Det kan være nyttig å få belyst et emne fra en anerkjent ekspert, ikke på Hjelp Jødene Hjem, men på østeuropeisk politikk i særdeleshet. Han starter med å si at 20 % av Israels befolkning i dag er nyinnvandrende russiske jøder. 800.000 av i alt 1,3 mill. er kommet de siste ti årene. Jødene fra Russland er bærebjelken i den israelske høyresiden i dag. De er kompromissløse overfor palestinere og fiendtlige overfor arbeiderpartiet i Israel.
Hvis noen har tenkt seg at de nye innvandrerne er minuspersoner som er en belastning for landet, må de tenke om igjen. Alle trenger starthjelp, og den er utrolig effektiv på mange områder, men de aller fleste venner seg fort til sin nye tilværelse og blir ressurspersoner. Det er jo bl.a. derfor Israel prioriterer innvandringen aller øverst!
“Bare palestinske borgere av staten Israel teller flere enn den russiske folkegruppen”, sier Steinfeldt. Og de omtaler seg selv som “Israels russisk gate”. Uttrykket er hentet fra ghetto ‘en i det gamle Øst-Europa som begrep for deres etniske tilhørighet. Deres holdninger må forstås i lys av deres tidligere erfaringer med antisemittisme og deres følelse av å være fremmede i Sovjetsamfunnet”. – Det er klart at denne folkevandingen har vært problematisk for Israel, og det vil helt sikkert ta tid å få samordnet og samstemt befolkningen – De russiske jødene har selvsagt tatt med seg mye kultur fra sine hjemland, også spesielle personlighetstrekk som er blitt utviklet i en minoritetssituasjon. Ett sant u-jødisk trekk er aggresjon, naturlig nok, og selvsentrering. De russiske innvandrerne møter nok også negative holdninger hos de etablerte israelerne, mange har følt på kroppen at midler er blitt overført til de nye, at de får økonomisk hjelp og billige lån, mens de selv kanskje strever for å få endene til å møtes. Likevel er de glade for innvandringen og ser at den er Israels eneste sjanse til å overleve som nasjon.
Hans Wilhelm Steinfeldt gir seg i kast med en analyse av antisemittismen som fenomen, særlig i Øst-Europa. Allerede tsaren nektet jødene å eie jord, og antisemittismen ble på en måte stueren helt frem til det grusomme klimaks vi alle kjenner, Holocaust. Steinfeldt mener at dette er årsaken til at jødene kanskje er blitt vel hårsåre på det vi kaller antisemittiske ytringer, men vi kan jo alle observere at de kan bli ganske grovkornete.
Det var et langt og innholdsmettet foredrag han holdt, og det ville fylle mange nyhetsbrev å gi et fullstendig referat av det. Men han tar for seg land etter land i historien og viser ved en rekke eksempler hvor skammelig verden har oppført seg. I Norge hjalp norsk politi tyskerne med å oppspore og hente ut jødene fra deres hjem til transport til Tyskland, i England nektet de å la jødene gå i land – de som hadde flyktet fra Tyskland, USA ble bedt om å bombe toglinjene til Auschwitz, men svarte at det ikke var et strategisk mål, og i Vilnius var de jødiske guttene alltid de sterkeste i gaten, for det måtte de være for å overleve, og mange, mange skiftet navn for å “forsvinne” som jøder. Det er jo grunnen til at det er så vanskelig å gi noe eksakt tall for hvor mange jøder som er igjen. Men Steinfeldt konkluderer med å si at “selv i dag heter antagelig verdens tre største jødiske byer Tel Aviv, New York og Moskva!” – og “i et mer sjeldent tilfelle av medlidenhet med jødene”, sa Sovjetunionens daværende viseutenriksminister Andrej Gromyko i 1947: “Det jødiske folk opplevde ekstraordinære ulykker og lidelser under krigen. Disse ulykker unndrar seg enhver beskrivelse!” – Deretter stemte Sovjetunionen for opprettelse av staten Israel!
Men det er bare fire år siden Boris Nironov, som var Russlands informasjonsminister i 1984 – 95 – “Når det russiske folk utarmes, sulter og dør, så berikes og feites det jødiske folk – se det er jødisk fascisme!” – Israel har nok mange grunner til å være på vakt mot antisemittismen.
Som venner av Israel bør vi nok være flinkere til å komme ut på banen, tydeligere i vår støtte. Det vil helt sikkert føre til at mange som “sitter på gjerdet”, også vil få mot til å gå ned.
I Oslo i 2003 holdt sjefredaktøren for den tyske avisen “Die Zeit” et foredrag om “Stater vi elsker å hate” – og han tok for seg Israel og USA, som vi alle tideligere elsket, men nå kollektivt hater. Og i januar 2004 besøkte Israels overrabbiner Paven og ba ham om å treffe skritt mot jødehatet i Europa. Tilsvarende initiativ ble tatt overfor den franske presidenten. I Budapest hører de samme slags retorikk som i Ungarn før den andre verdenskrig, sier overrabbineren – Robert Frølich.
Hans Wilhelm Steinfeldt gir også noen betraktninger om grensegjerdet. Han sammenligner det med Berlinermuren og med sektorgrensen mellom Lübeck og Rostock før 1989.
Ingen er glad for dette gjerdet/muren. Men i 2003 gikk tallet på dødsofre etter terroraksjoner i Israel ned fra 451 året før til 213. Antall palestinske aksjoner i år 2002 var 5.301 mot 3.838 i 2003, det er en reduksjon på 30 %. I starten på 2004 er tallet på selvmordsaksjonister sunket med 50 %!
Ideen med å bygge gjerder er russisk, sier Steinfeldt og boltrer seg i ordleiker der gammalrussisk “gorda” betyr steingjerde, noe de gamle russerne bygde rundt byene sine for å forsvare seg mot mongoler og tatare. Å forsvare seg effektivt med høye murer var og er allmenn kulturkunnskap i det russiske samfunn.
Å reise i Israel og se dette gjerdet gir ingen god følelse. Det både minner om all den meningsløse og drepende volden og gir undring over hvorfor ikke alle mennesker har det bedre når de kan leve i fred med hverandre. Det er jo det Israel ønsker seg og ber om – og det de fleste palestinerne ønsker.
En imponerende litteraturliste følger dette foredraget, og er du spesielt interessert, kan vi sende det til deg. Det er til å få forstand av.
Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2004.
29-åringen Gabriela Debdris (bildet) kom fra Argentina til Israel i september 2002.
