Sønnen omkom i Karmelbrannen

Lev og Valentina Rachamimov mistet sønnen Vladislav (bildet på veggen) i skogbrannen i Karmelfjellet den 2. desember i fjor.

Alexander Grishnov fra Selah er en hyppig gjest hos ekteparet Rachamimov. Her sammen med Lea - også fra Selah - som hjelper til med oversettelse under møtet med familien.

En sped, liten kvinne åpner for oss. Hun kysser både Alex og Lea fra Selah og meg velkommen på begge kinn. Mannen håndhilser. Vi er så velkomne. De snakker kun russisk. Jeg føler hjertevarmen. Usjenert lar de tårene strømme på begge to. De vet vi har kommet for å snakke om sønnen. Innemellom glir de furete ansiktene over i store smil. Stolte viser de frem utmerkelser han fikk både før og etter sin død. Artikler som er skrevet om ham i russiskspråklige aviser. Alt som tilhører sønnen er så ubeskrivelig viktig å kjenne på nå.

Fra Aserbajdsjan til Israel
Familien på fem kom fra Baku i Aserbajdsjan som immigranter i 1994. Da var Vladislav 14, mens brødrene var 23 og 25 år. – Først bodde vi i Tel Aviv, men snart ville vi finne vår egen leilighet og bestemte oss for Bersheva. Vi kjente ikke byen i det hele tatt og kjøpte denne treroms-leiligheten hvor vi fremdeles bor. Vi visste ikke at det kanskje var byens dårligste strøk. Beduinleire like utenfor samt flokker med ungdom som brukte narkotika i nabolaget, forteller Valentina. Men hun var en meget streng mor og klarte å holde guttene unna alle fristelser. Det gjorde foreldrene gjennom å gi dem aktiviteter innen alt fra sport til musikk-, kultur- og matematikkkurs på fritiden.

Livet blir aldri som før 
-Det er ubeskrivelig, forklarer Lev. – Da vi hørte om brannen i Karmel følte jeg at noe grusomt kom til å skje. -Men vi hadde jo et håp om at alt skulle gå bra, fortsetter Valentina.

Vladislav var en av de høyest graderte innen sitt felt som opplæringsleder for fangevoktere i Nafchafengselet. I militæret var han elitesoldat og tjenestegjorde som grensepoliti. Han fullførte også første del av sine studier som elektroingeniør, før han returnerte til arbeidet innen sikkerhetstjenesten. Han og forloveden Katya hadde planer om å gifte seg i nær fremtid. I fjor vinter var de på ferie i Norge hvor de hadde hatt det alle tiders! Men alle bildene derfra ligger i pc’en hans. -Han var så åpen og ærlig og fortalte meg alt om kjærester og hva han tenkte på, smiler moren.

Takknemlige 
Da det banket på døren og vi mottok meldingen om at Vladislav var død sto tiden stille. Livet raste sammen. De som kom med budskapet var spesialtrente, frivillige soldater. Varme og tålmodige.
De klarte å få oss til å slappe av. De ble hos oss inntil andre fra Vladislavs arbeidsplass kom. Veldig snart kom Selah inn i bildet. – Vet ikke hvodan vi skulle taklet dagene uten den hjelp og støtte og mange besøk vi har fått gjennom dere, sier en takknemlig Valentina og legger til at de nok aldri ville kommet videre i sorgarbeidet dersom de skulle sittet der alene. Hun snakker om hvilken hjertevarme de får. Om det å kunne få sitte å snakke ut om alt de går å tenker på, kjenne mennesker som bryr seg. Som ringer og kommer på besøk. – Dere i Selah er verdt mer enn millioner for oss! Ikke noen kan erstatte dere, nesten roper hun ut. Familien satte stor pris på besøk av president Shimon Peres også. Og kolleger fra Vladislavs arbeidsplass kommer ofte innom. Katya har de også veldig god kontakt med. -Alle tre sønnene våre ringte og ringer hjem hver dag, er omtenksomme og veldig hjelpsomme. Da naboen over hadde vannlekkasje ble leiligheten vår ødelagt. Guttene våre satte igang og pusset opp alt! Er det ikke lyst og fint her? spør hun stolt mens hun viser rundt.

Takk til Selah og giverne i Norge
Den 18. februar ville Vladislav fylt 31 år. Hans grav ligger på den militære delen av en større gravlund et stykke borte fra foreldrenes hjem. Hver eneste uke reiser Valentina og Lev for å besøke graven hans.

Valentina og Lev er besteforeldre til eldstesønnens tre gutter. Nestemann bor for tiden hjemme hos dem. De sender en stor, varm takk til dere i Norge som bryr dere og støtter Selah via HJH. Selv har de fått føle hva det betyr at det finnes en slik organisasjon for mennesker i krisesituasjoner. De ønsker alle fred og god helse.

Skogbrannen i Karmelfjellet
– startet torsdag 2. desember 2010 ved 11-tiden lokal tid
– endelig årsak ikke offentlig stadfestet (en drusisk guttunge innrømmet å ha røykt vannpipe og kastet brennende kull inn i skogen) men flere branner oppsto også andre steder etterhvert
– 41 mennesker mistet livet samme dag
– 36 av de omkomne var fangevoktere på vei for å hjelpe med evakuering av palestinske fanger
– Fangevokterne ble sperret inne da et brennende tre falt ned på veien foran bussen de befant seg i
– Nærmere 50.000 mål skog og kratt ble omgjort til aske
– Brannen er blant de verste som er registrert i Israel
– Etter 77 timer ble kampen mot flammene kronet med seier søndag den 5. desember på ettermiddagen.
– 74 hus brant ned
– Dusinvis av mennesker ble skadet.
– Totalt mistet 44 mennesker livet

Naturen gjør noe med dem i et levende museum

Liat Rosner, Alan Freeman i Jerusalem Foundation samt Oded Regev i Ein Ya'el forbereder seg på nok en travel sommer med hundrevis av barn på sommerleir.

Skolebarn fra hele Israel besøker Ein Ya'el hele året. Storinnrykket kommer til sommeren når 120 barn hver dag deltar i ulike aktiviteter over 15 dager fordelt på tre puljer. (Foto: Jerusalem Foundation)

Barna er ivrig opptatte med å lære hvordan man kan lage egne lærsandaler. (Foto: Jerusalem Foundation)

Lite visste vi om hva denne “oasen” oppe i skogkanten sør i Jerusalem var for noe før vi ankom en regnfull dag. Utstyrt med regnjakke og plastikktrekk til blokk og kamera, oppdaget vi et fint steinhus på den aktuelle adressen. Lettet banker vi på døren. Oded Regev tar i mot. Han er bestyrer og samarbeider nært med Jerusalem Foundation og direktør Alan Freeman.
-Hva er Ein Ya’el?

-Et levende museum, kommer det kjapt. -Vi tar imot skoleklasser og barnehager på dagbasis hele året, forteller han.
Akkurat nå forbereder Regev og hans lille stab seg på barna som skal komme i den jødiske påsken når de har lang skoleferie. En myk start på forberedelsene før storinnrykket til sommeren. Da kommer det grupper med opptil 120 barn daglig i 15 dager hver fordelt på tre puljer. Det er disse gruppene HJH støtter spesielt via Jerusalem Foundation.

Kildevann
Stedet ble oppdaget for 80 år siden. Da fant man restene etter en 2000 år gammel romersk boplass og etter en villa med mosaikk på gulvene. Det er en naturlig kilde her, og romerne hadde bygd en renne fra oppkommet som fremdeles renner og ender opp i flere bad og bassenger. Stedet ligger ved veien som romerne brukte da de skulle videre opp til Jerusalem. Derav navnet Ein Ya’el. Ein betyr kilde, mens Yael har flere betydninger. En av dem ligner på arabiske Yalla og hebraiske Alyia – gå opp (til et hellig sted).

Lærer fra grunnen
-Alt lå til rette for å gjøre stedet til en utdanningsinstitusjon, fortsetter Regev. Som unggutt var han ofte i området med familie og venner. Han så mulighetene. -Vi lærer barna hvordan våre forfedre levde; hvordan de dyrket korn og knuste det til mel, presset olivenolje, plantet urter, vevde stoff til klær, melket geitene, lagde ost, plukket inn egg fra hønsegården, matet dyrene, utformet kopper og tallerkener av leire. Barna deltar i alle disse aktivitetene i små grupper. Mange skoleklasser fra hele landet kommer hit en hel dag fire ganger i året for å følge årstidenes aktiviteter. På sommerleirene har vi opptil førti studenter som veileder barna. Disse studerer selv fagene de underviser i og støttes av en fagperson eller kunstner innen hvert felt.

-Når temaet på skolen er innhøsting, kommer klassen hit blant annet for å lage mel. De “skiller klinten fra hveten” og knuser innholdet. Så baker de eget pitabrød og steker det i oven vi har bygget utenfor, forteller Regev. Spiser sitt eget bakverk og nyter. De har også program hvor foreldrene er med på barnas aktiviteter en hel dag.

Sommerbarna
Alan Freeman og informasjonssjef Liat Rosner i Jerusalem Foundation jobber med uttallige prosjekter for sameksistens og utvikling i Jerusalem. Men “naturparken” Ein Ya’el står deres hjerter svært nær.

-Hvor kommer barna som deltar på sommerleirene fra?

– Fra mange land. Her har vi innvandrerbarn fra Russland, Etiopia, arabiske barn, barn fra ultraortodokse familier, sekulære, ja, fra alle tenkelige lokalsamfunn. Felles er at de bor i Jerusalem. Vi henter dem i busser ved halv åtte-tiden om morgenen og bringer dem tilbake ved 15-15-30-tiden om ettermiddagen. Det er svært viktig for innvandrerbarn å få komme sammen med andre barn. Her blir de integrert fordi de lærer å finne ut av ting ved å skape og forstå noe sammen, understreker Freeman. -Her lærer de hverandre å kjenne, hverandres språk, opplever naturen, kulturen, kunsten og dyrene sammen. De koser med dyrene og de kan få terapeutiske ridetimer på hest. Det siste er ikke vi ansvarlige for, men tilbudet finnes her. De lærer å bruke kroppen sin – i og med naturen. Bare det å putte bena i vann eller sitte under et tre kan være en stor opplevelse for mange, sier han.

– Foreldrene betaler for oppholdet her?

– Ja, de fleste gjør det. Men det er mange barn som virkelig har behov for å komme hit men hvor foreldrene absolutt ikke har råd til å betale hva det koster. Mange lever på et eksistensminimum.

Utvikling kan endres
– En undersøkelse viser at gjennom de siste 30 år har det vokst opp en generasjon som ikke har noen relasjoner til naturen. De har aldri fått noe i livet sitt fokusert på naturen og har ingen føleser for den. Spørsmålet er derfor: Hvordan ser vi på fremtiden? Hvordan vil vi at verden skal bli? Hvordan lære seg gjenbruk? En utslitt dongeribukse? Eller bluse? En knust vase? Forfedrene ville kanskje sydd en veske av det utslitte stoffet og en knust vase kan kanskje brukes som pynt i en leirkrukke…? smiler Freeman forsiktig.

– Hvorfor er det viktig å gi støtte til Jerusalembarns sommerleir, Freeman?

– Vi har en lang, varm sommer i Jerusalem. Befolkningen i byen er yngst i landet. Halvparten er under 18 år. De er også de fattigste i landet. De som gir pengegaver via Hjelp Jødene Hjem gjør noe fantastisk ved å gi de fattigste barna i Jerusalem en sjanse til å berike sine liv. Vil legge til et ordtak som er enormt viktig for meg: Kan du redde ett liv, så redder du en hel verden! oppsummerer Alan Freeman.

Håpefulle immigranter på veien til sine nye liv

Fakta
Absorbjonssenteret i Mevasseret har plass til 1300 innvandrere.
Er det største av 27 sentre på landsbasis.
Over 50 prosent av beboerne er under 18 år.

En lykkelig familie har kommet hjem til Israel. Foran fra v Almito (3), Avvatz (8), pappa Tzember (27). Bak, mamma Vashalem (25) med lille Yosef (1,5).

De 1300 immigrantene som bor her er opptatt med språkstudier, religionsstudier, skole, barnehage og å lære hvordan samfunnet fungerer i deres nye hjemland. Å finne kodene i et i-land når man kommer fra et u-land som Etiopia tar gjerne lengre tid for dem enn for immigranter fra i-land.

Vi fikk møte to familier under vårt besøk: Ekteparet Molokan og deres tre barn som nylig har kommet fra landsbygda langt fra byens sivilisasjon, samt Natán Hesgel fra Addis Abeba som sitter alene med tre barn etter at ekteskapet røk og mannen flyttet. Hele seks år har hun bodd på senteret.

Uten utdannelse
Etter halvannen måned i Israel er pappa Tzember (27) full av optimisme. Barna Avvatz (8), Almito (3) og Yosef (1 1/2) løper rundt i minileiligheten på to rom og venter utålmodig på at mamma Vashalem (25) skal komme hjem fra språkskolen.

Tzember snakker forløpig bare amharik. Han kommer fra landsbyen Shishinda 460 km sørvest for Addis Abeba. Ni år tok det før han fikk komme til Israel. Han er uten utdannelse. Da han reiste til Gondar for å vente på å få emigrere måtte han ta dagjobber innen jordbruk for å tjene til livets opphold. Her traff han også sin kone og sammen fikk de de tre barna.

Veldig lykkelig her
Han har fremdeles mange nære slektninger i Etiopia som også venter på å få emigrere.

-Hvordan var det å endelig komme til Israel?

-Veldig lykkelig. Jeg finner ikke noen ord som kan dekke den følelsen jeg hadde da vi endelig var hjemme. Gleder meg veldig til foreldrene mine kommer, også! stråler han.

-Hva er den største utfordringen i dag?

-Språket. Har fem timer med språkskole hver dag som skal gå over 10 måneder. (Dette er dobbelt så lenge som andre innvandrere tilbys. Red.anm.) Deretter er det religionsstudier. Vi må dele litt på tidene vi studerer, for eldstejenta har ikke fått skoleplass ennå. Men de to yngste går i barnehage og førskole.

Tzember visste han hadde jødiske røtter, men har ikke levd noe jødisk liv før nå.
Nå har Vashalem kommet hjem, og barna henger i skjørtekanten og vil ha oppmerksomhet.

-Hva er drømmen nå?

-Så fort vi har lært språket håper vi å finne et eget sted å bo, få en utdannelse og jobb.
Tzember innrømmer at det nok vil ta litt tid. Halvannet år, kanskje to, sier han optimistisk. Han kjenner ikke til Norge og visste ikke at det var så mange mennesker der som ville hjelpe dem til å komme til Israel. – Tusen takk, håper dere lever lenge og at dere fortsetter å hjelpe andre fra Etiopia til å komme hjem, smiler han.

God utdannelse, men sliter likevel

Ruben (8), Natán (30) med Yedidia (2) og storebror Michael (10) stortrives i Israel til tross for at de etter seks år i Israel fremdeles bor på absorbsjonssenteret.

-Drømmen er å få meg et eget hus og en god jobb. Ønsker å bli sykepleier på et sykehus, smiler it-konsulent Natán mens hun skreller poteter og løk til dagens middag. Hennes to-roms er fint innredet med computer, tv og telefon. Hun er midt mellom to jobber og innrømmer at hun har bodd altfor lenge på absorbsjonssenteret. Men etter en vanskelig skilsmisse sitter hun alene igjen med de tre barna. Og pengene strekker ikke til.

Natán har 12 års skolegang fra Addis Abeba. På ettermiddagen utdannet hun seg innen IT. Hun fikk jobb ved et college i hjembyen med elektronisk registrering. Hun giftet seg, fikk to sønner i Etiopia mens familien ventet i syv år på å emigrere til Israel. Faren, som er død, fulgte alle jødiske tradisjoner, mens moren er kristen, forteller hun.

Sammen med ektemannen kom de endelig til Israel. Her fikk de datteren Yedidia (2). Men ekteskapet holdt ikke. Det ble en turbulent periode for familien. Moren fikk komme på turistvisum i ett år for å hjelpe datteren.

Språkvansker
-Hva er den største utfordringen her?

-Det er språket. Det er vanskelig å orientere seg raskt nok når det gjelder alt fra å lese bruksanvisninger til offentlige brev.

-Det største gleden?

-Det å ha fått komme hit til Det hellige land gjør meg lykkelig, smiler hun.

Natán forteller at hun har en halvbror som er veldig religiøs slik faren var. Han overholder alle Toraens bud. Han vil veldig gjerne komme til Israel. Selv er hun religiøs, men overholder ikke alt. Først og fremst er det moren hun har invitert til sitt nye fedreland. Håper hun får komme i november.

Guttene trives på hver sin skole, elstemann Michael (10) går i 4. klasse og reiser daglig til skole i Modi’in. Ruben (8) reiser til Beit Shemesh. Begge guttene elsker sport og matematikk. Ruben liker også svært godt bibelstudier. Yedidia går i barnehage.

Natán kjenner heller ikke til Norge, men synes det er fantastisk at mennesker der har bidratt til at hun har fått komme til Israel.

 

Fra elendighet til frihet

Matza. (Foto: Ron Almog)

Få samfunn ble rammet hardere enn det jødiske samfunnet her i Polen under den andre verdenskrig. Det hersker en ro her i dag, og jeg benytter anledningen til å forberede den kommende jødiske påsken, Pesach, ved å studere en kommentert Hagadah, tekstboken som leses den første kvelden av Pesach , eller de to første kveldene hvis man bor utenfor Israel.

Det jødiske påskemåltidet følger en streng oppbygning, orden, “seder”, i så vel hva som spises som i hvilken rekkefølge det gjøres, som hva som leses. Noe av det aller første som leses, er et lite stykke som kalles for “magid”. Det er en oppfordring til alle som er sultne eller i nød om å komme og dele påskemåltidet med dem. Det er vakkert, men ikke så spesielt. Det som gjør denne invitasjonen spesiell, er at man når invitasjonen leses, viser frem et stykke med matza, usyret brød, og sier at dette er “elendighetens brød”. Ikke så mye å friste selv en sulten sjel med, skulle man tro. Men som i all annen jødisk tekst, er det mer gjemt under overflaten enn det man ser med en gang.

“Elendighetens brød” representerer det forfedrene spiste mens de var slaver i Egypt, og som kjent er den jødiske påsken, Pesach, en frihetsfest, hvor man feirer friheten fra slaveriet i Egypt. Matza representerer også brødet jødene spiste og delte seg imellom på vei ut fra Egypt da de var kommet i frihet. På den måten endres “elendighetens brød” til “frihetens brød” ved at man er villig til å dele det med andre.

Siste del av dette stykket avsluttes med “dette år er vi slaver – neste år, måtte vi være frie.” Dette er kjernen i hele feiringen og referererer både til historien ved at en lever seg inn i den, men representerer også et eget mål. På hebraisk er det to ord for frihet. “Chofesh”, er en individuell frihet, en frihet fra noe. “Chorin”, som er det som benyttes i magid-teksten, kommer fra “cherut” og er en frihet rettet mot noe, en kollektiv frihet, en frihet for samfunnet hvor det enkelte individ respekterer de andre. Det er den ultimate friheten, den friheten vi oppnår ved å dele.

Å hjelpe andre ved å gi gaver fra det man selv har, ofte midler man har strevet hardt for, slik dere gjør ved den rundhåndede støtten dere gir til Hjelp Jødene Hjem sine mange prosjekter, har en klar parallell til dette. Når dere på denne måten hjelper mange som har det vanskelig i Israel eller som ønsker å reise hjem til Israel, så er de midlene dere gir en form for elendighetens brød. Men ved å dele dem slik dere gjør, endres det dere gir til en form for frihetens brød. Dere bringer frihet for forfulgte jøder, i Etiopia, i arabiske land, og i det tidligere Sovjetunionen. Dere bringer trygghet og et nytt liv for nyinnvandrede jøder i Israel som har vanskeligheter med sitt nye liv. Dere gir dem sikkerhet når onde krefter sender raketter og granater mot dem, og dere lyser opp tilværelsen til dem dere hjelper, ved å være til som venner fra et fjernt land.

På den måten fremmer dere ikke bare en individuell frihet for den enkelte som får hjelp, men en kollektiv frihet for det israelske samfunnet. Dere gir dem den endelige formen for frihet; en frihet da israelerne blir “beni chorin”, barn av friheten.

En god Pesach og en god Påske til dere i alle!

 

Øyvind Bernatek
styrets leder

Forventningsfulle etiopiere lander endelig i Israel

En sliten Toryanet møter en opprømt mor en grytidlig morgen på Ben Gurion-flyplassen.

Endelig er de gjenforent etter 15 år: Mor Medeleke (36), døtrene Nitza (27), Toryanet (18), Nurit (25) og bestemor Zien (55).

Voltér, hans kone og fem døtre samt et barnebarn, har ventet i syv år på denne dagen. Nå er de endelig hjemme!

En familie på seks stiller gjerne opp for fotografen i en slik historisk stund.

Mens vi hutrer litt og har ventet et par timer midt i natten på flyet fra Addis Abeba, har andre ventet mange år i og utenfor transittleire i Etiopia for endelig å kunne komme til det lovede landet Israel. En ventende mor vi treffer i ankomsthallen har ikke sett datteren på 15 år. Nå er hun 18 og kan endelig reise ut.

-Min datter Toryanet var tre år da jeg emigrerte forteller en lett oppspilt mor, Medeleke (36).

-Faren hennes nektet å la meg ta henne med til Israel. Endelig skal jeg få henne tilbake, sier hun med blanke øyne. Med seg har hun to søstre, Nitza (27) og Nurit (25) – og moren Zien (55). Selv om de visste at flyet skulle lande kl 02.40, så var de alle på plass allerede kl 02.00.

Medeleke jobber som rengjøringsassistent på flyplassen og synes livet i Israel til tider kan være tøft. Men hun ville aldri bodd noe annet sted. Som resten av familien bor hun i Lod.
-Hvordan har du holdt kontakt med datteren din?

-Vi har hatt god kontakt over telefon, svarer Medeleke, mens hun småtripper og ikke helt klarer å fokusere på annet enn passasjerene som kommer.

To brødre vi traff ventet på en tante. Andre ventet på kusiner, fettere, mødre og fedre. Alle er preget av at det er midt på natten, men likevel spente, så spente på gjenforeningen.

Flyet fra Addis Abeba landet kl. 02.30 denne natten. Men det er en møysommelig prosess å busse alle sammen til immigrasjonsmyndighetene som holder til i Terminal 1 slik at de skal få papirene sine før de må reise tilbake til Terminal 3 (der utenlandsflyene lander) for å gå gjennom passkontrollen, hente bagasjen sin for deretter endelig å komme ut i ankomsthallen. Myndighetene har etterhvert så stor erfaring i å ta imot immigranter at det hele også denne gangen går strømlinjeformet.

Gledestårer
Vi glemmer å se på klokken, men tror den kan ha vært ca 04.30 da etiopierne begynner å strømme ut i ankomshallen. Det blir nesten kaos. Noen smiler, andre gråter av glede. Enkelte kaster seg ned å kysser marmorgulvet – i pur ekstase over endelig å være hjemme! Barna smiler og viser frem godteposer, vannflasker og israelske flagg de har fått som velkomstgaver på terminal 1. De fleste spedbarna er knyttet i et klede til mors eller storesøsters rygg. Sovende, halvvåkne eller våkne, ganske uberørt av oppstyret rundt dem.

Endelig kom også Toryanet. Familien kaster seg om henne, kysser og klemmer og ønsker henne inderlig velkommen. 18-åringen ser utrolig sliten ut etter reisen, men stiller gjerne til fotografering. Det samme gjør flere av de fargerike familiene som endelig har satt føttene sine på forfedrenes jord.

Drøm ble virkelighet
Voltér snakker bitte litt engelsk og forteller at familien består av ham, hans kone og fem døtre samt barnebarnet Torodil. De kommer fra Gondar. De har ventet hele seks år på å få komme hjem til Israel.

-Har dere lært noe hebraisk i denne tiden?
-Ja, alle døtrene våre har lært litt, men ikke vi. Måtte jobbe.

Nå er drømmen blitt til virkelighet, smiler Voltér før de triller kofferter og traller ut til bussen som skal ta alle de nye immigrantene i denne kontingenten til absorbsjonssenteret i Askelon.

Vi ønsker dem hjertelig velkommen og lykke til før vi setter kursen hjemover til Jerusalem – mens det lysner av en ny dag. Vi tenker på alle immigrantene vi nettopp har møtt som vil våkne opp til et nytt hjemland og et nytt liv.

Fadderbarna trenger deg!

Barn kan miste sine foreldre på mange måter, men de er alle traumatiske. Sykdom, terror, trafikk- eller arbeidsulykker kan brått endre hverdagen for de små. Hvert år står sørgende barn igjen etter familietragedier, også. Som voksen kan det bli for krevende å være immigrant – å måtte omstille seg og forstå et helt nytt samfunn.

Frivillige med erfaring
Selahs medarbeidere blir tilkalt eller møter opp, viser sin deltakelse og omsorg. De frivillige, som ofte selv har kommet i kontakt med Selah første gang som mottakere, vet hva fortvilelse og sorg er. De gir en hånd å holde i og en skulder å gråte på i den første vanskelige tiden. Innlevelse og varm omsorg kommer fra egen bitter erfaring og grundig opplæring.

Etter en tid kommer spørsmålet; hvordan skal barna innrette seg framover? For mange av søskenflokkene med etiopisk bakgrunn er det naturlig å holde sammen. Det er en viktig del av deres kulturbakgrunn; omsorgen for familien. Her er det ofte mellom fire og åtte barn. Store søsken oppgir sin utdannelse og sitt ungdomsliv for å ta vare på de mindre søstre og brødre. Eller en tante stiller kanskje opp.

Mange fra tidligere Sovjetunionen (FSU) er enebarn eller har en enkelt søster eller bror. Her vil det ofte være besteforeldre eller tanter eller onkler som trer inn i foreldrerollen.

Den minst umulige løsningen
Det er nødvendig med mange, lange samtaler før barna i samarbeid med Selahs sosialarbeidere og psykologer finner fram til det som oppleves som den minst umulige løsningen. Alle vil helst ha mor og far igjen, men det går jo ikke. Det tar tid å venne seg til tanken. Men mange opplever at det er godt og trygt å holde sammen med resten av familien, hvis det er mulig.

Og Selah støtter dem i det, hvis medarbeiderne og de frivillige som er i kontakt med den lille familien vurderer at det kan gå bra. Hvert hjem får besøk for å finne fram til hjelpemidler som kan forenkle hverdagen; et større kjøleskap eller en vaskemaskin, noen skap eller senger. Praktisk, jordnær, nøktern hjelp.

Ingen offentlig krisehjelp
I Israel har sosialkontorene ingen økonomiske midler til akutt hjelp i krisesituasjoner. De administrer bare de generelle trygdeordninger og har ikke noe å bidra med når ulykken er ute. De ansatte skriver henvisninger til private hjelpeorganisasjoner og bekrefter at NN bare har trygd å leve av og at vedkommende ikke kan klare ekstrautgiftene. Det offentlige anbefaler og betaler pensjonatskole (som er svært vanlig i Israel og meget enkle) eller fosterhjem når foreldrene faller fra. Det kan de dekke innenfor sine rammer.

Hver uke kommer den faste sosialarbeideren fra Selah på avlastningsbesøk, for å hjelpe med lekser og lek, samtidig som omsorgspersonen får en friettermiddag. Etter en plan besøker også faste frivillige familien og ivaretar spesielle oppgaver. Det kan være en ung mann som tar guttene med på fotballtrening.

Det gis også veiledning på individuell basis. Rollen som bestemor og oppdrager kan være vanskelig i et nytt land med andre skikker. Å skifte rolle fra storesøster til omsorgsperson er også en utfordring. Alle involverte parter skal samtidig bearbeide sin sorg.

Møter andre i samme situasjon
Selah arrangere månedlige møter for russisktalende bestemødre. Her kan de få ta ut sin egen sorg og diskutere sine hverdagsproblemer. Det kan også være et foredrag, for eksempel om det israelske skolesystemet som er svært forskjellig fra det i FSU.

Det er også helgeseminar for unge oppdragere, der de kan få veiledning i hvordan man kan forholde seg til sine småsøsken med autoritet. Her treffer de andre i samme situasjon og noen av alle de som sto i en slik situasjon for år tilbake – og som greide det og nå har sitt eget liv. Det er viktig med rollemodeller – og det er godt i en strevsom hverdag å treffe noen som har lykkes.

Nå i mars traff vi en slik etiopisk ungdom, som etter at småsøskene hadde flyttet hjemmefra tok fatt på en datautdannelse. Idag har han en bra jobb i IT-bransjen. I fritiden er han frivillig hos Selah og hjelper andre som nå står midt oppe i en tilsvarende situasjon. På retreat kan ungdommene også få bearbeide sin sorg – men også være unge og glade uten ansvar. Det kan være en morsom utflukt, festlig samvær og sport. Dette er en krevende situasjon som kan fortsette i ganske mange år!

Hjelp som monner
Alle immigrantbarna som rammes av slike ulykker trenger også økonomisk hjelp. Besteforeldrene, som selv er immigranter, er som regel minstepensjonister med omtrent kr 3 800 pr mnd i pensjon. Barna får mindre, de over 18 får ingenting hvis de har vært i landet lengre enn et år. Minstelønn er ca. kr 40 pr. time og mange arbeidsgivere er stolte over at de er så rause at de betaler minstelønn.

Husleie og strøm har norske priser, vannforbruket må man også betale for og i år er prisen fordoblet for å få folk til å spare på vannet – men dette er jo utgifter familien ikke kommer utenom. Israelske skolebarn må selv betale for bøker, papir og alt annet utstyr.

Så i tillegg til alt de strever med, må de leve ytterst forsiktig for å få endene til å møtes. Sorg og økonomiske bekymringer kan bli tungt å bære. Derfor er man svært takknemlig for at HJH skaffer norske faddere som yter et fast månedlig tilskudd. De unge omsorgspersonene får også veiledning i hvordan man styrer den private økonomien av sosialarbeiderne eller de frivillige.

Takk til fadderne
Under et besøk i Israel i mars ble vi minnet om hvilken stor hjelp dette tilskuddet er. I en ganske nøktern hverdag med stram økonomi, er familiene svært takknemlige for dette tilskuddet som kan gi hverdagen det lille ekstra eller ta toppen av uforutsette utgifter. De ber oss hilse til alle faddere og takke så mye for penger og ikke minst kjærlighet og omtanke. På en svart dag, når du føler deg helt alene, trøster det å vite at langt mot nord sitter to faddere som tenker på deg og bryr seg om din velferd. Det at noen helt fremmede støtter økonomisk og at de israelske frivillige er der for dem, er til uvurderlig hjelp i en vanskelig hverdag.

Når far eller mor faller fra, må besteforeldre eller andre slektninger trå til. Da kan hjelp utenfra være helt avgjørende for hvordan det går.

250 barn som trenger faddere! 

Hvert barn får to faddere som hver betaler kr 250 pr mnd. Av dette går kr 25 til å administrere ordningen hos HJH, kr 25 til Selah og resten går til omsorgspersonen. Eventuelle ekstragaver går uavkortet til barnet.
Fadderne får vite barnets nummer hos Selah og måned og år barnet er født, men ikke navn og bilde. Årsaken er at Selah er opptatt av å beskytte barna. Israelsk lovgivning er også meget streng når det gjelder bruk av bilder med barn. (Konfr. pedofilisaker på nett m.m.) Hvert år vil fadderne få en rapport om barnet.
På solidaritetsturen til HJH og MIFF i oktober-november vil turdeltakerne kunne være med på et møte med Selah der de også vil få treffe noen av de barna som er med på ordningen.

Selah – forberedt på det verste
Selah møter opp eller blir tilkalt for å hjelpe og støtte ved terrorhandlinger og ulykker. Deres mål er å vise personlig omsorg til dem som ikke har familie og venner rundt seg i en vanskelig situasjon. Selah har også mange godt trenede frivillige som stiller opp for å hjelpe til. De kan tolke og sørge for rent praktiske ting, som for eksempel å etablere kontakt med slektninger i utlandet eller finne tilsyn til barna.

Immigrantene har ofte språkproblemer. I en krisesituasjon kan det være ekstra problematisk og noen ganger livsfarlig. Hvis man er på sykehus kan det være helseinformasjon – for eksempel at man har diabetes eller er allergisk mot narkose – som må formidles til personalet for å unngå komplikasjoner.

Selah og de frivillige slipper ikke før de vet at vedkommende igjen er herre over situasjonen og sine liv. Det kan gå en uke eller år. Selah er der.

Disse hjelper du som fadder

Alenemor og fostermor

Hun kom til Israel fra FSU sammen med sin søster. Begge var alene med to barn. Sammen skulle de bygge en framtid.

Slik skulle det ikke gå. Søsteren fikk en alvorlig kreftdiagnose og døde etter kort tid i landet.

Nå står hun med ansvaret for alle fire barna – på én lønning. Og hverdagens mange oppgaver krever også sitt; matlaging, klesvask, innkjøp, foreldremøter og fritidsaktiviteter. Det er i all fall ikke rom for ekstrajobbing. Hun er takknemlig for å få en økonomisk håndsrekning til nevøen og niesen. Det varmer at noen i fjerne Norge ser hennes innsats og hjelper til.

Storesøstre som mødre

Disse to unge, etiopiske jentene kom til fedrenes land for noen få år siden sammen med sine mødre og småsøsken.

Begge sto plutselig med ene-ansvaret for familien, etter å ha mistet mødrene sine i sykdom. De kjemper for å holde søskenflokken sammen og oppdra dem til å bli “gagns menneskje”. Så langt har det gått veldig bra. De kan ikke få fullrost Selah for den hjelpen de får derfra. Støttekontakter stiller opp for ukentlig avlastning, sosialarbeidere kommer regelmessig på hjembesøk. Frivillige tar småsøsken med på turer. Og de har fått økonomisk støtte til for eksempel vaskemaskin og andre tekniske hjelpemidler som kan redusere arbeidsbelastningen.

Her er jentene fotografert i pausen på en “retreat”, der ungdommer i deres situasjon får veiledning og foredrag og får også møte andre unge i samme situasjon.

Enslig onkel ble pappa

En terrorhandling snudde opp-ned på tilværelsen i løpet av et sekund. Plutselig ble det å være onkel en hel-døgns beskjeftigelse. En utfordring for en yngre mann uten egne barn. Men de klarer det – med Selahs hjelp, støtte og veiledning.

Mødre for barnebarna

Alle disse damene har nå den daglige omsorgen for et eller flere barnebarn.

Når man selv har passert middagshøyden, har man begrensede krefter. Hverdagen er uhyre krevende og det er godt å komme sammen til månedlige møter hos Selah for å drøfte mulige problemløsninger med andre i samme situasjon og med fagfolk. Nytt land med en annen kultur, kombinert med at det er lenge siden man selv hadde barn i oppveksten, gjør at man blir usikker på hvordan man skal forholde seg i oppdragelsen av større barn.
På disse samlingene kan man også legge ansvaret fra seg litt og kjenne på sorgen og avmakten – før man igjen går ut i dagliglivet og møter barnebarna som trenger all mulig oppmuntring, trøst og kjærlighet. Noe de gjerne gir. Disse bestemødrene er takknemlig for all hjelp de får gjennom Selah.

Den vandrende jøde vender heim

Moses leder Israelsfolket ut av Egypt.

Franske immigranter ankom Ben Gurion 29. desember 2010 og fikk sine israelske identitetspapirer. (Foto: Brian Hendler, Jewish Agency)

Siden har vi fulgt hverandre. Bevisst og kanskje også ubevisst. Den vandrende jøde og jeg.

I Abrahams vandring til det land som Herren viste ham. I Jakobs lange natts ferd mot dag. Fra landet – og tilbake igjen, lenge, lenge etter. Haltende. I soloppgangen fra det høye. Med det nye, Gudgitte navnet Israel. Fyrste med Gud.
Jeg har fulgt 12-stammefolkets ferd til Egypt. En bror og redningsmann var allerede på plass. Med et hjerte som brant, ikke av hevn og fordømmelse, men av lengsel og kjærlighet til sine søsken.

Og mer enn 400 år etter – tilbake igjen mot Landet. Ledet av den usynlige: Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.. Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt deg til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt. 2Mos (Exodus) 15:13 og 15.

Jeg har fulgt Den vandrende jøde i 40 år i ørkenen. Også her var det mektige motkrefter. I dem og rundt dem. Mange erfaringer på tornefull vei. Menneskets egen troløshet. Den allmektiges trofasthet.

Advarsler og profetier
Og så inn i landet igjen – på løftets sikre grunn: -Hvert sted dere setter deres fot på, gir jeg dere! Josva 1:3. Med seg hadde de allerede da advarsler og profetier om hva som kunne skje. Og flere fikk de. Varsel om hvileløs fot. Bevende hjerte. Adspredelse, diaspora, blant nasjonene. Bokstavlig oppfyllelse av profetien. – Jeg vil spre deg i blant folkene og strø deg omkring i landene. Ezekiel 22:15. Men alltid var den lyse tona der – midt i håpløshetens mørke. Som da de satt der ved Babylons elver i gråt når de kom Zion i hu. Når minnet om og lengselen til Løfteslandet, Helligdommen og Yerushalayim vellet fram fra hjerte og sinn. Profeten Daniel, jøden, hadde åpne vinduer som vendte dit. Fra sitt hjertes sal. Som om han levde i Den vandrende jødes bønn: Neste år i Yerushalayim! Og Trøsteren sa:

-Glemmer vel en kvinne sitt diende barn? Minnet dem om at de som folk var (og er!) gravert i hans (hule) hender. Og at dets murer alltid står for ham som verken sover eller slumrer. Han som bærer navnet Israels vokter. Og det beste av alt – de fikk løftet om at Han som adspredte Israel, skal samle det og vokte det, som en hyrde vokter sin hjord. Salme 137, Jesaja 49 og Jeremias 31.

Syndebukker
Så forteller historien oss hvordan dette folket, det jødiske folk, har hatt det ned (eller opp?) gjennom tida. Både i landet. Og utenfor landet. Som folk. Og som enkeltpersoner. Hvordan de under ulike fremmede makter, ja endog i “Guds” navn, er søkt ødelagt. Gjennom assimilering. Eller drap. Gjort til syndebukk for all verdens elendighet. Det være seg fattigdom, sjukdom, urettferdighet. Eksempelvis gjennom keiser Hadrian, forhatt i Israel, rost i Vesten. Han som ville utrydde alt “jødisk”. Og som et ledd i det samme, gav Israels land navnet Philistia (Palestina). Og i fortsettelsen: “Kirkens” forsøk på å stemple jøden som Jesusmorder. For sjøl å innta Israels velsignelse ved hjelp av løgnaktige erstatningsteologi. “Jødene – og deres løgner”, skreiv kirkefader Luther. Et nyttig redskap i handa for Adolf Hitler og hans drabanter.

Intet nytt under solen
Sjøl er jeg for ung til å huske noe fra 2.verdenskrig. Men jeg husker noe fra årene like etter. Uttrykket “du din jøde”. Ganske vanlig – og akseptert, når noe negativt og nedsettende skulle sies om et medmenneske. Eller det beslekta uttrykket “jødepris”. Vi hører det også i dag!

Mye mer kunne skrives – også fra dagens situasjon der jødene og staten Israel blir beskyldt, direkte og indirekte, for å være sjølve hinderet for fred i regionen. Ikke bare fra islamske fundamentalister. Men også fra forståsegpåere i politikk og presse. Norge er i teten her. Den “liberale” avisa Fædrelandsvennen brakte for ei tid siden bilde av Israels lovlig valgte statsminister Netanyahu – med tekst: Største hinder for fred i Midt Østen. Hvem rammet avisa da? Nettopp: Det folk som i fritt og demokratisk valgt har valgt ham som sin leder. Slik blir giften spredd. Avisa kunne like godt ha skrevet: Jøden er største hinder for fred i Midt Østen.
Det er intet nytt under sola – hva jødehatet angår.

Ikke lenger uten land
Men midt i det heile: Jøden er ikke lenger et folk uten land. Og landet er heller ikke uten folk. Det som Gud har sammenføyd, er forgjeves prøvd adskilt og oppdelt.
Det skrives fortsatt historie. Vi er en del av den. Vi er med på å skrive den. Som enkeltpersoner og som samfunn er vi med på å stake ut kursen framover.

Uansett hvor vi “står”, etnisk, politisk eller religiøst, så har vi i humanismens navn både rett og plikt til å forsvare den vandrende jødens historiske, politiske, juridiske og religiøse rett til det land der han har sitt hjerte og sin tilhørighet.

Symbol på evigheten
Jeg tror at Himmelens Gud har en frelsesplan både med menneskeheten og med denne vår blodstenkte klode. Jeg tror han visste hva han snakka om, han som ved Jakobs dype brønn i daværende Sykar (nåværende Nablus), sa: -Frelsen, redningen, utfrielsen – kommer fra/gjennom – jødene. Det var Den vandrende jøde som sa det. Rabbi Yeshua fra Nazareth i Galilea.

I 1891 skrev Leo Tolstoj: Jøden er symbolet på evigheten. Han er den som ingen noensinne har klart å ødelegge. Verken blodbad eller lidelser, ild eller sverd, har lyktes i å utslette ham. Han er den som så lenge har voktet det profetiske budskap og formidlet det til heile menneskeheten. Et slikt folk kan aldri forsvinne. Jøden er evig. Han er evigheten legemliggjort.

Et privilegium 
Det er et privilegium å få være med å fremme den gode sak i denne verden, også gjennom det arbeid som Hjelp Jødene Hjem står i. Jeg gjør det også i tillit til de ugjenkallelige løfter gitt dette folk av Abrahams Isaks og Jakobs Gud. For det står skrevet: Og jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land, og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor. Esekiel 34:13.

Kan det sies klarere enn det? Så derfor: Vær med du også – Hjelp Jødene Hjem!

Av Tor Marius Gauslaa
Varamedlem i styret for Hjelp Jødene Hjem, pastor i Lillesand Baptistmenighet, daglig leder i venneforetak Hjerte Til Hjerte, www.hjertetilhjerte.no

De etiopiske immigrantenes venn

Mintamer (22, til høyre) har ansvaret i en søskenflokk på seks, deriblant Adam og Aviel. Micha Feldmann har vært søsknenes støttespiller i flere år.

Micha snakker amharisk, språket de fleste etiopiske immigranter snakker, og han har en stor innsikt i deres kultur og skikker.

-Det israelske samfunnet har mye å lære av etiopierne. De har en sterk familietradisjon og en vennlig omsorg for andre. Hvis du spør en etiopisk mann om veien, vil han følge deg dit. Andre israelere vil bare peke og forklare, sier han varmt, som et eksempel på hva han mener.

Refser og tar et tak
Micha er også mannen som refser ansatte i Jewish Agency, hvis han mener at de kunne vært dyktigere til å løse enkeltsaker. For eksempel var han, for noen få år siden, på besøk ute på landsbygda i Etiopia. I en landsby ble han hentet bort til en ung, jødisk kvinne som lå på en sengebenk utenfor sin jordhytte. Hun hadde ligget slik i tre år, hun kunne ikke gå, og naboer flyttet henne ut og inn for at hun skulle få lys og luft og kontakt med andre. Kvinnen hadde i tillegg noen fryktelige liggesår. Hun ønsket hjelp og ville gjerne, som andre i familien, emigrere til Israel. Micha ble opprørt, hvorfor hadde man latt henne bli igjen i landsbyen, hjelpeløs og alene? Selvfølgelig skulle også hun få komme til Israel og få hjelp av leger der.

Ordnet operasjon og opptrening
Da Micha kom tilbake til Israel satte han himmel og jord i bevegelse. Hans kontakter i Jewish Agency måtte stå til rette for beslutningen som “noen” hadde tatt. Kvinnen kom med neste fly til Israel. Han fikk henne inn på sykehus, der dyktige leger og fysioterapeuter etter flere operasjoner og mye opptrening fikk henne på bena. I dag går den unge, vakre kvinnen – litt rart, men hun føler selv at dette er en fantastisk framgang. Hun er under utdanning nå. Da Micha fortalte historien, trakk han fram noen bilder av en etiopisk brud i tradisjonel drakt. Han hadde vært i bryllup uken før, smilte “bestefar” fornøyd.

Ringer og besøker
Micha har en tykk adressebok med mer enn 300 telefonnummer. Han ringer de fleste ukentlig og holder kontakten med etiopiske familier som strever. De verdsetter med et beskjedent smil at han møter opp i glade familiebegivenheter, men også ved sykdom og dødsfall. Jeg har sett det ved selvsyn på Barzilai sykehuset i Ashqelon, der vi sammen besøkte en såret soldat fra Operasjon Cast Lead i januar 2009.

Hvordan hadde det seg så at han som hadde tyske foreldre og en helt annen bakgrunn, kom inn i arbeidet med etiopiske immigranter? Micha var dyktig til å organisere. Han ledet Operasjon Solomon i 1991, da 34 fly i løpet av 36 timer hjalp 14 325 etiopiere hjem til Israel. Man tok setene ut av flyene, så fikk man plass til flere – og siden de fleste etiopiere er mindre og lettere enn europeere, kunne man enda ta flere om bord. To barn ble født underveis!

Micha Feldmann bodde i flere år i Etiopia sammen med sin kone og fire barn. Han ble dypt betatt av denne gruppen jøder. Der lå hans oppgave i livet. Nå er han hos Selah og formidler varme og omsorg til etiopiske immigranter med en vanskelig hverdag. Problemløser som han er, gir han med gode råd og et varmt, oppmuntrende smil. Hans store kontaktnett kan løse opp de fleste floker av mer praktisk art. Viktigst for de beskjedne immigrantene er kanskje at han forstår dem.