Syv-årsutflukt for 150 kaukasusjøder

Barna ser med stor interesse på hvordan man henter opp vann fra brønnene via et spiralsystem.

Myndige "romerske herskere" med laurbærkranser viser barna hvordan man bygger bruer.

For en herlig dag, smiler disse tre jentene fornøyd.

 

Allerede før bussene tømmes, er det behov for vann, vann, vann! Og hatter. Klokken er ennå ikke ni på morgenen. Organisator og prosjektleder Dr. Shalva Weil stresser litt i inngangsluken. Hele 150 store og små skal inn gjennom den historiske porten. Grunnen er at det er syv år siden Weil startet PNIMA-prosjektet.

Imens prøver vi å trekke pusten dypt og å lade opp til en seks-timers rundtur i disse romerske ruinene ved Middelhavets kyst – mellom Haifa og Tel Aviv. Det sammen med en gruppe enslige kvinner med barn – som har store vanskeligheter med å tilpasse seg det israelske samfunnet. De kommer fra svært primitive forhold i Kaukasus, og selv etter 10-15 år i Israel kan storparten hverken snakke eller forstå hebraisk. Ikke nok med at mange lever på eksistensminimum, de fleste har også hatt store problemer i ekteskapet. Takket være dette HJH-støttede prosjektet, har mange mødre nå fått så god hjelp at de har klart å løsrive seg fra dårlig forhold i ekteskapet. Mange klarer å stå på egne ben sammen med barna sine. Psykisk såvel som økonomisk. Langsomt får de større selvtillit også på flere områder.

Men i dag skal de lære litt og samtidig ha det fint. Vi deles inn i tre grupper, og får guider som tar oss med fra sted til sted. Undertegnede havner selvsagt i en russiskspråklig gruppe, og forstår pent lite av hva som blir presentert. Men dette er kaukasiernes dag.

Barna hopper og spretter rundt. De får med seg litt historie: Stedet ble grunnlagt som en liten fønisisk havneby, erobret av Alexander Jannaeus, samtidig som den ble en del av det Hasmonittiske kongedømmet. Arkeologiske utgravninger på 1950- og 60- tallet avdekket rester fra mange perioder, særlig et kompleks av festningsverk av korsfarerbyen og det romerske teateret.

Etter slaget ved Actium, ble byen gitt til Herodes av Augustus Cæsar. Herodes den store, år 21 f.Kr, bygde en massiv, todelt havn i Cesarea.
Men ungene er sultne. De voksne også. De fleste har tatt med matpakke. En iskrem er det alltids råd til. Og etterpå er det mye mer spennende i vente: de får se hvordan romerne bygde vannsystemer via akvedukter, hvordan de satte sammen steinblokkene slik at de holdt seg oppe i fine buer, hvordan man leser soluret og hvordan romertallene er bygget opp.

– All kunnskap gir både stor og liten større innsikt i Israels historie, samtidig som selvtilliten vokser, smiler Shalva Weil fornøyd etter en slitsom, men akk så givende dag.

Skjebner i Sderot

Alex, spesialist i krisehåndtering og translatør, en god venninne her sammen med Galina.

Lille Anastasia smiler fornøyd på mammas arm.

Ruth Bar-On ønsker Nelly lykke til med operasjonen.

Micha Feldman, Gabi Geneto, en trist mamma samt Eli Finsveen foran barnas minnesten.

Feldman – som arbeider tett sammen men Ruth Bar-On i prosjektet SELAH (Israels krisebehandlingssenter (ICMC) – er alle jødiske etioperes spesielle venn. Han snakker språket deres og har arrangert de fleste tildels farefulle henteoperasjoner med fullsatte fly fra Etiopia hjem til Israel. Ved minnestenen forteller han om de tragiske og dødbringende kassamrakettene som har slått ned i området og om hvilke tragiske lemlestelser, dødfall og sorg det har forårsaket gjennom årene.

Liv betyr håp
Et fredelig ytre betyr ikke nødvendigvis at alt er like rolig innvendig. Bar-On og Feldman har tatt oss med til et lite kommunelokale i Hagai-gaten.

Det ser så fredelig ut her i Sderot akkurat nå at ingen skulle vel trodd at det også er en masse kaos, åpner Ruth Bar-On. Hun forteller om barnas post-traumatiske opplevelser gjennom åtte år med rakettnedslag i byen. En dør slår igjen og barnet farer sammen. Mange er sengevætere. Må sove med mor og far. Helst være der foreldrene er hele døgnet. Men noe har skjedd siden Operasjon “cast lead” eller “støpt bly” for snart et år siden, forteller Bar-On. Litt større trygghet. Nå nyter hun synet av mødre, bestemødre og andre slektninger som endelig våger å sitte utenfor de små leilighetene sine og leke med barna i hagene deres igjen når hun er på besøk.

Skjebner:
Eldstemann her er nibarnsfar Abba Esaias Geneto (75) som kom til Israel for 20 år siden – til fots via Sudan. Var ett år i flyktningeleir. Opplevde at folk døde rundt ham hver dag. Endelig i Israel kom familien til et absorbsjonssenter nord i Israel. Kjøpte hus i Kiryat Gat (nabolag til Ashdod). Under den andre Libanonkrigen mistet han en kjær sønn, den 22. juli -06 – på den 8. dag av krigen ble sønnen drept. Geneto har åtte barn igjen, samt mange barnebarn, men hver dag reiser han fra Sderot til et møtested for bønn i Kiryat Gat hvor myndighetene har reist en minnestein over falne soldater. Deriblant hans egen sønn.

Gabi Geneto kom til Israel i 1991 under en av Operasjon Solomons nattestille flyturer. Han oppholdt seg ett år i en leir i nærheten av Sderot. Var gift og hadde to barn da han kom. I 1992 flyttet familien til Sderot for godt. De siste 14 år har han vært sosialarbeider i kommunen og ansvarlig for etiopiske immigranter. Han og kona fikk fire barn til. – Inntil for fem år siden var livet lykkelig, forteller Gabi. Men under løvhyttefesten i september 2004 endret det seg: Hans lille datter lekte med en ball utenfor og døde av skadene fra en kassamrakett. Klokken fem på ettermiddagen skjedde det. Ikke nok med det; kona ble ett år senere syk og må ha dialyse for nyresvikt fire ganger om dagen. To år senere hadde ene sønnen en ulykke under verneplikten og sliter med senskader. I tillegg skjedde det en tragedie med ene datteren. – Vi lever ikke lenger, men eksisterer – for å ta vare på de andre barna så godt vi kan. Det handler om å overleve fra dag til dag. Men takket være SELAH og deres hjertelige omsorg fra Norge så føler vi at vi har en familie som bryr seg om oss. Vi er Ruth og dere i Norge som støtter oss evig takknemlige, sier en gråtkvalt Gabi.

Ruth legger til at Gabi er vanligvis en energibunt til daglig når det gjelder andre han kan hjelpe, men i dag snakker han om seg selv og da er det ikke helt enkelt å holde tårene tilbake.

Galina og hennes mor (ikke damen på bildet) fra Russland bor i Ashdod. Galina har kommet til Sderot for å møte nordmenn som gir av sitt hjerte til henne og likesinnede. Men det er ikke lett. Hun og moren ble sterkt skadet fra rakettangetp fra Gaza under krigen sist vinter. Begge kom på sykehus i en lang periode. Galina er så smått på bena igjen, og Ruth Bar-On er veldig glad fordi det er første gang hun ser at Galina står oppreist etter angrepet. Galina har ikke kunnet arbeide siden. Men hun er veldig rørt over å treffe nordmenn som støtter SELAH og som virkelig bryr seg om hennes og morens skjebne. Hun kan ikke la være å tørke tårer.

Lille Anastasia er et mirakel. I juli, for to og et halvt år siden, var hun åtte måneder. Familien bor på en kibbutz i Shaar HaNegev. Anastasia begynte plutselig å gråte hemningsløst i sin lille barneseng på soverommet. Det vanlige ville kanskje vært at mor eller far gikk inn for å forsøke å trøste, men denne familien gjorde det annerledes: De hentet babyen, tok henne med og gikk alle til et annet rom i huset. Fem minutter senere landet en dødelig kassamrakett i familiens hus. Ingen “rød alarm”-sirene hørtes denne kvelden. Men fordi lille Anastasia gråt, og fordi alle flyttet over til et annet rom overlevde hele familien. Anastasia reddet dem fra døden!

Nellys hus har vært angrepet av tre kassamraketter. Etter den første prøvde hun å leve videre. Etter den andre ble hun paralysert. Etter den tredje fikk hun en så dyp depresjon at hun ikke lenger klarte å gå på jobben. Deretter gikk hun til legen og fikk konstantert hjernesvults. Nelly skal opereres, men hvordan det går vet ingen. Ruth Bar-On forteller at svultsen ligger på et bra sted i hodet, så hun tror det vil gå godt. – Nelly skal bli frisk! Sier Ruth Bar-On.

Ira og Shai

Begge ble hjulpet til Israel gjennom programmer i regi av Keren Hayesod, en av våre viktigste samarbeidspartnere i Israel. Møtet med dem ble for meg en ny vitamininnsprøytning i en heller mørk og regnfull høst. De brakte med seg varmen, entusiasmen og pågangsmotet fra Israel. Deres historier beveget meg, men aller mest ble jeg bergtatt av deres vakre personligheter.

Varmen kjenner jeg fortsatt, og de minner meg om det som det er så lett å overse i vårt arbeid; hvilke fantastiske resurser innvandrerne er for Israel. I våre prosjekter møter vi ofte nye immigranter som sliter og som trenger vår hjelp for å etablere sitt nye liv hjemme i Israel. Da er det lett å miste av syne hvilken velsignelse de blir for landet – det må vi ikke glemme!

Ira, som i dag er sosialarbeider, vokste opp i Hviterussland, med jødisk mor og russisk far. Hun var ti år da hun fikk vite at hun er jødisk. Foreldrene hadde holdt det hemmelig under kommuniststyret. I 1990 endret situasjonen seg, det ble åpnet et jødisk senter i byen hvor hun bodde, og hun begynte å gå dit. For første gang fikk hun virkelig høre om Israel og lære om jødedommen.

Kun 15 år gammel reiste hun alene til Israel, på et studieprogram som ga henne språkopplæring i hebraisk og tre års utdanning. Lillesøsteren kom ett år senere og året etter det kom foreldrene hennes. Da var det hun og søsteren som på mange måter måtte hjelpe foreldrene med å tilpasse seg den nye tilværelsen.
Shai Fredo er en israelsk skuespiller, ble født i landsbyen Matcha i Etiopia. I 1983. Da han var 7 år gammel, la hans familie ut på den lange veien mot Israel, til fots. En århundrelang lengsel etter Zion skulle snart gå i oppfyllelse. Avreisen måtte skje i all hemmelighet.

Jerusalem stod for dem som selve himmelen. På vei gjennom jungelen til Sudan ble de angrepet av røvere tre, fire ganger. En dag traff de en kristen etiopier som gikk i mellom for å redde dem da røvere ville angripe. Etterpå ga han mat til hele reisefølget på 400 personer og et trygt sted å sove. Det er det beste mennesket jeg noen gang har truffet, sa Shai.

I Sudan måtte de skjule sin identitet og late som om de var muslimer, så de ikke skulle bli angrepet eller returnert til Etiopia. Lokalbefolkningen stjal fra flyktningenes matrasjoner, og erstattet den stjålne hveten med sand. Dette førte til at mange av de etiopiske jødene døde, blant dem Shais bestefar.
Dere kan lese og høre mer om deres historier på vår hjemmeside.

Snart er det Jul og Hanukah, hvor det å gi gaver er blitt en del av tradisjonene. Gjennom HJH kan dere gi en ekstra gave til noen som virkelig trenger det, og dere kan gjøre det i navnet til en venn eller slektning dere vil glede. Det er en flott gave å få, og den vil glede mange!

2009 nærmer seg slutten, og jeg benytter på vegne av alle i HJH og alle dere har hjulpet igjennom året, å takke for den fantastiske givergleden dere har vist. Det har vært et flott år!

Opplevelser i kø

Israel bygger landet med kjærlighet
Fridtjof Berg er tidligere barneskolerektor gjennom 30 år og besøkte Israel for første gang i 1973 etter Yom Kippur-krigen. – Jeg fikk mange dype inntrykk dengang. I -93 reiste jeg på min første tur med HJH, med Anne Sender og avdøde Helge Aarflot som reiseledere. Jeg opplevde dengang som nå det hele fantastisk og litt to-delt: Først får vi se alt vi ønsker av historiske steder så som Oljeberget, Getsemane, Genesaretsjøen med mer – og samtidig opplever vi dagens Israel. Det foregår hele tiden en unik utvikling både i skolen, innefor frivillighetsarbeidet, og ikke minst hva som gjøres for de etiopiske immigrantene, sier Fridtjof. Han trekker frem besøket på absorbsjonssenteret i Mevasseret utenfor Jerusalem som et eksempel. Besøket har gitt ham personlig en dypere forståelse for de nye landsmennenes situasjon. Men også for hva deres nye hjemland må yte av frivillig innsats, hjelp og støtte for at begge parter skal lykkes i fremtiden. – Dessuten smeltet jeg for ungene, smiler Fridtjof. Han er mest opptatt av det pulserende livet i Israel. – For i motsetning til andre som bygger sine land med sverd, er jeg imponert over å oppleve hvordan Israel bygges opp med kjærlighet, sier Fridtjof og tilføyer smilende: – Det er ekstra hyggelig på denne reisen. Ikke bare på grunn av de vennlig og omtenksomme reiselederne, Ida Husveg, Conrad Myrland, Torbjørn Ekroll og Eli Finsveen: Min kone er med for første gang! Tidligere var hun litt engstelig, men å se hvordan hun storkoser seg her i Israel er min bonus.

Trosset flyskrekken
Signy H. Kyllingstad har vært Israelvenn hele livet og giver i HJH siden starten for 19 år siden. Dessuten har hun alltid ønsket å besøke landet. Men med flyskrekk så har det blitt uttallige bussturer i Europa i stedet. Likevel har hun alltid sagt: “Skal jeg inn i et fly en gang må reisen gå til Israel”. – To av årets bestilte bussturer ble avlyst. Jeg leste verset “Frykt ikke og vær ikke redd!”i Isaiah. Da meldte jeg meg på denne Israelturen, forteller hun smilende. Hun innrømmer engstelse helt frem til avreise. Men på flyplassen slapp angsten taket, noe som føltes befriende.

Signy synes det er sterkt å få oppleve alle historiske og religiøse steder hun har besøkt, men er mest betatt av Jerusalem.
– Yad Vashem var gripende, og alt jeg hadde lest om Jerusalem har svart til forventningene. Det var sterkt. Tel Aviv var ikke spennende, den lignet på alle andre byer, mener hun.

Ellers er hun overrasket over at landet ikke er tettere befolket og synes det er mye ørken her, mens hun mimrer litt over de flytende, vektløse minnene fra en dukkert i Dødehavet. – Det har vært utrolig spennende å være med, men noe slitsomt og litt for varmt for meg. Jeg har ikke ben til så mye ståing og gåing som det har blitt. Men når det er sagt synes hun det er viktig å be om fred over Israel og jødene. Hun stoler på at Gud er med dem.
– Han vet best, hevder hun og legger til:
– Og arbeidet for Israel vil jeg være med i. Er det noe som er viktig i dag, så er det å holde seg til Guds ord – og ikke høre på det som mange folk sier, mener og tror. For det holder ikke, sier Signy, mens hun enn så lenge befinner seg i oppfyllelsen av sin drøm.

Mest alvor – og litt moro i Shar HaNegev

Ordfører Alon Schuster forteller ivrig om situasjonen området, til meget interesserte nordmenn. Gaza skimtes i bakgrunnen. (Foto: Mona Beck)

Så stemte de i med en sang for hverandre - først de norske og deretter elevene i klassen. (Foto: Mona Beck)

 

HJHs givere har utrettelig gitt sin støtte. Ikke bare økonomisk, de har også besøkt områdene i tider da de slo ned som verst. Nylig besøkte en ny gruppe fra HJH og MIFF (Med Israel for Fred) Sha’ar HaNegev.

Alon Schuster er ordfører i Sha’ar HaNegev. Dagens timeplan er tett, men det er satt av tid til å møte gode venner fra Norge. Turbussen med 42 norske sjeler venter. De møtes på minnestedet “Black Arrow” (Sort pil) hvor israelske styrker kjempet for sitt land i februar 1955. Så nært Gaza at man ser nettinggjerdet på grensen og man kan telle høyblokkene i Gaza by. Avstanden er ca fem kilometer. Det er skyggefullt under trærne. På militærforlegningen et stykke bortenfor er det for åpent. Det er innsikt fra Gaza – og man kan aldri vite når rakettene kommer. Eller hvor de lander. Schuster forteller ivrig om tiltak de har satt i gang for at innbyggerne skal føle seg trygge, bygging av en ny skole, bom-
berom og bombesikre buss-skur overalt hvor menneskene ferdes. Han understreker hvor viktig det er å opprettholde en form for normal rutine og legge planer slik at alle har noe å se frem til. Han gestikulerer og svarer villig på spørsmål fra interesserte tilhørere.
Blant annet svarer han at det gjennomsnittelig kommer tre-fire raketter i uken nå for tiden. Han retter en stor takk for all norsk støtte på vegne av de rundt 40 000 innbyggerne i kommunen hans.

Nyinnviet skole
Koordinator Varda Goldstein geleider oss foran turistbussen til den nyåpnede barne- /ungdomsskolen i utkanten av Sapir College-området. Blant de 12 undervisningsinstitusjonene her er også den nye skolen med 2000 elever fra første til tolvte klasse. Lys, varmgul og virker som et paradis for skoleunger. Til tross for alle utbygg av sikkerhetsmessige grunner.

Caroline Arem er assisterende rektor ved skolen: – For tre år siden satt barna her uten beskyttelse. En rakett drepte en av våre ansatte i skolegården. Barna ble redde. Plutselig fulgte de alle regler, men det ble etterhvert for utrygt å ha dem her. Foreldrene sa også stopp. Vi delte dem opp og sendte dem hver dag til provisoriske klasserom utenfor rakettenes vanlige nedslagsfelt. Det ble besluttet å bygge ny skole, gjøre den bombesikker – og; den skulle være på samme sted. I en meget hektisk og tøff periode måtte barna holde seg hjemme og lære det de skulle via internett. For da det var på det verste måtte vi stenge skolene, forteller Arem. Det norske følget får se seg om på skolen og sågar “leke” litt med ungene. Dernest besøke et klasserom. Trolig dukket utallig barndomsminner opp da de etterhvert ble bedt om å synge en norsk sang for elevene, og elevene på sin side, kvitterte med en israelsk. Arem forteller om de psykiske lidelsene barna har vært igjennom: Tør ikke være alene hjemme, må sove med mor og far, sengevæting, angst. Fremdeles er det en del problemer, spesielt med å sove alene, tilføyer hun.

De fleste bygningene på skoletunet er ferdige, men ikke alle. – Heller ikke bomberommet som ligger i enden av skolegården er ferdig ennå. Vi bruker det som musikkrom nå, og oppgraderingen av dette klarer vi ved hjelp av økonomisk hjelp fra dere nordmenn, smiler Caroline Arem. – Hvem betaler for all sikkerheten her?, spør Fridtjof Berg.

-Kommunen, utdanningsministeriet og staten. Det ekstra nødvendige som å bygge trygge bomberom klarer vi ved hjelp fra DERE, smiler hun takknemlig.

Deretter er det konsert i skolens aula, hvor et sang- og musikk-team fra 3dje klasse stiller opp med nydelig korsang og trommer. Som svar, opptrer de norske artistene sangeren Marianne Juvik Sæbø og pianisten Vidar Eldholm. Den kontakt som oppstår mellom Marianne og ungene er ubetalelig… Da hun har sunget ferdig rettes freidige spørsmål via hånden i været – og Marianne må svare på hvor gammel hun er, hva hun holder på med i Norge – bortsett fra å synge: Hvordan har du fått slik en stemme, var det sanger foreldrene dine drømte om at du skulle bli, har du gjort ditt, har du gjort datt? Før de forlater aulaen, reiser alle seg og synger Israels nasjonalsang; Hatikva (Håp). Stunden da ikke et øye er tørt.

Kjære giver

Også for landet Israel er vi inne i noen roligere måneder om enn ikke politisk. Det er årets måneder med korteste dager, og grøden er høstet. Vi ber tre ganger daglig om regn i landet. Jorden hviler, samler kraft og næring for en ny blomstring og en ny grøde.

For mange av våre prosjekter er denne tiden ikke bare en tid med mye aktivitet, men også en tid for å samle næring og styrke for det kommende driftsåret. Dessverre er det ingen tid for å hvile; mange uløste problemer står i kø, og den økonomiske situasjonen er for flere av prosjektene alt annet enn god.

Som jeg ofte nevner, er våre prosjekter i til dels meget stor grad basert på frivillig innsats, på den måte kan de innsamlede midler lede til mye aktivitet og mange kan bli hjulpet. Dette er viktig for oss når vi velger hvilke prosjekter vi skal støtte. Vi gjør vårt beste i å forvalte midlene dere gir gjennom oss, slik at de gir størst mulig grøde der grøden trengs mest.

Flere av prosjektene våre møter de nyinnvandrede i deres første år i Israel – et liv som for enkelte kan by på store utfordringer; nytt språk, en ny kultur og mentalitet, et vanskelig jobb-marked og terrorfrykt. På tross av alle problemer velger de å bli. Dette er deres nye liv, og de vil ikke vende tilbake tross problemer og tross terrorister både i nord og i sør.

De forventet ingen rosenhave, og de vet hvorfor de ville bryte opp fra der de bodde og vende hjem til Israel, og de lar seg ikke skremme. De er sterke, de er stolte og de er en stor og viktig resurs for Israel. Vi kan allikevel hjelpe dem; vi kan rydde vekk noen tistler og plante en enkelt rose eller to, og vi kan bringe varme når kulden fra omverdenen så alt for ofte slår mot Israel.

Vi kan nå i disse kommende måneder være med på å sikre den neste vår for immigrantene, at de vil kunne blomstre og trives og at arbeidet de gjør vil bære frukter. Da må vi hjelpe våre prosjekter som hjelper dem, til å kunne fortsette sin drift, på tross av vanskelige økonomiske tider.

I Norge har vi vært heldige økonomisk. Den internasjonale finansielle krisen har ikke rammet så hardt her, og i motsetning til innsamlinger for Israel i mange andre land hvor krisen har rammet mye hardere, har vi i Hjelp Jødene Hjem ikke bare klart å opprettholde vår gode innsamling, men faktisk klart å øke den. Det varmer og inspirer oss som er aktive i HJH og ikke minst, det blir lagt merke til blant dem vi hjelper.

Jeg håper dere vil fortsette å gi næring til Israel, så tistler forsvinner og roser og grøde tar deres plass. Jeg har vært så heldig å møte noen av de mange vi har kunnet hjelpe, jeg har sett roser blomstre og grøde som høstes, og jeg føler meg trygg på at jeg også i fremtiden vil møte mange flere som dere vil komme til å hjelpe.

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Godt og blandet på årets Keren Klita-konsert

En munter avslutning på en munter konsert. Fra venstre MIFFs Morten Fjell Rasmussen, Marianne Juvik Sæbø, danserinnen fra Hotell Diplomat og Ida Husveg. (Foto: Mona Ø. Beck)

Da nærmere 400 gjester – de fleste russiske immigrater – hadde benket seg, åpnet Keren Klita-volontør Alice Jonah med å rette en inderlig takk for all støtte og hjelp til de fremmøtte fra det norske gruppen. Hun ønsket velkommen bl.a med ordene: “dere nordmenn er de mest fantastiske mennesker!”

Keren Klitas grunnlegger og formann gjennom 22 år, Delycia Jayson, supplerte med en spennende statusoversikt. Mye er gjort og mange nyter godt av frivillighetsarbeidet. Etter syv seminarer med jobbsøkerkurs er resultatet så langt at 96 arbeidsledige har fått jobb! opplyste hun.

Ellers ytes det mest praktisk hjelp: Kurver med spesielle mat- og fruktsorter til Sukkot (Løvhyttefesten) gikk i år til flere hundre familier som lever på et eksistensminimum. Eldre får gjerne penger til taxi eller bussbilletter ved lege- og sykehusbesøk, mens mange stiller opp for hjelp og støtte til trengende også på andre måter. I 1991 fikk organisasjonen “Presidentens pris” for sitt frivillighetsarbeide, kunne hun stolt fortelle.

På vegne av de norske gjestene forsikret Torbjørn Ekroll at for alle i “Hjelp Jødene Hjem” var det en ære å få samarbeide med mennesker som dem.

-Dere er varmhjertede og hardtarbeidende. Det betyr så mye for alle våre givere i Norge, sa han.

Endelig kunne de nettopp ankomne norske artistene, sangeren Marianne Juvik Sæbø og pianisten Vidar Eldholm innta scenen. Under Juvik Sæbø klokkeklare røst ble det meget stille i lokalet. Inntil applausen dundret etter hver fremføring. Utseendemessig, slik vi innbiller oss Griegs Solveig i “Solveigs sang”, hadde hun også den på repertoaret sammen med flere andre kjente salmer, folketoner, litt opera og noe fra musikaler, flott akkompagnert
av Eldholm.

Det kan ikke arrangeres et Keren Klita-arrangement uten at Hotel Diplomat-koret stiller opp, under kyndig ledelse og pianoakkompagnemang av dirigent Maya Golobu. Høydepunktet kom da en av koristene kom frem og danset russisk folkedans. Til stor jubel fra salen!

En instrumental blåsegruppe bestående av israelske soldater, inkluderte Alice Jonahs eget barnebarn. Hun var vokalist og disse flotte musikerne rundet av konserten – som totalt sett var “vel blåst”.

Tikun Olam

I en liten, men viktig bønn i den jødiske liturgien, Aleinu, en bønn som sies tre ganger daglig, står det blant annet “l’takken olam b’malkhut Shaddai” å perfeksjonere verden under Guds herredømme. Bønnen tilegnes Joshua og er en takksigelse for det jødiske folk for at de får tjene Gud og som uttrykker håp om at hele verden en dag vil anerkjenne Gud og slutte med avgudsdyrkelse.

Denne perfeksjoneringen er etter hvert blitt bedre kjent i jødiske miljøer som Tikun Olam, og kan forstås som å hjelpe til med å perfeksjonere verden eller å reparere verden. I begynnelsen var dette knyttet opp til enkelte spesielle jødiske regler, at disse skulle ikke bare utføres av hensyn til Gud, men også av hensyn til det sosiale fellesskapet.

Jødiske mystikere i Israel som rabbi Itzhak Luria som levde på sekstenhundretallet i Zfat (Safed) endret innholdet av Tikun Olam til også å omfatte bønn i seg selv; at man ved det å be var med på å reparere verden.

I moderne tid er Tikun Olam blitt utvidet til særlig å relatere til slike aktiviteter som er pålagt i følge jødisk lov; tzedaka (å gi
veldedighetsgaver) og gemilut hasadim (å gjøre velgjerninger). I enkelte mer sekulære jødiske miljøer legges det kun vekt på dette, og det kan bl.a. komme til uttrykk i filantropiske handlinger. I stadig større jødiske kretser er Tikun Olam blitt en symbiose av den mer sosiale formen og den mer teologiske;
både ved bønn og ved gode gjerninger og veldedighet reparerer man verden, og begge deler er viktige.

Tikun Olam står for meg som en flott betegnelse for den
aktivitet dere som våre givere, utøver. Ved å gi gaver gjennom Hjelp Jødene Hjem og i kjærlighet til Israel, svært ofte motivert ut i fra en dyp personlig religiøs overbevisning, men ingen
nødvendighet, er dere med på å reparere verden, å gjøre den mer perfekt.

Tikun Olam er også en treffende beskrivelse av hva prosjektene vi støtter i Israel står for. Mange av de aktive her har en dyp religiøs overbevisning som motivator for det arbeidet de gjør, mens andre har en mer sekulær, men felles for alle er en dyp kjærlighet til alle som bor i landet og et inderlig ønske om å gjøre verden bedre.

En av disse organisasjonene som vi støtter, B’Yachad, kan dere lese om i dette nyhetsbrevet. Det er en organisasjon som nesten utelukkende basert på frivillig innsats, gjør livet bedre for svært mange vanskeligstilte i Israel. Det er i sannhet Tikun Olam tuftet på tzedaka og gemilut hasadim! Denne frivilligheten preger alle prosjektene vi støtter, og på den måten gir de bidragene vi med deres hjelp kan sende, svært gode resultater.

Vi er nylig gått inn i et nytt jødisk år, og som alltid markeres dette både i synagoge og i hjemmet med festmåltid. Honning er en viktig ingrediens i feiringen, for å markere håpet om at det kommende år vil bli et søtt og godt år. Det håp viderebringer jeg til dere alle; både at dere våre trofaste givere vil få et godt år, og at året som har begynt vil bli et godt år for Israel og det jødiske folk. Dere representerer ved den støtte dere gir, honningen for det nye året, dere gjør livet for dem vi hjelper bedre, dere viser en vakker form for gemilut hasadim og gir tzedaka. Dere perfeksjonerer verden; Tikun Olam!

Shana Tova – et godt nytt og søtt år!

Øyvind Bernatek
Styreleder HJH

Håpets, drømmenes og latterens hotell

Denne jenta har funnet ut at hun vil lære å spille gitar.

Midt i en alvorlig behandlingsperiode er det viktig med gode venner - firbente såvel som tobente.

Det er ikke et kjedelig øyeblikk for barna på Oranitsenteret. De leker seg gjennom timene mellom hver behandling som foregår på et av de tre barnesykehusene i nabolaget.

Oranit gir førsteinntrykk av et hotell det knapt finnes maken til: Bygget slik at lyset synes å fylle kompleksets solgule og hvite vegger. Fra musikkrommet høres pianospill og klimpring på gitarer. I rommet ved siden av er det malerkunsten som krever nitid konsentrasjon hos de små kunstnerne, og i hotellets velassorterte “villmarks”-dyrehave snakker barna med og om dyrene – eller seg selv.

De 22 suitene kan konkurrere med dem i flere-stjerners hoteller langs Tel Aviv-stranden, plass nok for en hel familie, om det trenges. Tre velsmakende måltider serveres daglig – og snacks innimellom når som helst. En smilende, glad betjening hvis fremste arbeidsinstruks og motto synes å være, å være der for de små, spre glede og håp. Og alt er helt gratis.

Barnas “krykke”
Så viser det seg at Oranit ikke er et hotell likevel, det er bare til forveksling bygget slik, av organisasjonen Ezer Mizion, “Hjelp fra Zion”.

– Vår fremste oppgave her er å bringe lys til barn – og voksne – som skal gjennom mørke og tunge tider. Å være deres “krykke”, sier direktør Hadassah Somosi.
For hadde det ikke vært for “hotellets” lyse, nesten lykkelige atmosfære, ville vissheten om at dette er et oppholdssted for kreftsyke barn vært deprimerende for oss utenfra. Ikke bare kreftsyke barn, forresten: Her er også en del barn fordi en av foreldrene er kreftsyk og ikke kan arbeide. Den evt. andre forelderen må jobbe for livets opphold, men klarer ikke å ta seg av barna samtidig.

Oranit ble opprettet i Petah Tikvah fordi tre av landets fremste kreftbehandlingssykehus for barn og unge ligger her i det sentrale Israel. Blant annet Schneiders barnesykehus et par hundre meter lenger nede i gaten.

Ezer Mizion har 18 ambulanser som henter og bringer store og små pasienter til Oranit. Barna, og vanligvis også deres foreldre hvis de er under 18 år, er her som i en oase, mellom cellegift- og annen behandling på sykehusenes dagklinikker i nærheten. I noen dager eller uker om gangen, til neste behandlingsrunde.

Gjøres ingen forskjell
Oranit gjør ingen forskjell på “jøde eller greker”, kristen eller palestiner for den saks skyld. Selv turister nyter godt av tilbudet når det viser seg nødvendig.

– Vi vurderer etter behov, ikke hudfarve eller etnisitet, understreker Hadassah.

Tilbudet er først og fremst rettet mot dem som har dårlig råd og/eller lang reisevei til behandlingsstedet i det sentrale Israel. Sosialarbeiderne ved de enkelte behandlende sykehusene booker opphold ved Oranit-“hotellet” for sine pasienter, og behandlingen avpasses ofte etter når det er plass der. For de 22 rommene ved Oranit er vanligvis besatt. Bare på sabbat stenger Oranit – man vil at store og små pasienter skal reise hjem og være i sine egne sosiale omgivelser.

– Selvsagt kommer pasientene hit med mye stress, usikkerhet og konflikter inni seg; for foreldrene kan det for eksempel også føles ydmykende å vite at de er akseptert på “hotellet” fordi de har dårlig råd. Men her møter de utelukkende omsorg og kjærlighet, forsikrer Hadassah på en omvisningstur. Barnas store, farvesprakende malerier pryder veggene i korridorene.

Én gang i året arrangerer Ezer Mizion sogar ukestur til London for barn og foreldre. Hver har sin uke, så begge parter kan slappe fullstendig av for en stakket stund. I tillegg kommer flere utflukter i Israel, med grilling og naturopplevelser. Ikke sjelden feirer barna sine bursdagsselskaper på Oranit.

Men det koster…
Hvor kommer så din skjerv inn i dette bildet? Gjennom “Hjelp Jødene Hjem” støtter du blant annet en av Israels største hjelpeorganisasjoner, “B’Yachad” (“Sammen”), som gjennom sitt landsomfattende nettverk – med kun to ansatte og over 10 000 frivillige – hjelper de enkelte og andre hjelpeorganisasjoner så godt de kan og pengene strekker til. Amos Bart, som utgjør femti prosent på B’Yahads lønningsliste, er organisasjonens altmuligmann, kjører rundt i Israel for å vurdere, og forsøke å fylle behov. Som, dessverre, er altfor stort. Han raporterer til sitt styre som så gir ham fullmakt til å yte støtte til sosiale tjenester, for eksempel som hardt tiltrengt sommerleir for fattige og syke barn, undervisning, hjemmehjelp, mat eller nødvendig utstyr til øremerkede mål ved humanitære organisasjoner og kampanje for benmargdonasjoner.

Bare én tredjedel av Ezer Mizions budsjett kommer nemlig fra statskassen, resten er basert på donasjoner og hjelp fra blant andre B’Yachad. Norges utflyttede sjefrabbiner, Michael Melchior, hjelper til å kanalisere penger fra givere i USA. Men det er vel ingen hemmelighet, også i det langt rikere Norge, at mange av giverne selv merker de økonomiske nedgangstider og følgelig har mindre eller intet å gi til veldedige formål. Å si at hver giverkrone teller er hverken en klisjé eller overdrivelse.

Dyre-terapi
Oasen i oasen ved Oranit er utvilsomt dyrehaven. Med kaniner, øgler, marsvin, chinchillaer, fisker, slanger, fugler og ildere. Mange av dyrene løper fritt rundt
mellom bena på barna. Barna kan komme hit når de vil, men man forsøker å begrense besøkene til små grupper – for barnas egen terapi. Alle dyrene blodtestes hver fjortende dag for ikke å risikere virus eller bakterier overført til de utsatte barna. Dessuten er dyrene her trent opp til å være vennlige overfor små barnehender.

– Barnegjestene ved “hotellet” vårt føler seg ofte isolert i sine hjemlige omgivelser, fra venner og det som er normale, sosiale omgivelser for andre barn. Noe som har følger for deres integrasjon og oppførsel. Ikke sjelden isoleres også deres søsken fordi de må ta hensyn til familiens syke medlem. Og en vellykket behandling kan ta fra åtte måneder til halvannet år. Vi er her for å hjelpe dem gjennom denne vanskelige tiden, blant annet gjennom dyreterapi, sier Guy Elrom, dyreterapist og utdannet lærer for spesielt utsatte barn.

– Behandlingen her planlegges ikke på forhånd, vi tar det underveis, for det er snakk om kortvarig behandling. Vi vil helst ha små grupper om gangen, med ca. 30-40 barn ukentlig. Barna har lettere for å snakke, åpne seg her enn overfor foreldrene om sine sykdomsopplevelser. De føler seg “trygge” når de snakker med dyrene – som ikke bryr seg eller lar seg merke med at barna har mistet håret eller at ansiktet er oppsvulmet på grunn av kjemoterapien. Dette er et lykkelig, men ikke et enkelt sted, sier Guy. Han legger ikke skjul på at det føles hardt for ham og personalet når de “mister” et barn.

– En del av min oppgave er å jobbe med følelsesmessige ting. Barna kommer til oss når de selv vil snakke, vi initierer ikke noe, de snakker når de føler behov for det. Ofte vil ikke barna ha svar på sine spørsmål. På den annen side forteller ikke alltid leger og foreldre sannheten om sykdommen til barna – som imidlertid har lært seg å gå inn på internett og finne ut det meste. I omgang med dyrene lærer de også om livets syklus, om fødsel og død. Små barn er sjelden redde for å snakke om døden, i motsetning til tenåringer og voksne.

På hebraisk er ordet for kreft det samme som for krabbe. En liten gutt sto og sparket til stativet med akvariet for krabbene og ropte: “Jeg hater krabber”. Han trodde det var en slik en han hadde i kroppen sin…

Sharanskys innsettelsestale

Et av Jewish Agencys prinsipielle mål var, og vil være, aliya (å utvandre) til Israel, sier ny leder for Jewish Agency i Israel, Natan Sharansky. (Bildet er tatt under et tidligere intervju i Jerusalem.)

25. juni i år ble Sharansky valgt til ny leder for Jewish Agency i Israel. Her er noen utdrag fra hans innsettelsestale:

“Å bli valgt til leder for Jewish Agency er ikke bare en stor ære og utfordring for meg, det markerer også fullbyrdelsen av en stor sirkel. En sirkel som startet for mange år siden i Moskva, da vi var vanlige, lojale Sovjet-jøder – det vil si at vi var avskåret fra vår frihet og vår identitet, maktesløse og hjelpeløse.

Vi oppdaget at det fantes et Israel, som kjemper for dets rett til å eksistere og også for dets verdighet, en stat som venter på oss. Så oppdaget vi at det finnes en mektig historie, som begynte med Exodus (utvandring) av jødene fra Egypt og som fortsetter – og vi er en del av denne exodus. Videre oppdaget at vi er en del av et stort folk, hvis solidaritet og kamp alltid vil være med oss. Da var da at vi begynte å kjempe for vår frihet.

Det er derfor, da dommeren noen få minutter før domsavsigelsen spurte “hva er de siste ord du vil si til retten?” at jeg svarte: – Jeg har intet å si til retten, men til mitt folk og til min hustru vil jeg si “L’shana ha’ba b’Yerushalayim”, (“neste år i Jerusalem”). Jeg sa det, fordi jeg visste at det er det som knytter meg til generasjoner av jøder før meg, og med jøder som har kjempet for meg alle de årene.

… I dag lever vi i en annen verden med andre utfordringer. Vi er i, som jeg kaller det, i en verden av post-identitet. I dag mener mange i den frie verden at det som knytter dem til religion, til deres folk, til deres røtter og deres historie synes å være i strid med frihetens prinsipper. I denne post-identitetens verden er vi jøder spesielt i fare, på grunn av assimilasjon og svekkelsen av det som knytter oss til våre røtter og vår tradisjon.

Et av Jewish Agencys prinsipielle mål var, og vil være, aliya (å utvandre) til Israel. Men hvordan skal du klare å hente hit en oleh (en utvandrer) fra Amerika eller fra Frankrike og England hvis du ikke styrker deres identitet med det jødiske folk? Det er vår største utfordring.

Gjennom Birthright (fødselsrett) ser vi, for eksempel, at hvis man vil styrke jødisk identitet blant jødene i diaspora, trenger man Israel. Men vi ser også at hvis man vil styrke israelernes jødiske identitet, trenger man diaspora. Hvor finnes organisasjonen hvor Israel og diaspora kan møtes og bygge noe sammen? Det finnes bare én organisasjon i hele den store verden av jødiske organisasjoner hvor staten Israel og jødene fra diaspora er i konstant dialog og i konstant samarbeid. Det er vår organisasjon, Jewish Agency.

… Jeg sa til ham (en student ved et amerikansk college som spurte Sharansky hvorfor vi trenger Israel. Oversetterens anmerkning): “Spør dine foreldre hvordan verden ville ha sett ut hvis det ikke fantes et Israel”. Jeg kunne også forklart ham om jøder som forlot sin arv og som gikk inn for å lage en revolusjon. Men vi i Sovjetunionen gjorde det motsatte. Vi gikk tilbake til våre røtter, tilbake til vår identitet, for å kjempe for vår frihet. Og slik hjalp vi frihetskampen over hele verden.

… Hvis vi, i denne post-identitetens verden, har sterke, dynamiske jødiske familier forent om Jerusalem og staten Israel, vil våre liv være meningsfulle, og vi skal klare å fullføre vår oppgave som vi er valgt til som et folk: Å gjøre tikun olam, å gjøre verden til et bedre sted”.

Tusen takk for oppmerksomheten!