En lærerik og utfordrende høsttur med godt sosialt fellesskap

Gruppen fra HJH og MIFF besøkte bl.a. Jerusalem med sykehusene Hadassah og Share Zedek, Holocaustmuseet Yad Vashem og Jewish Agency/Keren Hayesod.

Bilde HJH-plakett i Kfar Azza: I kibbutz Kfar Azza, bare et par kilometer fra grensen mot Gaza, overvar turdeltakerne avdukingen av en plakett på et av bomberommene som HJH har pusset opp.

Det var lagt opp til en god balanse mellom prosjektbesøk/turer rundt i Israel og fritid. Man hadde satt av god tid til avkobling, bading og shopping: det bidro nok også til at vi opplevde et svært godt sosialt felleskap på turen!

Vi begynte i Jerusalem denne gangen, og det ble informative besøk på Share Zedek og Hadassah-sykehusene. Videre var vi hos Jacob Snir og Jan Rosenberg på Keren Hayesod/Jewish Agency. Besøket på Hotell Diplomat der vi fikk en konsert med et russiske immigrant-kor og tre flotte russiske sangere, ble en uforglemmelig kveld med ca. 500 tilhørere, mange av dem nye immigranter.

Mange høydepunkter
Ellers var besøket på Yad Vashem, Holocaust-museet et av høydepunktene på turen. Også møtet med ca. 500 sionist-studenter i Ayalim (se artikkel annet sted i avisen) sør i Negev og besøket i kibbutz Kfar Azza bare et par kilometer fra grensen mot Gaza, der en plakett på et av bomberommene HJH har pusset opp, ble avduket – er alt sammen noe vi sent vil glemme. Det gjorde også et sterkt inntrykk å se den store samlingen av kassam-raketter på politistasjonen i Sderot.

Vi kommer tilbake med mer informasjon om de prosjektene vi besøkte i senere nyhetsbrev – sammen med flere bilder fra turen.

Besøk på bibelhistoriske steder som Oljeberget, Gravhagen, Via Dolorosa, Bebudelseskirken i Nazaret og en båttur på Genesaretsjøen ble det også tid til! På grunn av usikre opplysninger fra myndighetene om hvem som kunne delta, valgte gruppa å ikke bli med på Jerusalem-marsjen, men se på den. Det ble en god opplevelse for oss, fint å se den store demonstrasjonen av solidaritet med Israel – av mennesker fra alle verdens kanter!

Godt samarbeid med MIFF
Det var en fin aldersfordeling på gruppen med et par tenåringer, flere unge og folk i førtiårene. Gjennomsnittsalderen var nok ca. 50 år; eldste, interesserte deltaker var 80. Mange av deltakerne var i Israel for første gang.

Det var også svært fruktbart og positivt med samarbeidet med MIFF og Conrad Myrland om turen. De to-tre foredragene han arrangerte var interessante og informative! Det var også godt å ha ham med som reiseleder på denne turen. En stor takk også til Ida og Harald Husveg for god innsats som reiseledere på turen i høst!

Svært mange av deltakerne ga uttrykk for at de var fornøyde og takknemmelige for turen. På evalueringsskjemaene som deltakerne fylte ut siste kvelden, kom det klart fram at særlig programmet og prosjektbesøkene scoret topp. Jeg tror at det en av deltakerne skrev på skjemaet, er representativt for hva mange opplevde på denne turen: “Dette er min første tur (til Israel); er sååå fornøyd, et godt forarbeid har gjort turen interessant. Takk for en uforglemmelig tur.

Bli med inn i Lilly Tånsbergs eventyrlige liv

Lilly Tånsberg fotografert på Kollevoll i Lyngdal av forfatter Berit Jernæs Lohne.

Forfatter Berit Jernæs Lohne på besøk i Israel september 2007. Foto: Mona Ø. Beck.

Vi er invitert til Lilly Tånsbergs 80-års dag i Haifa. Kalenderen viser den 29. september 2007. Til kvinnen som har skapt et hjem – ikke bare for mer enn 70 fosterbarn i Norge, men også for tusenvis av skandinaviske ungdommer på kibbutztjeneste i Israel.

Ved siden av oss sitter pensjonert journalist og forfatter Berit Jernæs Lohne. Hun gleder seg stort over boken hun er i ferd med å skrive om eventyrlige og fargerike Lilly. Midt i hagen der bursdagsbarnet ikke bare mottar Kongens fortjenstmedalje i Gull, men også får melding om at hun er innskrevet i “The Golden Book” i Jerusalem, jubler et hundretalls gjester over utnevnelsene. Sistnevnte pris er tildelt personer som har gjort en spesiell innsats for jøder og Israel. Theodor Hertzl var førstemann. Lilly er tredje nordmann, etter Kåre Kristiansen og Leif Røssaak, avdød informasjonssjef ved Den israelske ambassaden i Oslo gjennom mange år.

Journalist Berit Jernæs Lohne har fulgt denne fargerike kvinnen fra Kollevoll i Lyngdal på Sørlandet tett på livet. Gjennom tykt og tynt. Slikt blir det bok av.

Forfatteren har tatt for seg Lillys liv fra hennes strevsomme barneår i Norge til en tøff tjeneste som offiser i Frelsesarmeen og videre til familiens første, til de etter hvert uttallige, opphold i Israel hvor hun og mannen Torvald grunnla nok et hjem; Beit Skandinavia ved stranden i Haifa.

Boken om “Eventyrlige Lilly” er lettlest, med bilder innimellom samt en nærhet og forståelse for denne kvinnen – som forfatteren makter å videreformidle på en raus måte.

De som allerede kjenner Lilly Tånsberg, vil ha stor glede av boken. De som ikke har hørt om henne før, vil kanskje føle seg litt perifere og utenfor “familien”, men bare fortsett å lese, for ett er sikkert: Du får innblikk i et utrolig menneskes liv, og to: Du vil alltid være velkommen til Beit Skandinavia og til Lillys hjem i Haifa. Med boken om Lilly i bakhodet vil du kjenne deg hjemme fra første minutt. Uansett om Lilly selv tar deg imot, eller om en av hennes kjære, trofaste, norske venner sørger for velkomsten. Og uansett om du har penger eller ei: Gjennom alle år har det stått en bøsse ved hoveddøren: “Det du har råd til å betale kan legges her.” På disse velgjørende bøssepengene har Beit Skandinavia overlevd. Gjennom 27 år har Lilly kunnet gi norske, svenske og danske ungdommer på kibbutztjeneste i Israel en seng for helgen og en brødskive med geitost til frokost. I dag er Beit Skandinavia en stiftelse, uten at det har hatt noen innvirkning på gjestfriheten.

Alle som har hørt om Lilly og hennes avdøde mann Torvald Tånsberg, vil ha glede av å bli med på forfatterens skildringer av Lillys barndomsår, til hennes og mannens spennende, rike liv og videre inn i deres opplevelsesrike verden både på Sørlandet, til Lillys reiser i den øvrige verden – og livet i Israel. Hvor de har slitt både mentalt og økonomisk – men lykkelige på sin vei gjennom livet.

Med Israels nye pionerer fra søppelberg til hyggelig nabolag

De har sine mål, disse ideologiske studentene som kombinerer egne studier i Kiryat Shmona sterkt engasjert med hjelpearbeid i et sosialt trengende område: Fra venstre: Tammi Fraind (23)Jerusalem, Chen Millionair (24) Rehovot, Zivan Karniski (24) Kiryat Ata, Yael Yitzhaki (24) "Ein Haela" (moshav ved Haifa), Yonatan Berman (25) Jerusalem og Michal Hoper (23) Batzra. På denne sportsplassen for barn falt en rakett under siste Libanonkrig i 2005. Ungdommene har reparert det store hullet midt på banen og malt over i riktige farger.

Denne bygningen i Martyrgaten i Kiryat Shmona ser jo bare lekker ut i dag! Synd vi ikke ha før-bilder…

Slik så det ut i hagen her tidligere, sier Chen Millionair og viser frem et gammelt bilde stilt opp mot dagens hyggelige arena for alle som vil komme hit!

Malt tekst på veggen: "Dette landet er kilden til liv, fundament (nyskaping) og kultur. Det er den virkelige uavhengighet" (sitat: David Ben Gurion.)

 

 

 

Kom til oss! Få dere utdannelse, jobb litt ved siden av og bo her hos oss! Omtrent slik ropte kommunens borgermester i Kiryat Shmona rett ved grensefjellene til Libanon ut sitt budskap for to-tre år siden. Det nådde frem til ungdommer som var ferdige med militæret og som sto på terskelen til sine første studieår.

Hele 80 unge, motiverte idealister fanget opp invitasjonen mot normalt rundt 20 til 40 ungdommer ved de ti andre Ayalim-studentbyene i Israel. Alle 80 studerer i dag ved Tel Hay-universitetet i nord-Israel.

Hvorfor Ayalim? 
Immigranter fra ulike kulturer har gjerne forskjellige oppfatninger om hvordan de vil ha det rundt boligene sine. Noen kommer fra en kultur hvor man kaster søpla rett utenfor døren, noen sliter tungt sosialt, andre psykisk – og felles for de fleste er at de har svært dårlig økonomi. Når alle disse tilfellene samles i en gate eller område, tar det ikke lang tid før området forsøples. Ingen bryr seg lenger.

Men gjennom Ayalim-prosjektet håper Keren Hayesod og direktør Jan Rosenberg på en sosial revolusjon i Israel. Etter bare fem år er de på god vei. I nord så vel som i sør.

Friske pust
En sprudlende student møter oss i trappen. Chen Millionarie (24) fra Rehovot har sammen med sine medstudenter fra hele Israel klart å skape trivsel i den – for et par år siden – aller styggeste blokken i Kiryat Shmona. Den ligger for øvrig i Martyrgaten…

Chen viser stolt frem de nymalte veggene, hyggelige korridorer med rosemalte blomsterkrukker, rent og pent helt inn til oppholdsrommet. Her har ungdommene pusset opp, med bord og stoler og kjøkkenkrok, madrasser på gulvene og en skjerm på veggen til å vise filmer og videoer. Her tar de i mot barn og ungdom for alt fra leksehjelp til tegne- og malekurs, dans, kunst, matlaging, sport og lek.

Fellesarena i hagen
Utenfor blokken er det fellesareal for alle – med en storslått utsikt mot Golanhøyden. Her var det umulig å oppholde seg tidligere. Knudrete, tørr jord, søppel, ikke en blomst eller noe som fristet til å sette en fot der engang. Chen og de andre har brukt uttallige arbeidstimer på å legge heller, plantet trær og blomster, anlagt plen og bygget en stor treplatting. I dag møtes stor og liten til sammenkomster i hagen både titt og ofte. De spiller, danser og synger. Noe av det morsomste de har gjort var å arrangere loppemarked på plattingen!

Folk trenger oss
Studentene bruker hver eneste studiedag til å arbeide eller renovere rundt i området, til å hjelpe på et eller annet vis og til å bidra med opplæring. De rydder i hager, reparerer offentlige benker, maler og pusser opp der det trengs. Når beboerne ser hvordan det blir, er håpet at også de blir motiverte til å holde det fint.

Alle kjenner alle
– Alle kjenner hverandre her, og folk kommer nå bort til oss på gaten og ber om hjelp, fortsetter Chen. Det være seg alt fra praktiske problemer eller større psykososiale problemer de trenger å snakke om.

– Vi studerer alle innen helse- og sosialfag, så vi er ganske godt kvalifisert til å takle det meste. Uansett vet vi å gi råd som kan hjelpe dem på vei.

Riktig kosthold
Chen og medstudentene er litt stolte over en mor som ble med på et matlagningskurs sammen med datteren. De to hadde vanskelig for å kommunisere. Midt under matlagingen snakket de plutselig sammen og etter noen kurskvelder ønsket moren å ta over kursansvaret!

Ellers tar de av og til med seg barn til universitetet, slik at de unge skal få vite hva som foregår der og for at de skal bli motiverte til utdannelse. – Vi prøver å være gode modeller for barna, sier Chen.

Dårligste skolen i Israel
I nabolaget deres går barna i grunnskolen (1-6) på Israels desidert dårligste skole, viser det seg. Nå har Ayalim-studentene adoptert skolen og elevene, og går inn med 30 studenter som har som mål å heve nivået og få orden på klassene.

– Når får dere tid til egne studier?
– Nei, det blir ikke mye tid igjen, smiler de fem vi snakker med. Og innrømmer at de heller ikke teller dugnadstimene de utfører etter at de obligatoriske timene de har forpliktet seg til er utført.

Rørt
– Vet dere at Ayalim-prosjektet deres har kommet organisasjonen “Hjelp jødene Hjem” i Norge for øre, og at de synes dette er et så bra tiltak at de nå bidrar med økonomisk støtte?

– Neei? Er det virkelig norske kristne som støtter oss? At jøder støtter jøder visste jeg, men dette var nytt, svarer Chen, tydelig overveldet over nyheten. I øyekroken ser vi at det renner et par tårer nedover kinnene hennes.

Vanskelig å bli
Mens kommunen ønsker at ungdommene skal bli boende i Kiryat Shmona etter studiene, er det få som ser noen fremtid der. Det er få eller ingen jobber for dem. Men enkelte blir leid inn og takker ja til et ekstra år. Uansett vil nye studenter komme etter disse første pionerene og fortsette det fantastiske arbeidet så lenge bidragsytere som HJH og studentene selv tror på det. Og DET gjør de!

Diamantslipere og brobyggere
Av Øyvind Bernatek

Den gamle havnebyen i Akko ligger som et smykke fylt med uslepne diamanter innfattet av et kraftig murverk ut mot Middelhavet. En rekke hus er forlatt og har forfalt i mange år, men nå skjer det noe. Unge idealistiske israelere har begynt å slipe disse diamantene og å ta dem i bruk. Resultatet er vakkert.

Ikke bare sliper de disse glemte diamanter, men de bygger broer også; ikke broer over kanaler, men broer mellom jøder og arabere, broer for fred og forsoning, broer fra fortiden og inn i fremtiden.

Hvem er de unge diamantsliperne og brobyggerne? Ayalim. Disse unge israelske idealistene, som tar for seg noen av de vanskelige områder i landet, særlig i syd og nord, og gir dem nytt liv. Bygg renoveres, nye små bosetninger skaper, og sosialhjelp og annen hjelp gis innbyggere i disse områdene som trenger det spesielt.

En gave til landet og fremtiden
Nye år gir de landet deres og det rett etter endt militærtjeneste, nye år for Israels fremtid og som gave for noen av landets mest vanskeligstilte innbyggere. Svært ofte er de som får hjelp, fattige innvandrerfamilier, men også andre får hjelp som her i Akko, hvor mye av hjelpen går til fattige arabere. På den måten bygger de også tillit og forsoning. Det er en ekstra gave til landet og til fremtiden, men det er altså ikke alt.
I Akko gjenoppbygger de de gamle og falleferdige husene, og gjør dette på en pietetsfull måte for ikke å ødelegge denne bydelens unike potensial, og de gjør det innefor rammer som er satt av myndighetene nettopp for å ivareta dette.
Jeg hadde gleden av å være der og se det fantastiske som skjer og møte noen av disse flotte unge idealistene. Det gjorde et sterkt inntrykk. Heldige er de som får bo der, jeg skulle gjerne ha vært der mer, og heldige er de som får slike flotte naboer, og heldige er disse unge idealistene som har slike venner som dere og mange andre givere i en rekke land, som muliggjør det prosjektet de forvalter.

Ayalim – idealistiske unge pionerer vil bygge Israel

Visjonen deres er at unge studenter i alderen 20-30 år, gir fire år av sitt liv for å gjøre en innsats i slitne, små samfunn i utkantene i Israel. En varm dag i september treffer jeg
talspersonen deres, Rachel Atjas (bildet), i en av “brakkebyene” de bor i, i Sha’ar HaNegev ved Gaza-grensen. Hun forteller engasjert om et raskt voksende bevegelse som alt har fått betydning for det israelske samfunnet! Det arbeidet Ayalim driver i dag får meg til å tenke på de første pionerene som av ideologiske grunner slo seg ned i kibbutzer for å bygge landet i forrige århundre, både før og etter 1948.

Nå er målsettingen for Ayalim å gjenoppbygge og styrke svake lokalsamfunn som sliter med flere utfordringer; fattigdom, fraflytting, liten aktivitet og dugnadsånd. Bevegelsen begynte for fem år siden ved at to unge gutter traff hverandre etter at de var ferdige med militærtjenesten og hadde sett seg rundt i verden. De fant ut at de hadde felles interesser – og ville bruke tid og krefter på å hjelpe småsteder i utkant-Israel.

Og så begynte snøballen å rulle. De fikk hjelp av en formuende mann og ordføreren i Ashalim i Negev. Idag er de nærmere 500 unge som bor og arbeider gjennom Ayalim – de aller fleste i Negev og Galilea.

Arbeidet er organisert slik at deltakerne bor sammen i svært spartanske hus og leiligheter. Allerede i dag har de 11 slike sentre – de fleste beskjedne “brakkebyer” på landsbygda og et par boligblokker i byer som Kiryat Shmona og Akko i nord.

De to entusiastene som følte de ville bruke noe av livet sitt til å hjelpe andre, har allerede fått hundrevis med seg – og i dag er de ledere av organisasjonen. Og bevegelsen – og arbeidet – vokser raskt!

For oss som arbeider for immigrasjon og immigranter er de en spennende samarbeidspartner fordi de hjelper mange nye immigranter på ulike måter i den vanskelige startfasen i et nytt hjemland. Også flere nye immigranter er blitt medlemmer i Ayalim, og blir på den måten integrert gjennom å gjøre en innsats for sitt nye hjemland.

Sist – men ikke minst – driver Ayalim et aktivt arbeid for å få unge jøder fra hele verden til å flytte til Israel og bli medlemmer av bevegelsen. I dag er for eksempel ca 10 medlemmer nye immigranter fra USA.

Her er mange positive aspekter for det israelske samfunnet! Hovedkonseptet
er at medlemmene skriver under på en avtale om å bo ved senteret i fire år. De får bosted og et lite underhold slik at de kan studere – og binder seg til en arbeidsinnsats gjennom året for fellesskapet på stedet! Det kan være oppussing av bomberom eller fritidsklubber, leksehjelp for immigrantbarn, dugnad på lekeplassen eller parken, besøkstjeneste på pleiehjemmet. En hovedhensikt er å få deltakerne til å bosette seg permanent i disse områdene og der i gjennom skaffe fornyelse og optimisme til stedet. Det har allerede lyktes i flere tilfeller.
Vi vil informere mer om Ayalim framover, blant annet i en reportasje i avisen vår i november. Nå gleder jeg meg til å møte alle de 500 medlemmene sammen med gruppa vår som skal til Israel nå i oktober. Ayalim har storsamling i Negev de dagene vi er der.