Keren Klita – frivillig arbeid for nye landsmenn

Eldre, hørselshemmet immigrant og besøksvenn viser fram festlig håndarbeid som fyller dagene.

Glad mor og baby takker Keren Klita og HJHs givere for gavesjekk.

For den som er ny i landet er det godt å ha en “venn” som man kan spørre om mange store og små ting. Det er godt å få følge til lege, kanskje kan vennen oversette – for ikke å snakke om når man skal på alle de offentlige kontorene den første tiden. Kurven fungerer – for den finnes ennå – som et utgangspunkt for samtalen om hverdagslivet i fedrenes land. Immigranten trenger informasjon om kosthold og bussruter, skolesystem og tradisjoner. Hvis det er hygge-lige begivenheter som bryllup eller familieforøkelse stiller besøksvennen opp med penger til utstyr. Som dere kanskje vil huske, gikk en av våre julegaveaksjoner til babyutstyr.

Etter hvert som antall immigranter gikk ned og de nye landsmenn fant seg til rette, ble oppgavene for besøksvennene endret. En gruppe immigranter hadde en langsom og mer
strevsom integrerings-prosess. Det var de eldre som aldri kom i arbeid og som etter hvert ble svakelige. Også handikappede med spesielle behov for hjelp hører med til denne gruppen. De bruker lang tid på integreringen fordi alle hjelpetiltak for innvandrere er beregnet på mennesker med full førlighet. Mange ble plassert midlertidig på Hotel Diplomat, – en gang et flott turisthotell som da det var modent for reha-bilitering, ble til et slitent immigrantmottaksenter.

Dette er forståelig når man tenker på hvor mange men-nesker som kom innenfor en kort periode, men det var fantastisk at damene i Keren Klita så behovene og gjorde noe med det. De viste oppfinnsomhet og omsorg og gjorde livet lettere for beboerne. Hotel Diplomat ble renovert og rommene fikk kjøkkenkrok. Med egne møbler og personlig preg ble rommene et enkelt, men godt hjem for mange.

Keren Klita driver alle velferdsordningene der i samarbeid med beboerne. Det er bruktbutikk, bibliotek og hånd-arbeidsgruppe. Mange som har vært med på HJHs solidaritetsturer har opplevd koret fra hotel Diplomat.

Men damene har mange nye prosjekter på gang. Som mødre og bestemødre er de opptatt av at en del immigrant-ungdommer faller ut av skolesystemet og utvikler uønsket atferd. Mange har flyttet til Israel med sine foreldre uten helt å forstå dette valget, de føler seg utenfor og til overs. Så Keren Klita har lært opp frivillige natteravner som går i
Jerusalems gater for å få kontakt med ungdommene.

Videre har de engasjert instruktører og sosialarbeidere som driver forskjellige fritidsaktiviterer rundt om i utsatte bydeler. Jeg har besøkt en dramagruppe som ble drevet av en skuespiller og en psykolog. Det var utrolig spennende å se hvordan de unge, tøffe, lukkede guttene med hettegenseren ned i øynene, åpnet opp og laget rare grimaser – for til slutt å lage små rollespill med masse humor og latter.

Som du forstår er behovene mange blant de immigrantene som strever. Håndarbeidsgruppen i Keren Klita har laget noen fine magneter til å sette på kjøleskapet. Hvis du ønsker å bruke din gave til Keren Klita som julegave til en venn, kan vi sende deg en slik sammen med et pent julegavebevis. Da må du skrive JULEGAVEBEVIS på innbetalingen, sammen med navn og adresse og bruke konto 3000.21.42828.

Machanaim – identitetsbygger og innvandrings-medhjelper

Challeloffens rolle i sabbatsmåltidet forklares for ivrige små tilhørere.

Søndagsskole med formingsklasse i FSU skaper et godt fellesskap.

Navnet kan oversettes med “mellom to leire”, en god betegnelse på den tilværelse de den gang hadde. I dag arbeider Machanaim blant jøder fra de tidligere sovjetstatene, både i og utenfor Israel. Deres hovedkontor ligger midt i hjertet av
Jerusalem.

Vi har i flere nyhetsbrev skrevet om Machanaim, som en av de organisasjonene vi har hatt lengst samarbeid med, og på mange måter speiler Machanaim mye av vår virksomhet. Machanaim gir for det første mye praktisk hjelp til dem som ønsker å flytte til Israel og fortsetter å gi denne hjelp-en når de først er kommet dit. Å håndtere alt byråkrati en som skal flytte fra et land til et annet kan oppleve er ofte en stor prøvelse og å forstå et nytt byråkrati og nye væremåter kan by på store utfordringer, da er det godt å ha en hjelp-ende hånd på stedet.

En annen av Machanaims mange og forskjelligartede
aktiviteter og som kanskje ikke er så godt kjent, er deres arbeid for å styrke de nye immigrantenes israelske og for mange også deres jødiske identitet. Det gjøres i forskjell-ige fora, men kanskje det viktigste arbeidet her er det som beskrives som et outreach-program. Dette er aktiviteter som særlig finner sted utenfor Jerusalem. Dette er ikke et arbeid for å få immigranter som er jøder i henhold til jødisk lov, til å bli ortodokse eller mer ortodokse jøder eller for å få de som kommer fra en splittet religiøs kulturbakgrunn, til konvertere til jødedommen. Hensikten med dette arbeidet er en helt annen.

Selv når de innledende byråkratiske utfordringene er møtt og løst i Israel er det på ingen måte enkelte å etablere et nytt liv i Israel. Samfunnet byr på mange og tunge utford-ringer. Livet kan tidvis være tøft, både økonomisk og
sikkerhetsmessig. Mange nye innvandrere bor også i terr-orutsatte områder. Da skal det sterk rygg til for å takle et slikt press. Det trenges hjelp på mange områder. Ett er ikke så synlig, men det er minst like viktig, og det er å være med på å bygge og trygge den nyinnvandredes identitet. Hvorfor er de i Israel, hva er egentlig de dypeste båndene i en egen identitet til Israel og det jødiske, utover det de vet fra den gang de eller deres foreldre bodde i de tidligere Sovjet-statene, – nemlig at de var regnet som jøder og svært ofte ble diskriminert som følge av dette?

Her gjør Machanaims undervisere et uvurderlig og tidvis misforstått stykke arbeid. I et såkalt outreach-program gis det undervisning på en rekke steder rundt omkring i
Israel hvor det bor nye immigranter fra disse tidligere
sovjetstatene. De har blant annet spesielle programmer før enkelte av de jødiske helligdagene, og av og til arrang-erer de egne “shabbaton”, samlinger fra fredag kveld til lørdag kveld. Her kan de som kommer, kanskje for første gang, oppleve hvordan en helligdag tradisjonelt sett
feieres, eller hvordan en tradisjonell Shabbat med felles-skap og kultur føles. Nye vennskapsbånd kan knyttes, og opplevelser og erfaringer kan deles med andre i tilsvar-ende situasjon. Slike vennskap blir i tillegg ofte viktige fundamenter for deres nye tilværelse i Israel.

På denne måten blir de nye immigrantene langt bedre rustet til å klare de prøvelser som hverdagen innimellom vil by på. Deres liv blir rikere, og deres evne til å gi tilbake til det israelske samfunnet øker. I så måte er denne del av aktiviteten til Machanaim en særdeles viktig brikke i
arbeidet med å hjelpe jøder med røtter fra de tidligere
sovjetstatene hjem til Israel, til å bli der og med å gi dem et godt og verdig liv der. Dette er midt i kjerneområdet for Hjelp Jødene Hjems virksomhet.

Redd et barns smil

Deler av staben ved klinikken.

Deler av staben ved klinikken.

 

 

Som firebarnsmor, vet jeg akkurat hvor vanskelig det kan være å sørge for barnas tannhelse, blant alle de andre viktige tingene som barna trenger i det daglig kjas og mas. Noen ganger greier ikke tannlegen å komme høyt nok opp på
familiens prioriteringsliste, i all fall ikke så ofte som nødvendig. Så da kan man jo forestille seg hvordan det er for familier med økonomiske problemer å få tid og midler til å vedlikeholde barnas tannhelse.

Når man kommer inn på klinikken som ligger på en stille gate i et boligstrøk i Jerusalem, tror man nesten at man er kommet inn på en velutstyrt og hypermoderne tannlegeklinikk – og det er akkurat det man er!

Mens jeg var der på besøk, fikk jeg hilse på flere tannleger, som hadde reist fra sin framgangsrike tannlegepraksis for noen uker for å gi av sin tid til hjelp for vanskeligstilte barn i Jerusalem. På denne måten gjør de virkelig en forskjell ved å gi barna den aller beste tannlegebehandling , helt gratis. Det var imponerende at DVI har mer enn ét års venteliste – nei, ikke for pasientene, som man skulle forvente – men for tannlegene som ønsket et opphold for å holde tennene til unge, vanskeligstilte israelere sunne og friske.

DVI gjør virkelig en imponerende innsats for å vise at de virkelig mener sitt slagord: Redd et barns smil og for andre hennes liv, på mer enn en måte!

Kjære giver!

Prisen Israel har vært villig til å betale er frigivelse av 1027 palestinske fanger, hvorav flere har vært direkte involvert i grufulle terroraksjoner som har kostet mange sivile israelere livet. En slik frigivelse smerter for alle dem som på slik bestialsk måte ble frarøvet sine egne kjære.

I motsetning til palestinske terrororganisasjoner som med glede sender sine egne i døden, hegner Israel over livet, og gjør alt som står i deres makt for aldri å etterlate verken levende eller døde bak fiendens grenser. Dette vet terroristene å utnytte, og er klart uttrykt av lederen for Hezbollah i Libanon, Hassan Nasrallah, som sa “..de (Israel) elsker livet og vi elsker døden”. Et grotesk eksempel her er Umm Nidal som stilte opp til valg for den palestinske lovgivende forsamlingen. Hun har ti sønner og forberedt alle for det hun kaller “martyrdøden” som selvmordsangrep mot sivile israelere.

På denne måten oppstår det en tilsynelatende sterk ulikevekt i midler, noe de i svært mange situasjoner også vet å utnytte i deres mediapropaganda. De sender med glede deres barn ut som levende skjold, terroristene gjemmer seg på eller tett ved skoler og sykehus og sender sine dødbringende raketter og granater derfra vel vitende om at når Israel må forsvare seg, vil sivile liv lett kunne gå tapt. Det er det de ønsker, for da kan de i neste omgang, hvis noen blir drept, fremstille Israel som dem som bomber sivile. Vestlig media kjøper dette rått.

På tross av dette, er dagen i dag en gledens dag. Det er det fordi Israel har reddet et liv og ved dette fulgt et svært gammelt jødisk prinsipp om at den som redder ett liv er som om han har reddet en hel verden. Dette gir også alle israelere en uvurderlig trygghet som gjør at de tør kjempe mot det onde, for de vet at Israel vil gjøre alt som står i deres makt for å trygge deres liv og redde dem hvis noe fryktelig skulle skje.

En annen side av denne kidnappingen som det har vært fokusert lite på i norske medier, er det totale sviket av Røde Kors. I mer enn fem år har Gilad Shalit vært holdt fanget på ukjent sted på Gazastripen. Han ble nektet alle elementære rettigheter etter Genève-konvensjonen, og Røde Kors som er sterkt til stede på Gaza-stripen, har ikke en eneste gang avlagt ham et besøk! Dypere enn det kan ikke Røde Kors synke!

Gilad Shalit er barn av franske innvandrere til Israel og illustrerer også hvor dypt ønsket om å vende tilbake til Israel, til fedrenes hjemland, ligger hos mange jøder verden over. På tross av
farer for krig, farer for terror, vender de hjem. Det er i seg selv et mirakel. Dere våre trofaste givere er med på å muliggjøre for mange, særlig fra Etiopia og fra de tidligere sovjet-republikkene, å kunne vende tilbake. Dere er med på å gi dem trygghet i Israel. Ved deres hjelp har vi kunnet være med på å sikre barnehager og boområder mot terroristenes raketter og dødbringende granater, og dere viser dem at de ikke er forlatt i en verden som svært ofte ikke viser Israel den solidaritet den burde ha gjort.

Dere muliggjør fortsatt jødisk innvandring til Israel og på denne måten seirer Israel over terroristene! Israel og det jødiske folk vil alltid være dere takknemlig!

Øyvind Bernatek
styrets leder

Keren Klita-konsert for 13. gang

– Dere har betydd så mye for oss gjennom over 20 år nå, takket Alice Jonah og KK-formann Joan Krauss før den ene operasangeren etter den andre dukket opp på scenen. Et kor fra bydelen Ramot sang også vakkert, og tradisjonen tro kom kveldens ballerina, 85-årige Sima atter igjen feiende ut på scenen. Yngre enn i fjor, og til stor applaus fra publikum.

Fra Georgia til Det lovede landet

Programmet på Ulpan Etzion gir en svært god start på et nytt liv i Israel, sier en storfornøyd, fersk immigrant fra Georgia, Temur Krikheli - snart 23 år.

 

Han elsker Georgia og folket der. Har aldri opplevd antisemittisme. Gikk på jødisk ungdomsskole i fire år, tok videregående som klassens yngste, og yngst var han da han senere gikk ut fra universitetet i Tbilisi med Bachelorgrad i businessadministrasjon med spesialfelt innen finans. Sjefen nærmest gråt, lokket med høyere lønn og ba ham fortsette i jobben som finansekspert i handel med utlandet i et statlig ministerium.

Drømmen
Men etter halvannet års arbeidserfaring takket han nei. For Temur begynte drømmen om Israel for alvor i 2007 etter et 10 dagers Taglit/Birthright (fødselsrett) opphold.

– Jeg var i Israel som deltager på en matematikk-konkurranse i 2004. Et fint opphold rundt om i landet hvor vi var ca 40 deltagere. Deretter var jeg i et bryllup i 2005. Det var første gang jeg så mine to onkler og deres familier siden de emigrerte til Israel i 1995. Under oppholdet i 2007 var jeg helt betatt av landet, folket og historien. Det var en stor opplevelse som førte til at jeg ville emigrere snarest mulig – og lenge før alle de som emigrerte under krigen som herjet i 2008, forteller den unge entusiasten.

Foreldrene syntes han var for ung. – Jeg forstår dem jo, og savner dem veldig, fortsetter Temur. Han legger til at storesøsteren (24) kom ham i forkjøpet og emigrerte for syv måneder siden. Hun er farmasøyt og studerer hebraisk fagterminologi i Lod. Hans egen drøm gikk i oppfyllelse nå i juli. I Tbilisi sitter mor og far igjen med to døtre på 22 og 17.

-Tror du de kommer etter?

-Det er veldig vanskelig for folk i 40-50-årene å flytte til et nytt land med nytt språk og forsøke å livnære seg innen det de er utdannet til eller starte på nytt hvis de ikke av en eller annen grunn må flytte, sier Temur. Hans småsøstre får undervisning i hebraisk og kan lese og skrive, men snakker ikke så bra. Selv om foreldrene solgte huset ville de aldri klare å betale for en ny bolig i Israel.

Minstelønnen i landet er rundt 900 norske kroner i måneden, mens Temur selv hadde en meget god lønn som finansekspert på hele 3500 kroner. Faren har tre forretninger, mens moren er hjemmeværende.

Takker
Temur var ytterst takknemlig da han fikk flybilletten sin betalt via Jewish Agency og Hjelp jødene Hjem.

– Jeg fikk til og med skyss til og fra flyplassen og penger til å betale det det koster å bo, spise og studere hebraisk her på immigrasjonstsenteret Beit Canada i Jerusalem i et halvt år, forteller han. I januar går han inn i militæret for ytterligere et halvt år og satser på mere språkundervisning der. Deretter er han fast bestemt på videre studier.

– Det er fantastisk å tenke på at folk i Norge investerer i min og vår fremtid her i Israel. Vi er her for å studere og holde på friheten, verdiene, menneskerettighetene og for å bidra til fortsatt å investere i menneskene slik at Israel kan gi verden enda mer tilbake, sier den utrolig reflekterte unge immigranten som stortrives i sitt nye hjemland.

Temurs hverdag: 
Fra kl.
07.00-07.15 – morgenbønn i Ulpan
Etzions synagoge
Frokost

08.30 – 13.45 – hebraiskundervisning
Lunsj
Frivillige aktiviteter som sport, bordtennis, fotball, salsadanseklasse, israelske filmer, besøke festivaler, utstillinger mm.

18.30 Kveldsmat
Rabbinere kommer ofte på besøk om kvelden for å foredra om jødiske tradisjoner og helligdager.

Hilsen til giverne

Sukkot feires blant annet ved at man bygger en sukka, løvhytte i hagen eller på en veranda som ikke har tak. I denne løvhytten skal man i hvert fall innta sine måltider. I varme strøk som Israel, sover også en del i dem. Løvhytten hvis tak ikke skal være tett og som man skal kunne skimte stjernene gjennom, skal minne oss om vandringen i ørkenen; om overgangen fra slaveri til frihet. Sukkot er en vakker og tankevekkende høytid, hvor også Kohelet, Predikeren, leses. Festen feieres i åtte dager, hvorav siste dag, evt. den etterfølgende dag utenfor Israel, er Simchat Torah; gledesfesten, festen over å ha fått Torah; loven, de fem mosebøker.

På mange måter er det arbeidet vi ved hjelp av de sjenerøse gavene dere gir, som å bygge en stor sukka for mange nye immigranter. Dere bringer jøder hjem til Israel fra flere verdenshjørner og dere hjelper dem til rette i fedrenes land. Hjelpen dere gir er det som trengs for overgangen fra slaveri til frihet, fra undertrykkelse og nød til frihet og trygghet. Dette er den fineste sukka disse nye immigranter noen gang vil få. Det er de som bygger den, men vi hjelper til, de gjør det fysiske arbeidet, men vi hjelper til med å skaffe materialene.

I en verden hvor Israel i stadig større grad isoleres, noe som også merkes innad i landet, kjennes det derfor ekstra godt hver gang noen utenfra gir så sjenerøst som det dere gjør, og særlig når det kommer fra Norge som den i senere tid har valgt en meget kritisk linje overfor Israel og er blitt et land hvor antisemittismen dessverre øker i omfang.

Når de nye immigrantene i Israel som dere enten har vært med på å hjelpe til landet eller i landet, i disse dager setter seg ned i sine små fysiske løvhytter og takker vår Skaper for at de får gjøre det, så vet jeg at de i den velsignelsen de sier, også vil takke vår Skaper for at det finnes mennesker som dere her hjemme i Norge, som har gjort dette mulig for dem. Dere vil for alltid forbli i disses hjerter.

På vegne av alle oss som er aktive i Hjelp Jødene Hjem benytter jeg anledningen til, litt på etterskudd, å ønske dere Shana Tova u Metokkah, et godt og søtt nytt år! Måtte det nye året bli til velsignelse for dere, for vårt land og for Israel og det jødiske folk!

Øyvind Bernatek
styrets leder

Livnot – gjør boliger levelige for immigranter

Frivillige maler soverommet

En del av programmet er å gjøre samfunnstjeneste. I praksis betyr det at de arbeider som ufaglærte “hjelpegutter” (av begge kjønn) for Livnots fast ansatte håndverkere som pusser opp og reparerer boliger for vanskeligstilte.

Livnot har inngått avtale med noen kommuner. Sosial-kontorene tar kontakt med Livnot og oppgir i hvert enkelt tilfelle hvem som trenger hjelp. Livnots håndverkere rykker så inn med sine “hjelpegutter”, og setter boligen i brukbar
stand igjen. Dette gir gevinst til alle parter. Kommunen hjelper sine mest vanskelig-stilte innbyggere. Beboeren får et løft i sin situasjon, noen ganger er boligen faktisk ubeboelig eller helt nedslitt. De unge får en opplevelse av å være til nytte, de lærer praktisk arbeid og knyttes til landet.

HJH har valgt å støtte arbeidet i kommunene Tzfat og Hazor i nord.

Lederen for Livnot, Gabi Nahmani, ga under vårt besøk et eksempel på hvordan vanskeligstilte immigranter kan få hjelpen de trenger. Han fortalte om en gammel, enslig, sengeliggende dame, som hadde fått en vannlekasje gjennom taket i rommet der hun lå. Damen var kommet til fedrenes land, alene, som pensjonist noen år tidligere. Da han kom på befaring, så han at hjemmesykepleieren hadde hengt opp et par dusjforheng fra taket for å beskytte pasienten, som da lå døgnet rundt i et slags plasttelt. Damen var knyttet til flere elektriske apperater og p.g.a. av plasseringen av stikkontakter i rommet, måtte sengen stå på ét bestemt sted – midt under dryppet.

Det er neppe nødvendig å beskrive hennes takknemlighet, da taket ble tettet, tak og vegger pusset og malet, stikkontakter ble montert flere steder. En ganske trist hverdag ble sterkt forbedret – og Livnots direktør hadde fått en venn for livet.

Dette er et praktisk eksempel på hva dine penger brukes til. Hos Livnot går de til maling, bensin o.l. Det setter frivillige i stand til å gjøre en innsats for medmennesker i en vanskelig situasjon. Slik blir pengene ekstra drøye. Er det ikke fantastisk?

Med PNIMA på sommerutflukt

Mens vi gikk rundt i museet, ble jeg svært imponert på mange måter over denne gruppen kvinner. Først og fremst var det svært tydelig at de hadde brukt mye tid på å gjøre seg i stand, slik at de var sikre på at de tok seg best mulig ut – hvilket de virkelig gjorde. Shalva fortalte meg at et par av dem til og med hadde gått på skjønnhetssalong for å pynte seg til denne viktige dagen. En annen ting som virkelig var imponerende, var at de lyttet til vår guide med udelt oppmerksomhet og suget til seg all den informasjonen som ble gitt. Det gjaldt også for barna i gruppen, de var veldig aktive i “spørsmål og svar runden”, som var en del av omvisningen.

Kanskje kom jeg til denne sommerutflukten med forutinntatte oppfatninger om at barna kanskje kunne forstyrre, eller at de ikke visste hvordan man oppfører seg på et museum, dette er jo ikke et sted de vanligvis kommer. Jeg kunne imidlertid ikke tatt mer feil. Barna var spesielt entusiastiske over sine arbeidsbøker, som de fornøyde fylte ut i løpet av besøket. Disse hefter dreide seg om de gjenstander som de så rundt seg og som de opplevde med naturlig nysgjerrighet og entusiasme.

Før jeg møtte kvinnene lurte jeg på hvordan de ville oppleve og reagere på museumsbesøket, dette er jo tross alt ikke et sted som de besøker regelmessig på noen måte. Men for meg så de ut som en hvilken som helst annen gruppe israelske kvinner som gikk rundt i det nyoppussede museet.

Shalva Weil er svært engasjert i sitt arbeid for denne gruppen kvinner og hun gjør en enestående innsats for å hjelpe dem med integreringen inn i israelsk kultur og vanlig livsstil. På denne glade dagen var det lett å se at kvinnene var med på en utflukt, som for dem var noe helt utenom det vanlige, men som vi andre nærmest tar som en selvfølge. For meg så det ut som kvinnene nøt alle sider ved denne dagen og det var lett å forstå og føle at de verdsetter Shalvas kjærlighet og engasjement for dem.

Avigail Strenger er assistent for Michael Melchior, HJHs stedlige rådgiver.

Fakta om PNIMA

Ledes av Prof. Shalva Weil.

Pedagogisk forskningsprosjekt under Hebrew University, Jerusalem rettet mot deler av den kaukasiske minoritet i Israel.

Gruppen kommer fra Kaukasus i tidligere Sovjetunionen, der de bodde i avsidesliggende fjellandsbyer med dårlig skolevesen. De fleste levde av jordbruk. Det har vært tre større innvandringsbølger siden 1970-årene.

Barna fra denne folkegruppen har de klart svakeste skoleresultater, de har den høyeste frafallsprosenten fra undervisningen og få tar høyere utdanning.

Prosjektets målsetting: å bevisstgjøre kvinner med kaukasisk bakgrunn om nødvendigheten og nytten av at barn går på skolen, gjør lekser, møter forberedt. Utdanning er veien ut av fattigdom og uønsket adferd. Man arbeider for å bedre barnas motivasjon og resultater, gjennom også å styrke mødrene.

Det holdes månedlige møter i fire byer med større kaukasiske grupper. Her får de foredrag og seminarer som tar sikte på å bedre mødrenes kunnskaper om barneoppdragelse og forståelse for storsamfunnet.

Hver sommer belønnes barn og voksne med en felles bussutflukt til steder av nasjonal interesse.

HJH har støtte prosjektet siden 2007.

Kjære giver!

 

Heldigvis var man klar over at noe kunne skje, og det var alarmberedskap. Han knivstakk seks, men langt fler kunne ha blitt skadet eller drept hvis man ikke visste at en illgjerningsmann var på vei. Hadde den norske regjering fått det som den ville, hadde sikkerhetsbarrieren mellom Israel og disse områdene vært fjernet. Den er i følge utenriksminister Støre et viktig hinder for fred. Virkeligheten er nok heller omvendt. Hadde den ikke vært der ville terrorangrep mot Israel fra disse områdene heller vært den daglige regel enn unntakene, og dette angrepet som skjedde natt til i dag, kunne ha fått et meget stort omfang fordi det trolig ikke ville ha blitt forhåndsvarslet.

Den siste uken har vist hvor utsatt Israel er, men også hvilken indre styrke landet besitter. Blind terror rammet ferierende i nærheten av Eilat ved at busser og privatbiler ble beskutt med automatvåpen og granatkastere. I en av bilene ble to middaldrende søstre og deres ektemenn drept. I alt ble åtte mennesker myrdet i disse aksjonene. Hvor var den norske kondolansen? Hvis den ble sendt, slik Israel kondolerte Norge i juli, er dette ikke kommet frem i media.

Som rett er, gikk Israel til målrettede angrep mot dem som sto bak drapene, med det resultat at det kort tid etter begynte å regne raketter og granater inn over områder i Israel med til dels stor sivilbefolkning. Som alltid når det gjelder terroren fra Gaza, er den alene rettet mot sivile i Israel, men ingen norsk fordømmelse så langt jeg har kunnet registrere.

Hadde våre hjemlige aksjonister med støttespillere i den norske kirke og i regjeringspartiene fått gjennomslag med sin støtte til skip til Gaza, ville det ha blitt åpnet for fri flyt av våpen dit, og vi kan bare tenke på hva som kunne ha skjedd de seneste dager.

Heldigvis er Israel sterkt og samlet når det gjelder kampen mot terrorisme, og ikke minst takket være det helt nye forsvarssystemet “iron dome” ble de aller fleste store dødbringende raketter skutt ned. Det betyr ikke at terroren fra Hams-kontrollerte Gazastripen ikke er uten virkning. Mennesker ble drept, en skole ble truffet, og heldigvis var det ferie, men ikke minst utsetter terroren befolkningen for et traumatiserende stress.

Jeg besøkte selv Kibbutz Nahal Oz tett mot Gaza-stripen i mars, og var bl.a. i en barnehave der. Det var en sterk opplevelse å se hvorledes barna hadde lært en spesiell sang de sang hver gang alarmen for mulig rakett- eller granatangrep gikk, og den gikk flere ganger i uken. I sangen sang og viste de hva de måtte gjøre for å beskytte seg og den ble avsluttet med en “mental øvelse” for å ta bort noe av stresset igjen. Slikt skulle ikke barn være nødt til å lære, men det er dessverre virkeligheten for dem som bor tett på Gaza-stripen hvor Hamas med norsk anerkjennelse regjerer.

Godt er det å vite at vi ved hjelp av deres sjenerøse gaver gjennom mange år både har vært i stand til å sikre tak på barnehaver mot rakettnedslag og å ruste opp bomberom og sikkerhets-skur i dette området. Videre har vi vært i stand til å støtte SELAH som alltid er der og gir krisehjelp til familier som blir rammet av denne terroren. Ikke er dere bare med på å redde liv, men dere hjelper også til med å hele dype sår hos de mange som er blitt direkte berørt av denne terroren.

Jeg håper dere vil fortsette med å støtte vårt arbeid i Israel like sjenerøst i fremtiden også. Det aller viktigste handlingsbudet i jødedom når det gjelder mellommenneskelige relasjoner er “pikuach nefesh” – å redde en sjel. Det er akkurat det dere gjør, og ikke bare én, men mange!

Øyvind Bernatek
styrets leder