Bør vi reise til Israel?

 

Slik lød et spørsmål nylig. Kanskje han syntes det ble mye reising og bortkastede penger, ikke vet jeg. For han sa ingenting om det.

– Nei, det er ikke nødvendig å dra dit ned for å være med å støtte jødene i deres situasjon, la det være klart. Ikke alle vil, ikke alle kan, ikke alle tør, og ikke alle har råd. Likevel kan de være solide støttespillere, f.eks. ved å be – be om visdom for alle de som bærer et tyngende ansvar, for alle de unge menneskene som må tilbringe år av sitt liv med å være på vakt – be for Norge, ett av de landene som har markert de mest negative holdningene til Israel – og be for alle de menighetene som har lagt Israel i skuffen fordi det hele er blitt for kontroversielt.

Kanskje noen mener at det å be ikke er så viktig. Men bønn er fundamentet for alle ting! I en verden som blir mer og mer polarisert – og der Israel tilsynelatende får mindre og mindre oppslutning, er bønn til Gud det aller viktigste vi kan foreta oss. Det finnes nok av eksempler på at bønn har sprengt grenser og forandret utviklinger, og ingenting er mer spennende enn å få være en del av et mirakel!

Så er det jo også en rar mekanisme i dette. Når en først lager seg et bønneemne og forfølger det, blir en spent på hvordan det går, og så blir man mer oppmerksom på nyhetene og kanskje mer nysgjerrig, og plutselig opplever man at perspektivene utvider seg. Det skjer jo noe lignende med pengene vi gir, vi blir litt nidkjære på om de nå virkelig kommer til det formålet de var tiltenkt, og dermed få vi økt interesse for saken og behov for å sette oss bedre inn i det som foregår – og vips, så har vi involvert oss! Og det er det som er det viktige! Men noen må reise ned.

Tilstedeværelse er alltid nødvendig. Personlig kontakt er en forutsetning for å kunne være effektiv. Gjensidig tillit og respekt åpner dører og gir muligheter. I dag er vi i posisjon til å kunne hjelpe, i morgen kan det være omvendt. Faktisk står det noe om at – “i de dager skal ti hedninger gripe fatt i kappen til en jøde og spørre om å få bli med ham -“.

Israel trenger støtte som vises. De trenger fulle fly som gjør at flyselskapene deres kan fortsette å eksistere, de trenger arbeidsplassene til hotellpersonalet, de trenger turister for å holde i gang bussjåfører, guider, kafeer, restauranter og severdigheter.

Turistindustrien var Israels viktigste næringsvei før dette siste bråket begynte. Så viktig var – og er – den at de holder seg med en egen turistminister! Og i mars inviterte de til og med til en egen turistkonferanse!

Intifadaen har rammet økonomien midt i hjertet ved å skremme bort turistene. At den også har rammet arabernes egen økonomi er prisen de betaler som ikke har ønsket denne konflikten.

For ikke lenge siden var jeg en tur i Betlehem. En ung mann grep fatt i meg for å få meg med inn i butikken hans, en av de mange suvenirbutikkene som turistene elsket å shoppe i. Jeg hadde ikke tid og ikke lyst, men han ga seg ikke. “Se her”, sa han og pekte nedover gaten. Alt er stengt – ingen kommer hit mer – turistene har sviktet oss! Og det var anklage i stemmen hans. Så ble det noen tekopper og prat i butikken hans, og jeg spurte om han ikke visste hvorfor livet hadde forandret seg for dem, og vi fikk en interessant samtale om det. Den arabiske nyhetsformidlingen er åpenbart enda verre enn vår.

La oss stå på og be for Israel og forvente at Gud griper inn. Han sier det ofte i sitt ord at .. “for at alle skal se at jeg er Herren!” Det er store og spennende ting i vente!

Et annet spørsmål fikk jeg for noen dager siden av en fornuftig dame. – “Er du for at Sharon dreper barn?” Jeg svarte at nå provoserte hun meg til å si – ja! – Så tøff er propagandaen mot Israel at vettuge mennesker stiller sånne spørsmål. Men nyhetene vi får i norske medier legger opp til det. “12 år gammel gutt drept av israelske soldater” – “3 år gammel pike skutt og drept” — osv. Det er ikke til å undres over, at antisemittismen vokser.
Dette er et bønneemne, og du og jeg kan skrive eller maile vår støtte både til den israelske ambassaden i Norge og til myndighetene i Israel. Hver eneste henvendelse blir en oppmuntring.
Siden dette ble mye om folks reaksjoner, kan jeg nevne en telefonsamtale til: “Vær så snill og fortell ambassadøren at det er hundre tusenvis av nordmenn som ber for henne, og be henne om å fortelle sannheten om det som foregår!” Og det har jeg gjort!

Israel er i krig, og krig er forferdelig. Israel vet ikke hva de skal gjøre. Fienden er maskert, fienden er utkledd som jøder, fienden er barn, fienden dreper seg selv. Ingen har vært i en slik krig før.

Vi får aldri høre om 20 – 30 angrep mot Israel pr. dag. Ingen dveler lenge om en buss med jødiske skolebarn går i luften. Vi får aldri se gråtende jødiske mødre og fedre ved graven til en soldatsønn. Derfor virker jo israelerne rabiate og umenneskelige når de bomber uskyldige menneskers hjem i Gaza. Ingen bryr seg om å fortelle at disse “hjemmene” er oppganger for tunneler fra Egypt, der raketter og våpen kommer smuglende inn i den hensikt å bli brukt mot israelske byer.

La oss be om at Gud griper inn. Han gjør ofte det når vi har møtt veggen – når ingen menneskelig løsning synes mulig.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 4/2004.

Relaterte lenker:
 Besøk Israel! (MIFFs turistguide)