Utflukt til Israel Museum og Vestmuren

De kaukasiske jødene kom til Israel i tre innvandringsbølger og har slått seg ned på fire forskjellige steder i landet. Her de ofte bor i tette, lukkede småsamfunn, der hverdagen er preget av arbeidsløshet, hard omgangstone, vold og kriminalitet.

Prosjektet vil endre på dette og vil hjelpe barna til bedre skoleresultater gjennom å motivere til å gå på skolen. Hver måned holdes det samlinger med mødrene for å skape forståelse for nødvendigheten av å gå på skole, gjøre lekser, ha skolebøker (israelske barn må kjøpe dem selv fra første klasse), spise sundt, sove tilstrekkelig. Ved å støtte mødrene håper man å bryte den onde sirkel, slik at barna kommer seg ut av fattigdommen gjennom utdannelse og arbeid.

Mødrene lærer også om mulighetene for å få jobb selv og hvordan man oppfører seg i en arbeidssituasjon. I tillegg til det ordinære tilskuddet, har HJH bidratt med stipend til kortvarige, yrkesrettede kurs for at de i praksis skal se at det er mulig. Men det er mye motstand som må overvinnes før man kan ta fatt i egen situasjon. Gjennom praktiske øvelser på samlingene trener de i samarbeid og grensesetting. Det utvikles et nettverk der kvinnene gjensidig støtter hverandre. Man prøver å bekjempe kone- og barnemishandling, slik at familietragedier kan unngås. På enkelte samlinger tar man opp helsefarene ved alkohol og narkotika.

Men nå forleden avsluttet PNIMA programmet for i år med en utflukt. Tre fulle busser med barn og mødre kom til Jerusalem. Det ble en dag de kommer til å leve på lenge. For noen var det første gang de var utenfor sin egen by. Først fikk de omvisning på Israel Museum, spesielt tilrettelagt for barna. De fikk et eget arbeidshefte, der de skulle klistre inn merker på riktig sted – i forhold til hva de hadde sett underveis. Barna gikk opp i det med liv og sjel. Guidene er spesialutdannet for dette.

Etter forfriskninger kjørte alle til Vestmuren. En stor opplevelse for førstegangsbesøkende. Noen bad, andre stakk små lapper med ønsker inn imellom steinene i muren. Vi kan gjette på at det var ønske om jobb, helse for barna, utdannelse eller en lottogevinst! En begivenhetsrik dag var slutt. Nå er det sommerferie. Men mange gleder seg at til høstens sammenkomster.

Vi bor her og her blir vi

Ordfører Alon Schuster klarer å formidle optimisme til innbyggerne i Sha'ar HaNegev selv i tunge stunder.

-Ingen kan tro hva vi gjør for å markere at vi er her for å BLI, fastslår ordføreren.
-Enkelte lider og foretrekker å flytte. Men faktum er at veldig få flytter og mange flere kommer! Vi har et økende antall barn, inkludert kibbutzene nærmest grensen til Gaza. En av kibbutzene har faktisk doblet antall med-lemmer de siste ti årene. Derfor bygger vi nå ny ungdomsskole. Et prosjekt som koster 27 millioner dollar. Også den er med på å symbolisere at vi skal bli. Det blir den
første fullt ut beskyttede skolen her samtidig som den blir teknisk meget moderne, sier han stolt.

-Hva gjør dere for å lokke nye innbyggere?

-Vi tilbyr svært gode utdanningsmuligheter for alle barn og studenter, vi ønsker velkommen til et sosialt og inkluderende liv slik at de raskt kjenner det spesielle samholdet vi har. Alle kjenner noen og forteller videre hvordan det føles å være en del av dette samfunnet. Jeg mener vi tilbyr en kombinasjon av rimelige boliger, god livskvalitet og at vi har en usedvanlig høy kvalitet på utdanningen, sier Schuster.

Sikkerhet 
Han innrømmer at noe i magen blir ødelagt når raketter dreper. Når de rettes inn mot skolebusser hvor alle vet at det sitter barn. -Så vi trener, vi bygger sikker-hetsskur, stiller med sikkerhetsvakter i skolebussene. Vi prøver å gå videre og inn i fremtiden. Folk må ut av de pinefulle boblene sine og ut i et aktivt liv slik at de med styrke kan gå videre. Når man er utadvendt og kan gjøre noe meningsfullt er vi en del av en levende verden. Sikker-het har topp prioritet. For det er ille når barn blir hysteri-ske på grunn av tordenvær. Derfor har vi også på flere
kibbutzer satt forbud mot å skyte opp raketter på merke-dager hvor det før var vanlig å feire med slike. Folk skvetter av alt, forteller ordføreren som tror på befolkningsvekst i området de kommende årene. Han synes det er rørende og takker varmt og inderlig sine norske venner for å støtte opp om sikkerhetsarbeidet som gjør det mulig blant annet å ha en leder og ni sikkerhetsvakter ombord på skole-bussene.

Kjære giver!

Tidligere har vi oppgradert tilfluktsrom, trygget barne-haver, vi støtter Selah som hjelper familier som har blitt rammet av terroren.

Det er fantastisk å se at så mange velger å flytte til disse områdene, ja det er flere som ønsker å bo her, enn det det er plass til for øyeblikket. Her krever nybygging mye planlegging for at de som bor her skal være trygge.

At så mange, blant annet ved hjelp fra dere, våre generøse givere, bosetter seg her, viser at terroren ikke seirer; og de onde kreftene, mørkets makter på Gaza-stripen, ikke klarer å oppnå det de ønsker, å jage israelerne bort fra Israel, så de kan ta over landområdet. Det er jo Hamas sitt grunnlov-festede mål. De skal ikke lykkes, det er dere med på å garantere.

Takk for at dere står opp for Israel og det jødiske folk, takk for at dere tør der andre tier, takk for at Israel får ha dere som venner og vi får ha dere som givere og støttespillere; det gir krefter til å stå på videre i en tid som litt for ofte kan synes mørk. Bidragene dere gir, stort som lite, det betyr virkelig noe for alle som vi kan hjelpe. Det gjør en stor forskjell i deres hverdag!

Øyvind Bernatek
styrets leder

God sikkerhet skaper bedre livsvilkår for alle

 

Tecelet (6) viser hvor sterkt tak de har bygget på barnehagen hennes.

I dag er det full aktivitet i barnehagen. Ungene synger en sang både på russisk og hebraisk for oss. De snakker sammen på hebraisk, sprudler og ler mens de får lov til å søle og plaske med regnvannet ute i hagen. Sjeldent med nedbør midt i mai på disse trakter.

Kibbutzen ligger snaue 800 meter fra grensen til Gaza. Den har vært utsatt for hundrevis av rakettangrep fra aggressive naboer. For et halvt år siden falt en rakett ned 10 meter fra de to barnehageavdelingene – en for barn opp til tre år, og en fra tre til seks år vegg-i-vegg. Raketten kom kl 7.30 om morgenen mens foreldrene leverte barna sine. Ved et under ble ingen skadet. I dag står et nyplantet tre på stedet. – Vi planter alltid et tre der det faller raketter.

Hullene de skaper er jo likevel klare for planting. Vi slipper å grave selv, smiler utdanningsansvarlige Dikla Eliaz – en smule ironisk. Det er mange trær og svært frodig på kibbutzen…

En avdød kibbutznik startet allerede etter opprettelsen i 1951 med å plante trær mot Gazagrensen for å hindre innsikt. Han ante hva som ville komme. Men like-vel er det åpen sikt mot veien til og fra kibbutzen. Fra Gaza kan man observere kjøretøy til og fra. Det var her de siktet mot og traff den gule skolebussen den 7. april i år. En 16-år gammel gutt som var på besøk hos slektninger i området satt bakerst og var siste passasjer. Alle barna hadde nettopp gått av. Bussen ble truffet av en kraftig rakett fra Gaza. Ti dager senere døde den unge gutten av skadene.
Etter en slik hendelse er det tungt å finne tilbake til dag-liglivet. Kommunen er nå i gang med å bygge ny adkomst-vei til kibbutzen – uten innsikt fra vest.

Livgivende prosjekt
Prosjektet som ga livsgnisten og optimismen tilbake til Nahal Oz går for fullt på andre året: Immigrantbarn fra absorpsjonssenteret på kibbutz Ibim, 16 kilometer unna, har fått plass i barnehagen på Nahal Oz. Alle kommer fra Russland. Barnehagen får besøk av to russiskspråklige bestemødre et par ganger i uken som lærer barna russiske
sanger og samtidig underviser dem i landets historie. Hebraisk språk lærer de seg raskt takket være gode undervisningsplaner, dyktige førskolelærere og de innfødte barna. De blir veldig snart integrerte i lokal-miljøet. – Dette er et vinn-vinn-prosjekt for alle parter, smiler Dikla og nestleder i kibbutzen, Adi Freibach. Kibbutzens leder, Gidi Sabag, er hjertens enig. Han har vært med på å bygge opp kibbutzen gjennom de siste 30 årene fra han bosatte seg her etter avtjent verneplikt.

Han forteller at de i dag har 110 medlemmer, og at det bor ca 350 personer her inkludert barn og studenter. 20 boliger er utleid, men beboerne er ikke medlemmer.

– Vi var godt over 200 medlemmer, men det har vært en del kriser her de siste ti årene etter at rakettene begynte å falle. Både av økonomisk og sosial art, men de fleste har flyttet på grunn av at de var redde. Det har ikke vært lett, sukker han. Nå ser trenden ut til å snu. Nye familier kommer og vil bosette seg her. Flere av dem som har barna i barnehagen vil også bo her. Men alle boligene er opptatt, så nå må nykommerne bygge sine egne hus, sier han.

-Etter Operasjon Støpt Bly (Gazakrigen) for to og et halvt år siden har det vært ganske stille, men selv en rakett nå og da, samt terroranslaget mot skolebussen sist måned, setter hele samfunnet vårt tilbake. Barna blir redde, foreldrene engstelige for å sende barna sine til skoler og barnehager. Mange trenger terapi for å behandle traumer, forklarer Gidi Sabag. Ingen fra det lille samfunnet har pr i dag mistet livet på grunn av rakettangrep fra Gaza. -Det er nok noen som holder en beskyttende hånd over oss, tror de tre.

Syv sekunder
De to bygningene som rommer barnehagen har forsterket tak, men nå forlanger myndighetene at alle veggene også må forsterkes. Alle boligene i kibbutzen har forøvrig egne sikkerhetsrom. Vanligvis er det et av barnerommene, slik at barna skal slippe å bli revet opp når alarmen går om kvelden og om nettene. I Nahal Oz har de kun syv sekunder på seg fra det skytes opp en rakett til å komme seg i sikkerhet.

-Men vi lever så normalt vi kan i hverdagen, lager fester og inviterer alltid barnehagebarnas familier slik at de skal føle tilhørighet, varme, omsorg og kanskje finne på å flytte hit en dag, smiler han.

Undervisningsanvarlig Dikla Eliaz, kibbutzleder Didi Sabag og nestleder Adi Freibach i Nahal Oz tror høyere makter holder sin beskyttende hånd over kibbutzens medlemmer og beboere.

Øvelse gjør mester. Mon tro om Yoav vil satse på basketball?

Samarbeid skaper sterke vennskapsbånd mellom Maayan, Tecelet og Viva.

Sjeldent å kunne leke med regnvann ute i barnehagen under disse himmelstrøk. Fra v: Diyana, Neomi, Milana og Yali.

Bussvektere skaper ro og trygghet

 

Leder for bussvekterne, Dude Tal, her sammen med Sivan Levin som jobber på ordførerens kontor.

 

Sjef og opplæringsleder for de ni bussvekterne, Dude Tal, er svært fornøyd med ordningen. -En bussjåfør kan ikke både håndtere kjøringen, ordne opp i små feider blant barna og handskes med rakettalarmen i tillegg, sier han. Han har
valgt ut sine vektere med omhu. Det er åtte menn og en kvinne, alle i godt voksen alder og med livserfaring.
De jobber tre skift om dagen.

Det er dere, norske givere, som i størst grad bidrar til at sikkerhetsvaktene kan fortsette i denne viktige jobben.

-Opplæringen består i å trene dem til å løse konflikter som gjerne oppstår fra tid til annen. Men aller viktigst er det å berolige ungene når alarmen går. Da får mange panikk. Alle har mobiltelefon og ringer til foreldre og skaker dem opp. Det er viktigere at vekteren roer barna, får dem til å bøye seg frem- og nedover, bort fra vinduene – eller at de kommer seg ut av bussen uten kaos. Til å gjøre dette trenger de emosjonell, åndelig og psykologisk styrke samtidig som de utstråler en energi som gir barna trygghet, fastslår Tal.

Det er 11 kibbutzer i Sha’ar HaNegev. En ligger i gåavstand fra skolene og tre ligger lenger nord hvor faren ikke er så overhengende. Da gjenstår syv skoleruter som daglig har vektere. Til og fra barneskolen og ungdomsskolen, samt barnehagebarna fra absorbsjonssenteret i Ibim som skysses til kibbutz Nahal Oz. En del skoleungdom har ekstrafag som dans, musikk og sport etter ordinær skoletid som utgjør bussvekternes tredje økt. Totalt går 560 elever på barne- og ungdomstrinnet. Av dem må 450 kjøres til skolen med buss hver dag. Resten av elevene fra Sderot, Netivot og andre lokalsamfunn kommer på egenhånd.

Bortsett fra at bussjåførene er veldig godt fornøyde med sine nye medarbeidere, gir det også en trygghet for foreld-rene som ofte jobber langt unna. Inntil 7. april i år, hadde ennå ingen gul skolebuss på veiene i Sha’ar HaNegev blitt truffet av raketter fra Gaza de siste ti årene. Men den dagen ble et godt synlig mål truffet – en terror-
handling som endte med døden for en 16-år gammel gutt.

Busstasjonen utenfor skolen har bombesikre venteskur.

Sikkerhetsleder Dude Tal sammen med Eden Ben David (16) fra Nahal Oz.

Dude Tal tar for anledningen på seg "arbeidsvesten" til en av sikkerhetsvaktene og ønsker ungdommene velkommen.