HJHs prosjekter Archives - Side 9 av 15

Strøm av immigranter fra eks-Soviet

i Artikler, Førstehjelp for nye immigranter, HJHs prosjekter, Innvandring til Israel, Integrering, Jøder i Russland, Nyheter/av Redaksjonen

Strømmen av flyktninger og immigranter fra eks-Soviet til Israel fortsetter som følge av krigen i Ukraina.

Flere titalls tusen ukrainske flyktninger er ankommet Israel ila 2022, men det er også over 26 000 russiske jøder som har ankommet så langt i år, mens over 35 000 venter fortsatt i Russland på å få papirer i orden til å flytte til Israel.

Dette øker behover for midler til mange av HJHs prosjekter for nyankomne immigranter i Israel, og du kan bidra ved å gi en gave her eller Vippse til 79332.

Takk for din støtte!

Hjelp til immigranter fra india

i Artikler, HJHs prosjekter, Innvandring til Israel, Integrering, Mah Yakar Chasdecha/av Redaksjonen

Et nytt prosjekt hos HJH i år er Mah Yakar Chasdecha i Tsfat. Det er en liten, nærmest familiedrevet organisasjon, basert på hovedsakelig frivillig arbeid, som har tatt på seg å hjelpe 40 indiske jødiske immigranter. Grunnleggerne av Mah Yakar Chasdecha så med fortvilelse at disse nye immigrantene, selv etter at de var ferdig med fem måneder med hebraisk undervisning på ulpan og var flyttet ut av absorberingssenteret nærmest mistet evnen til fungere i samfunnet. Mah Yakar Chasdecha hjelper nå disse immigrantene til å forstå hvordan det israelske samfunnet fungerer, hvordan man får seg arbeid, samt det er blitt et senter for feiring av helligdager, bryllup, fødsler og mer. En helt sentral og viktig del av livene til disse immigrantfamiliene!

Bursdagsfeiring med Afikim

i Afikim, Aliya fra Etiopia, Barn og Unge, Førstehjelp for nye immigranter/av Redaksjonen

Man feirer at man blir 7 og 8 år kun én gang i livet, enten man har hatt en traumatisk barndom eller ikke, så da er det godt at organisasjonen Afikim trår til og bistår med feiring og kake når det trengs!

Afikim, et av prosjektene som HJH støtter i 2022, driver læringssenter og skolefritidstilbud flere steder i Israel, hvor immigrantbarn får ekstraundervisning, sunne måltider, fysisk aktivitet og kulturelle impulser, og bursdager går ikke upåaktet hen.

Hjelp til immigrantbarn fra Etiopia

i Aliya fra Etiopia, Artikler, Barn og Unge, Immigrasjon til Israel/av Admin

Et av prosjektene HJH støtter i 2022 er Arugot. De har et senter i Haifa hvor etiopiske nyankomne barn i første og andre klasse får hjelp til å klare seg på en vanlig israelsk skole. Ved å gripe inn tidlig i barnas liv kan de forhindre at barna får store kunnskapshull, de kan behandle traumer på et stadium der de ikke er så omfattende, og barna blir raskere integrerte.

ELEM hjelper israelsk ungdom i krise

i Artikler, Barn og Unge, HJHs prosjekter/av Admin

Et av de 34 prosjektene HJH støtter i år er ELEM, en organisasjon som hjelper israelsk ungdom i krise.

Migdalor-sentrene deres er et nettverk av syv sentre som hjelper unge, ofte immigranter fra tidligere Sovjetunionen, som er mellom 13 og 19 år og i faresonen for å droppe ut av skolen og samfunnet. Deres aktiviteter er etter skoletid, der ungdommen møtes til både gruppe- og individuelle aktiviteter. I tillegg får de sunn og næringsrik mat der. De får også hjelp med lekser, og med å samarbeide med skolen og forberedelse til eksamener.

Glade etiopiere har endelig kommet hjem!

Å forene familier

i Aliya fra Etiopia, HJHs prosjekter/av Rebekka Rødner

Siden den israelske staten bestemte seg for å sette inn nye krefter for å bringe de etiopiske jødene til Israel igjen, har så langt 106 i 2016 og 175 i 2017 fått reise. Ytterligere 1100 av de 9000 som venter har fått godkjent søknadene sine. De trenger vår hjelp!

Les mer

Klart for nytt skift ved Gan Shmuels fabrikk for råvarer til leskedrikker (og blant annet pizza-tomatfyll i Norge). Fra v. Moran Rosenberg, to av de etiopiske ungdommene og fabrikksjef Nir Bendak. Bak titter Itzik Shafran frem. Foto: Mona Ø. Beck

Kibbutznikkene lærer dem å stå på egne ben

i Telem/av Mona Beck

Etiopiske innvandrere har ofte store problemer med å tilpasse seg det moderne israelske samfunnet.

Verst er kanskje situasjonen for neste generasjon, de unge som føler seg rotløse og famler etter en identitet. Som ikke riktig vet hvordan de skal takle hverdagens trivielle utfordringer.

TELEM-programmet er 16 kibbutzers unike og effektive hjelp til selvhjelp for unge etiopere.

Moran Rosenberg synes ikke det er en lett jobb å velge ut de få heldige som skal få plass ved et av 16-TELEM-kibbutzene. Og stort lettere er det ikke å sørge for budsjettet til programmene. Foto: Mona Ø. Beck

Kibbutz Gan Shmuel

TELEM, fra hebraisk, er forkortelse for «Arbeid, studier, bolig». 16 av Israels kibbutzer, fra Libanon-grensen i nord til Eilat i sør, stakk hodene sammen i 1998 og bestemte seg for å gjøre det som sto i deres makt for å gjøre noe med problemet. Kibbutz-bevegelsen har alltid vært sterkt sionistisk og innvandringsorientert.

Lære og spare er Bennys (25) fremste ambisjoner i løpet av året ved Gan Shmuel. Han har eget rom, røker ikke og lærer å ta ansvar og organisere sin egen hverdag. Foto: Mona Ø. Beck

– Det er enorm forskjell på de etiopiske ungdommenes liv i Etiopia og det de møter her i Israel. Også de som er født og oppvokst her, kommer ofte fra familier som selv ikke har klart å integrere seg noenlunde. Ungdommene blir frosset ut av familien, føler seg forvirret og mangler de mest elementære kunnskaper til å komme i gang med sine liv i Israels moderne samfunn. Ikke minst etter militærtjenesten, når de forventes å komme i gang med studier, jobb og å stifte familie. Til å begynne med samlet kibbutzene opp etiopiske ungdommer på gatene og ga dem tilbudet, sier Itzik Shafran, leder for prosjektet i Gan Shmuel, hvor 200 av kibbutzens 800 medlemmer er mer eller mindre frivillig involvert i opplegget. – Ingen andre syntes å ville gjøre noe. Startet nærmest som førstehjelp for tenåringer, men nå satser vi på dem som er ferdige med militærtjenesten, de mellom 21 og 25 år.

Telem-prosjektet synes så enkelt og effektivt at man kan lure på hvorfor myndighetene ikke har satset på det selv.

– Kibbutzene har bedre forutsetninger enn myndighetene ellers. Vi har allerede de tre nødvendige elementene: Boliger, mat og studiemuligheter på stedet. Ca. 1300 etiopiske ungdommer har allerede vært gjennom prosjektet – og søkningen til TELEM-kibbutzene er stor, kapasiteten dessverre for liten.

Klart for nytt skift ved Gan Shmuels fabrikk for råvarer til leskedrikker (og blant annet pizza-tomatfyll i Norge). Fra v. Moran Rosenberg, to av de etiopiske ungdommene og fabrikksjef Nir Bendak. Bak titter Itzik Shafran frem. Foto: Mona Ø. Beck

– Vi har en ventelist på i alle fall 300, sukker Moran Rosenberg, som har den utakknemlige oppgaven å velge ut de heldige som skal få sjansen og ikke minst – prøve å skaffe penger nok. Myndighetene finansierer 60 prosent, kibbutzbevegelsen ca. 20 prosent, kibbutzene i prosjektet en del – og resten satses på snille givere, som HJH. Det er like mange jenter som gutter som søker seg til en TELEM-kibbutz. Ungdommene hører om prosjektet fra venner eller leser på websiden.

Jeanne og Nir Bendak har i ti år engasjert seg for de etiopiske ungdommene ved Givat Shmuel – ved siden av sine andre forpliktelser i kibbutzhverdagen. Foto: Mona Ø. Beck

Det er såvisst ingen krykker eller puter under armene ungdommene får utlevert når de starter på det ettårige TELEM-programmet. Ungdommene får klar beskjed om sine plikter og rettigheter. Man gir ros, men også ris om de for eksempel sluntrer unna på jobben, gjør dårlig jobb på fabrikken, eller er for passive i fritiden. Blir det større problemer, får de en samtale og advarsel. Andre gang får de beskjed om å reise hjem i en uke, tenke seg om om de vil fortsette. Tredje gang problemer oppstår, får de, på en pen måte, reisepass.

– På skolen eller i militæret blir livet enkelt, begge steder får de beskjed om hva de skal gjøre. Plutselig, etter militæret, må de ta avgjørelser selv for sin hverdag og fremtid, sier Nir Bendak. Bortsett fra jobben som markedssjef for kibbutzens store fabrikk, har han og kona Jeanne engasjert seg i ti år for ungdommene i kibbutzen.

– Når ungdommene kommer hit, får de straks beskjed om at «dette blir jobben din, åtte timers arbeidsdag, fem skift. Du får eget rom, med et lite fjernsyn, men må dele toalett og dusj. Mat kan du lage selv på et lite kjøkken i huset, eller betale litt for den i felleskantinen. Arbeidslønnen er som for alle andre ansatte. Studier er om ettermiddagen; du kan utdanne deg til et håndverk eller gjerne ta eksamen som gir studierett ved et universitet». Alle trenger en jobb for å komme videre i livet, innprenter vi, og legger ikke skjul på at det blir et svært hektisk år.

En glad gjeng som gjør seg klar til en avkjølende dukkert i svømmebassenget 100 meter unna før kveldsskiftet på fabrikken. Foto: Mona Ø. Beck

Itzik Shafran, leder for kibbutzens program for de etiopiske ungdommene, understreker: – Dette er ikke bare en jobb for oss – vi elsker å kunne hjelpe – og se at det faktisk er en suksess. Bare ca. fem prosent av ungdommene faller fra underveis. Foto: Mona Ø. Beck

Hvilken betydning har så givernes beskjedne bidrag?

– Tross alt frivillig arbeids, myndighetenes og kibbutzenes innsats, skulle vi ønske vi hadde litt ekstra. Til å kunne korte ned ventelisten, bygge en boligenhet i kibbutzen for flere ungdommer, kunne gi dem litt flere kulturelle, sportslige og fritidstilbud., sier Shafran. – Dette er ikke bare en jobb for oss, vi elsker å gjøre noe for disse etiopiske ungdommene og gi dem en god start til å lykkes i livet!

Barnehagen i kibbutzen er et særdeles støyende, men gøy sted å jobbe, insisterer (t.v.) Moran (36) og Dikla.(25). Moran pendler hver dag fra Netanya, hvor hun nå bor, og det har hun gjort i 15 år. Selvsagt for lengst ferdig med det ettårige programmet ved Gan Shmuel, gift og har to barn Dikla har arbeidet i kantinen ved kibbutzen etter at hennes ettårige program var over. Hun bor i dag i den nærliggende byen Hadera og starter studier for å bli grafisk designer om et par måneder. – Føler at jeg har lært meg selv å kjenne under oppholdet her – og at jeg har startet en løpebane for en bedre fremtid. Foto: Mona Ø. Beck

Michal Cohen (35), født i Etiopia, bodde til å begynne med i Nazaret Illit og har allerede vært 15 år i kibbutz Gan Shmuel. Hun kom hit nærmest ved en tilfeldighet: Hennes søster hadde opprinnelig fått plassen, men ombeste seg og sa til Michal «gå du!» Hvilket Michal aldri har angret på, hun ble gift, med to barn og har en god jobb ved fabrikkens mikrobiologiske laboratorium for testing av råmaterialet som hovedsakelig eksporteres til hele verden. – Som så mange andre etiopiske ungdommer visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre etter militæret. Nå har jeg alt, en familie, et yrke og inntekt, smiler hun. Foto: Mona Ø. Beck

Kokk vil og skal hun bli. Ziva, (22) kom til Gan Shmuel for ni måneder siden, rett fra hæren. Hun er fast bestemt på å utdanne seg til kokk; jobber som praktikant ved en restaurant i Pardes Hanna og studerer to dager i uken til kokkeyrket ved siden av. Men skjøtter dessuten også jobben ved råvarefabrikken i Gan Shmuel. – Jeg føler meg virkelig godt forberedt til å nå mitt mål nå. Det er å kunne leie min egen leilighet, få en kokkejobb ved en restaurant og en dag å kunne få min egen. Min søster, Mazal, har vært gjennom et annet TELEM-program og studerer nå ved universitetet! Mor er virkelig kry av sine døtre innsatsvilje, medgir Ziva. Foto: Mona Ø. Beck

– Verst av alt er ensomheten

i KH Laad/av Mona Beck

Eida Munz, 78, Holocaust-overlevende.
Går sjelden ut. Har ingen venner. Elendig økonomi.
Savyon Nadav, 25, student, er hennes store lyspunkt.

Les mer

La’ad – toveis giverglede

i KH Laad/av Rebekka Rødner

Unge La’ad studenter besøker Holocaust-overlevende i hele Israel. La’ad i forkortet form betyr «huske for alltid» og består av hele 18 grupper med tilsammen 250 studenter som hver har påtatt seg å gjennomføre besøksoppgavene gjennom et treårs program.

Koordinator og direktør David Bar El i Keren Hayesod forteller at La’ad-prosjektet startet allerede i 2009, men at dette unike besøksopplegget blant annet med studenter ved Ben Gurion-universitetet i Beersheva startet i februar i år.

-Studentene får alle et stipend og går inn i besøksopplegget med ulik bakgrunn og motivasjon. Noen er medisinstudenter, andre studerer sosiologi, psykologi eller helt andre ting. Felles for alle er at de bryr seg om mennesker og har evne og ønske om både selv å lære og å være noe for de overlevende, forteller Bar El.

Felles for de fleste som har opplevd Holocaust er at de ofte er traumatisert, en tilstand som gjerne ikke blir enklere å hanskes med når alderdommen kommer. De har gjerne språkproblemer, få ressurser, lite nettverk og gjerne liten eller ingen familie som støtter dem. Når studenten banker på – kvinne til kvinne og mann til mann – kan de finne frem til samvær som begge trives med. Alt fra å spille kort, musikk, grave i hagen eller ta en tur på byen. Eller bare sitte og snakke. Kanskje noen ønsker hjelp til å lære seg å bruke pc’en, eller de trenger hjelp til å tyde hebraiske dokumenter for å finne ut av sine rettigheter som Holocaust-overlevende. Ofte kan en riktig utfylt søknad gi noen ekstra shekel på kontoen.

Hver student besøker «sin» eldre minst en gang i uken over to-tre timer. Annenhver måned har Keren Hayesod arrangementer for de eldre, som kino, kunstbesøk, yoga, samling i forbindelse med helligdager – samt turer ut fra byen. Dersom noen trenger en varmeovn, en dyne, en vifte, gåstol, briller eller et høreapparat, for å nevne noe, kan studenten bringe beskjeden videre, og norske givere via HJH er med på å bidra økonomisk til at alt dette kan realiseres.

Studentene – på sin side – møtes til gruppediskusjon en gang i uken for å dele erfaringer. Pengene til dette prosjektet brukes også til å trene studentene i å utføre deres opplegg på en god måte via instuktører, ved å hjelpe til på sosiale begivenheter og via foredrag.

-Studentene er så engasjerte og vi opplever at de eldre er veldig fornøyde, forteller David Bar El – og legger til at et viktig poeng også er at man via dette prosjektet ønsker å styrke små lokale miljøer innenfor frivillig arbeide slik at man samtidig bygger et godt miljø for de yngre i disse samfunnene.

Fra Lugansk i krise, til redningen i Israel

i KH Ukraina og Frankrike krisesentre/av Rebekka Rødner

Vi er mange som følger engstelig med på utviklingen i Ukraina, både i Øst-Ukraina og ellers. Situasjonen er utfordrende for alle dem som bor der. Man regner med at 10 000 nye jødiske immigranter vil søke seg til Israel i løpet av året – fra akkurat disse områdene, og tallenes tale er klar: De kommer. Situasjonen er vanskelig.

Oksana og Vycheslev Zolodyv er blant de mange som har tatt steget og rømt fra Ukraina og flyttet til Israel. De hadde lenge tenkt på det, allerede før det ble krigssituasjon i Lugansk, men ikke tatt beslutningen om å dra – riktig ennå. De trivdes der de bodde, til tross for at de opplevde at det var vanskelig å virkelig kunne leve et jødisk liv. Derfor hadde de, allerede før det ble krise i område, begynte å tenke på å emigrere til Israel. Deres 18-år gamle datter, Aleksandrina, derimot, hadde allerede dratt av gårde og var i gang med å lære hebraisk og forberede seg til studier på universitetet i Israel.

Kun en måned etter at Aleksandrina dro av gårde til Israel ble Lugansk utsatt for massiv bombing. Vann, strøm og telefon ble borte. Skoler og politi ble stengt. Oksana, Vycheslev og deres 15 år gamle sønn, Artur, tilbragte to måneder i kjelleren sin, der de sov i potetbingen og livnærte seg på poteter, løk og bygg. Faren snek seg ut på gatene tidvis for å se om han kunne finne noe annet å spise og også batterier, slik at Artur kunne lese skolebøkene sine, og fortsette utdannelsen sin hjemme.

Ved hjelp av Keren Hayesod ble familien til slutt reddet ut av Lugansk. De pakket med seg noen få eiendeler og begav seg ut på den besværlige veien til frihet. For å komme til Kharkov der Kerene Hayesod ville ta dem i mot måtte de igjennom 10 sjekkposter, det var ikke en lett reise, men heldigvis gikk det hele godt. «Da vi kom frem til Kharkov ble vi så godt mottatt,» forteller Oksana. «Viljen til å hjelpe helt fremmede mennesker rørte meg veldig.»

Kilde: Keren Hayesod