Exodus fra Russland til Israel

Det kan være nyttig å få belyst et emne fra en anerkjent ekspert, ikke på Hjelp Jødene Hjem, men på østeuropeisk politikk i særdeleshet. Han starter med å si at 20 % av Israels befolkning i dag er nyinnvandrende russiske jøder. 800.000 av i alt 1,3 mill. er kommet de siste ti årene. Jødene fra Russland er bærebjelken i den israelske høyresiden i dag. De er kompromissløse overfor palestinere og fiendtlige overfor arbeiderpartiet i Israel.

Hvis noen har tenkt seg at de nye innvandrerne er minuspersoner som er en belastning for landet, må de tenke om igjen. Alle trenger starthjelp, og den er utrolig effektiv på mange områder, men de aller fleste venner seg fort til sin nye tilværelse og blir ressurspersoner. Det er jo bl.a. derfor Israel prioriterer innvandringen aller øverst!

“Bare palestinske borgere av staten Israel teller flere enn den russiske folkegruppen”, sier Steinfeldt. Og de omtaler seg selv som “Israels russisk gate”. Uttrykket er hentet fra ghetto ‘en i det gamle Øst-Europa som begrep for deres etniske tilhørighet. Deres holdninger må forstås i lys av deres tidligere erfaringer med antisemittisme og deres følelse av å være fremmede i Sovjetsamfunnet”. – Det er klart at denne folkevandingen har vært problematisk for Israel, og det vil helt sikkert ta tid å få samordnet og samstemt befolkningen – De russiske jødene har selvsagt tatt med seg mye kultur fra sine hjemland, også spesielle personlighetstrekk som er blitt utviklet i en minoritetssituasjon. Ett sant u-jødisk trekk er aggresjon, naturlig nok, og selvsentrering. De russiske innvandrerne møter nok også negative holdninger hos de etablerte israelerne, mange har følt på kroppen at midler er blitt overført til de nye, at de får økonomisk hjelp og billige lån, mens de selv kanskje strever for å få endene til å møtes. Likevel er de glade for innvandringen og ser at den er Israels eneste sjanse til å overleve som nasjon.

Hans Wilhelm Steinfeldt gir seg i kast med en analyse av antisemittismen som fenomen, særlig i Øst-Europa. Allerede tsaren nektet jødene å eie jord, og antisemittismen ble på en måte stueren helt frem til det grusomme klimaks vi alle kjenner, Holocaust. Steinfeldt mener at dette er årsaken til at jødene kanskje er blitt vel hårsåre på det vi kaller antisemittiske ytringer, men vi kan jo alle observere at de kan bli ganske grovkornete.

Det var et langt og innholdsmettet foredrag han holdt, og det ville fylle mange nyhetsbrev å gi et fullstendig referat av det. Men han tar for seg land etter land i historien og viser ved en rekke eksempler hvor skammelig verden har oppført seg. I Norge hjalp norsk politi tyskerne med å oppspore og hente ut jødene fra deres hjem til transport til Tyskland, i England nektet de å la jødene gå i land – de som hadde flyktet fra Tyskland, USA ble bedt om å bombe toglinjene til Auschwitz, men svarte at det ikke var et strategisk mål, og i Vilnius var de jødiske guttene alltid de sterkeste i gaten, for det måtte de være for å overleve, og mange, mange skiftet navn for å “forsvinne” som jøder. Det er jo grunnen til at det er så vanskelig å gi noe eksakt tall for hvor mange jøder som er igjen. Men Steinfeldt konkluderer med å si at “selv i dag heter antagelig verdens tre største jødiske byer Tel Aviv, New York og Moskva!” – og “i et mer sjeldent tilfelle av medlidenhet med jødene”, sa Sovjetunionens daværende viseutenriksminister Andrej Gromyko i 1947: “Det jødiske folk opplevde ekstraordinære ulykker og lidelser under krigen. Disse ulykker unndrar seg enhver beskrivelse!” – Deretter stemte Sovjetunionen for opprettelse av staten Israel!

Men det er bare fire år siden Boris Nironov, som var Russlands informasjonsminister i 1984 – 95 – “Når det russiske folk utarmes, sulter og dør, så berikes og feites det jødiske folk – se det er jødisk fascisme!” – Israel har nok mange grunner til å være på vakt mot antisemittismen.

Som venner av Israel bør vi nok være flinkere til å komme ut på banen, tydeligere i vår støtte. Det vil helt sikkert føre til at mange som “sitter på gjerdet”, også vil få mot til å gå ned.

I Oslo i 2003 holdt sjefredaktøren for den tyske avisen “Die Zeit” et foredrag om “Stater vi elsker å hate” – og han tok for seg Israel og USA, som vi alle tideligere elsket, men nå kollektivt hater. Og i januar 2004 besøkte Israels overrabbiner Paven og ba ham om å treffe skritt mot jødehatet i Europa. Tilsvarende initiativ ble tatt overfor den franske presidenten. I Budapest hører de samme slags retorikk som i Ungarn før den andre verdenskrig, sier overrabbineren – Robert Frølich.
Hans Wilhelm Steinfeldt gir også noen betraktninger om grensegjerdet. Han sammenligner det med Berlinermuren og med sektorgrensen mellom Lübeck og Rostock før 1989.

Ingen er glad for dette gjerdet/muren. Men i 2003 gikk tallet på dødsofre etter terroraksjoner i Israel ned fra 451 året før til 213. Antall palestinske aksjoner i år 2002 var 5.301 mot 3.838 i 2003, det er en reduksjon på 30 %. I starten på 2004 er tallet på selvmordsaksjonister sunket med 50 %!

Ideen med å bygge gjerder er russisk, sier Steinfeldt og boltrer seg i ordleiker der gammalrussisk “gorda” betyr steingjerde, noe de gamle russerne bygde rundt byene sine for å forsvare seg mot mongoler og tatare. Å forsvare seg effektivt med høye murer var og er allmenn kulturkunnskap i det russiske samfunn.

Å reise i Israel og se dette gjerdet gir ingen god følelse. Det både minner om all den meningsløse og drepende volden og gir undring over hvorfor ikke alle mennesker har det bedre når de kan leve i fred med hverandre. Det er jo det Israel ønsker seg og ber om – og det de fleste palestinerne ønsker.

En imponerende litteraturliste følger dette foredraget, og er du spesielt interessert, kan vi sende det til deg. Det er til å få forstand av.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2004.

De tok omveien om USA

Lykken var ikke Amerika, selv om det virket forlokkende å dra dit. Penger og luksus frister ofte mer enn nybrottsarbeid og forpliktelser, men mange har erfart at verdier har ulik kvalitet. Tilhørighet, likeverd, respekt og spillerom er fundamenter å bygge på – stødigere enn glimmer og glamour.

12 – 14 år er gått, og det var ikke noe mottakerapparat i USA. Det var ikke så lett å komme inn i det etablerte, jødiske miljøet, ingen sto heller klare til å drille inn det amerikanske språket med dem. Nå satser Israel voldsomt for å få dem til å vende hjem. Det er ca. én million av dem! Mange er allerede kommet, noen kommer på det såkalte “birth-right”-programmet. Det betyr at alle som er født som jøder, har rett til å få et tidagers opphold i Israel med gaiding og undervisning, slik at de vet hva de går til om de velger å emigrere. Og det gjør de, veldig mange av dem. Det har vært et maksimalt vellykket prosjekt!

Flere steder i USA har ulike organisasjoner i Israel opprettet TV-stasjoner, der de får mer enn sendetid for å informere. De sender folk rundt på universiteter og sprer flygeblad, lager klubber og inviterer til samlinger, og det nytter. I sommer traff vi en stor gruppe på 70 studenter, de hadde bak seg et vellykket opphold, og flere enn dem var allerede bestemt på å bli israelere. For noen få dager siden ringte de fra Israel og fortalte at 40 par foreldre nettopp var kommet, det er jo en fantastisk sideeffekt!

14 juli i år kom 400 amerikanere og kanadiere. Sharon selv og to ministere var møtt frem i en hangar på Ben Gurion- flyplassen for å ta imot El-Al-maskinen fra Kennedy-flyplassen i New York. “Vi må bringe hundretusener av jøder fra Amerika til Israel”, sa han. “Vi trenger dem her. Det er viktig for dere og viktig for oss!”

Ca. 1.500 alt i alt er kommet i sommer, tredjeparten av dem fra New York-området. Det har, ifølge offisielle statistikker, lenge vært en liten innvandring av middelklassejøder til Israel, mellom 3.000 og 5.000 i året, de siste 25 årene. Men nå er tiden inne til å ta et krafttak. Det er skikkelig spennende! Mange har jo spurt seg selv og hverandre: “Hva med de amerikanske jødene?” Vi vil så gjerne at ting skal skje fort. Vi vil at alle jøder skal hjem, at alle hedninger skal få høre evangeliet, at Messias skal komme, og alt skal skje med én gang. – Det skal skje! Men “mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier”, sier Herren.
“For som Himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker”, sier Herren. Jeg synes ordet “høyere” er et spesielt ord, og lar vi det synke ned i vår bevissthet, kan vi kjenne oss trygge og egentlig bare møte opp på jobb med forventning. Vi trenger ikke å pushe og mase, bare rolig og sindig ta opp de utfordringene vi møter.

Dr. Paley fra Long Island kom med sin kone og fem barn fra 4 mnd. til 18 år. Han vil slå seg ned i Jerusalem og til å begynne med pendle til New York to uker hver måned mens han etablerer seg i Israel. Det er én måte å sikre overgangen på. Han syns ikke det er så lett, men siden han som 11-åring var i Israel, har han alltid lengtet tilbake. Han følte ikke at terroren var noen hindring for dem, snarere tvert imot. Det virket motiverende på dem å kunne vise solidaritet i en turbulent tid!

En annen mann – Jeson, 25 år – kom fra Queen og jobbet på Manhatten i et advokatfirma. “Jeg vet at jeg må avtjene verneplikt”, sa ham, “men det gjør jeg med glede”.

Vi – og mange andre – har nevnt det før. Men forholdet mellom den arabiske og den jødiske befolkningen er tallmessig bekymringsfullt. 5,4 millioner er foreløpig i flertall i forhold til 4,9 millioner arabere i Stor-Israel. Men fødselsraten er mye, mye høyere blant araberne, og i løpet av 10 – 20 år vil de være i klart flertall.
Derfor, bl.a. jobbes det på spreng for å få jøder til å reise hjem. I 1990 kom 200.000, stort sett fra ex-Sovjet. I fjor kom det ca. 25.000.

Selv om det er mange nye mennesker å ta hånd om, trenger Israel mange ganger flere.

Vi hjelper det vi kan ved å støtte prosjekter som jobber aktivt flere steder med å få så mange jøder som mulig til å velge Israel som sitt hjemland.
Det er fortløpende spennende og utrolig lærerikt å få følge med i dette store sluttspillet!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

15 amerikanske leger til Israel

– Jeg hadde en god jobb, og en perfekt situasjon i USA, sier Ari Simckes, som likevel kommer til Israel av “idealistiske og zionistiske” årsaker. Zimckes gav opp en jobb som sykehuslege i Kanasa City. Han kommer til Israel sammen med sin kone og deres tre hebraisk-talende barn.

– De bestemte seg for å bryte opp fra deres komfortable liv i USA, til usikkerheten i Hashmonaim, skriver Jerusalem Post.

De 15 legene som kommer fra USA i sommer, gjør immigrasjon til Israel med Nefesh B’Nefesh-programmet. Det blir gitt økonomisk støtte på opptil 15.000 dollar til amerikanske leger som vil flytte til Israel, gjennom et eget minnefond etter dr. David Applebaum. De nye legene blir også bistått i prosessen med å få nye lisenser og ny jobb.

– Vi gjør aliyah til Israel fordi dette er fremtiden til det jødiske folk, sier Allan Tschernia (37), som kommer med kone og to barn fra New Jersey.

– USA er et fantastisk land, men dette er en mer følelsesmessig, religiøs beslutning, fortsetter han.

Før immigrantene dro fra USA, ble det avholdt avskjedsselskap for de unge familiene.

– I de tårevåte øynene til besteforeldrene, var stoltheten over barnas avgjørelse blandet med sorgen over å miste nær familie til et sted langt borte, skriver Jerusalem Post.

Unge Amerika-russere, en ressurs

Det er flott å få dele slike følelser også, her nede i Israel. Og disse 70 unge russisktalende amerikanerne opplevdes som en spydspiss av håp – en fortropp av ressurser – et oppkomme av entusiasme, og Israel trenger alt dette. For ti dager siden hadde det vært en lignende samling i det store konserthuset i Jerusalem – “Biniami Haome” – der fem tusen slike unge mennesker ble ønsket velkommen. Vi var invitert til den seansen også, men det går ikke an å ta trikken til Israel ennå! Så vi må begrense oss.

På bare tre måneder har arbeidet i USA ekspandert veldig. Jeg spurte hvordan de fikk greie på muligheten til å komme til Israel, og de svarte at “alle vet det”. Fra tre israelske TV-stasjoner i mars har de nå fem, og daglige radiosendinger forteller om de mulighetene Israel kan gi dem, selvsagt først og fremst identitet. Den har de manglet hele livet i Sovjetunionen, og de fant den ikke i USA. Der er det tøft å ta seg fram for nykommere med dårlig språk – kunnskap, og det jødiske establishment “over there” er nok ikke det letteste å komme inn i for en fattig russer.

Men nesten alle disse studerte ved universitetet i New York, og der drives det et flott og attraktivt program for de fremtidige innvandrerne til Israel. Jeg spurte hva som hadde gjort sterkest inntrykk på dem her, og svarene var interessante. Vestmuren – eller klagemuren som vi også kaller den, var det første svaret. Det var en ung gutt som var litt beveget av den. Min reaksjon da jeg så den første gang, var en slags skuffelse. Jeg hadde forestilt meg den mye, mye større. Men nå virker den sterkt på meg også, etter mange år, mens det tok denne unge gutten bare noen minutter å identifisere seg med den tusenårige historien og alle de millioner av bønner som er steget opp fra dette stedet. For meg ble det et slags “bevis” på den magnetismen som ligger i en slik identifikasjon, en umiddelbar “her hører jeg hjemme”-følelse.

En annen ung mann svarte like spontant – Masada! Jeg skvatt litt, for det er jo i høy grad også et identifiseringspunkt for en jøde. For ikke lenge siden måtte alle unge soldater opp dit og love: “Aldri mer Masada” – Med andre ord – vi skal aldri overgi oss! Egentlig måtte det være langt unna hans liv til nå, enten i ex-Sovjet eller i New York, men likevel slo det inn i ham, dette rare stedet med den momentale betydningen for det jødiske folket!

Det tredje svaret var like rett i blinken – Yad Vashem! – eller Holocoust-museet. Så mye fantastisk som det er å se i Israel, så mye imponerende, og å treffe førstegangsreisende ungdom til Israel midt i målfeltet! Det er klart det er tankevekkende, uten at noen behøver å bli overspente av det. Men for meg ble det en sterk opplevelse av at disse unge studentene har fornemmet at dette er deres hjemland – her hører de til. Israel trenger dem, og de trenger Israel. Og faktisk – det er en million av dem i USA – russiske jøder som valgte å reise til Amerika da murene falt – istedenfor å reise hjem til Israel.

Drømmen ble ikke til virkelighet, og nå får de en ny sjanse. Det blir spennende å se når hele millionen er hjemme! – To av disse 70 skiftet navn mens de var her. Joan ble til Sara, og hun fortalte en rørende historie om sin bestemor som hadde hett Sara og som hadde lært henne om det å være jøde. Nå ville hun ære henne ved å ta hennes navn. James ble til Josef, også han var lykkelig over å markere eller bevisstgjøre seg sin nye identitet.

Hvordan foregår det? Er det bare å melde fra til et folkeregister? – Nei, dette var en religiøs seremoni som hadde foregått ved klagemuren i nærvær av en rabbiner og vitner. Det ble lest tekster fra Bibelen, og gitt velsignelser.

– Hvorfor har ikke du emigrert til Israel? var et spørsmål jeg fikk til slutt. Etter en lang lovtale fra meg om dette underlige landet, var kanskje spørsmålet betimelig. Mitt svar var at de er heldige som får muligheten til å leve og bo midt i verdens sentrum – og midt i Guds handlingsfelt. Den muligheten bør de gripe.

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Nær 25.000 nye immigranter til Israel i 2003

Omtrent halvparten av disse – 12.607 – kom fra statene i det tidligere Sovjet. Ellers kom det flest immigranter i fjor fra Etiopia, Frankrike, USA og bl.a. Argentina.

Dette er et noe lavere antall enn året før, da det kom noe over 35.000.
Likevel er 25.000 nye landsmenn et stort antall å ta i mot og integrere i det israelske samfunnet – i en tid da Israel er rammet av krig og ufred, og fattig-dommen øker.

De siste 14 årene har forresten vært en periode i Israels historie med svært stor innvandring. Siden 1989 er det totalt kommet 1.157.865 nye innvandrere til landet. Det er klart at for en nasjon på 5-6 mill. innbyggere har det vært en enorm oppgave å ta i mot så mange nye landsmenn, uten at vi skal si mer om det her. Det er jo disse store oppgavene Hjelp Jødene Hjem har fått være med å løse disse årene.
Ellers viser statistikken at Israel nå har tatt i mot nokså nær 3 mill. nye innvandrere siden 1948. (2.962.000 ved utgangen av 2003).

Når det gjelder inn-vandringen i 2003 fra ex-Sovjet, viser det seg at de tendensene vi har sett de siste årene forsterker seg. I mange av republikkene i ex-Sovjet, både de asiatiske og de europeiske, er det stadig færre jøder igjen og stadig færre immigrerer til Israel. Det gjelder særlig de muslimske og asiatiske republikkene, men også flere av de europeiske statene som f.eks. Latvia, Litauen, Estland og Moldova.

Det er mindre enn 500.000 jøder igjen i ex-Sovjet i dag etter de tallene israelske myndigheter oppgir, og de fleste av disse bor i Russland og Ukraina. Fra Russland kom det 4.572 nye immigranter i fjor og fra Ukraina 3.824.
Ellers kom det vel 3.000 nye immigranter fra Etiopia i fjor. Etter at de israelske myndighetene bestemte at de siste etiopiske jødene skal få komme til Israel, prioriteres nå denne gruppen.
Dette er et ressurskrevende og kostbart arbeid på kort og lang sikt for det israelske samfunnet. Det er også her vi i HJH har bestemt oss for å være med på en dugnad og betale for “hjemreisen” for en gruppe på 100 mennesker.
Vi viser til en separat artikkel om dette – med en utfordring til giverne våre om å være med å “spleise” for å greie et ekstra løft.

Ellers var det i fjor en økning i innvandringen fra Vest-Europa og Nord-Amerika til Israel, særlig fra Frankrike og USA. Fra Frankrike kom det 2.042 nye, og fra USA 2.055.
Det er de høyeste tallene på flere år, og det er nok flere grunner til denne situasjonen.
Når det gjelder Frankrike, er hovedgrunnen en økende antisemittisme og med-følgende uttrygghet for mange jøder.

Når jeg reiser i Israel nå, får jeg høre at mange franske jøder kjøper leiligheter eller hus i Israel for å ha et sted å bo om de må flytte. Det relativt store antallet amerikanske immigranter skyldes nok et bevisst og planmessig motivasjons-arbeid og også praktiske tiltak fra sionistiske organisasjoner for å hjelpe til både med flytting og etablering i Israel.

Sør-Amerika, hadde et lavere antall immigranter enn året før. Men fremdeles kommer det mange fra flere søramerikanske land, og vi fortsetter støtten til ungdommene herfra som bor og får sin utdannelse i Sha’ar Ha Negev.

Av flere grunner er det både interessant og viktig å få fram facts om immi-grasjonen. Ikke minst er det nødvendig for oss alle i Hjelp Jødene Hjem, både styret og giverne, for å vite hvor behovene er størst nå.

Flere artikler i avisen forteller ellers hvor vi har tenkt å sette inn hjelpen i 2004.

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Amerika-russerne

Det ser virkelig ut til at dette kan bli et av de store prosjektene, et som kan gi Israel ny inspirasjon og nytt liv. Det dreier seg om nesten en million russisktalende jøder i USA. De valgte “feil” da dørene ble åpnet og dro vestover istedenfor sydover til det lovede land. I dag innser de feilen og er mottagelige for tilbud om å komme til Israel.

Ungdomsorganisasjonen Ezra har jobbet med saken i ett år og 4 måneder og har allerede rekruttert 1200 studenter, delvis fra New York, Boston, Seattle og Los Angeles. De har særlig konsentrert seg om unge fra 18 til 30 år – gullressurser for Israel! Ezra organiserer seminarer, der flere hundre studenter deltar. Jøder som har vært adskilt fra sine jødiske røtter i over sytti år, løper ikke ned synagogene når de kommer f.eks. til USA. De sender heller ikke barna sine til jødiske skoler, mange har dårlige minner fra sin egen barndom. Det finnes mange jødiske sentre i Amerika, men svært få av dem har særlig mye litteratur på russisk, heller ikke har de russiske ledere eller noen som kjenner russisk kultur særlig godt. Resultatet er at de nyankomne russiske jødene føler seg utenfor – de finner ingen ankerfeste i sin nye tilværelse. Det er da en reell fare for at disse – nesten en million – jødene vil opphøre og være jøder; de vl prøve å bli innlemmet i det amerikanske samfunnet – som amerikanere. Men det vil ta lang tid!

Veteranjødene i Ameriak utgjør en forholdsvis lukket krets. “Ezra” er en svært aktiv gruppe, ledet av en dynamisk ung mann – Daniel Eliuson. Han har allerede benyttet “fødsels-rett-programmet” og har hentet mange grupper blant disse til Israel for at de skal få lære landet å kjenne. Erfaringene så langt har vært udelt positive. Flere av disse “turistene” er blitt rekruttert til å bli pådrivere for andre i USA, og det var fascinerende å høre hvordan Daniel påviste at dette skulle lykkes. “Det er ren matematikk”, sa han. 500 studenter kom til Israel i 2003, i 2004 venter de 1800, og i 2005 – 4000. Det blir nok likevel en stund til hele millionen komemr, men hver eneste ny immigrant teller.

Barn blir jo så fort voksne, derfor har de også satt i gang aktiviteter for barn i denne gruppen. Alt fra musikk – sport og drama til jødisk historie, religion, og tradisjoner. Senere skal de også få tilbud om å lære hebraisk.

De som får tilbud om å komme til Israel, blir ikke bare tilbudt en heisatur. De får et to måneders intenst forberedelseskurs, slik at reisen og oppholdet gir en følelse av gjenkjennelse – en følelse av å komme hjem!

Vi blir imponert over den voldsomme entusiasmen hos Daniel; en entusiasme som bare kan komme av suksess. Han føler at responsen blant disse russisk-talende jødene er stor, og de utvider hele tiden virksomheten der borte i USA: De oppsøker studentene på de store universitetene, deler ut flygeblader, de har opprettet flere lokalradio-stasjoner. De har til og med argumentert seg frem til gratissendinger mange steder! Bare i Brooklyn og Chicago har de registrert 500000 lyttere. Med tre timers sendetid pr. dag tilsvarerer det 60 000 US dollar i annonsering.
Vi holdt nærmest pusten mens Daniel tegnet og fortalte, og vi lurte på hvilken utdannelse hadde. Det skal jo både mot og ekspertise til å sette i gang et sånt gigantprosjekt. Men med mastergrad i “business og administrasjon” fra Hebrew University og en solid tro på Gud, mente han at han var på rett og trygg vei.

En gang hver annen uke får de slippe til på TV med et russisk-språklig program, der de bare viser fram Israel og judaisme. Også dise sendingene når ut til ca. 500000 seere. Internett-siden deres er beregnet på ungdom mellom 18 og 35 år, og har adressen www.ezravs.org og når selvsagt langt utover universitetssirklene.

Gruppen mellom 30 og 40 år er ofte ikke “konfirmert” i Russland. Det er viktig for “Ezra” og for Israel å gi folk en jødisk identitet. Derfor arrangerer de faktisk “Bar mitzva-kurs” for disse mennene. De har ca. 50 menn i hver gruppe, og de lærer Tora’en gjennom et helt år!

Tallene viser at etter 1990 er det kommet en million jøder til Amerika fra ex-Sovjet. 600000 av disse bor på Østkysten og 400000 på Vestkysten. Den millionen trengs i Israel, og de fleste av dem føler seg feilplassert i USA. Lykken venter ikke på dem der; på mange måter blir de betraktet som fremmedarbeidere, bl.a. på grunn av språkproblemene. Men i Israel vil de være hjemme blant sine egne og bli fullt ut akseptert!

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Ny bølge fra Nord-Amerika

Det er en av de mest suksessfulle immigrantbølgene fra Nord-Amerika i manns minne, skriver Jerusalem Post.
Bak den nye bølgen står Jewish Agency og organisasjonen Nefesh B’Nefesh. Fra disse kan nord-amerikanske immigranter til Israel motta engangsstøtte på opptil 25.000 dollar.

– Jeg ser frem til å være en del av landet, og ikke bare snakke om det rundt sabbatsbordet i New York, sier immigranten Alisa Cole (25).

I løpet av året venter Jewish Agency å motta 2.800 immigranter fra Nord-Amerika. Dette er en gledelig økning, sammenlignet med 30 prosents nedgang fra resten av Diasporaen.

56 prosent av de nye immigrantene som kommer fra USA og Canada i sommer er ortodokse. Mellom 50 og 60 av personene kommer fra det tidligere Sovjetunionen. Det store flertallet av immigrantene har høyere utdanning.

Statsminister Ariel Sharon har gjort immigrasjon til en av hovedprioriteringene når statsbudsjettet for år 2005 skal legges.

Fra Porten til Midtøsten, www.miff.no

La oss hjelpe dem hjem – én for én!

Til og med i Sverige har de nå fått hjulene i gang, og de leverte fra seg 3 millioner svenske kroner da han var der! Det lover godt for tiden som kommer.

Fra oss reiste han til en stor konferanse i Frankfurt, der Michael Melchior skulle tale. “Jewish Agency” har nå gjort konkret fremstøt for å få de tyske jødene til å reise hjem. 120.000 russisktalende jøder befinner seg der, men i likhet med de som dro til USA, finner de seg dårlig til rette, og antisemittismen er merkbar mange steder.

Tyskerne har tilbudt gode forhold til de russiske jødene som valgte Tyskland, og de jobber hardt for å få inn enda fler. Målet er “å få tilbake” det samme antallet som de hadde i 1930-årene, ca. 300.000. Det er en underlig psykologisk mekanisme – en måte å gjøre opp på – kvitte seg med den kollekive skylden som hviler over Tyskland.

Det er jo ikke sikkert at det fungerer slik, men tankevekkende er det – etter 70 år!
Yaacov Snir hadde mange gode forslag til nye prosjekter, men vi trenger ikke fler – eller greier ikke å håndtere fler, følte jeg. Det er selvsagt den gale holdningen!

Han fortalte at han hver dag ble oppringt minst fem ganger av folk som hadde enorme behov for glimrende prosjekter. Det samme sier jo også Michael Melchior.

På den ene siden er det viktig ikke å spre seg for mye, på den andre siden må vi strekke oss så langt vi bare makter for å hjelpe. Og til denne dag har regnestykket gått opp, og budsjettet har holdt. I og for seg er det et mirakel, en slags “Sarepta krukke”-effekt! Og som en gigantisk oppmuntring ble november avsluttet med nesten én million i gaver!

Men ett “prosjekt” bringer jeg videre: – “Kan du se om du finner noen som kan betale 400 euro ekstra – nå før jul?” – Han mente jo at det så ut som om de fleste kunne redusere julebudsjettet noe i vårt overflodssamfunn. Men 400 euro er prisen for én immigrant til Israel!
Og han fortsatte – “og kan du finne én hver dag i året som kommer, har vi 365 nye immigranter!

Det er jo ikke så mange i den store sammenhengen, men det sier noe om hvor mye denne pågående innvandringen koster Israel bare for å bringe dem dit!
Så – dersom du finnes – du som vil spandere 400 euro, vil du få et vakkert sertifikat fra “Jewich Agency” som takk.

Da er vi kommet til desember, og det er tid for å takke alle dere som har vært med på å bidra til et fantastisk resultat – enda en gang. Og vi takker Gud som har gitt oss muligheten til å få være en del av denne store innhøstingen. Noen land er allerede tomme for jøder, og nye land åpner seg opp. Antisemittismen driver dem hjem fra Frankrike, Tyskland og England, og ettertanken henter dem hjem fra USA. Vi går et utrolig spennende år i møte!

Gud velsigne deg – slik at du kan bli til velsignelse! – Slik lød den velsignelsen Abraham fikk av Gud. Det var en aktiv velsignelse, og jeg bringer den videre inn i det nye året!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2003.

Nå kommer to-trinns innvandringen

Han er selv det han kaller en “two-step”-immigrant, født og oppvokst som jøde i Danmark, jobbet på kibbutz i Israel ett år, reiste hjem, men oppdaget at Israel var hans hjemland. Han kalte det å bli Israel-infisert, og mange har nok opplevd det. Som ny representant for Jewish Agency/Keren Hayesod var han naturlig nok full av entusiasme og ideer. En av disse handlet nettopp om denne “two-step”-innvandringen.

Vi har jo allerede så smått engasjert oss i USA-russerne, men nå lurte han på om vi hadde kapasitet til også å hjelpe til i Tyskland! Det vil jo avhenge av pengestrømmen, men prosjektet er interessant nok. Det er ufattelig at så mange som 130.000 russiske jøder har valgt å dra til Tyskland – av alle steder – heller enn til Israel. Men Tyskland sliter med et skyldproblem, og de har nok et behov for å rette opp noe, som egentlig er uopprettelig. De har tilbudt penger, bolig og jobb til jøder som ville bosette seg der, og mange lar seg friste av slikt. Jeg har faktisk hørt at Tyskland håper å få tilbake like mange jøder som bodde der før krigen, men nå trekkes trådene den andre veien.

Mange av jødene trives dårlig, og Israel har begynt å arbeide med å motivere dem til å dra hjem. Mange har allerede reagert positivt, og det er dette som har fått betegnelsen “to-skritt-utvandring”. Fra Russland til Tyskland eller USA er ett skritt, videre til Israel blir skritt nr. 2.
Vi ønsker dem hjem og vil gjerne være med å hjelpe, men neste budsjettmøte er i september, da ser vi hva vi har å gå på. Men i alle fall er dette en spennende trend.

Det andre prosjektet vi fikk presentert, er et utdannelsesprosjekt for ungdom som faller utenfor. Det dreier seg om teknologi og computerkvalifisering, om å lukke det sosiale gapet mellom ny og veletablert ungdom. Det kan nok hende at det havner litt langt ned å bunken, vi har allerede flere program for barn og ungdom i den kategorien.

Men Israel kjemper seg opp til overflaten, det er enormt mange behov og mange som hjelper. Og pågangsmotet mister de aldri. Det er i seg selv en stor inspirasjon for oss alle!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 4/2004.