Sivan i full gang med undervisningen. Gjennom seminaret får guttene viktig informasjon om kropp, ansvar og ernæring som er viktig både for dem og familien. Foto: Rebekka Rødner

«Kroppen deres er en gave dere har fått fra høyeste hold. Ta vare på den!»

Unge etiopiske immigranter lærer om kropp og ansvar gjennom Ladaats program for tenåringer i Jerusalem.

Det er ettermiddag i et av forstedene i Jerusalem der mange av de etiopiske immigrantene bor. Tenåringene samles sakte men sikkert på det lokale ungdomshuset. Denne ettermiddagen er det spesielt program – det er første gang i en seminarrunde som blir arrangert i et samarbeid mellom Ladaat og ungdomshuset. Seminaret skal handle om tenåringer, kropp og ansvar. Denne dagen vil det være to seminarrunder – først for guttene, så for jentene. Orly fra Ladaat forklarer: «Det kan være greit for gutter og jenter å lære om dette hver for seg. Selv om det er mye som er felles materiale, utvikler også manns- og kvinnekroppen seg forskjellig i løpet av puberteten. Det kan være noen som er sjenerte og ikke tør å stille spørsmål hvis det er noen av det andre kjønnet tilstede. På denne måten kan vi gi hver og en best mulig informasjon.»

Først er det guttenes tur. Jeg får være med. De slentrer inn i rommet – for dette er de kule fotballguttene fra nabolaget. De kjenner hverandre godt – de går på skole sammen, er sammen på fritiden og hjemme hos hverandre til Shabbat og de jødiske helligdagene. Familiene er religiøse. Ungdomsklubblederen er også tilstede – hun ønsker velkommen til dagens seminar: «Husk at dette seminaret er et privilegium dere har fått, en gave dere får, som del av fotballtreningen. Det er ikke alle i Jerusalem som er like heldige.»

Sivan svarer på alle spørsmålene ungdommen har. Ungdomsleder ved ungdomsklubben er også med på seminar. Foto: Rebekka Rødner

Sivan svarer på alle spørsmålene ungdommen har. Ungdomsleder ved ungdomsklubben er også med på seminar. Foto: Rebekka Rødner

Viktig tema som vanligvis ikke tas opp

Seminarlederen fra Ladaat starter med å presentere seg: «Jeg heter Sivan, og som dere ser (hun peker på hodet sitt som er tildekket av et tørkle, og på klærne sine, langermet genser og skjørt) – jeg er religiøs. Det er dere også. Og jeg vet, at blant religiøse snakker vi ikke så mye om kroppen vår. Men, det er viktig å vite hvordan kroppen fungerer og hva som skjer inne i kroppen vår, når vi går fra å være barn til å bli voksne. Hva som er bra for kroppen, og hva som ikke er så bra. Og det er det vi skal snakke om i dag. Vet dere hva som skjer inne i en tenåringskropp? Hvilke forandringer har dere selv oppdaget?» spør hun og ser seg rundt i rommet. Guttene vrir seg på stolene, ukomfortable. Noen flirer litt, men de fleste klarer stort sett å holde seg alvorlig. En modig gutt sier: «Vi blir høyere.» «Helt riktig,» svarer Sivan, og skriver det opp på tavla bak seg. «Noen andre ting dere har oppdaget?» Svarene begynner å komme: «Stemmen blir dypere,» «Vi får større muskler,» «Mere hår på kroppen.» Sivan skriver opp alle svarene på tavlen og fortsetter den interaktive undervisningen, der guttene både svarer på spørsmålene hennes, stiller spørsmål de har – og inne i mellom bryter helt sammen av latter av nervøsitet og sjenanse.

Med eleganse navigerer Sivan de sensitive temaene rundt tenåringer og kropp. I denne settingen får disse etiopiske immigrantene informasjon som er pålitelig, og de lærer om ansvar og respekt for egen og andres kropp og utvikling. I de tradisjonelle, religiøse familiene de kommer fra er disse temaene noe som ikke blir diskutert eller snakket om. På skolen er det lite opplæring innenfor disse temaene. Det gjør at fordommer, uriktig kunnskap og uvitenhet florerer.

Sivans måte å snakke med guttene på – på en flott og seriøs måte som inviterer til spørsmål, og det er det virkelig mange av – med svar på et nivå der de kan forstå og ta innover seg det de blir fortalt, der guttene rett og slett blir engasjerte av den kunnskapen de fikk – ja, det er imponerende.

Ernæringskunnskap er viktig – også for fotballgutter!

«Hvordan er det, er det noen her som for av og til bare spiser potetgull eller liknende før treningen?» Sivan ser på guttene. De skraper litt med føttene, og en svarer lavt: «Ehh… ja…» «Og, hvis dere bare har spist potetgull før treningen, hvordan går det på treningen da?» spør Sivan tenåringene. «Dårlig…» svarer en annen. «Ja! Hva vi spiser påvirker kroppen vår.», forklarer hun. «Og det er viktig å spise mat som tilfører kroppen god næring. Spesielt for dere som spiller fotball!» fortsetter Sivan. Guttene følger med, og vil gjerne vite hva som er spesielt bra å spise for å få større muskler og bedre utholdenhet på banen. Guttene blir oppfordret til å ta mer ansvar for eget kosthold. Tanken bak er at de også kan tilføre kunnskap til hjemmet, og oppfordre til et sunt og godt kosthold, selv om kjøkkenet tradisjonelt i etiopiske hjem er jentedominert.

Sivan i full gang med undervisningen. Gjennom seminaret får guttene viktig informasjon om kropp, ansvar og ernæring som er viktig både for dem og familien. Foto: Rebekka Rødner

Sivan i full gang med undervisningen. Gjennom seminaret får guttene viktig informasjon om kropp, ansvar og ernæring som er viktig både for dem og familien. Foto: Rebekka Rødner

«Vi har ansvar for hverandre»

«Vi er alle skapt i Guds bilde – tenk på det! Kroppen deres er en gave dere har fått. Ta vare på den!» avslutter Sivan til slutt. Sivan forteller meg etterpå at dette er tema hun synes det viktig at ungdommen får riktig og god informasjon om: «Det er så mye feilinformasjon der ute. Ungdommen snakker seg imellom, men ofte har de ikke den nødvendige kunnskapen til å ta de riktige valgene.» Orly, daglig leder hos Ladaat, stemmer i: «Særlig immigranter som kommer fra andre kulturer kan ha problemer. De kommer fra hjem der moderne forskning, for ikke å snakke om biologi og kjemi rett og slett ikke er allmennkunnskap. Foreldrene har kanskje bare gått på skole i noen år, og kommer fra kulturer der alt som har med kroppen å gjøre blir forklart på uvitenskapelige måter.» forklarer hun. Kulturelt er det veldig interessant, selvfølgelig, men det hjelper ikke når man tror at rødbet kan kurerer alle blodsykdommer, for eksempel. Dermed er kunnskapen disse ungdommene får gjennom Ladaats seminar ikke bare viktig for dem, men for hele familien. Det gjør familien mer integrert – både på et kulturelt og på et kunnskapsmessig nivå.

 

HJH 25 år!

I 2015 får følgende 24 prosjekter støtte fra Hjelp Jødene Hjem:

Som i tidligere år fokuseres arbeidet på fem områder: Immigrasjonsarbeid, førstehjelp til nye immigranter, integrering, barn og unge, undervisning og helsetiltak. Som tidligere år ble årets søknader nøye gjennomgått både av HJHs stedlige representant i Israel Michael Melchior og styret før årets bevilgninger ble vedtatt.

Et av prosjektene som står i særstilling og får spesielt mye hjelp i år er Keren Hayesods Emergency Assistance Camp Ukraina, senter for kriseassistanse i Ukraina. Dette senteret hjelper jødiske ukrainere som er rammet av krigssituasjonen ut av kriseområdet og til sikkerhet i Israel.

Immigrasjonsarbeid:

Ezra

Jemenittisk Kultursenter

KH Emergency Assistance Camp Ukraina

Yad Vashem

Tnufa Bakehila

Førstehjelp til nye immigranter:

B’Yachad

Keren Klita

Selah

Integrering:

Katef leKatef Shoulder by shoulder

KH Sha’ar HaNegev

PNIMA

Undervisning:

Machanaim

Merkaz Halom

Helse:

Dental Volunteers

Hadassah Elderly Women Project

Sha’are Zedek

Lada’at Shilo

Shiluv Teva VeHa’aretz

KH La’ad

Barn og Unge:

Jerusalem Foundation – sommerleir for barn på Ein Yael

KH Net@

KH Youth Futures

Telem

Hapoel Eshkol PGT

Det er kun takket være våre mange fantastiske givere at disse flotte prosjektene får sin støtte. Uten givernes generøsitet hadde vi måttet kutte ned på prosjektantall. Så, tusen takk til dere alle sammen! Fortsett det gode arbeidet!

Dere er også vår største hjelp når det gjelder å spre ordet om HJHs arbeid. Hjelp oss spre ordet videre – fortell dine venner og familie om oss, gi ut informasjon til de rundt deg.

Elhana (15) er alltid blid og glad, smiler faren Oded Almoh (57). Foto: Mona Beck

Elhanans kamp

Elhanan (15) har Downs syndrom og er autist. Han har ikke språk. Tre dager i uken må han tappe og rense ut slaggstoffer fra mageregionen.

Elhanan (15) er alltid blid og glad, smiler faren Oded Almog (57). Foto: Mona Ø. Beck

Elhanan (15) er alltid blid og glad, smiler faren Oded Almog (57). Foto: Mona Ø. Beck

Tre ganger i uken tar pappa Oded Almog(57) turen fra Modiinområdet inn til Sha’are Zedek-hospitalet for flere timers dialyse for yngstesønnen.

Hjemme har han kone, ytterligere tre sønner og en datter. Eldstedatteren er flyttet ut, gift og mor til tre.

  • Det begynte for seks år siden, forteller han. Elhanan fikk en infeksjon i nyrene. Ultralyd viste at de var altfor små. Det så ut som om de hadde sluttet å vokse på et visst stadium. De virket bare rundt 30 prosent. Etterhvert klarte de ikke jobben de skulle gjøre og de har vel under 10 prosents kapasitet i dag. Det ser vi også gjennom en helg: Fra torsdagens besøk her til vi kommer tilbake på søndag kan flere liter væske ha samlet seg i mageregionen hans og vekten har økt med et par-tre kilo. Det triste er at legene tror ikke han vil klare en transplantasjon med stor fare for utstøtning av et nytt organ og med fare for nye komplikasjoner og infeksjoner. Så vi ser ingen ende på dette. Vi kommer hit for at han skal overleve.

På grunn av situasjonen de har havnet i måtte Oded slutte i jobben for tre år siden. Kona ble akutt syk for en tid tilbake, med vann rundt hjerte og lunger. På grunn av medisineringen har hun fått diabetes, så hun er veldig svak og trenger mye hjelp, føyer han til.

Amalia Oren leder arbeidet ved sosialavdelingen ved Shaare Zedek. Hun er forøvrig en god Norgesvenn som er meget glad i brunost! Foto: Mona Ø. Beck

Amalia Oren leder arbeidet ved sosialavdelingen ved Shaare Zedek. Hun er forøvrig en god Norgesvenn som er meget glad i brunost! Foto: Mona Ø. Beck

På sykehuset er det en god atmosfære, med vennlig personale, kosher mat og synagoge. Ofte sitter frivillige ved Elhanans seng så far kan få litt fri.

Han er veldig takknemlig for den økonomiske støtten han av og til mottar fra Amalia Orens sosialavdeling, spesielt foran høytidene. At medmennesker i Norge gjennom HJH bidrar til å spe på familiens økonomi visste han ikke, men er dypt takknemlig. –Livet er som å gå over en bro, fortsetter Oded og prøver å smile i sjegget. –Og hjelpe de som trenger det på veien over gir en stor glede i livet.

Slik kan en gammel skole bli trivelige studentleiligheter. Foto: Mona Ø. Beck

Studenter skaper nytt liv den fattige byen

Ayalim i Lod: Siden fem unge israelere grunnla Ayalim i 2002, har de plantet frø som har vokst både fysisk og ikke minst mentalt. Et av Ayalims prosjekter er studentbyen i Lod.

Flight 404 Ethiopian Air fra Addis Adeba

“Nå står jeg utenfor hotellet – hvit Mazda.” SMSen tikket inn kl 01:00 om natten. Straks etter kjører jeg sammen med direktør for Europa-avdelingen i Keren Hayesod, rabbiner Ari Abramowitz ut av Jerusalem i retning Ben Gurion flyplassen. Trafikken er overraskende tett, luften er svært kjølig denne marsnatten.

 

Vi skal være med på å ta imot 52 nye immigranter fra Etiopia. På flyplassen venter Maayan Navon, ansvarlig for mottaket av denne gruppen som kommer med ordinært rutefly. I ventehallen står forventningsfulle slektninger, venner og kontaktpersoner – det er overraskende mye aktivitet her klokken to om natten.

 

Sammen med Maayan venter tolv evangeliske kristne fra Hamburg. De er også Keren Hayesods gjester, som jeg. Vi har alle sett fram til å få ønske en immigrantgruppe fra Etiopia velkommen.

 

Forsinket fly

Vi blir nøye kontrollert og slipper så inn bakveien, forbi bagasjebånd og passkontroll, inn i området der reisende kommer gående fra flyene. Her får vi beskjed om å vente. De tyske gjestene har med smågaver og øver på et innslag som de har laget for å glede de nyankomne etiopierne. Flyet er forsinket, men det er mye å se på, bølge etter bølge med reisende kommer, mange ortodokse fra forskjellige steder i Øst-Europa som skal samles for å markere dødsdagen til menighetens grunnlegger, – familier med mange barn på vei hjem fra familiebesøk i USA.

 

Endelig kommer beskjeden –“De har landet” og vi går ut på rullebanen gjennom en sidedør.

Det er disig og småkaldt, men brått kommer en buss ut av nattemørket og vi får komme på. 52 slitne immigranter i finstasen smiler sjenerte til oss etter mange timers reise. De tolv fra Hamburg stiller seg opp bak i bussen og synger israelske sanger vi alle kjenner – og nå smiler mange fra øre til øre – dette er stas!

 

Vi kjører noe som føles svært lenge og kommer til slutt til den gamle terminalbygningen, hvor vi alle går inn. Folk blir bedt om å sette seg. Det står vann på flaske og sandwicher pakket i cellofan på bordene. Immigrantene rører det ikke, før de får vite at det er bare å forsyne seg. Mat pakket i slike poser er noe nytt, så turlederne må vise hvordan man åpner dem.

 

Tre generasjoner

Gruppen består av familier – i noen tilfeller tre generasjoner, og enslige. De enslige er mest unge gutter. Alle venter nå spent på å bli kalt inn på immigrasjonskontoret der de får ID-kort, helseforsikringskort og annen informasjon. I mellomtiden synger vennene fra Tyskland, viser sine danser, synger og spiller fløyte. Og de deler ut smågaver, særlig er ballonger til barna svært populært. Ventetiden er lang for de små, men de utforsker lokalet, leker med sine nye venner og virker mindre slitne enn sine foreldre.

 

Når alle formaliteter er overstått, går immigrantene inn i fire forskjellige busser. De mest barnerike familiene skal til mottakssenteret IBIM utenfor Sderot, stedet som HJHs givere støtter. Mindre familier har en to og en halv times busstur foran seg til et senter nord for Naharia, opp mot den libanesiske grensen. De enslige drar til to forskjellige senter i det sentrale Israel.

 

Klokken er 4.15. Dagen i Israel begynner snart, men dagen har allerede startet for disse 52 nyeste av Israels immigranter. Det har vært en følelsesladet og inntrykksrik morgen for oss alle sammen. Vi vinker farvel og ønsker dem alt godt i deres nye tilværelse.

 

Bildetekster, bilder i prioritert rekkefølge

 

Bilde Etiopiere ankomst 140313,3.2013 213:

OBS: Dette bildet kan beskjæres en del i bunnen og toppen, og evt også på høyre side.

 

Den gamle terminalbygningen på Ben Gurion er rammen for 52 etiopieres første og nattlige møte med Israel.

 

Bilde Etiopiere ankomst 140313,3.2013 247:

Selv om det er flere generasjoners lengsel som nå blir oppfylt, er det mange formaliteter som må ordnes.

 

60 sikkerhetsfolk passer barnas sikkerhet

Barna som bor i sør-Israel lever under trusselen om raketter fra Gaza daglig. Når rakettfaren er ekstra høy blir skolene stengt og barna må være hjemme. De siste månedene har det vært stille, men trusselen henger over dem likevel. Onsdag denne uken falt over 50 raketter i sør-Israel fra Gaza. Trusselen er ekte og tilstedeværende hele tiden. Barna vet. De voksne vet det. Vi vet det.

 

Man har etterhvert fått mange spesialister i det å leve med terrortrauma daglig i sør-Israel. Denne ekspertisen er det ikke bare Israel som nyter godt av. Man sender også spesialister til å hjelpe i store kriser i utlandet – tsunami i Thailand, orkan i Haiti osv. De hjelper det store internasjonale samfunnet også. Men, vi skulle ønske det ikke var nødvendig. Vi skulle ønske trusselen om raketter fra Gaza ville stoppe. Og at det ville bli fred. I mellomtiden må vi sikre befolkningen i sør-Israel på alle de måter vi kan. Særlig barna er utsatt.

 

Tilfluktsrommene er livsviktige – bokstavelig talt. Når rakettene kommer, trenger alle innbyggerne i sør et sted å søke ly. Mange liv har blitt reddet på denne måten. Det er grunnen til at få blir drept av rakettene. Det er tilfluktsrom overalt – selv på busstasjonen. På bildet ser du busstasjonen like ved skolen i Shaar Hanegev. Her er det også tilfluktsrom. Dette er en del av barnas hverdag. I over 10 år har befolkningen i sør levd med denne virkeligheten. Det er etterhvert mange barn som ikke kjenner en annen virkelighet enn den der de alltid, alltid er redd for rakettene som kan komme når som helst.

På busstasjonen i Shaar Hanegev er det også tilfluktsrom for barna. Her søker de tilflukt når rakettene faller når de er på vei hjem fra skolen. Foto: Øyvind Bernatek

På busstasjonen i Shaar Hanegev er det også tilfluktsrom for barna. Her søker de tilflukt når rakettene faller når de er på vei hjem fra skolen. Foto: Øyvind Bernatek

Busstasjonen ved skolen. Her er det bombesikkert rom for alle barna som venter på bussen. Bussene må også være sikret. Mange av barna i området tar buss til og fra skolen.  HJH dekker utgiftene for sikkerhetspersoner på rundt 60 bussturer med barn hver dag slik at barna skal føle seg trygge.

 

Hjelp oss sikre barnas liv og fremtid ved å støtte HJHs arbeid i sør-Israel!

Når drømmen blir til virkelighet

I 2012 flyttet 16 557 jøder hjem til Israel. Drømmen om å flytte hjem til sitt jødiske hjemland ble til virkelighet. Men det er en drøm alle som bor i Israel jobber for å få til å fungere. De nye immigrantene kom fra over hele verden, men aller flest kom fra tidligere Sovjetunionen og Etiopia. Samtidig øker antall nye immigranter fra vest-Europa og nord-Amerika. De forskjellige immgirantene kommer med mangfoldige behov, forventninger og håp. Israel er deres hjemland, og de føler at de har kommet hjem. Hvordan klarer Israel å oppfylle behovene til immigranter som er så forskjellige som natt og dag, samtidig som de alle føler at deres jødiske hjemland skal reflektere deres egen identitet?

Å være en oleh,en ny immigrant i Israel, byr på mange utfordringer – ofte snakker man ikke språket, man har ikke noe nettverk, ingen jobb, og kanskje begynner barna på skolen allerede samme uke som man kom til landet. Derfor er noe av det aller første du gjør som oleh å begynne på ulpan – hebraisk språkundervisning. Alle nye immigranter til landet har rett til fem måneder intensiv hebraiskundervisning. Der møter de andre nye immigranter som er i samme situasjone. Mange forblir venner med sine ulpankamerater for resten av livet.

Rita fra Minsk kom til Israel med en ungdomsreise organisert av den jødiske organisasjonen, Ezra, som 16-åring, og da hun fylte 18 flyttet hun og søsteren for godt. Støtten fra Ezra fulgte henne gjennom hele immigrasjonsprosessen og var en viktig kilde til støtte for å klare seg gjennom de første årene som ny immigrant. Først var det ulpan, hebraisk språkundervisning, der hun og søsteren bodde på 10-mannsrom.

– Språket er det viktigste, sier Rita. Hun kunne ikke tenke seg hvordan det ville være å bo i Israel uten å kunne hebraisk.

Den første tiden i Israel var ikke lett for Rita – lite nettverk, trang økonomi og lite nettverk. Etterhvert løsnet det – gjennom militærtjenesten fikk Rita jobbe på Shaare Tzedek sykehuset, som inspirerte til å få utdannelse som sykepleier. Takket være økonomisk støtte fra immigrasjonskontoret og hjelp fra Ezra klarte hun seg gjennom de tøffe årene. Men selv etter flere år i Israel, var Rita usikker på om hun kunne bli i Israel – men så ble hun sammen med David, som hun nå er gift og har barn med. Da ble beslutningen om å bli i Israel klar. Den lille familien trives, og til tross for hardt arbeid er de optimistiske. Livet i Israel er ikke enkelt, men det er givende.

Ritas historie taler i klartekst om hva de nye immigrantene trenger; kultur- og språkundervisning, økonomisk støtte, spesielt til å komme over kneiken i begynnelsen, administrativ hjelp for å komme inn i det israelske systemet på en god og riktig måte og aller viktigst: et nettverk av organisasjoner, venner og familie som gir støtte og får Israel til å virkelig føles som hjemme.

Det å tilegne seg ny kultur og normer og skape seg et nettverk er blant de største utfordringene de nye immigrantene står overfor. Derfor er program slik som «Hjemme sammen» spesielt viktig. Her hjelper «gamle» immigranter de nye, og overfører kunnskap og letter overgangen til de nyankomne.

De fleste immigranter gjør en innsats for å komme forberedt når de immigrerer til Israel. Hjelp Jødene Hjem støtter derfor også prosjekter som forbereder immigrantene før de setter seg på flyet til sitt nye hjemland. Ulpanen i Sankt Petersburg gir elevene mer enn kun hebraisk undervisning. Elevene ved den hebraiske språkskolen lærer om israelsk kultur og liv. De tilegner seg kunnskap om israelske normer og samfunnsregler – for det er annerledes å bo i Israel enn i Russland. De skaper seg et nettverk sammen med de andre elevene, og vet at de ikke kommer til å være alene når de kommer frem til Israel. Ulpanen har venteliste – det er mange som fortsatt venter på å gjøre drømmen til virkelighet.

I disse dager ankommer mange hundre jødiske etiopere som har ventet i flere år i leiren i Gondar, Etiopia, for å komme til Israel. Israel har besluttet å sette inn en ordentlig innsats for å få denne utsatte gruppen hjem. I leiren forbereder de seg ved å lære hebraisk, både muntlig og skriftlig. De lærer om israelsk kultur og historie for å bli klare til flyttingen og lette integreringen.

Jewish Agency samarbeider med israelske instanser om absorberingen og integreringen av denne store gruppen av nye immigranter. I sør-Israel er det opprettet eget absorberingssenter i Kfar Ibim, der de nye etiopiske immigrantene får sitt første hjem i Israel etter ankomsten ved Ben Gurion flyplass. Kfar Ibim er nå hjemmet til rundt 600 nyankomne immigranter fra Etiopia, de aller fleste barnefamilier med store behov.

Tidligere tenkte man at for at immigrantene best skulle integreres skulle den kulturen de kom fra være et tilbakelagt kapittel. I dag er filosofien en annen, der immigrantenes kultur blir en bro som bringer dem inn i israelsk samfunn. Ved å finne styrke i sin egen bakgrunn, finner de også lettere sin nye identitet som israeler. I Ibim får immigrantene den spesifikke kulturelle oppfølgning og støtte de trenger. Skolene i området er kjent med hvilke ting barn fra Etiopia kan kunne trenge ekstra hjelp med, og hvordan de skal kommunisere med foreldrene.

Ron Akale var blant de som satte livet på spill for å nå drømmen om det jødiske hjemlandet. Akale gikk til fots fra Etiopia til Israel på 80-tallet. Nå er han generaldirektør for Nasjonalprosjektet for det etiopiske samfunnet i Israel (ENP). Siden 2011 har han hatt ansvaret for at ungdommer med etiopisk bakgrunn ved 28 sentre over hele Israel skal ha mulighet til leksehjelp og sosial integrering slik at de raskt kommer på nivå med øvrige barn og unge i Israel.

Fordi Akale selv gikk gjennom aliyah-prosessen kan han både sympatisere med og veillede nykommerne fra Etiopia ekstra godt. Han er et levende eksempel på at suksessfull integrering er mulig. Men, det er mye arbeid, advarer han. Det tar tid å bli israeler.

-I de jobbene jeg har hatt tidligere og ikke minst i den jeg besitter i dag, ville og vil jeg gjøre alt for å bidra til at jødene fra Etiopia etterhvert skal få en likestilt posisjon i samfunnet som alle andre her i Israel. Både sosialt, politisk, i internasjonale sammenhenger, innen utdanning og høyteknologi. Men det er ungdommen som er fremtiden. Foreldrene deres kan ikke hjelpe dem. De sliter med lave lønninger hvis de i det hele tatt har en jobb. Men ved å se at barna deres lykkes lykkes også de. Det jeg gjør er min måte å gi tilbake til Israels folk fra Etiopia det Israel har gitt til meg, sier Ron Akale.

Vi lever i en tid der vi kan se tusen år gamle drømmer og håp oppfylles. Israel er en drøm som virkeliggjøres hver dag. Drømmen blir til virkelighet ved god innsats fra det israelske samfunnet og hardt arbeid fra immigrantenes side. Det er kombinasjonen, og ønsket om å få det til som får det til å gå. Israel får hjelp fra sine mange venner rundt om i verden – også her i Norge. Uten den økonomiske støtten de mange integreringsprosjektene får, ville oppgaven vært desto tyngre. Med vår hjelp og støtte skapes et sunt og mangfoldig Israel, der olim, nye immigranter, blir til israelim, israelere.

Net@ i Dagen

Net@ – et av HJHs prosjekter ble omtalt i Dagen 18.januar 2014. Net@ gir barn og unge et utbytterikt undervisningsprogram i tillegg til vanlig skole. Dette prosjektet har vært utrolig effektivt, og de unge blir rekruttert inn i prestisjetunge prosjekter, universiteter m.m, som de aldri ellers ville hatt mulighet til å komme inn på.

To jøder fra Jemen som er kommet hjem til Israel. Foto: Øyvind Bernatek

Rescuing Jews in crisis

Styret i HJH bevilget i april penger til mange gode formål. Et av dem het «Rescuing Jews in Crisis» – organisert av Jewish Agency. Dette prosjektet omfatter jøder som er i fare og som må ut av «lukkede» land. Naturlig nok er det ikke noe man snakker høyt om, men innimellom kommer det noen gladmeldinger. Det er godt å vite at de til slutt er i sikkerhet i fedrenes land.

 

Denne gangen var det 17 medlemmer av flere familier som endelig ble gjenforent etter to års adskillelse. Det er ikke mange jøder igjen i Jemen, og man er bekymret for deres sikkerhet. For to år siden greide man å få barna ut, til Sør-Amerika. Da de voksne nå i august kom til Israel, ble familiene lykkelig gjenforent og etablerer seg nå sammen i Beer Sheva.

 

Jewish Agency sier at den hemmelige aksjonen var et resultat av den økende bekymring for de til dels små jødiske samfunn i arabiske land med store politiske omveltninger.

 

Den Jemenittiske Foreningen i Israel gjør en stor innsats for å hjelpe nye immigranter til rette. Styreleder Yigal Ben-Shalom forteller også at de arbeider for å bevare kunnskapen om jemenittisk kultur i Israel.

De gjør Israel vakrere

Shiluvs arbeid gir både vakker natur og fint samarbeid og nettverk blant nye immigranter.

Shiluvs arbeid gir både vakker natur og fint samarbeid og nettverk blant nye immigranter.

Shiluv er en organisasjon som særlig har hjulpet immigranter fra tidligere Sovjetunionen med integrasjonen. Den ble startet i 1983 av en gruppe russiske immigranter, og de har fått støtte fra HJH siden 2003. Organisasjonen er et utmerket eksempel på hvor mye nytt og spennende nye immigranter bidrar med for Israel. Bella Goldberg som leder organisasjonen, kom til Israel fra det tidligere Sovjetunionen, ikke så lenge etter at murene mot øst falt. Hun er et oppkomme av idéer og aktiviteter.

 

Det siste av prosjektene til Shiluv som vi har støttet, er et prosjekt som etablerer felleshager på tomter som ligger brakk i boligområder. Her har de fokus på økologiske dyrkningsmetoder og omsorg for miljøet. Mange nye immigranter har lite nettverk og er uten arbeid. I felleshagen får de mulighet for å arbeide sammen, bli kjent med naboer og praktisere hebraisk.

 

Gammel vannkilde blir som ny etter Shiluvs innsats!

Gammel vannkilde blir som ny etter Shiluvs innsats!

Et av deres andre prosjekter som virkelig viser deres omsorg for miljøet ligger ved Ein Sapir. Her har de funnet frem til en gammel vannkilde, som da en moshav i nærheten ble bygget og vei anlagt, ble fylt igjen. Kildene rundt Jerusalem er en viktig del av et årtusengamle kulturlandskapet, og stedet er på ny blitt til en grønn oase med rennende friskt og rent kildevann.

 

Prosjektet har etter hvert blitt til glede for mange og både skoleklasser og barnehaver kommer på besøk, noen bare for å se, andre for å ta i et tak, da det fortsatt gjenstår mye arbeid rundt kilden, blant annet ved å gjenoppbygge nedraste murer og fjerne stein og annet som er blitt dumpet der.

 

De gir seg imidlertid ikke ved dette, og har allerede funnet frem til en annen kilde som også er blitt ødelagt. Nå har de verdifull kunnskap som vil gjøre neste prosjekt lettere. Det kan bli til et fint tiltak hvor de også kan involvere nye immigranter, og da kan det også bli til et prosjekt som vi kan vurdere å støtte.