmet er at immigranter med forskjellig bakgrunn kobles sammen. Slik skal også de kulturelle barrierene brytes.

Språket er viktig
Mange immigranter lever i en “immigrantboble”, der de for det meste omgåes andre immigranter, og man føler seg alene og utenfor de “israelske”. Mange immigranter sier det er ironisk at: “Israel elsker aliyah, men israelere hater olim – immigranter”. Å ha israelskfødte venner som immigrant kan være en sjeldenhet og da blir det vanskelig å forbedre hebraiskkunnskapene, utvikle kulturell nærhet og å føle seg integrert inn i det israelske samfunnet. Det er ikke uvanlig at det tar hele åtte år før en ny immigrant føler seg integrert, viser forskning fra det israelske integreringsministeriet. Og da hjelper det spesielt å ha en jobb der arbeidsspråket er hebraisk. “Det var først da jeg etter cirka syv år i Israel fikk en jobb der jeg kommuniserte på hebraisk, både skriftlig og muntlig, at jeg virkelig følte meg hjemme i Israel”, forteller Hannah, en immigrant som har bodd de siste 25 årene i Israel. Hun føler seg ikke lenger som en “olah chadasha” -” en ny immigrant”, men en “vatika” – en gammel immigrant. “Det var vanskelig i de første årene, for jeg følte meg ikke som en del av storsamfunnet.”

Barn av immigranter 
Selv om voksne immigranter for det meste greier seg tålelig bra, kan barna ofte bli glemt i systemet. Foreldrene føler seg ofte hjelpeløse overfor systemet, når det kommer brev fra skole og myndigheter på hebraisk på høyt nivå som de ikke klarer å forstå. Det blir meget vanskelig å hjelpe barna hjemmefra. Integreringsministeriet gikk i juli i år sterkt ut og kritiserte det israelske undervisningsministeriet. 63 % av alle barn i skolealder i Israel i dag er barn av immigranter, men kun de barna som er født utenfor Israel blir ansett som immigrantbarn. Barn som er født i Israel, men har immigrantforeldre, blir ofte oversett når det gjelder å få tilgang til spesielle tiltak for immigranter. De faller utenfor i statistikken, og dermed også utenfor hjelpetiltakene.

HJHs arbeid er viktig 
HJHs støtte til prosjekter som letter integreringsprosessen på forskjellige måter er uvurderlig. Uten slik bistand ville situasjonen sett meget annerledes ut for mange nye immigranter i Israel. Å bli en israeler er en lang prosess, hvor mange trenger litt ekstra hjelp. Ved spørsmål om de føler seg som israelere, smiler både Ilana og Hannah litt skjevt. Hannah svarer: “Jeg er israeler også. Men barna mine – de er virkelig israelere! Det er jeg stolt av.”