Hanukka – lysfesten

Syv-ukers festen ved pinsetider er heller ikke så påaktet, mens Løvhyttefesten har fått mye oppmerksomhet, særlig på grunn av den store Jerusalemsmarsjen, der folk fra hele verden kommer for å delta. Løvhyttefesten er jo også koblet sammen med feiringen av det jødiske nyttåret, og hele Israel tar mer eller mindre fri en lang periode i september – oktober. I denne festen minnes de vandringen i ørkenen, og på mange måter etterligner de den perioden. På verandaer og i parker settes det opp primitive løvhytter, og restauranter lager uteserveringer under palmetak. Noen tar nok med seg en madrass og sover ute, eller de inntar måltider i sin egen lille private løvhytte. Maten er også forhåndsbestemt – alt sammen er ment å skulle levendegjøre minnet om de 40 tøffe årene i ørkenen. Det står jo mye om dette i Skriften, og den tar jødene på alvor. Derfor er det litt spennende at det står at det skal komme tider da hele Egypt-tiden skal komme i skyggen av den neste, store vandringen, nemlig den vi ser nå!

Hanukka-festen blir også kalt lysfesten, og siden den faller i desember, ligger den ofte i nærheten av vår julefeiring. – Jo Benkow forteller fra sin barndom på Stabekk at hans mor begynte å gi barna Hanukkagaver. Det var ikke så lett for en liten skolegutt å komme tilbake etter julefeiringen uten å kunne vise frem gaver! – I dag er det vanlig å gi gaver i Hanukkatiden. Men så var det innholdet, da – slik Esther Edelsten beskriver det i en av sine bøker:

Ordet betyr innvielse, og feiringen går over åtte dager til minne om jødenes seier over grekerne i 164 f. Kr. Gresk – syriske tropper erobret Israel og tvang jødene til å anta den hellenistiske tro. De ble truet til å bryte sabbatlovene og til å spise svinekjøtt. Til og med å ofre en gris på det hellige alteret ble de tvunget til! – En del jøder bøyde seg for presset, men mesteparten av Judeas befolkning gjorde opprør under ledelse av ypperstepresten Matitjahu og hans fem sønner. Den mest kjente av disse var Jehudah, som fikk tilnavnet Makkabi eller Makkabeeren.

Jødene var selvsagt klar over at grekerne ville slå hardt ned på opprørerne, men under ledelse av makkabeerne greide de å holde stand i over to år.

Som Esther Edelsten sier – de var få mot mange og svake mot sterke – som så ofte ellers – men likevel greide de, med Jehudah Makkabi i spissen å jage den greske hæren, som da flyktet fra Jerusalem i 164 f. Kr.

Grekerne etterlot både byen og tempelet nærmest i ruiner, og jødene begynte straks gjenoppbyggingen og restaurering av tempelet. «Det hellig sted» ble så innviet med en stor jubelfest den 25. i den jødiske måneden «kislev».

Men da de skulle tenne tempelets nylagede syvarmede lysestake, – Menorahen -, fant de bare én kanne olje. Det er snaut nok til én dags forbruk! Likevel brant lysene i hele åtte dager, og det betraktet de som et mirakel. Til minne om dette mirakelet feirer jødene hvert år Hanukka i åtte dager. Det er en gledesfest! Hver kveld tenner de fargerike lys, synger og danser og gir hverandre gaver, mens dagene er vanlige hverdager.
I Israel får riktignok alle barna fri disse åtte dagene. Hanukkastaken skal stå i vinduene for å minne alle om den store begivenheten som ligger til grunn for festen.

Maten spiller selvsagt en stor rolle. Den er egenartet og spesiell for høytiden, ofte stekt i olje til minne om oljekannen!
Østeuropeiske jøder pleier å slakte gjess, mens man i Jerusalem slaktet sauer.
Orientalske jøder lager festmåltider for barna. I Yemen lager mødrene en spesiell barnevin, og barna kler seg ut og opptrer som små makkabeere.

I gamle dager i Jerusalem feiret alle religiøse skoler Hanukka med tre store måltider.

Det første var et gratismåltid for de fattige, de fikk utdelt brød, ris og kaker. Så kom elevene som fikk både mat og lommepenger, og om kvelden var det lærernes måltid og sang og dans.
Fordi det bare var én oljekanne igjen den gangen – som ga lys i åtte dager – har Hanukkastaken i dag åtte lysholdere + én. Det lyset brukes til å tenne de andre med, og det kalles ofte for «tjeneren».

For alle Israel-turister er Hanukkastaken en kjær suvenir. Den lages i all slags materiale og i alle slags størrelser. De kan fås i sølv og gull, tre og messing – de kan være små og billige eller kjempedyre og kunstferdige. Den dyreste jeg så, besto av krystallklosser med bibelske motiver gravert inne i klossene. De var utrolig vakre, og prislappen ville også vært et klenodium.

I år faller jødenes lysfest sammen med den kristne lysfesten – 20. – 27. desember. Det er en spennende parallellitet mellom flere høytider, og det er lett å få øye på den jødiske arven.

Den forplikter oss som kristne og setter oss inn i den store sammenhengen. Podet inn på det samme treet henter vi kraft fra den samme kilden, og vi deler skjebne med «treet»! Det er en vesentlig konsekvens. Det var derfor Nataen Sharanskij – minister for jødene hjemme og ute – sa til oss i høst at Israel står bare i frontlinjen – dere står like bak oss. Hvis vi faller, faller dere også. Men Israel faller ikke! Derfor er det spennende å få være med som støttemur!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2003.