Sharanskys innsettelsestale

Et av Jewish Agencys prinsipielle mål var, og vil være, aliya (å utvandre) til Israel, sier ny leder for Jewish Agency i Israel, Natan Sharansky. (Bildet er tatt under et tidligere intervju i Jerusalem.)

25. juni i år ble Sharansky valgt til ny leder for Jewish Agency i Israel. Her er noen utdrag fra hans innsettelsestale:

“Å bli valgt til leder for Jewish Agency er ikke bare en stor ære og utfordring for meg, det markerer også fullbyrdelsen av en stor sirkel. En sirkel som startet for mange år siden i Moskva, da vi var vanlige, lojale Sovjet-jøder – det vil si at vi var avskåret fra vår frihet og vår identitet, maktesløse og hjelpeløse.

Vi oppdaget at det fantes et Israel, som kjemper for dets rett til å eksistere og også for dets verdighet, en stat som venter på oss. Så oppdaget vi at det finnes en mektig historie, som begynte med Exodus (utvandring) av jødene fra Egypt og som fortsetter – og vi er en del av denne exodus. Videre oppdaget at vi er en del av et stort folk, hvis solidaritet og kamp alltid vil være med oss. Da var da at vi begynte å kjempe for vår frihet.

Det er derfor, da dommeren noen få minutter før domsavsigelsen spurte “hva er de siste ord du vil si til retten?” at jeg svarte: – Jeg har intet å si til retten, men til mitt folk og til min hustru vil jeg si “L’shana ha’ba b’Yerushalayim”, (“neste år i Jerusalem”). Jeg sa det, fordi jeg visste at det er det som knytter meg til generasjoner av jøder før meg, og med jøder som har kjempet for meg alle de årene.

… I dag lever vi i en annen verden med andre utfordringer. Vi er i, som jeg kaller det, i en verden av post-identitet. I dag mener mange i den frie verden at det som knytter dem til religion, til deres folk, til deres røtter og deres historie synes å være i strid med frihetens prinsipper. I denne post-identitetens verden er vi jøder spesielt i fare, på grunn av assimilasjon og svekkelsen av det som knytter oss til våre røtter og vår tradisjon.

Et av Jewish Agencys prinsipielle mål var, og vil være, aliya (å utvandre) til Israel. Men hvordan skal du klare å hente hit en oleh (en utvandrer) fra Amerika eller fra Frankrike og England hvis du ikke styrker deres identitet med det jødiske folk? Det er vår største utfordring.

Gjennom Birthright (fødselsrett) ser vi, for eksempel, at hvis man vil styrke jødisk identitet blant jødene i diaspora, trenger man Israel. Men vi ser også at hvis man vil styrke israelernes jødiske identitet, trenger man diaspora. Hvor finnes organisasjonen hvor Israel og diaspora kan møtes og bygge noe sammen? Det finnes bare én organisasjon i hele den store verden av jødiske organisasjoner hvor staten Israel og jødene fra diaspora er i konstant dialog og i konstant samarbeid. Det er vår organisasjon, Jewish Agency.

… Jeg sa til ham (en student ved et amerikansk college som spurte Sharansky hvorfor vi trenger Israel. Oversetterens anmerkning): “Spør dine foreldre hvordan verden ville ha sett ut hvis det ikke fantes et Israel”. Jeg kunne også forklart ham om jøder som forlot sin arv og som gikk inn for å lage en revolusjon. Men vi i Sovjetunionen gjorde det motsatte. Vi gikk tilbake til våre røtter, tilbake til vår identitet, for å kjempe for vår frihet. Og slik hjalp vi frihetskampen over hele verden.

… Hvis vi, i denne post-identitetens verden, har sterke, dynamiske jødiske familier forent om Jerusalem og staten Israel, vil våre liv være meningsfulle, og vi skal klare å fullføre vår oppgave som vi er valgt til som et folk: Å gjøre tikun olam, å gjøre verden til et bedre sted”.

Tusen takk for oppmerksomheten!

Nyhetsbrev fra Keren Klita i anledning jødisk nyttår

Alle kvinnene gir uttrykk for en stor takknemmelighet til voluntørene fra Keren Klita, som helt til å begynne med møtte immigrantene med “kasser med ting vi trengte for å starte et nytt liv – sengetøy og tepper, kjøkkenutstyr og de aller mest nødvendige husholdningsartikler”. Hver enkelt skrøt også av sine hjelpere fordi de ga gode råd, fikk forklart dem hvor de skulle henvende seg med sine individuelle problemer, hjalp dem å betale skolepenger, og – det viktigste av alt – var deres aller beste venner.

Olga, en musikklærer, kom i 1996 fra Tashkent sammen med sin datter Evelina på 11 og sin grandtante på 80. Etter å ha gått ut fra David Yellin College of Education, bestemte Olga at hun ønsket seg en jobb innen sykepleien. Hennes hjelpere i Keren Klita skaffet et stipend til denne utdannelsen og Olga er i dag en onkologi sykepleier. Hun er nå gift og har vært i stand til å kjøpe seg egen leilighet. Datteren Evelina studerer nå andre året i medisinstudiet. Olga skriver: ” Mitt liv i Israel er blitt slik jeg drømte om. At min integrering ble vellykket skyldes i stor grad hjelpen jeg fikk – gitt av et godt hjerte av mine venner i Keren Klita”.

Paulina kom til Israel i 2002 for å studere statistikk ved Hebrew University. Da hun var ute av stand til å finne seg en jobb innen faget, gikk hun på en jobb-messe, der hun ble tilbudt en plass på Keren Klitas jobb-søker-kurs. Der lærte hun om det israelske arbeidsmarked og gjennom “video simulering” fikk hun trening i jobb-intervju situasjonen. Etter hvert fikk hun den jobben hun ønsket seg. “Jeg er så glad i jobben min og føler at jeg fikk mye ut av det spesielle kurset som hjalp meg til å få den.”

Galina immigrerte i 2000 sammen med mann og to barn. Deres situasjon var vanskelig: Mannen arbeidet med en meget lav lønn som sikkerhetsvakt og hun vasket hjemme hos folk. Som småskolelærer fra Russland gikk Galina først på språkskole og så på David Yellin College – hennes gode hjelper fra Keren Klita ordnet med helt nødvendig ekstraundervisning. Hun fullførte et avansert program i spesialundervisning og er svært glad for å kunne arbeide innen dette fagfeltet. “Vår sønn studerer på universitetet takket være hjelp fra Keren Klita og han jobber i tillegg noe innenfor security.”

Levana-Tovas bakgrunn fra Russland er biologi. Da hun kom til Israel for 1 ½ år siden, visste hun ikke hvor hun skulle begynne å lete for å finne seg en jobb. Men gjennom Keren Klitas frivillige fikk hun plass på jobb-søker-kurset, der hun kom i kontakt med en rådgiver for biologifag. “På kurset lærte jeg også hvordan man skriver CV, prøvde ut intervju-teknikker og øvet meg i hvordan man kan komme i direkte kontakt med mulige arbeidsgivere.” Hun er nå blitt tilbudt en fulltidsjobb ved et forskningslaboratorium på Hebrew University.

Staben i Keren Klita består bare av frivillige. Derfor går 98 % av gavene direkte til russiske immigranter gjennom våre 22 forskjellige programmer som alle er rettet mot immigranter fra eks-Sovjet i Jerusalem. Det er bare mulig å fortsette dette viktige arbeidet ved hjelp av gaver fra våre givere rundt om i verden.

Vi ønsker dere alle Shanah Tova.

Yrende liv på mottakssenteret

Annana og ektemannen Allamo fra Gondar har bodd her 20 måneder. De trives godt med sine fem barn fra barnehage- til internatskolealder. Det er slutt på studietiden, så mor følger minsten til barnehage og de to neste til skole og skolebuss. De to eldste går på en internatskole og kommer først hjem i helgene. Resten av dagen steller hun hjemme. Far finner ikke arbeid. De planlegger å flytte til Rishon LeTzion hvor de har nær familie. Alle deres slektninger er nå kommet hjem til Israel, stråler Annana!

En gjeng sprudlende småunger kommer løpende mot oss. Med store, nysgjerrige øyne. Snart endrer de uttrykk, ansiktene bryter ut i smil. Med kritthvite tenner i de mørke ansiktene ønsker de velkommen og roper lekent “sallom”! De kaster ball, viser frem lekene sine, napper oss i buksebenet og vil holde i hånden.

Vi besøker en av de fire barnehageavdelingene på et av de største mottakssentrene i Israel. Av 35 slike sentre er hele 18 tilpasset immigranter fra Etiopia. Ori tar oss med rundt. Han gjør sosialtjeneste, hovedsakelig som kulturmedarbeider her.

Strømlinjeformet hverdag 
– Hvordan ser så dagen til en typisk barnefamilie ut her ved senteret?

– Etter frokost må de minste følges til barnehage, barneskole eller til bussen for å komme seg til en ungdomsskole. For best mulig integrering, er det hele ni skoler i området som tar imot etiopiske barn. Deretter går foreldrene på språkskole hele formiddagen frem til kl 13.00. Så en times lunsjpause. De neste to timene er det undervisning i jødedom for mor. Da må far gå og hente barna og gjøre husarbeid. En stor utfordring for en mann i forhold til den kulturen han kommer fra, forteller Ori.

Deretter bytter de; mor kommer hjem, tar over barna og huset, mens far returnerer til skolebenken for jødiske studier fra kl 17 til 19. Etter at far kommer hjem ser de gjerne på tv, foreldrene gjør noe sammen med barna eller de treffer andre ute i fellesområdene. De er ikke vant til elektrisitet og lys, så vanen med å stå opp ved soloppgang og legge seg ved solnedgang er i ferd med å endre seg. Onsdag gjør mødrene innkjøp, og torsdag kveld koker de mat og tilbereder for hele kommende uke. Fredag og lørdag er det fri fra alle aktiviteter utover de religiøse.

Mange gjøremål
Etter skole og barnehage er det mye å være med på for barn i alle aldre. Ulike dager i uken er det sportsaktiviteter, kunst- og musikk-klasser, oppgaveløsninger, de får leksehjelp og går igjennom nyhetene. Det er viktig også for barna å vite hva som skjer i deres nye hjemland.

I barnehagen
Her er det avdelinger for spedbarn, fra ett til fire år og fra fire til seks år. Det er kos, lek, klapp og klem – og mye undervisning. Barna tilegner seg hebraisk på en-to-tre. Kommer hjem og er gjerne ekstralærere for mor og far. De oser av tillit, er fulle av ablegøyer og spillopper. Førskolelærerne gjør mye ut av forberedelser til jødiske helligdager, men de husker alltid å minne barna om tradisjoner i den kulturen de kommer fra. Her er bilder av etiopiske folkedrakter på veggen, de viser hvordan de bodde før de kom til Israel – på tunet har de til og med bygget en typisk etiopisk hytte, de lager små matretter på tradisjonelt etiopisk vis og har spesielle skaut til jentene som de kan legge over skulderen – slik som mødrene deres alltid har gjort.

På barneskolen
Barn i skolemoden alder integreres i hele ni forskjellige skoler/kommuner rundt om i området. Grunnen er at de skal være i små grupper slik at de lettere kan få innfødte venner i Israel. Det er det beste for språkutviklingen også.

På språkskolen
Her sitter religiøse kvinner og menn atskilt, men i samme rom. Da vi besøkte en klasse var det fire kvinner og to menn i klassen hvorav ett ektepar. Disse elevene har vært i Israel fra fire til 10 måneder. Lærer Josef har bodd i Israel i 25 år og snakker utmerket hebraisk og brukbart engelsk. Han oversatte villig våre spørsmål. Ja, de stortrives alle sammen og er SÅ takknemlige over at gode mennesker på andre siden av kloden tenker på dem og har bidratt til at de har fått komme hjem til Israel!

På jobb
– Hvor er alle menneskene i dag, Ori?

– De som ikke er i klasser, på tur eller ute i området her, er nok på jobb, svarer han smilende. De som er ferdig med språkskolen må ut å finne seg jobber. Mange feier gatene, eller gjør annet forefallende arbeid til å begynne med. Men de skaffer seg litt inntekt, og det betyr mye for selvfølelsen.

De eldste
Det er ikke så lett å omstille seg til et nytt land verken for unge eller gamle. Men blant besteforeldre som verken kan lese eller skrive, og som har levd et langt liv i en så totalt annerledes kultur, er det få som vil sette seg på skolebenken for å tilegne seg det nye språket. De fleste er analfabeter… På senteret får de imidlertid en kontaktperson som hjelper dem på alle områder. Det være seg følge til lege, tannlege, bank og innkjøp, til å bli med på kulturelle aktiviteter som utflukter for å bli kjent med deres nye, endelige og lenge etterlengtede hjemland. I tillegg arrangeres det spesielle aktiviteter rundt jødiske helligdager.

Da vi var på besøk, satt tre bestemødre i ivrig passiar på en verandatrapp. De smilte, men ville ikke bli fotografert. En bestefar raket i hagen. Han ville heller ikke. En blind mann med dress og slips snakket utmerket hebraisk. Han beveget seg på veien uten blindestokk, men heller ikke han ville foreviges på bilde. Han virket imidlertid lykkelig.

– Ja, etioperne er veldig forsiktige og sjenerte, forteller Ori. Vi hadde ikke nok tid i forkant for HJH-avisens besøk til å forberede dem på at det kom en journalist med kamera hit… De trenger mye mere tid, skjønner du.

Luftig og godt med plass inne i barnehagen i Mevasseret. Her spiller barna kortspillet memory.

Lærer Josef har bodd i Israel i 25 år. Han snakker litt engelsk.

 

Immigranter på Facebook
Da vi stadig følger med på Facebook og andre spennende internettsider, fant vi nettopp denne meldingen fraJacob Richman. Nylig møtte han 366 nye immigranter til Israel på Ben Gurion flyplassen en tidlig morgen den 19. august.
Det var 61 enslige og 67 familier som inkluderte 168 barn, forteller han. I gruppen enslige omfattes 22 ungdommer som har meldt seg inn i Israels hær.
-Den yngste immigranten i denne gruppen var syv uker gammel, mens den eldste var 88! Blant immigrantene kom også seks hunder og en skilpadde, forteller han. Han har lagt ut ikke mindre enn 453 bilder på denne linken, og spør seerne om å sette navn på dem de gjenkjenner til bildene samtidig som han ønsker at innvandring til Israel fra hele verden skal vokse og bringe flere jøder tilbake til deres hjemland, Israel.

16 jøder fra Jemen til Israel i juni 
Tre jemenittiske familier, tilsammen 16 barn og voksne, kom også hjem til Israel i juni, søndag den 21.

Jewish Agency likte dårlig at pressen publiserte deres ankomst. Grunnen var de gjenværendes sikkerhet. Rundt 260 jøder er fremdeles i Jemen, flest i Raida og resten i hovedstaden Sana`a.

De ankomne befinner seg i dag i et absorbsjonssenter i Beer Sheva hvor også ti andre jemenittiske jøder befant seg da de siste tre familiene kom. De ti kom i stillhet tre måneder tidligere og har nå flyttet inn i offentlige boliger i Beit Shemesh, sør-vest for Jerusalem.

Innvandringsdirektør Eli Cohen (bildet) i Jewish Agency benyttet imidlertid anledningen til å be alle jøder i Jemen om å komme til Israel og ikke engang tenke på å reise noen andre steder i verden! Grunnen er rykter om at rundt halvparten av de gjenværende jødene har tenkt å reise til USA.

Situasjonen for jødene i Jemen blir verre og verre fordi de nå er blitt et terrormål for radikale islamistiske grupper i landet.

Vi er dere svært takknemlige

Finanskrisen har utløst en lang rekke innsparinger i offentlige ytelser i Israel, som kombinert med økt arbeidsledighet rammer mange hardt. Ofte går det ut over de nye immigrantene. Derfor er det bruk for hver krone vi kan sende!

Immigrantarbeidet
Takket være dere hjelper vi russiske jøder til å lære hebraisk og forberede seg på immigrasjon. Fra Moskva drives en internettside som informerer om alle spørsmål knyttet til immigrasjon. Folkene der hjelper også til ved evt. avslag på utreisetillatelse. I FSU bidrar vi til sommerleire og fritidsaktiviteter for jødisk ungdom, slik at de kan bli kjent med sine røtter og bli motivert til å reise.
Israel starter nå opp immigrasjon fra Etiopia igjen, og her skal HJH være med. Ellers støtter vi integreringsprosjekter for de etiopiske immigrantene som allerede er kommet til landet.

Barn og unge
Når det gjelder Israel støtter HJH arbeid for vanskeligstilte barn og unge, noe som i stor utstrekning vil være immigrantbarn. Vi velger gjerne ut prosjekter, der mye av arbeidet utføres med lokal dugnadsinnsats. Slik blir pengene fra dere utrolig drøye. Biologiprofessoren, studenten, husmoren, pensjonisten, elektrikeren og læreren gir alle av sin tid og sin kunnskap for sine nye landsmenn – vi, her langt oppe i Norge, gir penger til busspenger, bensin, nødvendighetsartikler og kanskje det lille ekstra som lyser litt opp i en ellers vanskelig situasjon.


Ser den enkelte
For å ta et eksempel. Selah, Israel Crisis Management, forholder seg til flere tusen mennesker hvert år. Jeg hadde kontakt med leder Ruth Bar-on (bildet) en dag. I samtalens løp kom hun med et spørsmål.
“Vi fikk en stor donasjon fra dere som var øremerket til et bestemt formål. Kan vi likevel få lov til å bruke litt på en finkjole til en etiopisk jente som snart skal stå bat-mitzwa? Hun er én av seks barn i en foreldreløs søskenflokk. Disse barna har gjennomgått svært mye og de har det veldig, veldig vanskelig økonomisk, så det ville bety utrolig mye for henne å få noe fint og nytt å ha på seg på den store dagen.” Er det ikke flott når noen tenker slik, og ser den enkelte!? Og spør oss om lov, fordi man fraviker det opprinnelig avtalte. Sånn skal det være.

Imponerende kreativitet
HJH støtte også prosjekter som hjelper immigranter til å finne arbeid, så de kan forsørge seg selv. Takket være dere, gir vi også til omskolering, slik at de kan bli i stand til å benytte sin fagkunnskap i sitt nye hjemland. Det trengs også spesielle språkkurs for bestemte faggrupper som medisin. Der er HJH noen år med stipend. Men vi støtter også prosjekter som gir leksehjelp og prøver å skape forståelse for hva det vil si å gå på skolen. Israel har så mange fasetter. Derfor blir også prosjektene så forskjellige. De frivillige der nede ser ut behov og prøver å finne løsninger på dem. Kreativiteten og offerviljen er imponerende og utrettelig.


“Innsiktsfulle givere”
Prosjekter som hjelper immigrantene til å lære å ta vare på sin helse under nye forhold har også fått støtte. Dental Volunteers for Israel er en tannklinikk for barn i Jerusalem. Tannleger fra hele verden kommer og gir av sin tid for å gi tannbehandling til barn som ellers ikke ville ha hatt råd til en slik “luksus”. I sommer kom det for første gang polske tannleger. Klinikken gir også tannbørster og opplæring i bruken av dem, riktig kosthold m.m. Michelle Levine (bildet), DVIs informasjonsleder, ga uttrykk for klinikkens takknemmelighet til HJH slik;
“I tillegg til alle de idealistiske tannleger som kommer og hjelper oss, har vi mange enkeltpersoner som gjerne vil gi oss noe håndfast, en ting. HJHs givere er annerledes og virkelig fantastiske, – takket være dere har vi vann i krana og strøm til arbeidslys og bor. Dere forstår at slike nødvendige driftsmidler også må betales, og dere er villige til å la pengene gå til slikt. En hjertevarm takk til alle deres innsiktsfulle givere”.

Om dere bare kunne forestille dere hvilken forskjell gavene fra dere faktisk gjør, for svært mange mennesker…

Traume-sentre må stenge

Sjefspsykolog Zvi Freiman leder et av traumesentrene som nå må stenge.

Sentrene har til nå fått dekke 50 prosent av driftsutgiftene fra staten og 50 prosent av “International Fellowship of Christians and Jews”. De er de sistnevnte på som på grunn av tap av inntekter etter at finanskrisen inntraff, som må innstille sin støtte. De resterende 50 prosent som kommer fra staten, er ikke på langt nær nok for å dekke driften.

Det arbeides iherdig både innad i Israel overfor myndighetene så vel som i utlandet mot mulige givere, for å sikre ny støtte og videre drift.

Sderot har 19.000 innbyggere og mange av disse lider av ettervirkninger og senskader etter rakettangrep. Noen er blitt skadet direkte eller har mistet nærstående i angrep. Mange andre har opplevd andre dramatiske hendelser, har fått hjemmet ødelagt o.s.v. Bare lyden av sirenen kaller frem voldsom angst og minner hos mange. Selv om det ikke lenger er “rød alarm” hver dag, skjer det flere ganger i uken. Sinnene får ikke falle til ro, angsten sitter i.

I vår avis i mars skrev vi om store traumer blant Israels barn i sør i et intervju med sjefspsykolog Zvi Freiman. Det er snakk om tenåringer som er blitt sengevætere, søvnløse småskolebarn, babyer som fødes med uvanlige angstreaksjoner. Alle som nå går i behandling, skal overføres til det ordinære helsevesenet. Folk føler at de må begynne forfra, og de trenger en stabil hjelp.

Etter våpenhvilen mellom Israel og Hamas på Gaza-stripen trådte i kraft har mer enn 230 raketter og granater blitt skutt mot byen. Få tror at angrepene vil opphøre. Som en innbygger i Sderot sier, Israel holder våpenhvilen, terrorister gjør det ikke.

HJH støtter bl.a. Selah som hjelper familier som er traumatiserte, men kan ikke nå på langt nær så mange som de ønsker. Dette viser hvor viktig det er for oss å fortsette å støtte denne humanitære organisasjonen slik at de kan forbli en trygg havn, i det minste for noen av de mange som trenger deres hjelp i Sderot.

Takk fra Sha’ar HaNegev

Warda Goldstein (t.h.) takker for HJH-givernes støtte på vegne av kommunestyret i Sha'ar HaNegev. Pengene er blant annet gått til oppgradering av tilfluktsrom. (Foto: Mona Beck)

Det gikk ikke mange dagene før dette brevet kom:

Kjære HJH-venner!

På vegne av Sha’ar HaNegev regionens administrasjon og innbyggere vil vi få uttrykke vår store takknemmelighet for deres sjenerøse gave. Som dere vet, er det helt nødvendig for oss å fortsette å beskytte innbyggerne i regionen, og gaven fra dere vil sette oss i stand til det; å skape tryggere omgivelser for innbyggerne i områder som trenger det.

Vi vil gjerne benytte anledningen til å uttrykke våre følelser for deres organisasjon og dens flotte arbeid og den fortsatte støtten, som aldri slutter å forundre oss. Vi føler et nært vennskap med HJH, som har er varm plass i våre hjerter. Vi vet at vi ikke er alene i vanskelige tider. Vær så snill å viderebringe vår varmeste takk til alle i organisasjonen.

Vi gleder oss til å motta solidaritetsgruppen når den kommer på besøk i oktober. Det er alltid en stor fornøyelse å treffe dere og det er hyggelig å få vise fram hvordan pengene fra dere er blitt benyttet.

Med vennlig hilsen
Warda Goldstein og Rita Mimon
Sha’ar HaNegev Regional Council

Selvfølgelig har vi aliya i tankene

41 jødiske ungdommer puster ut etter en hard arbeifsøkt i Ezra-skogen. Til høyre Ezras leder Daniel Elinson.

Ti dager får de 41 ungdommene til å oppleve og se seg om i Israel. Tiden vil vise hvor mange av dem som senere gjør aliya. Vi traff én av de 40 gruppene av russisktalende ungdom som organisasjonen Ezra årlig henter til Israel. Omtrent like mange jenter og gutter fra Moskva, Rostow, Hviterussland og Kazakstan, i en heseblesende, tettpakket og garantert opplevelsesrik presentasjonstur fra Galilea til Eilat. Og allerede andre besøksdag ble de satt til å kviste ungskog.

– Er det så lurt å plage dem med skogsarbeid før de har rukket å bli akklimatisert, i trykkende israelsk sommervarme?

Daniel (Danny) Elinson, leder og koordinator for organisasjonen Ezra, smiler, dette spørsmålet har han fått før: – Tro det eller ei, men når vi senere spør ungdommene hva som har gjort mest inntrykk på dem under oppholdet, er det vanligvis nettopp arbeidsinnsatsen de nevner.

Tradisjonsrik organisasjon
Organisasjonen Ezra har ca. 25 000 medlemmer, hvorav 10 000 i Israel og 8000 i USA. Stiftet i Tyskland i 1919 av den høyt respekterte rabbineren Ezra Sofer, som ivret for at jøder skulle reise hjem til Landet Israel. I dag går Ezra hovedsakelig inn for å hente russisktalende ungdommer fra Russland, de tidligere republikkene av Sovjetunionen, Tyskland og USA til Israel.

– De fleste andre 20 organisasjonene i Taglit, som vi er medlem av, konsentrerer seg om å gjøre oppholdet for ungdommene så behagelig og lett som mulig. Ezra derimot vil gi ungdommene en dypere opplevelse. For eksempel, nettopp ved også å arbeide her får de en følelse av at de fortsetter forfedrenes arbeid og gjennom det en sterkere tilhørighet, sier Elinson.

Tredje generasjon
I skogshellingen der vi betrakter de 41 ungdommene mellom 18 og 26 som svetter i 30 graders varme, peker Elinsom mot et punkt på sletten ca. 500 meter unna.

– For 60 år siden gikk grensen mot Jordan der, og Ezra-medlemmer kom hit for å hjelpe Israel under kampene. De stiftet senere kibutzene Shalabim, Nevo-Chron og Hafetz Haim. Så på en måte er disse ungdommene annen og tredje generasjon av Ezra.

Hvert år henter Ezra ca. 2500 unge, russisktalende til Israel – noen av dem vet kanskje ikke engang at de er jøder. De har hørt om muligheten til å besøke Israel gjennom venner, avisannonsering eller, dessverre ikke så ofte, gjennom en jødisk menighet. Men gjennom et omfattende skjema de må fylle ut, og enkelte ganger dobbeltsjekking av rabbineren på stedet, er det klart alle de aksepterte er jøder etter halacha, det vil si at de har en jødisk mor.

En begynnelse på hjemveien
– 80 prosent av ungdommene som gjennomfører slike Israel-turer får en bedre kontakt med sin jødiske identitet, og de lærer å bli glade i Israel. Et slikt kort opphold er selvsagt bare en begynnelse på veien tilbake til deres jødiske identitet, men det virker sterkt ansporende til at de unge søker mer og dypere viten om sin bakgrunn, sier Elinson.

– Vi har erfaring for at det tar fra tre til fire år før russiske ungdommer fra slike Ezra-turer bestemmer seg for aliya. Russiske ungdommer fra USA bruker kanskje syv-åtte år: For dem er det litt vanskeligere å bryte opp fra et hjemland for andre gang.

Men Ezra har også våget seg til et enda vanskeligere eksperiment: Å hente haredim – ultraortodokse – til Israel. Disse jødene er som kjent ikke særlig sionistisk innstilt – men Elinson kan fortelle at for få uker siden klarte organisasjonen å få 90 haredim til å gjøre aliya!

– Vi har gjort vårt ytterste for å lære dem at det å være ultraortodoks ikke er i strid med sionisme.

Hektisk program
Bare å ramse opp alt det disse ungdommene opplever i Israel tar pusten fra noen hver: Første dag var det en rundtur i Jerusalem, så fulgte litt arkeologisk graving, skogsarbeidet, kamelridning (og soving i telt) i Arad i sør, fottur opp på Massada i årle morgenstund for å se en blodrød kjempesol dukke opp over Moab-fjellene, selvsagt fulgt av bading i Dødehavet, hyggetur i turistmagneten Eilat, besøk ved Ben Gurions grav i kibbutz Sde Boker, kjempekrateret ved Mitzpe Ramon, kajakkpadling i Galilea med Tiberias og Genesaretsjøen, Tel Aviv, Jaffa, Knesset, Herzls grav, Holocaust-minnestedet Yad Vashem og avslutningsvis et kort seminar i Jerusalem.

Alt er gratis for de inviterte ungdommene, sier Elinson – men han sukker dypt når praten kommer inn på økonomien: I år har Ezra måttet skuffe 50 prosent av sine russisktalende unge jødiske ungdommer på grunn av redusert pengebidrag fra konjunkturrammede givere.

– Vi vet og har i alle fall alltid visst én ting: At vi er jøder, forsikrer (fra v.) Raphael Ben Abraham (25, fra Sibir), Anna Baranova (23), Irina Doroshenko (20) og Gleb Dayerbanat (18, fra Kazakstan).

– I den lille byen i Sibir hvor jeg kommer fra, finner jeg det best å skjule payesene (ørelokkene) og kipaen (kalotten) under en lue. Her kan jeg endelig være meg selv, sier Raphael Ben Abraham.

 

Roen i Hagaigaten

Minnestein for de to etiopiske jentene som ble drept av en rakett i hagaigaten i Sderot for fem år siden.

SELAH er en av organisasjonene som HJH støtter og som gjør en aktiv innsats i Sderot og omegn.

Det ligger ingen friske blomster der, kun en unnselig tørket liten bukett. Minnestenen er like brutal i sin nakenhet som virkeligheten var det. Hva galt hadde disse to små pikene gjort siden palestinske terrorister på Gaza-stripen ikke unte dem livet? Hvor var verdenssamfunnet da det skjedde? Hvilken statsleder hadde mot og anstendighet til å fordømme udåden og de ansvarlige? Hvor alene må ikke disse familiene ha følt seg, tenker jeg her.

Israel har mange venner
Men noen har vært der for dem både før og etter. Israel har mange venner, mennesker og ledere som står opp og som hjelper, som ikke frykter terrorister eller de venstreradikales fordømmelser, fordi de vet hva medmenneskelighet og nestekjærlighet er og fordi de ikke lar seg kneble. Hjelp Jødene Hjem har vært med på å hjelpe disse etiopiske immigrantfamiliene, både direkte og inndirkete. Vi har vært med på å hjelpe dem ut fra uverdige levekår i Etiopia og hjem til Israel, og vi har hjulpet dem hjemme i Israel. Vi har renovert flere tilfluktsrom i dette området nær Gaza-stripen og gitt støtte til andre sikringstiltak mot raketter og granater fra terroristene. Vi støtter organisasjoner som hjelper dem i Israel. Blant disse er Selah, Israel Crisis Management Senter som vi over en årrekke har støttet. De har, som jeg skrev om i vårt nyhetsbrev nr 6 2009, hjulpet familien til en av de drepte pikene, i alle årene etter denne udåden.

Nesten alle hus er rammet
Å vite at jeg ved å vie deler av min tid til Hjelp Jødene Hjem har fått være en liten del av dette humanistiske hjelpearbeidet, gjør at det smerter litt mindre her jeg står og tenker på de to små pikene og hva livet kunne ha hatt i vente for dem, hadde de bare fått lov til å leve. Jeg føler meg viss på at de to små pikene da de lekte for aller siste gang her, var lykkelige og uvitende om det onde som skulle ramme dem i neste nuet, rett før inngangen til Sukkoth, løvhyttefesten.

Terroristene visste når de skulle slå til, når sjansene var størst for å ramme flest mulig sivile, slik de har forsøkt å gjøre tusenvis av ganger både før og etter denne udåden. Nesten alle husene i Hagai gaten er blitt rammet av raketter eller granater sendt dit av avstumpede sjeler på den andre siden av grensegjerdet til Gaza-stripen, men mirakuløst nok skal ingen nye liv ha gått tapt.

Med ett forstår jeg den uforklarlige roen som råder her, og som jeg fornemmer så klart; jeg er ikke alene. Dét er ingen av de andre som bor her heller. To små engler strekker ut de vakreste barnehender over oss og våker over gaten og menneskene som bor her. Jeg tror at de vet at jeg vet at de er der, og at jeg fra denne dag vil bære dem med meg i mitt hjerte. Dette vil utvilsomt berike mitt liv, og jeg føler meg privilegert som har mulighet til å gi noe tilbake til dem de våker over.

Lilly Belais hjemvendte sønn

Lilly Belai venter spent på å treffe sønnen for første gang på ti år.

Vi skal møte 75 nye immigranter fra Etiopia midtsommers, natten til 23. juni. Kjøreturen fra Jerusalem starter klokken 0200, og vi reiser i følge med en gruppe tyske kristne venner av Israel som også vil være med i velkomstkomiteen. Hinrich og Ilke Kaasmann i det tyske Ebenezer Hilfsfond Deutschland samt åtte-ti medlemmer har trosset nattesøvnen for å stille opp med fløyte, sang og gitar.

Immigrantene ankommer aller først terminal 1 for å få sine ID-kort slik at de kan passere tollen på sin vei inn i hjemlandet Israel – for første gang.
Jan Rosenberg, direktør for Venner av Israel i Keren Hayesod, har organisert et fint møte. Men tyskernes papirer har ikke passert nåløyet, så de må vente på terminal 3 sammen med etiopernes slektninger.

Venter
Summing i ankomsthallen sier oss at det er en dame som venter på noen veldig spesiell her… Lilly Belais er omringet av gode venninner og tviholder på en nydelig bukett med gule og røde blomster. Filmkameraer forstyrrer henne stadig vekk i den spente ventetiden.
Rosenberg vinker oss bort. Vi skal kjøre til terminal 1. Det er varmt, det er mørkt og det er langt. Vi må gå et stykke også. Rundt de store bygningene…

Les om Lillys møte med sønnen.

Inspirerende giverglede!

Det viser også at alle gaver som gis gjennom oss, kommer godt med, også de som ikke kan være så store. Noen få hundre kroner og et lite barn fra en nyinnvandret familie kan gå stolt til sin første skoledag med en flott ny sekk. Er ikke det et vakkert syn!

Det viktigste er ikke hva man har av midler, var det en som nylig sa, men hva man gjør med dem. Vi kjøper oss fiktive opplevelser i form av forskjellig underholdning, og mange betaler gladelig opp mot tusen kroner for en god billett på en fotballkamp. For de samme pengene kunne tilskueren ha opplevd ekte liv og vært med på dennes lag for å vinne den kampen han eller hun er nødt til å føre. Å gi og vite at hjelpen kommer frem, å vite at livet til en eller flere faktisk er blitt forandret som følge av gaven, er en langt sterkere opplevelse enn betalt underholding her hjemme, og det skal ikke mye fantasi til for å sette seg inn i situasjonen til dem som fikk hjelp og selv å fornemme hva det må ha betydd for dem.

Denne givergleden kan forsterkes ytterligere. Ennå finnes det en mulighet i år til selv å treffe noen av dem vi har hjulpet, ved å delta på vår givertur. Det er en unik sjanse for å oppleve Israel og dets folk på en helst spesiell måte som ingen andre kan tilby.

I disse dager forlater de siste jøder Yemen, og de fleste av dem reiser til Israel. De reiser fra drap og trakasseringer, men de vet at de har en trygg havn i Israel. Dette har gitt dem en trygghet selv i de vanskeligste tider, men at de nå er i stand til å komme ut hadde ikke vært mulig hvis det ikke hadde vært fordi venner av Israel og det jødiske folk verden over, i nestekjærlighet har rukket ut hjelpende hender til dem og fortsetter å gjøre det.

Også dere har i snart tyve år rukket ut og fortsetter å rekke ut hjelpende hender, dere løfter forfulgte jøder hjem til Israel fra flere verdenshjørner, og snart skal vi igjen ta et ekstra krafttak og hjelpe de resterende jøder hjem til Israel fra Etiopia. Jeg er sikker på at dere også denne gangen vil bidra raust for at dette kan la seg gjøre. På den måten vil dere være deltagende i et virkelig drama; dere vil oppfylle det dypeste og inderligste ønske disse etiopiske jødene har, drømmen om å vende tilbake til Zion, til Israel og til Jerusalem. Det er et ønske utallige generasjoner bakover i tid har hatt, men som først etter at staten Israel ble opprettet, kunne bli til virkelighet.

Israel hadde ikke vært hva det er i dag, hvis det ikke hadde vært for dere og likesinnede verden over. Dere har vært med på å bringe flere millioner jøder hjem til Israel fra armod og nød, fra krig og forfølgelse, men vi kan ikke hvile ennå. Ennå er det mange som trenger vår hjelp, både for å komme til Israel og for å starte et nytt liv der. Takk for all den støtte dere frem til nå har gitt, og takk for at dere også i fremtiden vil fortsette å hjelpe.

Av Øyvind Bernatek
Styrets leder