Eida Munz, 78, Holocaust-overlevende. Går sjelden ut. Har ingen venner. Elendig økonomi. Savyon Nadav, 25, student, er hennes store lyspunkt.
Eidas hverdag er ikke så ulik mange av de ca. 180 000 andre Holocaust-overlevende i Israel. Gamle, ensomme, fattige og syke. Traumatiske minner. Eida går sjelden ut av sin lille leilighet i den noe nedslitte boligblokken langs en av Beershevas hovedårer. Fra den knøttlille verandaen ser hun over til en park, men krysser aldri den trafikkerte veien. Fjernsynet fyller store deler av dagens «menneskelige» innhold.
Staten betaler henne for to dagers besøk på et dagsenter for de mange Holocaust-overlevende som bor i Negevs hovedstad. Tre barn, 14 barnebarn. Bare en datter bor i Beersheva, og hun kommer på besøk sånn en gang i uken.
Født og oppvokst i Romanias tredjestørste by Jaas, gjennomlevde Holocaust sammen med mor, bror og søster i dekning, far på tvangsarbeid. Giftet seg og emigrerte til Israel i 1964. Kom ikke langt med jiddish og rumensk i arbeidslivet, hun hadde vært regnskapsfører i farens tekstilfabrikk. Jobbet på en kibbutz utenfor Beersheva og passet barn for utearbeidende kvinner. Mannen døde i 1992. Lever i dag på en meget sparsommelig israelsk trygd.
Men Eida er likevel heldig; hun var en av de få utvalgte som kom på listen for det HJHs prosjektet som skaffet henne Savyon. Den 25-årige kunsthistoriestudenten var en av de seks jentene og fire guttene som reagerte på universitetets email om å besøke Holocaust-overlevende på fast basis. Savyon stikker oppom Eida en eller to ganger i uken, blir gjerne der både to og tre timer, prater, spiller kort og gir det viktigste: Menneskelig kontakt og varme.
– For meg er Eida nærmest blitt en bestemor. Jeg har lært mye av henne om hva Holocaust var og samværet med henne gir også meg mye. Jeg ser at det ikke er godt for henne å sitte alene hele dagen, bare med fjernsynet som selskap. Tror det er enda vanskeligere for Holocaust-overlevende å være alene, ikke minst på grunn av de vonde minnene og følelsene, sier Savyon. Hun regner med å være Eidas besøksengel også ut neste år. Ved siden av studier og arbeid som guide på et barnemuseum samt et aldershjem.
Tusen Holocaust-overlevende dør hver måned i Israel; de fleste er fra Eidas alder og oppover. Besøk av journalister fra HJH er umiskjennelig en kjærkommen begivenhet i Eidas altfor stille hverdag. Det lille salongbordet er dekket med småkaker og leskedrikker. Hun viser ivrig bilder fra barndommen i Romania og fra de første år i Israel. Prøver å holde på de besøkende så lenge som mulig, spør om vi allerede må gå, men forstår at veien vår hjem til Jerusalem er lang.
Nærmest som en unnskyldning sier hun: – Dere skjønner, verst av alt er ensomheten.
