Shaare Zedeks sosiale hjelpere

Jacob Taub fra London oppdaterer Amalia Oren om familiens og sønnens situasjon. Da Levi Izak (7) ble akutt nyresyk for tre år siden trengte de sårt sosialsenterets hjelp. Lillebror Moshe Amram (5) til høyre.

Levi Izak (7) setter stor pris på fargebok og tegnestifter som overrekkes av Amalia Oren, mens Moshe Amram (5) synes det er hyggelig med en bamse. Pappa Jacob Taub er bare takknemlig for av 7-åringen har helt fine prøver etter hver kontroll.
Det er ikke enkelt å bli syk i et nytt land. Amalia Oren har jobbet på sykehuset rundt 30 år. Hun er masterutdannet, leder for avdelingen for sosiale tjenester og har 16 ansatte i sin stab. 15 kvinner og en mann. De jobber lange dager og netter. Her skal det alltid være noen å kontakte 24 timer i døgnet.
På vei til kontoret hennes, utenfor dialyseavdelingen i 6. etasje, sitter en far og hans to små guttunger og venter på legen. Amelia stopper, smiler og hilser gjenkjennende. Jacob Taub er immigrant fra London. For tre år siden ble eldstegutten Levi Itzak (7) akutt syk. Nyresvikt. Han måtte få intensiv dialyse. Mor og far satt hele tiden ved hans side. Heldigvis hadde Jacob en svigerinne som tok seg av lillebror Moshe Amram (5). Pappa Jacob er i dag et eneste stort smil og kan ikke få takket nok for den hjelpen han og familien fikk fra sykehuset, og ikke minst fra sosialsenteret både under oppholdet og i ettertid for oppfølgingen av Levi Itzak. – Men det var også så viktig for hele familien at dere satte dere ned og snakket med oss om alt vi lurte på,
sier han til Amalia. I dag kommer han fra Beit Shemesh til kontroll med sønnen hver 3.dje måned og alt ser ut til å være i skjønneste orden stråler, pappa Jacob. Hjemme har han kone og nå to barn til, Duvid og Rochel som heldigvis også er friske og aske.
Fattige immigranter
– Mange nye immigranter som kommer hit er veldig fattige. Flere kommer fra Argentina og Brasil. De lever kun av penger fra immigrantmyndighetene (Misrad Klita). De har ennå ikke rukket å bygge seg et nettverk av venner eller menigheter hvor de kan finne støtte. Mange er enslige også, sier Amalia. Så blir de syke.
– Hva kan dere bidra med?
– Å være syk er ofte ikke det største problemet. Her blir alle tatt godt hånd om. Men det er all usikkerhet rundt sykdommen. Språket, redselen for å dø, angsten for ikke å klare seg når de kommer ut igjen, hvordan finne en jobb, et fast sted å bo, hva med medisiner, hvordan komme seg til en fastlege eller et legesenter? Det er her vi kommer inn, fastslår Amalia. Og tilføyer, – når en i familien blir syk påvirker det hele familien. Her ligger mange av våre oppgaver. Vi snakker ikke bare med pasienten, men også med de pårørende slik at de føler en trygghet ved å ha noen å henvende seg til.
38 språk
-Og kommunikasjonen går greit? – Ja, her på avdelingen snakker vi foruten hebraisk, russisk, arabisk, fransk, engelsk, jiddish, amharisk, men er litt i beit for spansk. En av oss snakker det, men hun kan jo ikke være tilgjengelig hele døgnet. Ellers har sykehuset et utvalg av ansatte som snakker tilsammen 38 språk og som er villige til å stille opp. Hvis et språk ikke finnes, ber sykehuset om språkhjelp fra lokale konsulater.
-Det gir trygghet å snakke sitt eget språk, fortsetter Amalia Oren. Hun forklarer hvordan de hjelper pasienten med alt som har med sykdommen å gjøre. De snakker ut om diagnosen, hvordan man kan takle den, kosthold og dietter, og kommer med ideer om hvordan man kan leve godt med familien. Avdelingen gir dem uttallige «redskaper» slik at de skal klare seg best mulig på egenhånd. – Du vet, det er rene antropologiske studier å arbeide her, smiler hun og henviser til de store kulturforskjellene blant pasientene.
Oppfølging
-Vi har en liste over høyrisikopasienter som vi følger opp. Vi reiser gjerne ut og forbereder deres lokalmiljø for å sette dem i stand til å hjelpe de aktuelle pasientene. Vi er også kjent med hva som finnes av service i bydelene og har kontakt med dem alle for pasientenes ulike oppfølgingsbehov. Ikke sjelden er det frivilllige kontakter som tar over en god del oppfølging. Det være seg kjøring til lege, til apotek , ja, alle viktige ærender som pasienten ikke klarer på egenhånd. Ganske mange har nyresykdommer og må komme til sykehuset tre ganger i uken for dialyse. En del
må ta denne behandlingen hver time om dagen og må lære seg til å gjøre det hjemme.
Fra bussbilletter til matpakker
-Hva bruker dere rene penger på?
Amalia forklarer at de er ansatt av sykehuset og at de ikke har et eget budsjett, men får tildelt midler via sykehusadministrasjonen. Likevel er nå en del penger – som de
fra HJH – øremerket for denne sosiale servicen ved sykehuset.
– Vi bidrar med alt fra bussbilletter til å hjelpe med regninger slik at de fattigste skal bli innmeldt i trygdesystemet. Vi sender mat til en del husstander til forskjellige
høytider, som pesach (jødisk påske) og Rosh Hashana (nyttår). Vi hjelper også til med medisinregninger. Spesielt når barn har behov for f.eks. allergi- eller astmamedisiner.
Også lokal giverglede
En god del kommer med bamser, leker, skrive- og tegnesaker, barnevogner, bilseter, babyklær etc som avdelingen fordeler etter beste evne. Amalia viser frem fire store esker, fulle av bamser. De er fra et hotell som har byttet navn.
Logoen stemmer ikke lenger og ledelsen har gitt dem til oss. – Veldig hyggelig, smiler hun. Hun tar oss med rundt på avdelingen. På dialyseavdelingen sitter små og store i spesialstoler rundt om i det lyse, vennlige rommet. Tilkoplet slanger hvor blodet sirkulerer og renses. Tre fire sykepleiere og sosialarbeidere følger godt med og prater hyggelig.
Barn og dyr
Vi passerer et bur med samboende kaniner og marsvin, noen fuglebur og en sovende chinchilla. – Barna har stor glede av å ha kontakt med virkelige dyr, understreker Amalia. Vi kommenterer det flotte akvariet i hallen – også en gave – og dermed husker hun en episode med en liten gutt som gråt og gråt. Han hadde nyresvikt og skulle til dialyse. Hun satte et lite akvarium foran ham slik at han kunne se på de fine fiskene.
-Det er nok min største tabbe og det verste jeg kunne ha gjort! Guttungen ropte vann, vann! Han var uttørket og tørst på grunn av at nyrene hans ikke kunne takle væsken.
Derfor så han ikke fiskene, bare vannet… Amalia Oren og hennes stab gjør en utrolig innsats på sitt område overfor pasientene ved Shaare Zedek-sykehuset. De følger pasientene helt hjem.
Fakta:
Antall som får bistand: 25-30% av alle sykehusets pasienter
100% i avdelinger som onkologi, geriatri, indremedisin og pediatri.
Antall fra Russland/Etiopia: 30 : 1 (som i befolkningen generelt)
Øvrige: Nye immigranter trenger mest hjelp – ikke etablert, ikke støtteapparat
Antall barn: ca 20-25%
Eldre: ca 40% (spesielt russiske foreldre hvor barna har reist til USA, Tyskland eller blitt igjen i Russland.)
Antall språk: 38 – men skaffer flere via konsulater
Frivillige: Samarbeider med flere private organisasjoner
Spesiell avdeling: Omfanget av sosiale tjenester på Shaare Zedek er spesielt stort bl.a. p.g.a. det religiøse aspektet, ellers finnes lignende tjenester også på andre sykehus i Israel.