Ida Nudel avslutter sitt arbeid for immigrantbarna

Fritidsaktiviteter for de foreldreløse guttene som Ida Nudel har hjulpet de senere årene.

 

 

Etter at hun kom til Israel, har hun arbeidet utrettelig for immigrantbarna i nærmere 20 år. Hun så tidlig at det var viktig å få barn og unge vekk fra gaten og inn i sunne aktiviteter. I en tung skolehverdag er det godt å oppleve at man lykkes med noe. Derfor startet hun fritidsklubber der vanskeligstilte barn og unge fikk leksehjelp fordi mange immigrantbarn hadde betydelige språkproblemer. Her kunne de samtidig utvikle fritidsinteresser. De kunne spille gitar, male eller danse. Kanskje var det mer spennende å bygge fjernstyrte biler eller lære karate. I de senere årene har det også vært dataopplæring. Kommunene i sør-israel med mange immigranter og lave skatteinntekter kunne glede seg over hennes arbeid.

Ida Nudel har vært nøye med at selv den fattigste skulle betale litt – kanskje bare en shekel for å delta.

“Er det gratis, kommer barn og foreldre til å ta lett på det. Det er pedagogisk viktig at det ligger en forpliktelse i ak-tiviteten.” Hun ville ha orden og kontroll. I de senere årene har hun hjulpet foreldreløse gutter på en skole i Afula. Som noen vil huske ga HJH-giverne varmeovner som julegave til internatet der for et par år siden. Her har hun også støttet enkeltelever med penger til spesielle behov – og gitt ekstra kostpenger slik at man kunne sette fram brød og litt pålegg til sen kveldsmat, til gutter i verste voksealderen før de skulle i seng. Det er noe svært praktisk og jordnært ved hele hennes måte å drive dette viktige arbeidet på.

Etter grundig gjennomtekning har hun imidlertid bestemte seg for å avslutte arbeidet pr. 31.12.2010. Det er gjennom årene flere tusen barn og unge som har fått hjelp og støtte slik at integreringen i det israelske samfunnet har gått bra. Hun har bidratt til at de har utviklet selvtillit og selvrespekt og er blitt gangs mennesker. Midler fra HJHs givere har vært til stor hjelp.

Vi takker henne for et godt og ryddig samarbeid. Jødiske immigrantbarn har fått en bedre hverdag og en god framtid takket være hennes arbeid og hjelp. Vi er imponert over Ida Nudels utrettelig innsats.

Ida Nudel

Immigranthjælpen i Danmark støtter, gjennom Ida Nudel, en pensjonatskole – Migdal Ohr – ved Afula i nord-Israel. Skolen tar inn gutter i alderen 13 til 18 år, som kommer fra forskjellige deler av det tidligere Sovjet-unionen. Guttene er kommet til Israel uten pårørende, i noen tilfeller som en del av et studieprogram. Pensjonatskole høres fl ott ut, men denne er svært sliten og enkel. Ida Nudel skaffet her et år flere nye vinduer, da de gamle holdt på å falle ut eller var knust.

Badene var så forfalne at de ikke kunne holdes rene o.s.v. Men både skolen og Ida er mest opptatt av undervisningen. Målsettingen er at alle guttene som har evner til det, skal kunne bli satt i stand til å ta høyere utdannelse. Det betyr mange og lange ekstra undervisningsøkter i hebraisk og drilling i matematikk etter russiske undervisningsmetoder. De elevene som har vært lenge i landet, må hjelpe nykommerne, de eldre må hjelpe de yngste. Man gjør lekser under tilsyn og med hjelpelærere til stede. Over halvparten fullfører universitetsgrader etter at de har gått ut fra Migdal Ohr og har vært i militæret. Guttene forstår at de har vært heldige som har fått plass her, for gjennom undervisningen kan de sikre seg en god utdannelse og et anstendig og produktivt liv framover.

Dette er ingen selvfølge for disse guttene: Bare 22 % av eleven kommer fra hele familier 58 % har bare mor eller i få tilfeller far 20 % er foreldreløse. Mange av foreldrene er ikke i stand til å ta vare på seg selv engang, langt mindre sine barn. Barnevernet har vært involvert i en hel del saker. Andelen foreldreløse elever går stadig opp og en av fi re har opplevd fattigdom og hjemløshet. For guttene er det godt å komme til ordnede forhold, selv om det er nøkternt. Med omsorgsfulle lærere og et godt kameratskap greier de fl este å utvikle stabil motivasjon for skolearbeidet, noe som ikke var en selvfølge før de begynte på Migdal Ohr. De opplever skolen som sitt hjem. Ida Nudel har hatt som hovedmålsetting i alt sitt arbeid å holde barn og unge borte fra gaten og kriminelle miljøer. Derfor støtter hun dette arbeidet.

Undervisningsdepartementet gir årlig hver av guttene $100 til å kjøpe sko og klær. I verste voksealder og med familie – hvis noen – som ikke kan bidra med stort, blir dette svært vanskelig. Her stiller Ida Nudel også opp med midler, når det kniper. Dessuten gir hun penger til ekstra kveldsmat, for kostøret er for lavt og vi kjenner alle slike gutters appetitt.

Selv om HJH ikke støtter dette arbeidet, men derimot Ida Nudels fritidsklubber i sør-Israel, har vi laget dette sammendraget fra Immigranthjælpens blad i august. Arbeidet er imponerende.

Hun beseiret KGB og kjemper videre i Israel

Drømmer. Primus "mor" Ida Nudel og Sofia Mashaev (17), som drømmer om å bli operasanger. Prosjektet har hjulpet henne til tannregulering "som vil være bra for min karriere på scenen", smiler Sofia. Hun er ett av 100 barn sokm får støtte ved Mor til Mors prosjekt i Arad.

Musikkterapi. Flere av barna ved Ida Nudels prosjekt i Arad har fått god hjelp gjennom Irena Mashaevs musikkundervisning.

 

Faren – og fristelsen – er stor til å gjøre dette til en historie om Ida Nudel. I og for seg ville det også være på sin plass. For som hun selv understreker med et skjevt smil:

– Når jeg dør, dør denne crazy idéen min – eller prosjektet – med meg.
Hun er evig takknemlig for de gode hjelperne – blant annet fra Norge – og livende redd for at de skal forsvinne når hennes ennå velkjente navn ikke lenger fronter innsatsen for de mange av Israels utsatte russiske innvandrerbarn.
Den spede, gråhårete kvinnen, drøyt halvannen meter over bakken, har i 15 år vært ulønnet “direktør” for prosjektet “Mor til mor”. Fra sin lille leilighet i en gammel boligblokk i Rehovot, sør for Tel Aviv, trekker hun fremdeles i trådene både ved avdelingen i Afula, sør for Nasaret, og i ørkenbyen Arad, i nærheten av Beer-Sheva.

Enormt behov
– Hvorfor jeg hjelper russiske barn? Fordi jeg kjenner dem, jeg er en av dem, sier Ida og legger ikke fingrene imellom når hun forteller om problemer, for ikke å si tragedier, som mange av de russiske innvandrerne, både jøder og ikke-jøder, har opplevd.

– Oppimot 30 prosent av dem var for eksempel enslige mødre. Ikke sjelden er barna foreldreløse og besteforeldre forsøker å ta seg av dem. I hjem med enslige mødre som jobber lange arbeidsdager blir det liten tid til samtaler. Barna har ofte svake russiskkunnskaper – i tillegg til at de strever med hebraisken. Da er det ikke så rart at de føler seg utenfor blant israelsk ungdom, får problemer på skolen og ender opp med psykiske og sosiale problemer, sier Ida.

To prosjekter
Hun har i dag to prosjekter: Ett i Afula og ett i Arad. Ved hennes prosjekt i Afula er det 120 gutter i alderen 13 til 18 år som bor på internat i byen. De fleste har kommet (er sendt) helt alene fra Russland, og får utdanning og det de trenger til et verdig liv. Dette prosjektet støttes i stor grad fra Danmark.

I ørkenbyen Arad, i nærheten av Beer Sheva, er det ca100 gutter og jenter som får støtte i løpet av et år: Takket være et budsjett på ca én million kroner lønnes lærere i engelsk, matematikk, hebraisk, litt geografi – og musikk. Det er ikke så mange timene det blir penger til – én time engelsk og kanskje én time matematikk i uken for hver av elevene. Med til historien hører at hjelpen ofte går begge veier: Flere av de russiske – høyt kvalifiserte – lærerne ville ellers vært arbeidsløse.i det hebraiskspråklige israelske skolesystemet.

Viktigere enn noen gang
Pengene rekker utrolig langt, men ikke langt nok. Kriteriene for å komme i betraktning for hjelp her er strenge: Kun familier hvor inntekten er under ca 2000 norske kroner måneden pr familiemedlem, kommer i betraktning. Og søknadene må inneholde vitnesbyrd fra skolen samt trygde- og skattemyndighetene. Av det ca én million kroner store budsjettet bidrar HJH med ca 120 000 kroner årlig til prosjektet i Arad. De store giverne til akkurat dette, kommer fra USA og fra enkeltpersoner både i USA og i Israel. Det offentlige bidrar ikke med noe, men tar gladelig imot skattepenger fra prosjektets inntekter. Revisor og advokat ser til at alt går lovformelig for seg.

– Det er stadig vanskeligere å samle inn penger, sukker Ida. – Giverne tror kanskje at problemene er forsvunnet etter hvert som innvandringen fra Russland nærmest har stoppet opp. Det er en tragisk feiltagelse, bemerker hun.

Familiehjelp
Enkelte, virkelig kriseutsatte familier får en håndsrekning når det finnes midler, det kan dreie seg om 2000-3000 kroner i desperate tilfeller. Da prosjektledelsen på seks personer laget en oversikt for fem år siden, kom de til at over 7000 familier hadde fått hjelp så langt. Enda flere i dag.
– Men færre og færre søker om hjelp fra oss til prosjektet i Arad. Russerne forlater byen med 26 000 innbyggere fordi det er vanskelig å finne arbeid. Behovet for hjelp er likevel økende. For hvem blir igjen? De foreldreløse barna og deres besteforeldre – som ikke har noe valg. En kvinne, like gammel som meg, måtte overta en baby på seks måneder fordi hennes datter døde. En annen bestemor måtte overta ansvaret for to barn på seks og fem år fordi faren myrdet moren og deretter tok han sitt eget liv. Man kan knapt tenke seg hvordan disse barna – og bestemoren – sliter seg igjennom i livet.

En lærer som er blitt nesten blind får oppdrag av oss til å hjelpe ADHD-barn og barn med andre psykiske problemer, som autisme, slik at hun skal ha en liten inntekt. Men først og fremst fordi hun er kjempeflink til å “behandle” barna.
Poenget hennes er at alle er viktige, alle har sin helt spesielle rolle i en gruppe. Hun får til mirakler med disse barna. Alle gjør positive fremskritt gjennom hennes musikktimer.

– Jeg er så inderlig takknemlig for all hjelp vi får, sier Ida stille. Sanser vi en aldri så liten tåre som sprenger seg frem i øynene til denne lille, sterke kvinnen?

Takknemlighet – og nød
Solskinnshistorier preger ofte historiene fra dem som har kommet gjennom nåløyet og har fått hjelp – men bakgrunnshistoriene kan være hjerteskjærende.

Jevgenia Zabludovsky, 59, er full av takknemlighet for hjelpen sønnen Simon, 14, har fått i matematikk og engelsk. I dag er han i ferd med teknisk utdannelse i Beer-Sheva og lærer seg å spille gitar. Han reiser hjemmefra kl 05.30 hver morgen og kommer hjem i 18-tiden om kvelden. Alt ligger til rette for god jobb i fremtiden og integrering i det israelske samfunnet.


Tibarnsmoren (ni av barna er født i Israel) Polina Eldin kan ikke fullrose Ida og prosjektet i Arad nok. Hennes mann har fått arbeid, “lærerne ved prosjektet er vidunderlige”, og hun angrer ikke ett sekund på at hun forlot Russland


Ikke fullt så hyggelig er det å høre bestemor Faina Tarshtendikers historie om den lille datterdatteren som hun har måttet ta seg av. Den lille ble bitt av en hund i munnen og mistet flere nye fortenner. Da hun kom i annen klasse, begynte ertingen, og det endte med at den vesle piken lukket munnen og kort og godt nektet å snakke. Så forlot faren familien og hun fikk i tillegg psykisk sjokk. Hun sluttet å gå på skolen, ble deprimert og gikk aldri ut. Ida foreslo musikkundervisning som terapi.
I dag er piken 13 år, får engelsk- og matematikkundervisning, har ingen problemer med å kommunisere og blir stadig bedre.


Fira Bahshi er bestemor for en ni- og en 10-åring uten foreldre. Hun ber pent om at engelsklærerne som har hjulpet hennes barnebarn får fortsette. Pengene tok nemlig slutt, og lærerinnen fortsetter uten lønn. Og hun har nok en bønn: Bestemor klarte å skrape sammen nok til en computer som barna trenger til skolebruk. Hun kjøpte den på avbetaling, men nå klarer hun ikke avdragene lenger. Håpet står til snille givere.

 

Hilsen fra “Mother to Mother”

Når deres helt spesielle organisasjon markerer sin femten-års-virksomhet, vil vi gjerne slutte oss til det takknemlige koret som reiser seg for alle de dere har hjulpet. Det er ikke lett å finne passende ord for å uttrykke vår takknemlighet til mennesker som dere som fortsetter med å rekke ut en hjelpende hånd til alle som er i nød. Dere gjør dem i stand til å ta tak i hårde omstendigheter slik at de kan leve med selvrespekt, tro og verdighet.

Samarbeidet med dere har gjort det mulig å holde over sju tusen nye immigrantbarn på skolen. Sørlig gjelder det barn i trange økonomiske kår i Negev-området.
Ni studiesentre har vi fått satt opp i Arad, Ofakim, Be’er Sheva, Sderot og Ashkelon – siden 1993.

Vi har stort sett tatt i bruk gamle tilfluktsrom og utstyrt dem med air-conditioning og annet nødvendig utstyr, deriblant computere.

Det hadde overhodet ikke vært mulig at et så omfattende prosjekt kunne vært gjennomført uten hjelp fra HJH. Det er også viktig å understreke den uvurderlige verdien disse sentrene har hatt rent moralsk og psykologisk for nye immigrantbarn som ofte opplever overgangen til et nytt liv i Israel som et sjokk. Sentrene har også hatt en forebyggende effekt ved å hindre barn i å havne på gaten. De lærer hebraisk og engelsk opptil 4 – 5 timer hver dag etter skoletid, ingen grupper har mer enn ti barn. Mange innvandrerlærene har gjennom dette også fått jobb.

Deres sjenerøse støtte har gjort vår økonomi forutsigbar, noe vi er svært takknemlige for. La meg ved denne anledning på vegne av vårt styre og våre lærere og over 7.000 barn få sende en dyptfølt takk til Hjelp Jødene Hjems styre og talløse givere for deres noble og sjenerøse støtte til en meningsfylt fremtid for barna våre.

Vi gleder oss til å fortsette våre anstrengelser for å forebygge asosial atferd blant våre nye immigrantbarn i Israel.

På vegne av vår stab –

Ida Nudel