Innlegg

HJH nyhetsbrev mai 2015

Nyhetsbrev mai 2015

Elhanan (15) har Downs syndrom og er autist. Han har ikke språk. Tre dager i uken må han tappe og rense ut slaggstoffer fra mageregionen. Inspirerende og hyggelig jubileumsmarkering på Jødisk Museum i Oslo. Hjelp Jødene Hjem feiret 25 års arbeid for immigrantene!

Elhana (15) er alltid blid og glad, smiler faren Oded Almoh (57). Foto: Mona Beck

Elhanans kamp

Elhanan (15) har Downs syndrom og er autist. Han har ikke språk. Tre dager i uken må han tappe og rense ut slaggstoffer fra mageregionen.

Elhanan (15) er alltid blid og glad, smiler faren Oded Almog (57). Foto: Mona Ø. Beck

Elhanan (15) er alltid blid og glad, smiler faren Oded Almog (57). Foto: Mona Ø. Beck

Tre ganger i uken tar pappa Oded Almog(57) turen fra Modiinområdet inn til Sha’are Zedek-hospitalet for flere timers dialyse for yngstesønnen.

Hjemme har han kone, ytterligere tre sønner og en datter. Eldstedatteren er flyttet ut, gift og mor til tre.

  • Det begynte for seks år siden, forteller han. Elhanan fikk en infeksjon i nyrene. Ultralyd viste at de var altfor små. Det så ut som om de hadde sluttet å vokse på et visst stadium. De virket bare rundt 30 prosent. Etterhvert klarte de ikke jobben de skulle gjøre og de har vel under 10 prosents kapasitet i dag. Det ser vi også gjennom en helg: Fra torsdagens besøk her til vi kommer tilbake på søndag kan flere liter væske ha samlet seg i mageregionen hans og vekten har økt med et par-tre kilo. Det triste er at legene tror ikke han vil klare en transplantasjon med stor fare for utstøtning av et nytt organ og med fare for nye komplikasjoner og infeksjoner. Så vi ser ingen ende på dette. Vi kommer hit for at han skal overleve.

På grunn av situasjonen de har havnet i måtte Oded slutte i jobben for tre år siden. Kona ble akutt syk for en tid tilbake, med vann rundt hjerte og lunger. På grunn av medisineringen har hun fått diabetes, så hun er veldig svak og trenger mye hjelp, føyer han til.

Amalia Oren leder arbeidet ved sosialavdelingen ved Shaare Zedek. Hun er forøvrig en god Norgesvenn som er meget glad i brunost! Foto: Mona Ø. Beck

Amalia Oren leder arbeidet ved sosialavdelingen ved Shaare Zedek. Hun er forøvrig en god Norgesvenn som er meget glad i brunost! Foto: Mona Ø. Beck

På sykehuset er det en god atmosfære, med vennlig personale, kosher mat og synagoge. Ofte sitter frivillige ved Elhanans seng så far kan få litt fri.

Han er veldig takknemlig for den økonomiske støtten han av og til mottar fra Amalia Orens sosialavdeling, spesielt foran høytidene. At medmennesker i Norge gjennom HJH bidrar til å spe på familiens økonomi visste han ikke, men er dypt takknemlig. –Livet er som å gå over en bro, fortsetter Oded og prøver å smile i sjegget. –Og hjelpe de som trenger det på veien over gir en stor glede i livet.

Shaare Zedeks sosiale hjelpere

Jacob Taub fra London oppdaterer Amalia Oren om familiens og sønnens situasjon. Da Levi Izak (7) ble akutt nyresyk for tre år siden trengte de sårt sosialsenterets hjelp. Lillebror Moshe Amram (5) til høyre.

Levi Izak (7) setter stor pris på fargebok og tegnestifter som overrekkes av Amalia Oren, mens Moshe Amram (5) synes det er hyggelig med en bamse. Pappa Jacob Taub er bare takknemlig for av 7-åringen har helt fine prøver etter hver kontroll.

Det er ikke enkelt å bli syk i et nytt land. Amalia Oren har jobbet på sykehuset rundt 30 år. Hun er masterutdannet, leder for avdelingen for sosiale tjenester og har 16 ansatte i sin stab. 15 kvinner og en mann. De jobber lange dager og netter. Her skal det alltid være noen å kontakte 24 timer i døgnet.

På vei til kontoret hennes, utenfor dialyseavdelingen i 6. etasje, sitter en far og hans to små guttunger og venter på legen. Amelia stopper, smiler og hilser gjenkjennende. Jacob Taub er immigrant fra London. For tre år siden ble eldstegutten Levi Itzak (7) akutt syk. Nyresvikt. Han måtte få intensiv dialyse. Mor og far satt hele tiden ved hans side. Heldigvis hadde Jacob en svigerinne som tok seg av lillebror Moshe Amram (5). Pappa Jacob er i dag et eneste stort smil og kan ikke få takket nok for den hjelpen han og familien fikk fra sykehuset, og ikke minst fra sosialsenteret både under oppholdet og i ettertid for oppfølgingen av Levi Itzak. – Men det var også så viktig for hele familien at dere satte dere ned og snakket med oss om alt vi lurte på,
sier han til Amalia. I dag kommer han fra Beit Shemesh til kontroll med sønnen hver 3.dje måned og alt ser ut til å være i skjønneste orden stråler, pappa Jacob. Hjemme har han kone og nå to barn til, Duvid og Rochel som heldigvis også er friske og aske.

Fattige immigranter
– Mange nye immigranter som kommer hit er veldig fattige. Flere kommer fra Argentina og Brasil. De lever kun av penger fra immigrantmyndighetene (Misrad Klita). De har ennå ikke rukket å bygge seg et nettverk av venner eller menigheter hvor de kan finne støtte. Mange er enslige også, sier Amalia. Så blir de syke.

– Hva kan dere bidra med?

– Å være syk er ofte ikke det største problemet. Her blir alle tatt godt hånd om. Men det er all usikkerhet rundt sykdommen. Språket, redselen for å dø, angsten for ikke å klare seg når de kommer ut igjen, hvordan finne en jobb, et fast sted å bo, hva med medisiner, hvordan komme seg til en fastlege eller et legesenter? Det er her vi kommer inn, fastslår Amalia. Og tilføyer, – når en i familien blir syk påvirker det hele familien. Her ligger mange av våre oppgaver. Vi snakker ikke bare med pasienten, men også med de pårørende slik at de føler en trygghet ved å ha noen å henvende seg til.

38 språk
-Og kommunikasjonen går greit? – Ja, her på avdelingen snakker vi foruten hebraisk, russisk, arabisk, fransk, engelsk, jiddish, amharisk, men er litt i beit for spansk. En av oss snakker det, men hun kan jo ikke være tilgjengelig hele døgnet. Ellers har sykehuset et utvalg av ansatte som snakker tilsammen 38 språk og som er villige til å stille opp. Hvis et språk ikke finnes, ber sykehuset om språkhjelp fra lokale konsulater.

-Det gir trygghet å snakke sitt eget språk, fortsetter Amalia Oren. Hun forklarer hvordan de hjelper pasienten med alt som har med sykdommen å gjøre. De snakker ut om diagnosen, hvordan man kan takle den, kosthold og dietter, og kommer med ideer om hvordan man kan leve godt med familien. Avdelingen gir dem uttallige “redskaper” slik at de skal klare seg best mulig på egenhånd. – Du vet, det er rene antropologiske studier å arbeide her, smiler hun og henviser til de store kulturforskjellene blant pasientene.

Oppfølging
-Vi har en liste over høyrisikopasienter som vi følger opp. Vi reiser gjerne ut og forbereder deres lokalmiljø for å sette dem i stand til å hjelpe de aktuelle pasientene. Vi er også kjent med hva som finnes av service i bydelene og har kontakt med dem alle for pasientenes ulike oppfølgingsbehov. Ikke sjelden er det frivilllige kontakter som tar over en god del oppfølging. Det være seg kjøring til lege, til apotek , ja, alle viktige ærender som pasienten ikke klarer på egenhånd. Ganske mange har nyresykdommer og må komme til sykehuset tre ganger i uken for dialyse. En del
må ta denne behandlingen hver time om dagen og må lære seg til å gjøre det hjemme.

Fra bussbilletter til matpakker
-Hva bruker dere rene penger på?
Amalia forklarer at de er ansatt av sykehuset og at de ikke har et eget budsjett, men får tildelt midler via sykehusadministrasjonen. Likevel er nå en del penger – som de
fra HJH – øremerket for denne sosiale servicen ved sykehuset.
– Vi bidrar med alt fra bussbilletter til å hjelpe med regninger slik at de fattigste skal bli innmeldt i trygdesystemet. Vi sender mat til en del husstander til forskjellige
høytider, som pesach (jødisk påske) og Rosh Hashana (nyttår). Vi hjelper også til med medisinregninger. Spesielt når barn har behov for f.eks. allergi- eller astmamedisiner.

Også lokal giverglede
En god del kommer med bamser, leker, skrive- og tegnesaker, barnevogner, bilseter, babyklær etc som avdelingen fordeler etter beste evne. Amalia viser frem fire store esker, fulle av bamser. De er fra et hotell som har byttet navn.

Logoen stemmer ikke lenger og ledelsen har gitt dem til oss. – Veldig hyggelig, smiler hun. Hun tar oss med rundt på avdelingen. På dialyseavdelingen sitter små og store i spesialstoler rundt om i det lyse, vennlige rommet. Tilkoplet slanger hvor blodet sirkulerer og renses. Tre fire sykepleiere og sosialarbeidere følger godt med og prater hyggelig.

Barn og dyr
Vi passerer et bur med samboende kaniner og marsvin, noen fuglebur og en sovende chinchilla. – Barna har stor glede av å ha kontakt med virkelige dyr, understreker Amalia. Vi kommenterer det flotte akvariet i hallen – også en gave – og dermed husker hun en episode med en liten gutt som gråt og gråt. Han hadde nyresvikt og skulle til dialyse. Hun satte et lite akvarium foran ham slik at han kunne se på de fine fiskene.

-Det er nok min største tabbe og det verste jeg kunne ha gjort! Guttungen ropte vann, vann! Han var uttørket og tørst på grunn av at nyrene hans ikke kunne takle væsken.
Derfor så han ikke fiskene, bare vannet… Amalia Oren og hennes stab gjør en utrolig innsats på sitt område overfor pasientene ved Shaare Zedek-sykehuset. De følger pasientene helt hjem.

Fakta:
Antall som får bistand: 25-30% av alle sykehusets pasienter
100% i avdelinger som onkologi, geriatri, indremedisin og pediatri.
Antall fra Russland/Etiopia: 30 : 1 (som i befolkningen generelt)
Øvrige: Nye immigranter trenger mest hjelp – ikke etablert, ikke støtteapparat
Antall barn: ca 20-25%
Eldre: ca 40% (spesielt russiske foreldre hvor barna har reist til USA, Tyskland eller blitt igjen i Russland.)
Antall språk: 38 – men skaffer flere via konsulater
Frivillige: Samarbeider med flere private organisasjoner
Spesiell avdeling: Omfanget av sosiale tjenester på Shaare Zedek er spesielt stort bl.a. p.g.a. det religiøse aspektet, ellers finnes lignende tjenester også på andre sykehus i Israel.

 

Nytt HJH-støttet barnesykehus underveis

Her kommer det et tilbygg på to etasjer i det nye barnehospitalet, viser informasjonsdirektør Uri Schwarz ved Sha'are Zedek-hospitalet i Jerusalem.

Et barn på vei med sin far inn til den 30 år gamle barneavdelingen ved sykehuset.

Slik skal det nye barnesykehuset på Sha'are Zedek se ut når det forhåpentlig står ferdig til sommeren 2012.

Informasjonsdirektør ved sykehuset, Uri Schwarz, forteller om et komplisert prosjekt. Han setter veldig stor pris støtte fra HJH.

– Det ble besluttet å bygge nytt barnehospital for lenge siden. Under krigen i Libanon ble det ekstra synlig hvor sårbare man var når rakkettene rammet mange sykehus i nord og barna måtte flyttes hit og til andre sykehus. Men krigen viste oss også noe annet som var særdeles viktig å ta med i prosjektet: Det nye hospitalet må forsterkes både i fasaden og mot jordskjelv. Den eksisterende bygningen er planlagt med to etasjer. Den står på pilarer som går fire etasjer ned i grunnen. Her ligger i dag arkiver og datasentraler som vi nå må finne nye lokaler til, forteller Schwarz. Han legger til at bygningen er fra slutten av 70-tallet. Ganske gammeldags i forhold til tidens krav om lys, farger, nytt utstyr og vennlige rom.

– Barnemedisin i dag er helt annerledes enn dengang. Færre overnattinger og flere dagpasienter, opplyser han.

30 års fornying
Femti prosent av Jerusalems barn er født på Sha’are Zedek.

– Resultat er at flere og flere kommer hit når de blir syke, fortsetter han.

-Når vil barnesykehuset stå klar?

-Hvis alt går etter planen håper vi å komme i gang med selve byggingen i mai-juni. Ca to år senere vil det stå klart.

– Hvem betaler?

– Det er 100 prosent basert på donasjoner, også fra HJH.

– Hva vil endringene bety for de små pasientene?

– Det vil bli som å gå fra Lada til Volvo!, smiler informasjonsdirektøren som gleder seg stort til det nye “barnaparadiset”, som han kaller det. Det blir en forskjell på 30 år, med avdelinger som helst skal dekke alle behov. Det skal også romme egen undervisningsavdeling, slik at barna ikke skal bli hengende etter på skolen, avslutter en forventningfull Schwarz.

Fakta om sykehuset:
Ansatte: 2000
Språk: 38
Kapasitet: 540 senger
Størrelse: Størst i Jerusalem, med svært mange dagpasienter
Ant. øyeblikkelig-hjelp-pasienter i året: 90 000
(Hadassa 70 000)

Endelig er Avigael hjemme

Avigael Aymard (41) emigrerte til Israel fra Frankrike for halvannet år siden med mann og tre barn. - Det er her vi hører hjemme, sier den spesialutdannede sykehusfarmasøyten.

Vi møter henne i kjellerlokalene til apoteket på Sha’are Zedek-hospitalet i Jerusalem. Hun er fransktalende, og som vi alle vet, tar det noen år å lære seg hebraisk. Vi trenger litt tolkehjelp. Den får vi av en velvillig kollega Abraham Levy, som også er franskmann, men som kom til Israel for seks år siden.

Avigael er spesialist i sykehusfarmasi gjennom 23 år med eksamener på høyt nivå. Jobben hennes består i dag av å blande medisiner. Som vanlig farmasøyt kan hun godt jobbe uten perfekt språk. Men for å få den posisjonen hun hadde i Paris, må hun gjennom diverse kurs og
eksamener på hebraisk. Helsedepartementet stiller skyhøye krav til immigrantene som skal fortsette innenfor sine kompetanseområder.
Men de klarer hun sikkert å passere etterhvert.

Siste emigrant
– Hva var det som førte til at dere tok avgjørelsen om å emigrere?

– For det første hadde min mor, brødre og en søster gjort “alyia” – emigrert til Israel allerede for fem år siden. Vi ventet lenge, fordi jobben ikke ville gi slipp på meg. Jeg jobbet på sykehus også i Paris. De hadde problemer med å rekruttere personale med min kompetanse. Men samtidig, sier hun og titter ned, – så var det veldig vanskelig å leve et jødisk, religiøst liv der.

Antisemittisme
Hun ville ikke arbeide på shabat, men det fant hun ingen forståelse for. Hennes rabbiner måtte trumfe det igjennom med ledelsen. Hele tiden ble hun kalt ekstremist av kollegene. På gaten ble hun spyttet på, fordi hun ikke kunne skjule sin religiøse identitet.

– Hva med barna?

– De gikk på jødisk skole, så de hadde det greit. Men over kipaen (den lille kalotten) måtte guttene våre alltid bruke en caps utenfor skoleområdet.

Alle hjemme nå
Avigael og mannen har tre barn, Josef (12), Meir Shimon (5) og Talia (6). Mannen er også farmasøyt og har fått jobb i Rehovot. Familien bor i utkanten av Jerusalem og stortrives.

– Det er ikke snakk om at barna vil dra tilbake. De to største har lært seg flytende hebraisk siden vi kom for halvannet år siden. Minstemann har litt større problemer, men det kommer vel snart. Selv fikk jeg 100 timer språkundervisning før vi kom, og har gått et år til på ulpan her. Nå fortsetter jeg tre timer i uken, forteller hun fornøyd.

Avigael håper at alle jøder må komme hit til Israel – den eneste jødiske staten – hvor de hører hjemme og hvor de kan leve et jødisk liv. Hun synes det er rørende å høre at norske kristne virkelig støtter
sykehusets mange prosjekter og at de også hjelper jødene til å komme hjem til Israel.

Tøyhandleren fra Syria fikk kjøkkentjeneste i Jerusalem

Niflaot Levi (59) vet at han indirekte kan takke Hjelp Jødene Hjem for jobben han har fordi organisasjonen støtter Share Zedek-sykehusets helsetjeneste. Vel tilberedt mat en viktig ingrediens, smiler han mens han viser oss rundt i det gigantiske kjøkkenet.

Niflaot (59) må opp klokken halv fem om morgenen, hver dag, seks dager i uken. Etter morgenbønnen en rask slurk kaffe før han småløper til bussen fra sin bolig i Jerusalem-drabantbyen Gilo. Skifter til nok en buss før han ankommer kjøkkenet på Share Zedek-sykehuset på den andre siden av hovedstaden, til ny arbeidsstart klokken seks.

Etter ti timers økt som kjøkkenassistent kan han endelig dra hjem til kona Zaida og deres seks hjemmeværende barn i den tre og et halvt roms store leiligheten han eier. Ikke mye tid eller overskudd til TV-titting eller andre fritidssysler før han stuper i seng i ni-tiden. For disse lange arbeidsdagene får Niflaot netto utbetalt 4000 shekel (ca. 7000 kroner) måneden. Takket være barnebidrag og annen offentlig støtte får han det til å gå sånn noenlunde rundt økonomisk, blant annet til å nedbetale lånet på leiligheten.
Hva var det som fikk den lille tøyhandleren fra Halab til å bryte opp fra en by og et land hvor hans forfedre har levd i mange generasjoner?

Ingen igjen
– Det var ingen igjen der, vi var blant de siste jødene i Halab som dro derfra, i 1992. For 50 000 syriske lira, med pengestøtte fra amerikanske organisasjoner, tillot president Hafiz al-Assad oss å forlate Syria – med den klare betingelse at vi ikke skulle til Israel. Så vi kom til New York med våre ni barn, den tiende er født i Israel. Men i USA fikk den lille, spede mannen bare hardt, fysisk arbeid.

– Og ettersom jeg hadde familie både i Haifa og Jerusalem, dro vi allerede neste vår hjem – til Israel! Niflaots øyne skinner ennå ved tanken på 21. mars 1993, da familien landet på Ben Gurion-flyplassen.

Niflaot er en enkel, arbeidsom mann, som aldri har hatt sjansen til å leve på stor fot, og som heller ikke har hatt store krav. I Halab måtte han og storfamilien bo i en liten, leid leilighet på baksiden av synagogen. Han solgte stoffer for en handelsmann, gikk trofast til synagogen – men kippaen tok han på og av innenfor synagogeporten.

– Det var forbudt å bære kippa på gaten, lenge var det også forbudt for jøder å besøke slekt og venner i andre byer. Både i ID-kortet og i passet sto det skrevet at vi var jøder, sier Niflaot. Hverdagene for Syrias jøder var aldri rosenrøde, og slett ikke etter at staten Israel ble opprettet. Etter Seksdagerskrigen ble situasjonen enda verre – i Damaskus ble palestinske flyktninger flyttet inn i den lille jødiske bydelen, som en slags hevn mot dem og Israel.

Hva mer kan en far ønske seg…
Etter seks måneders opphold på et absorbsjonssenter i Mevaseret Zion, et par mil utenfor Jerusalem, fikk familien anledning til å kjøpe leiligheten i Gilo. Når åtte mennesker skal dele tre og et halvt rom, blir det ikke mye plass til særlig svingom. Men for Niflaot har en drøm gått i oppfyllelse: Ved siden av en sikker jobb, eier han for første gang sin egen leilighet. Og hebraisken tilegnet han seg fort: – I Syria lærte jeg meg tidlig å kunne lese hebraisk i bønneboken, men forsto ikke hva jeg leste. Etter oppholdet med ulpan (språkskole) i absorbsjonssenteret og deretter en ekstra måned til med språkskole hadde jeg ingen problemer med hebraisk, sier han stolt.

Like stolt er han over at én av hans sønner gjør tjeneste i hæren – og at to andre skal gjøre militærtjeneste om få dager når dette leses. Tre av hans døtre er gift – med tre brødre som også stammer fra Syria.

Niflaot forstår at han – i alle fall indirekte – kan takke Hjelp Jødene Hjem for jobben han har – organisasjonen støtter Share Zedek-sykehusets helsetjeneste, og der er selvsagt veltilberedt mat en viktig ingrediens. Hva er så fremtidsdrømmene for jøden fra Syria?

– Jeg har det godt her hjemme. Min eneste drøm og fremtidshåp er at det skal gå mine barn vel i livet – hva mer kan en far ønske seg?

Trofaste givere er gull verdt

Informasjonsdirektør ved Shaare Zedek medisinske senter, Uri Schwarz (48) forteller at hospitalet er meget glade for midlene de får til utdanningsstøtte for sine immigranter. Han poserer gjerne med det norske flagg til ære for og som en takk til sykehusets trofaste givere gjennom Hjelp Jødene Hjem.

På kontoret for Public Relations på Shaare Zedek medisinske senter kan vi snakke norsk. Avdelingens direktør gjennom de siste syv-åtte årene, og ansatt ved avdelingen i hele 17 år, Uri Schwarz, er nemlig født i Danmark. Med kone fra Sverige, snakker han også svensk.

Bølgedaler
– Bidragene vi får fra dere norske givere blir viktigere og viktigere, sier Schwarz.
Han forklarer hvorfor: – Dengang immigrasjon var et populært tema i presse og medier, kom det mye støtte fra mange hold. I dag snakker man ikke lenger om det, men nye immigranter kommer stadig til landet, fortsetter han. Glad for at mange vil arbeide i helsesektoren.

– Et annet eksempel er terrorofre. Vårt sykehus har behandlet 40 prosent av alle ofrene fra de store terrorangrep i Jerusalem. Da det sto på som verst fikk vi også mange donorgaver. Noe som var fantastisk. Vi takker selvfølgelig G-d for at det ikke er terrorhandlinger i dag. Men jeg vil poengtere hvor viktig det er med de trofaste giverne, slik som HJH’s givere har vært gjennom alle årene dere har eksistert. Det er gull verdt å ha slike venner.

Hvem får støtte
– Hvem er berettiget denne utdanningsstøtten?

– I hovedsak leger og sykepleiere som har en utdannelse fra landet de kom fra. Men også til dem som vil utdanne seg innen disse områdene, immigranter som ikke har økonomi til å betale utdannelsen selv. I dag får ca 40 av 450 studenter ved sykepleieskolen slik støtte.

Måtte kurses
Schwarz forteller at på begynnelsen av 90-tallet kom det en stor bølge av russiske leger til landet. Mange
hadde en utdannelse på et nivå så lavt at de ikke engang kunne fungere som sykepleiere etter israelske helsemyndigheters krav. Derfor satte de igang kursvirksomhet på sykehuset, også dengang med god støtte fra HJH.
I dag er flere av disse legene de dyktigste som finnes, mens andre ble flinke sykepleiere. Andre slo inn på nye yrkesveier.

Yonit Eliahu Levi foran inngangen til sykepleieskolen som er fysisk knyttet til Shaare Zedek-hospitalet.

I dag får mange immigranter automatisk støtte fra Staten til undervisning og omskolering.

– Men vårt sykehus er litt spesielt. Vi må selv skaffe midler til alt som skal kjøpes inn og til alt som skal skje på hospitalet. Derfor er vi avhengig av våre trofaste givere, smiler direktøren.

Snart er hun
ferdigutdannet sykepleier
Yonit Eliyahu Levi (29) er glad. Om noen uker er hun ferdig med den generelle delen av sykepleierutdannelsen ved Shaare Zedek medisinske senter i Jerusalem. Det siste, akademiske året tar hun i B’nei Brak.

I begynnelsen måtte hun jobbe ved siden av skolen inntil hun kom inn under støtteordningen for immigranter. Den ga henne økonomisk frihet til å fortsette studiene på heltid.

Uvurderlig støtte
– Støtten fra HJH har vært og er helt uvurderlig. Den har betydd så mye for meg og de andre immigrantene
på skolen. Pengene hjelper oss til å studere mer på kortere tid. Jeg får trolig aldri møtt disse fantastiske
giverne fra Norge, derfor benytter jeg anledningen nå til å takke innstendig på vegne av meg selv og mine
medstudenter, sier hun alvorlig.

Yonits milde øyne og kritthvite tenner lyser i det vakre ansiktet. Hun tar oss med til klasserommet. Sykepleieskolen er en integrert del av selve sykehuset på ti etasjer. Komplekset ligger høyt og sentralt, vis-a-vis Har Herzl, gravlunden hvor Israels statsmenn og -kvinner samt falne soldater er stedt til hvile.

Nygift
– Du skjønner, jeg giftet meg for en måned siden, stråler hun. Marc er fra England og immigrerte til Israel for fem år siden. Han jobber i IT-bransjen. Det var kusinen som introduserte oss, for de var arbeidskamerater. Men vi kjente hverandre ganske lenge før vi ble kjærester, betror hun.

– Så snart jeg er ferdig her, flytter vi til Modiin. Byen ligger midt i mellom Jerusalem og Tel Aviv. Jeg har
kommet inn på det siste akademiske studieåret av sykepleieutdannelsen min i B’nei Brak litt utenfor Tel
Aviv, forteller hun.

Yonit kom fra Etiopia med sin familie for 23 år siden. Som den eldste av fem søsken, fikk hun mye ansvar. Hennes yngste søster Lauren er bare åtte år gammel.

Nygifte Yonit Eliahu Levi er ferdig utdannet sykepleier om et år. Hun har kun den akademiske delen igjen før hun kan kaste seg ut i full jobb.

Tante jordmor
– Hvorfor valgte du å bli sykepleier?
– En tante er jordmor. Hennes jobb hørtes veldig interessant ut. Jeg tenkte at sykepleie var et godt studievalg for meg, så jeg ville prøve. Men å jobbe med barn tror jeg kan bli for hardt. Orker ikke se at barn har det vondt. Satser kanskje på å jobbe på en kirurgisk avdeling når den tiden kommer, smiler Yonit.

Moralsk støtte teller mye

Det sier Uri Schwarz, planleggingsdirektør ved Shaare Zedek Medisinske Senter. Han uttrykker stor takknemlighet for den støtte som norske venner gir til Shaare Zedek. Sykehuset som ligger sentralt plassert i hovedstaden har i 105 år gitt medisinsk behandling til Jerusalems innbyggere.

– Jeg husker spesielt årene med mange terrorbomber her i Jerusalem – takk Gud at det er mer rolig nå. Da hendte det ofte at vi fikk brev fra Norge hvor det stod at de bad for oss. Det gav både meg og medarbeiderne her ved Shaare Zedek stor trøst og fornyet styrke, minnes han.
I mange år har gaver fra HJH blitt formidlet til å lette integreringen av nye immigranter i Israel. Mange jøder som har kommet hjem, særlig fra Russland, har medisinsk utdanning. Det gjelder både sykepleiere og leger.

– Ved Shaare Zedek har vi en egen stab som gir innføring i israelsk medisinsk praksis. Midlene fra HJH har kommet nye immigranter til gode, spesielt de som kommer fra Etiopia og Russland, forteller Uri Schwarz

Høyt faglig nivå
Nivået på den medisinske behandlingen i Israel ligger svært høyt i verdensmålestokk. På mange fagområder er det gjerne bare USA som ligger foran. Ved Shaare Zedek har de blant annet noen av de beste hjertespesialister i verden. Og mange ganger i løpet av de siste tiårene har banebrytende forskning og medisinsk behandling blitt satt ut i livet her i Jerusalem.

– For 10 år siden ble vi overrasket da vi oppdaget at både leger og sykepleiere fra andre land trengte etterutdanning for å jobbe her. Nå vet både vi og immigrantene som kommer til Israel at de trenger å lære mer for å kunne utøve sitt yrke. For en stund siden kom det en jøde fra Russland som ønsket å jobbe her ved Shaare Zedek. Han var ledende lege ved et medisinsk senter i Moskva. Vi kunne ikke engang gi ham kvalifikasjon til å arbeide her som sykepleier, forklarer han.

Lønn er ikke alt
– Hva er årsaken til det høye nivået på medisinsk behandling i Israel?

– En viktig grunn er at leger her i Israel får såpass god lønn at de ikke så lett lokkes til andre land. I tillegg er mange som arbeider på sykehuset her svært dedikert både til Jerusalem og til det å bo i Israel. En lege som kom hit fra Østerrike har vært forsøkt rekruttert av de beste sykehus i USA. Han sier at han ikke kunne tenke seg å flytte fra sitt hjemland for noen pris, svarer planleggingsdirektøren.

Uri Schwarz kommer selv fra Danmark. Han snakker flytende dansk og reiser jevnlig for å besøke sine foreldre der. Han har også vært flere ganger i Norge for å tale Israels sak og formidle takk fra Shaare Zedek for trofast støtte.

Be for barna
– Du nevnte dette med norske israelsvenner som ber for dere. Er der noen spesielle bønne-emner du vil trekke fram?

– Jeg husker da jeg og familien min kom hit til Israel. Vi hadde med oss et fint service produsert i Finland. Hver gang en kopp eller tallerken falt i gulvet og ble knust, skjente jeg på barna. Men fra den første dagen jeg begynte å arbeide her ved Shaare Zedek og så syke barn bli behandlet med dialyse, har jeg ikke lenger blitt sint om noe ble knust. Siden da har jeg vært takknemlig for hver dag barna er friske.

– Dette ligger meg på hjertet: Om våre venner i Norge vil be for oss her i Jerusalem, så be om at barna våre må få være friske og ved god helse, oppfordrer Uri.

Share Zedek viktig for Israel

Gjennom hele etterkrigstiden har Share Zedek-innsamlingen her i landet gitt betydelige midler til utbyggingen av dette store og viktige sykehuset som på flere områder er blant de fremste i verden. Denne innsamlingen var det bl.a. Arthur Berg (tidligere Dagen-redaktør) og Kåre Kristiansen som startet og stod i spissen for gjennom mange år.

Det var Kåre Kristiansen, mangeårig styremedlem i HJH som introduserte Share Zedek for oss tilskottene fra oss.

Vi har gitt betydelig støtte gjennom mange år – og nå er det flott å kunne se at dette har gitt svært gode resultater. Share Zedek forteller at i tiden fra 1980 har hundrevis av nye immigranter blitt integrert i arbeidsstyrken ved sykehuset.

Sykehuset – som har ca. 2.000 ansatte – har med vår hjelp fortsatt dette opplæringsarbeidet for mange kategorier helsepersonell med full styrke fram til nå. Det gjelder f.eks. leger, sykepleiere, sykepleiere i turnusopplæring, røntgenteknikere, biokjemikere, kjøkkenansatte, farmasøyter osv..
Gjennom mange år har altså Share Zedek vært en av våre samarbeidspartnere for å integrere nye immigranter i det israelske samfunnet. Dette skjer gjennom etterutdanning og oppdatering av helsepersonell – mennesker som kommer til Israel fra hele verden – og med svært ulike forutsetninger.

I et Nyhetsbrev fra februar i år forteller sykehuset stolt om det arbeidet de har tatt på seg med denne etterutdanningen/oppdateringen av sine nye landsmenn, og de er stolte og takknemlige for samarbeidet md Hjelp Jødene Hjem – og resultatet av det.

I 2005 ansatte Share Zedek 74 nye immigranter, siden 1990 har sykehuset ansatt hele 460 nye immigranter, dvs. en fjerdedel av staben.
Og de kommer – som de selv sier – fra “alle verdens fire hjørner”, flest fra Russland, men flere fra USA, Ukraina, Etiopiere, Latvia, Canada og fra mange andre land i alle verdensdeler.

I denne uttalelsen fra sykehuset sier de at de ser på det som et stort privilegium å få være med i nasjonens arbeid med immigrantintegreringen. Share Zedek takker HJH for all støtten som har satt dem i stand til å drive dette arbeidet. Vi synes det er flott å kunne formidle denne takken til HJH’s trofaste givere. Det er dere som har gjort dette mulig!

De ber også om fortsatt støtte til akkurat dette arbeidet framover – for å kunne ta imot og etterutdanne mange flere. Den støtten må vi gi Share Zedek og de nye immigrantene!

Hilsen fra Shaare Zedek-sykehuset

Mange av dem som kom fra ex-Sovjet var høyt utdannete og var i stand til å yte betydelig kompetanse til forskning ved israelske laboratorier.

Men selv om innvandringen forbedret Israels økonomi betraktelig, representerte den også enorme utgifter for staten. De nye immigrantene fikk subsidier slik
at de kunne finne fotfeste i deres nye land. De fleste fant ikke jobb med én gang
i forhold til evner og utdannelse. Særlig gjaldt dette helsevesenet. Sovjetisk helsestandard ligger langt under israelsk standard, så mye at mange som kom, trengte nye, øyeblikkelige operasjoner, og mange hadde gjennom år vært uten medisinsk hjelp, slik at vårt sykehus har måttet foreta mange tunge behandlingsmåter.

Dårlig kosthold hadde hos mange eldre immigranter gjennom et langt liv gitt dårlig allmenntilstand. Den etiopiske innvandringen har vært langt mindre enn den sovjetiske, men de fleste av disse immigrantene har vært uten legetilsyn hele livet, mange av dem er bærere av infeksjonssykdommer vi aldri før har sett. Men selv om dette har kostet oss mye i nye inves-teringer og utvidelse av syke-huset, har vi dradd nytte av – og gjør det stadig – den dyktigheten og hengivenheten de viser. En betydelig del av våre leger, sykepleiere og administrasjonspersonale er emigrert til Israel de siste 15 årene. I mange tilfeller har Shaare Zedek vært involvert i reutdannelse av disse. I nær fremtid forutser vi at presset på psykiatri, psykologi og indremedisinsk forskning vil bli stort. De første innvandrerne med til dels forsømt helse er blitt eldre.

“Hjelp Jødene Hjem” har vært unike som støttepartnere for oss, idet de har sett og forstått de enorme anstrengelsene Israel har gjort ved at Israels befolkning er vokst med 20 % på et tiår.
Ikke bare har HJH bidratt gjennom flere år ved å hjelpe oss til å overvinne vanskelighetene, de har også inspirert andre organisasjoner over hele verden til å gjøre det samme.

Gjennom disse årene med massiv kritikk mot Israel fra alle kanter, er vi blitt veldig oppmuntret av den israelske støtten HJH også har vist oss. Det er en stor glede for oss å takke dere – våre norske brødre – for at dere står med oss – for at dere hjelper oss til å maksimere vår innsats for immigrantbefolkningen og vi ser fremover mot mange flere år!

Med varme hilsener
Uri Schvartz, direktør