Hun beseiret KGB og kjemper videre i Israel

 

Faren – og fristelsen – er stor til å gjøre dette til en historie om Ida Nudel. I og for seg ville det også være på sin plass. For som hun selv understreker med et skjevt smil:

– Når jeg dør, dør denne crazy idéen min – eller prosjektet – med meg.
Hun er evig takknemlig for de gode hjelperne – blant annet fra Norge – og livende redd for at de skal forsvinne når hennes ennå velkjente navn ikke lenger fronter innsatsen for de mange av Israels utsatte russiske innvandrerbarn.
Den spede, gråhårete kvinnen, drøyt halvannen meter over bakken, har i 15 år vært ulønnet «direktør» for prosjektet «Mor til mor». Fra sin lille leilighet i en gammel boligblokk i Rehovot, sør for Tel Aviv, trekker hun fremdeles i trådene både ved avdelingen i Afula, sør for Nasaret, og i ørkenbyen Arad, i nærheten av Beer-Sheva.

Enormt behov
– Hvorfor jeg hjelper russiske barn? Fordi jeg kjenner dem, jeg er en av dem, sier Ida og legger ikke fingrene imellom når hun forteller om problemer, for ikke å si tragedier, som mange av de russiske innvandrerne, både jøder og ikke-jøder, har opplevd.

– Oppimot 30 prosent av dem var for eksempel enslige mødre. Ikke sjelden er barna foreldreløse og besteforeldre forsøker å ta seg av dem. I hjem med enslige mødre som jobber lange arbeidsdager blir det liten tid til samtaler. Barna har ofte svake russiskkunnskaper – i tillegg til at de strever med hebraisken. Da er det ikke så rart at de føler seg utenfor blant israelsk ungdom, får problemer på skolen og ender opp med psykiske og sosiale problemer, sier Ida.

To prosjekter
Hun har i dag to prosjekter: Ett i Afula og ett i Arad. Ved hennes prosjekt i Afula er det 120 gutter i alderen 13 til 18 år som bor på internat i byen. De fleste har kommet (er sendt) helt alene fra Russland, og får utdanning og det de trenger til et verdig liv. Dette prosjektet støttes i stor grad fra Danmark.

I ørkenbyen Arad, i nærheten av Beer Sheva, er det ca100 gutter og jenter som får støtte i løpet av et år: Takket være et budsjett på ca én million kroner lønnes lærere i engelsk, matematikk, hebraisk, litt geografi – og musikk. Det er ikke så mange timene det blir penger til – én time engelsk og kanskje én time matematikk i uken for hver av elevene. Med til historien hører at hjelpen ofte går begge veier: Flere av de russiske – høyt kvalifiserte – lærerne ville ellers vært arbeidsløse.i det hebraiskspråklige israelske skolesystemet.

Viktigere enn noen gang
Pengene rekker utrolig langt, men ikke langt nok. Kriteriene for å komme i betraktning for hjelp her er strenge: Kun familier hvor inntekten er under ca 2000 norske kroner måneden pr familiemedlem, kommer i betraktning. Og søknadene må inneholde vitnesbyrd fra skolen samt trygde- og skattemyndighetene. Av det ca én million kroner store budsjettet bidrar HJH med ca 120 000 kroner årlig til prosjektet i Arad. De store giverne til akkurat dette, kommer fra USA og fra enkeltpersoner både i USA og i Israel. Det offentlige bidrar ikke med noe, men tar gladelig imot skattepenger fra prosjektets inntekter. Revisor og advokat ser til at alt går lovformelig for seg.

– Det er stadig vanskeligere å samle inn penger, sukker Ida. – Giverne tror kanskje at problemene er forsvunnet etter hvert som innvandringen fra Russland nærmest har stoppet opp. Det er en tragisk feiltagelse, bemerker hun.

Familiehjelp
Enkelte, virkelig kriseutsatte familier får en håndsrekning når det finnes midler, det kan dreie seg om 2000-3000 kroner i desperate tilfeller. Da prosjektledelsen på seks personer laget en oversikt for fem år siden, kom de til at over 7000 familier hadde fått hjelp så langt. Enda flere i dag.
– Men færre og færre søker om hjelp fra oss til prosjektet i Arad. Russerne forlater byen med 26 000 innbyggere fordi det er vanskelig å finne arbeid. Behovet for hjelp er likevel økende. For hvem blir igjen? De foreldreløse barna og deres besteforeldre – som ikke har noe valg. En kvinne, like gammel som meg, måtte overta en baby på seks måneder fordi hennes datter døde. En annen bestemor måtte overta ansvaret for to barn på seks og fem år fordi faren myrdet moren og deretter tok han sitt eget liv. Man kan knapt tenke seg hvordan disse barna – og bestemoren – sliter seg igjennom i livet.

En lærer som er blitt nesten blind får oppdrag av oss til å hjelpe ADHD-barn og barn med andre psykiske problemer, som autisme, slik at hun skal ha en liten inntekt. Men først og fremst fordi hun er kjempeflink til å «behandle» barna.
Poenget hennes er at alle er viktige, alle har sin helt spesielle rolle i en gruppe. Hun får til mirakler med disse barna. Alle gjør positive fremskritt gjennom hennes musikktimer.

– Jeg er så inderlig takknemlig for all hjelp vi får, sier Ida stille. Sanser vi en aldri så liten tåre som sprenger seg frem i øynene til denne lille, sterke kvinnen?

Takknemlighet – og nød
Solskinnshistorier preger ofte historiene fra dem som har kommet gjennom nåløyet og har fått hjelp – men bakgrunnshistoriene kan være hjerteskjærende.

Jevgenia Zabludovsky, 59, er full av takknemlighet for hjelpen sønnen Simon, 14, har fått i matematikk og engelsk. I dag er han i ferd med teknisk utdannelse i Beer-Sheva og lærer seg å spille gitar. Han reiser hjemmefra kl 05.30 hver morgen og kommer hjem i 18-tiden om kvelden. Alt ligger til rette for god jobb i fremtiden og integrering i det israelske samfunnet.

Tibarnsmoren (ni av barna er født i Israel) Polina Eldin kan ikke fullrose Ida og prosjektet i Arad nok. Hennes mann har fått arbeid, «lærerne ved prosjektet er vidunderlige», og hun angrer ikke ett sekund på at hun forlot Russland

Ikke fullt så hyggelig er det å høre bestemor Faina Tarshtendikers historie om den lille datterdatteren som hun har måttet ta seg av. Den lille ble bitt av en hund i munnen og mistet flere nye fortenner. Da hun kom i annen klasse, begynte ertingen, og det endte med at den vesle piken lukket munnen og kort og godt nektet å snakke. Så forlot faren familien og hun fikk i tillegg psykisk sjokk. Hun sluttet å gå på skolen, ble deprimert og gikk aldri ut. Ida foreslo musikkundervisning som terapi.
I dag er piken 13 år, får engelsk- og matematikkundervisning, har ingen problemer med å kommunisere og blir stadig bedre.

Fira Bahshi er bestemor for en ni- og en 10-åring uten foreldre. Hun ber pent om at engelsklærerne som har hjulpet hennes barnebarn får fortsette. Pengene tok nemlig slutt, og lærerinnen fortsetter uten lønn. Og hun har nok en bønn: Bestemor klarte å skrape sammen nok til en computer som barna trenger til skolebruk. Hun kjøpte den på avbetaling, men nå klarer hun ikke avdragene lenger. Håpet står til snille givere.