Vil spre Ulpan Akiva ut i verden

Fakta: Navn: Eli Gross Alder: 34 år Sivilstand: Gift Barn: En pike og tre gutter Utdannelse: Juridisk embedseksamen Sjef for: 15 lærere og en kontorstab på syv Rektor Eli Gross og administrasjonssjef gjennom 20 år, Orly Dayan, gleder seg stort til fremtidig samarbeide på Ulpan Akiva.

 

Den nye rektoren har rukket mye til tross for sin unge alder: Ikke bare har han tatt juridisk embedseksamen, han har også vært direktør for en religionsskole i Petah Tikva i fire år og jobbet på ordførerens kontor i Netanya som assistent og stedfortreder innen området utdanning.
Firebarnsfaren Eli Gross kan ikke få fullrost Esther Perrons og hennes to forgjengeres innsats for Ulpan Akiva. Selv har han hatt ansvaret for driften av Green Beach Hotell – ulpanens eiendom – de siste syv årene. Som nyinnsatt rektor har han sine egne tanker om videre drift. Vi møter ham og administrasjonssjef Orly Dayan i Jerusalem hvor de har deltatt på et seminar.

Fremtidsvisjoner
Eli Gross er opptatt av å jobbe mot fremtiden. – Det er mye ugjort innen mange områder her i Israel, sier han. – Spesielt innen utdanning. Jeg er opptatt av å gi lærerne de verktøyene de trenger for å kunne lykkes, fortsetter han ivrig.

Unge har det verst
Ulpan Akiva skal fremdeles strekke seg mot nye immigranter og andre som trenger å lære hebraisk og arabisk. Arabisk er særdeles viktig fordi mer enn 20 prosent av Israels befolkning er arabere og fordi helsepersonell, kommunalt ansatte og andre må kunne kommunisere med dem. Nær 1,5 millioner, eller rundt en femtedel av Israels befolkning er arabere. Vel 80 prosent av disse er muslimer, resten er omtrent jevnt fordelt mellom kristne og drusere.

Ulpan Akiva skal fortsatt være et lærested hvor studentene, unge som eldre, skal føle seg hjemme. Eli Gross har stor forståelse for nye immigranters problemer i et nytt hjemland. – Ungdommen har det trolig verst, tilføyer han.

– Deres “rom” er ofte smalt, og de kan lett komme til å mobbe hverandre.
Gjennom å lære språket, sanger, forstå landets kultur, religion, historie og tradisjoner er de bedre rustet til å bygge broer og å få et bedre liv her.

– Jeg vil fortsette alt det gode mine tre forgjengere, Shulamit Katznelson, Ephraim Lapid og Esther Perron har lagt grunnlaget for og bygget videre på.

– Men nå vil jeg fortsette videre fra toppen, smiler han.

Ut i verden
– Vi må fornye oss. Må ut i verden. Vår grunnlegger ønsket at alle studenter skulle komme til oss. Slik har det vært siden grunnsteinen ble lagt i 1951. Men alle som trenger språket har ikke alltid muligheter til å komme til oss. Vi vil nå langt flere hvis vi sprer Ulpan Akiva ut i landet – og verden, påpeker han.

– Først og fremst ønsker jeg å lære opp språklærere i våre unike undervisningsmetoder. De skal deretter kunne undervise for Ulpan Akiva i Jerusalem så vel som i Naharyia eller Eilat. Etter første skritt “ut i verden” her i Israel, kan vi forsiktig forsøke oss i utlandet. Styret er veldig positive til denne tanken, poengterer han. Orly Dayan, som har jobbet ved ulpanen i 20 år, nikker bekreftende.

– Og når vil det komme en Ulpan Akiva i Jerusalem?

– Håper at den skal være på plass innen et par år!

HJH gir motivasjon
Eli Gross er en smule rørt når han snakker om Hjelp Jødene Hjem:

– HJH er blitt en veldig viktig del av ulpanen. Selv et sangkor i HJH’s regi har eksistert siden ca 1991-92. Sangerne er byttet ut, men koret på 10-15 sangere består. De øver, synger og opptrer fremdeles på ulpanen hver uke.

– Så hva betyr HJH for dere?

– Økonomisk hjelp og spiritualitet. HJH kommer på besøk og er med i svingene når det er litt krise. Enten det er økonomisk eller krig. Dere stiller opp. Dere gir oss motivasjon til å fortsette når det knirker. Det er så viktig å vite at dere tror på oss og det arbeidet vi gjør. Håper dere vil involvere dere enda mer i de etter hvert nye programmene som kommer. Vi ønsker blant annet å opprette noen datterprosjekter hvor vi sender en lærer ut for å starte språkopplæringen før de nye immigrantene kommer hit.
Ambisjonen er: SPRE UT!, stråler Eli som ser seg selv i rektorstolen minst fem år fremover, kanskje ti, og understreker at for HJH er det alltid en åpen dør for å besøke Ulpan Akiva. I takknemlighet for hva HJH har bidratt med, håper han på fortsatt godt samarbeid.

20 år uten forandring
– Orly, hva er den største forandringen gjennom de siste 20 årene?

– Ingen store forandringer, egentlig. Det er stort når folk møtes. Folk betrakter ulpanen som et slags hjem. Vi har en spirituell atmosfære. Eldre og yngre kommer ofte til samlinger. Men, nei, ingen forandring, egentlig. Kanskje det blir det nå. Noe jeg ser på med positive øyne. Dem jeg tenker mest på er de familiene som trenger litt mer undervisning enn de fem tilmålte månedene de får til å studere hos oss. Hvordan kan vi bidra til å støtte dem?

Tøyhandleren fra Syria fikk kjøkkentjeneste i Jerusalem

Niflaot Levi (59) vet at han indirekte kan takke Hjelp Jødene Hjem for jobben han har fordi organisasjonen støtter Share Zedek-sykehusets helsetjeneste. Vel tilberedt mat en viktig ingrediens, smiler han mens han viser oss rundt i det gigantiske kjøkkenet.

Niflaot (59) må opp klokken halv fem om morgenen, hver dag, seks dager i uken. Etter morgenbønnen en rask slurk kaffe før han småløper til bussen fra sin bolig i Jerusalem-drabantbyen Gilo. Skifter til nok en buss før han ankommer kjøkkenet på Share Zedek-sykehuset på den andre siden av hovedstaden, til ny arbeidsstart klokken seks.

Etter ti timers økt som kjøkkenassistent kan han endelig dra hjem til kona Zaida og deres seks hjemmeværende barn i den tre og et halvt roms store leiligheten han eier. Ikke mye tid eller overskudd til TV-titting eller andre fritidssysler før han stuper i seng i ni-tiden. For disse lange arbeidsdagene får Niflaot netto utbetalt 4000 shekel (ca. 7000 kroner) måneden. Takket være barnebidrag og annen offentlig støtte får han det til å gå sånn noenlunde rundt økonomisk, blant annet til å nedbetale lånet på leiligheten.
Hva var det som fikk den lille tøyhandleren fra Halab til å bryte opp fra en by og et land hvor hans forfedre har levd i mange generasjoner?

Ingen igjen
– Det var ingen igjen der, vi var blant de siste jødene i Halab som dro derfra, i 1992. For 50 000 syriske lira, med pengestøtte fra amerikanske organisasjoner, tillot president Hafiz al-Assad oss å forlate Syria – med den klare betingelse at vi ikke skulle til Israel. Så vi kom til New York med våre ni barn, den tiende er født i Israel. Men i USA fikk den lille, spede mannen bare hardt, fysisk arbeid.

– Og ettersom jeg hadde familie både i Haifa og Jerusalem, dro vi allerede neste vår hjem – til Israel! Niflaots øyne skinner ennå ved tanken på 21. mars 1993, da familien landet på Ben Gurion-flyplassen.

Niflaot er en enkel, arbeidsom mann, som aldri har hatt sjansen til å leve på stor fot, og som heller ikke har hatt store krav. I Halab måtte han og storfamilien bo i en liten, leid leilighet på baksiden av synagogen. Han solgte stoffer for en handelsmann, gikk trofast til synagogen – men kippaen tok han på og av innenfor synagogeporten.

– Det var forbudt å bære kippa på gaten, lenge var det også forbudt for jøder å besøke slekt og venner i andre byer. Både i ID-kortet og i passet sto det skrevet at vi var jøder, sier Niflaot. Hverdagene for Syrias jøder var aldri rosenrøde, og slett ikke etter at staten Israel ble opprettet. Etter Seksdagerskrigen ble situasjonen enda verre – i Damaskus ble palestinske flyktninger flyttet inn i den lille jødiske bydelen, som en slags hevn mot dem og Israel.

Hva mer kan en far ønske seg…
Etter seks måneders opphold på et absorbsjonssenter i Mevaseret Zion, et par mil utenfor Jerusalem, fikk familien anledning til å kjøpe leiligheten i Gilo. Når åtte mennesker skal dele tre og et halvt rom, blir det ikke mye plass til særlig svingom. Men for Niflaot har en drøm gått i oppfyllelse: Ved siden av en sikker jobb, eier han for første gang sin egen leilighet. Og hebraisken tilegnet han seg fort: – I Syria lærte jeg meg tidlig å kunne lese hebraisk i bønneboken, men forsto ikke hva jeg leste. Etter oppholdet med ulpan (språkskole) i absorbsjonssenteret og deretter en ekstra måned til med språkskole hadde jeg ingen problemer med hebraisk, sier han stolt.

Like stolt er han over at én av hans sønner gjør tjeneste i hæren – og at to andre skal gjøre militærtjeneste om få dager når dette leses. Tre av hans døtre er gift – med tre brødre som også stammer fra Syria.

Niflaot forstår at han – i alle fall indirekte – kan takke Hjelp Jødene Hjem for jobben han har – organisasjonen støtter Share Zedek-sykehusets helsetjeneste, og der er selvsagt veltilberedt mat en viktig ingrediens. Hva er så fremtidsdrømmene for jøden fra Syria?

– Jeg har det godt her hjemme. Min eneste drøm og fremtidshåp er at det skal gå mine barn vel i livet – hva mer kan en far ønske seg?

Tiden er inne til å si shalom

Esther Perron har vært kaptein på Ulpan Akiva-skuta ved Middelhavets kyst i Netanya i åtte år. Nå overlater hun roret til yngre krefter.

Vi har vært gjennom både gode og problematiske tider, men har aldri hatt ett kjedelig øyeblikk. Oppgavene har vært mange og krevende, ikke minst under årene med intifada og krig måtte vi stå på for å holde “fakkelen” lysende. Noe som ikke hadde vært mulig uten vår spesielle, oppofrende og profesjonelle stab og lærere som hjalp meg til ikke bare å fortsette, men også utvikle nye idéer ved ulpanen, sier en litt vemodig Esther.
– Ellers kommer jeg ALDRI til å glemme at våre venner fra Norge stilte opp og besøkte oss midt under denne siste krigen. Da de fleste trakk seg bort fra oss sto dere nordmenn som trygge påler og støttet oss…

Fortsatte som før
Selv under de vanskelige forholdene i konfliktårene fortsatte Ulpan Akiva sine regulære kurs og økte til og med antallet elever. Selv da immigrasjonen fra de tidligere sovjetstatene skrumpet inn, var alle studieplasser ved ulpanen fylt opp – av nye olim fra Frankrike samt turister fra hele verden. Så ulpan-campusen gjenlød virkelig av alle babelske tungemål.

Belønning og sorg
Hvilke gode minner sitter så Esther igjen med, nå i etterkant?

– Størst glede har jeg ved å tenke tilbake på de 77 kursene jeg hadde som privilegium å lede, når jeg ved avslutningene hørte studenter si at “dette har vært den beste opplevelsen i mitt liv.” En virkelig, uslitelig belønning.
Esther forteller at “Barna også”-programmet er utvidet, og det er videreutviklet et spesielt program for barn og tenåringer. Mange av de sistnevnte har kommet tilbake til Ulpan Akiva, opptil syv-åtte ganger, i likhet med enkelte voksne.

– Men jeg kan ikke la være å nevne et aldri så lite sorgfylt moment nå på fallrepet: At vi måtte selge en del av ulpan-campusen. Likevel går jeg av med tillit til at vi med deres og andre organisasjoners hjelp skal lykkes i å fortsette Ulpan Akiva, sier Esther.

Politikeren 
Den tidligere rektoren går slett ikke inn i pensjonistenes rekker, hvis noen trodde det. Nå jobber hun ivrig som politiker mot kommunevalget i hjembyen Bat Yam, hvor hun har et nært samarbeid med ordføreren. Hun håper på folkets stemmer, og håpet er å ta over byens kommunale undervisningsembete. – I tillegg kommer jeg til å sitte i styret for Ulpan Akiva, forteller hun.

En sann glede…
– For meg har det vært en sann glede å kjenne hver og en av dere bidragsytere i HJH og alle studentene, som har lært meg så mye. Og jeg håper at jeg har lykkes i å dele i alle fall én ting med dere alle: Min store kjærlighet til Eretz Israel og Ulpan Akiva.

Slik illustrerer Esther Perron sine år i Ulpan Akivas tjeneste, fra 1. Mosebok, kapittel 29, vers 20: “Og Jakob tjente i syv år for Rachel og årene syntes for ham bare å være som noen få dager, på grunn av kjærligheten han følte for henne”.

Diverse notiser fra HJHs avis som ble utgitt i november 2008.

Overskuddsgave til Share Zedek
Hjertelig takk til alle Israelvenner som kom fra hele landet for å feire Israel 60 år i Gamle Logen 3. september. En nesten fullsatt sal i festlig stemning viste sin solidaritet med landet. En varm takk også til alle som bidro på forskjellig måte til at dette ble en minnerik kveld. Overskuddet fra arrangementet, kr 37 857, er nå overført Share Zedek sykehuset.

Syns du at andre skal vite mer om HJH?
Vi kommer svært gjerne på besøk til en stor eller liten gruppe og forteller om vårt fantastiske arbeid blant Israels immigranter. Tenk på oss når dere legger opp program for lokallaget eller gruppen framover. Her sitter du med en flott avis med mye god informasjon. Ønsker du å gi den til Israelsvenner, dele den ut eller ta med noen eksemplarer på møte kan vi gjerne sende deg flere. HJH har også en grei liten brosjyre som forteller om arbeidet vårt.Ring oss på kontoret 22 36 21 70. Vi gleder oss til å høre fra deg.

Takk fra Jewish Agency
Vi er svært takknemmelige for gaven på kr 400.000 til rehabilitering av flere bomberom og bygging av “shelters”, noe som vil gjøre en betydelig forskjell for innbyggerne i det hardt rammede Sha’ar HaNegev området (kibbutzer, moshaver og Sderot). Dette er uttrykk for en moralsk og sikkerhetsmessig støtte som vil bli høyt verdsatt! Rett før feiringen av vårt lands 60 års jubileum kommer dette som en sterk markering, som vi alle forstår: Vi står ikke alene. Jeg ønsker å takke alle våre kjære og omsorgsfulle venner i Norge.
Med vennlig hilsen Yankele Snir, Keren HaYesod/Jewish Agency

Yad Vashem bygger ny undervisningsfløy
I løpet av det siste ti-året har aktiviteten økt over all forventning ved Yad Vashems Internasjonale Skole for Holocaust Studier. Den har overskredet selv de mest optimistiske prognoser. Hvert år kommer lærerer, studenter, politikere og journalister fra hele verden for å lære om Holocaust og hvordan den kan formidles til nye generasjoner. Yad Vashem vil bevare kunnskapen om det som skjedde og arbeide aktivt for at det ikke skal skje igjen. For å møte alle disse henvendelsene bygger de nå en ny fløy på 4 500 kvadratmeter.

Vil du i kibbutz?
Kibbutz Volunteers, an opportunity to participate in Kibbutz life, working a six day week, 6-8 hours per day. Participants are assigned various work placements according to the needs of the kibbutz, which include agriculture, industry or services. Accommodation, food, use of facilities available on kibbutz, occasional trips and a small amount of pocket money provided. There are limited places available on religious kibbutzim. Duration of Scheme: 2-6 months, 4 weeks over December, April and the summer.
Kontakt: www.kibbutzprogramcenter.org
The United Kibbutz Movement Tel: 972-3-530-1440

Jødisk historie i Norge
Den gamle synagogen i Calmeyergaten i Oslo er nå blitt museum. Fra 16.september er det faste åpningsdager, slik at alle interesserte kan bli kjent med jødisk liv i Oslo før annen verdenskrig. Se www.jodiskmuseumoslo.no Gå inn gjennom porten i Calmeyergaten 15 og finn en synagoge i bakgården – en annen verden, en annen tid.

Vær bevisst når du handler – kjøp israelske varer
Dette er en liten oppfordring om også å være bevisst og støtte israelsk landbruk og industri når vi handler! Ikke minst i dagligvarebutikkene kan vi finne mange varer fra Israel – og vi kan alle sammen lete oss fram til dem. Mange har nok gjort det allerede – for importen fra Israel til Norge har steget betydelig siste året. Heldigvis har ikke den boikotten som det ble oppmuntret til, lykkes i det hele tatt. Snarere tvert om – importen har økt kraftig. La oss alle være bevisste og kreative i vår Israel-støtte.

Norge-Israelforeningene støtter immigrasjonsarbeidet
Norge-Israelforeningen i Sunnhordland har som oppgave å fremme Israels sak gjennom å informere og spre kunnskap om både folket og landet. Dette gjør vi gjennom møter hvor kunnskapsrike og engasjerte talere får slippe til og gjennom leserinnlegg i aviser. Vi støtter en rekke ulike organisasjoner og prosjekter som bidrar til at jøder både vil og kan gjøre aliyah til sitt rette hjemland.
Hovedsakelig kanaliserer vi støtten gjennom et prosjekt som gir fattige immigranter i Israel hjelp til selvhjelp slik at de så kan hjelpe andre. Vårt engasjement baserer seg på den kjærlighet til både folket og landet som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har lagt ned i våre hjerter, og vi kjenner det som et privilegium å kunne erfare og bidra til at Guds Ord oppfylles. Når jøder fra alle verdens kanter nå bryter opp og drar til Israel, fullføres profetiene bokstavelig for våre øyne.
Ikke minst er det en veldig inspirasjon for oss at vi derved rent praktisk kan bidra til at Rom.11,11 finner sted, og vi velsigner Israel i Herrens navn.

Med hilsen for Norge-Israelforeningen i Sunnhordland,
Knut E. Lauritzen, sekretær.

Andre notiser.


Det gikk akkurat som vi fryktet det ville gå…
Shalom!
Det gikk akkurat som vi fryktet det ville gå….
Mens min kone, barna og jeg lyttet til Obamas som talte om et nytt
morgengry, hørte vi rakettalarmen etterfulgt av et kraftig brak.
Raketten eksploderte i kibbutz Mefalsim, – 20 meter fra vårt hjem – i en liten kanal mellom den nye og den gamle delen av vår kibbutz. Du kan se
Kassam rakettens hale som sitter fast i gjørma på bildet. På det andre bildet går det fram hvor nær rakketten var de parkerte, gule bussene.
Barna rakk såvidt å komme inn i bomberommet i tide, det dere hjalp oss å
få rehabilitert i fjor.
Etterpå hilste jeg på Barak (Ehud……).

Vi gir oss ikke og håper på avspenning.
Alon Schuster, regionalordfører i Sha’ar HaNegev. (06.11.08)

Nå vil vi hjelpe de siste etiopiske immigrantene

Mange forventningsfulle barn håper på å komme til Israel snart.

Det er et viktig kapittel i den israelske immigranthistorien som nå går mot en avslutning og vi vil være med på å gi det en verdig avslutning! Arbeidet med å hjelpe etiopierne til Israel har
vært både fascinerende, langvarig, utfordrende og kostbart. Det har vært noen større, spektakulære aksjoner og like mye et møysommelig, krevende arbeid. De siste årene har israelske myndigheter, Jewish Agency og Israels venner rundt i verden brukt store ressurser
på å legge til rette for å få de siste Falash Mura-jødene fra Gondardistriktet nord i Etiopia til Israel! Og arbeidet har lykkes – i dag er det bare noen hundre igjen, men det arbeidet vil det ta enda noen få måneder å sluttføre. Mottaksapparatet kan ta mot ca 300 hver måned – og
de som er igjen har ikke noe høyere ønske enn å få komme til Israel.

Vi i Hjelp Jødene Hjem vil gjerne gjøre det vi kan for å bidra til dette siste krafttaket for etiopierne – men vi er selvsagt helt avhengige av våre givere! Vi vet at de etiopiske jødene
– som i dag teller ca. 120.000 i Israel – betyr et svært positivt innslag i det israelske samfunnet. Det har vært og er spesielt krevende å integrere dem i samfunnet, men nå er det mange positive tegn å se. Stadig flere av de unge tar høyere utdanning, mange tar videregående skoler og mange flere etiopiere gjør en innsats i arbeidslivet og for eksempel hæren.

Nå vil vi sammen fullføre arbeidet med å få de siste etiopiske immigrantene hjem på en god måte! Gjennom din gave til Hjelp Jødene Hjem nå i oktober er du med i denne historiske aksjonen, både til arbeidet med å forberede dem til et liv i Israel, turen “hjem” og til innsatsen på mottakssentrene for å hjelpe dem best mulig i gang med en ny tilværelse.
Takk for ditt bidrag!

Boken som alle Israelvenner vil ha glede av

Conrad Myrland har redigert MIFFs jubileumsbok.

Med Israel for Fred – Israel 60 år
ISBN 978-82-997797-0-8

Som mange kanskje vil være oppmerksom på, har Med Israel For Fred denne høsten utgitt en jubileumsbok; både for landet som fyller 60 år og foreningen som fyller 30.

Boken er utgitt på eget forlag, Conrad Myrland har vært redaktør. Det er blitt en lekker praktutgave på 255 sider, med spennende og oppfinnsom design kombinert med et stort og rikt billedmateriale; av ny og eldre dato – kjent og mindre kjent stoff. Skrifttypene er gode, men den skjemmes av en del trykkfeil.

Redaktøren lar boken innlede med hilsener fra flere norske politikere, Israels Ambassadør til Norge, Miriam Shomrat og leder for Det Mosaiske Trossamfund, Anne Sender: Deretter kommer mange forskjellige artikler fordelt i tre kapitler under overskriftene “Jødene har rett til landet”, “Kampen for fred” og “Glimt fra Israels historie”. Boken er oversiktlig og grei å finne fram i.

Israel-kjennere som Albert Henrik Moen, Kåre Kristiansen, Oskar Mendelsohn, Jan Benj. Rødner, Arne Haugan og Knut M. Hansson har opp gjennom årene skrevet artikler om mange emner relatert til Israel. En del av dem er gjengitt her. Det er godt å lese dem igjen. Men boken inneholder også nyskrevne tekster av bl.a. Odd Myrland og Morten Rasmussen. Til sammen gir den et bredt og sammensatt bilde av landet og folket.
Mange spørsmål blir besvart i tekstene og her er mye fakta-kunnskap å hente. Tekstutvalget er saklig og informativt, en fin blanding av analyser og beretninger.

Boken kan være en flott gave, som alle venner av Israel vil kunne ha stor glede av.

Ida Nudel

Immigranthjælpen i Danmark støtter, gjennom Ida Nudel, en pensjonatskole – Migdal Ohr – ved Afula i nord-Israel. Skolen tar inn gutter i alderen 13 til 18 år, som kommer fra forskjellige deler av det tidligere Sovjet-unionen. Guttene er kommet til Israel uten pårørende, i noen tilfeller som en del av et studieprogram. Pensjonatskole høres fl ott ut, men denne er svært sliten og enkel. Ida Nudel skaffet her et år flere nye vinduer, da de gamle holdt på å falle ut eller var knust.

Badene var så forfalne at de ikke kunne holdes rene o.s.v. Men både skolen og Ida er mest opptatt av undervisningen. Målsettingen er at alle guttene som har evner til det, skal kunne bli satt i stand til å ta høyere utdannelse. Det betyr mange og lange ekstra undervisningsøkter i hebraisk og drilling i matematikk etter russiske undervisningsmetoder. De elevene som har vært lenge i landet, må hjelpe nykommerne, de eldre må hjelpe de yngste. Man gjør lekser under tilsyn og med hjelpelærere til stede. Over halvparten fullfører universitetsgrader etter at de har gått ut fra Migdal Ohr og har vært i militæret. Guttene forstår at de har vært heldige som har fått plass her, for gjennom undervisningen kan de sikre seg en god utdannelse og et anstendig og produktivt liv framover.

Dette er ingen selvfølge for disse guttene: Bare 22 % av eleven kommer fra hele familier 58 % har bare mor eller i få tilfeller far 20 % er foreldreløse. Mange av foreldrene er ikke i stand til å ta vare på seg selv engang, langt mindre sine barn. Barnevernet har vært involvert i en hel del saker. Andelen foreldreløse elever går stadig opp og en av fi re har opplevd fattigdom og hjemløshet. For guttene er det godt å komme til ordnede forhold, selv om det er nøkternt. Med omsorgsfulle lærere og et godt kameratskap greier de fl este å utvikle stabil motivasjon for skolearbeidet, noe som ikke var en selvfølge før de begynte på Migdal Ohr. De opplever skolen som sitt hjem. Ida Nudel har hatt som hovedmålsetting i alt sitt arbeid å holde barn og unge borte fra gaten og kriminelle miljøer. Derfor støtter hun dette arbeidet.

Undervisningsdepartementet gir årlig hver av guttene $100 til å kjøpe sko og klær. I verste voksealder og med familie – hvis noen – som ikke kan bidra med stort, blir dette svært vanskelig. Her stiller Ida Nudel også opp med midler, når det kniper. Dessuten gir hun penger til ekstra kveldsmat, for kostøret er for lavt og vi kjenner alle slike gutters appetitt.

Selv om HJH ikke støtter dette arbeidet, men derimot Ida Nudels fritidsklubber i sør-Israel, har vi laget dette sammendraget fra Immigranthjælpens blad i august. Arbeidet er imponerende.

Helseopplysning og omsorg for eldre immigranter

Hadassah-sykehuset samler eldre, enslige immigranter fra ex-Sovjet til sosiale sammenkomster med helserelatert innhold. (Foto: Hadassah)

I Israel dyrkes en rekke grønnsaker som er ukjente for innvandrerne fra nord. På Hadassahs kurs lærer de å tilberede dem riktig. (Foto: Hadassah)

Ved Hadassah erfarte man at nye, etiopiske immigranter sjelden – og mange ganger altfor sent, tok kontakt med helsevesenet. Hadassah startet derfor et pilotprosjekt for et par år siden i Beit Shemesh, en liten by ca 15 km vest for Jerusalem. Man etablerte et lavterskeltilbud for kvinner med etiopisk bakgrunn. Helsepersonell fra denne befolkningsgruppen ble rekruttert til å drive den nye klinikken. De hadde naturlig nok en bedre kulturforståelse. Dette reduserte også språkproblemene. Mange av de voksne etiopiske immigrantene er analfabeter.
Hensikten med klinikken var i første omgang at den skulle arbeide forebyggende og tillitskapende. I små kvinnegruppe opplyste man om ernæring, mosjon, svangerskap og fødsel, samt hyppig forkommende sykdommer og symptomer. Kostholdet i Etiopias høyland er naturlig nok annerledes enn i Israel, så behovet for veiledning er stort. Tradisjonen med å gi selv små barn tynn te med masse sukker er et eksempel på hva israelerne ønsket å gjøre noe med.

Resultatene har vært gode. Man har ufarliggjort leger og sykehus, pasientene tar kontakt når de får symptomer som bør undersøkes nærmere og den generelle helsetilstand er bedret i målgruppen. Forståelse for riktig ernæring begynner nå å vise resultater.

Hadassah når nye grupper
Nå har Hadassah videreutviklet konseptet og i samarbeid med HJH gått inn i en fattig bydel i Jerusalem, Gonenim, med mange enslige, eldre immigranter fra tidligere Sovjet. Man har sett at eldre har hatt problemer med å tilpasse kostholdet sitt når de kommer til Israel. Det er produkter de har spist tidligere som de ikke får her for en rimelig penge – og det finnes andre matemner som de ikke vet hvordan de skal bruke. Mange eldre immigranter kan verken snakke eller lese hebraisk.

Igjen har man etablert en helseklinikk, denne gangen med russisktalende personale. Det dannes kvinnegrupper der det blir holdt foredrag om kosthold i Israel – med velsmakende smaksprøver, som er ment som inspirasjon. Og man informerer om aldringsprosesser og gode hjelpemidler. Hadassah er bekymret for at understimulering og ensomhet kombinert med feilernæring og dårlig råd, kan føre til unødig forringet livskvalitet.

Helsegevinsten er stor ved å få de eldre ut i frisk luft for å mosjonere, så man har tatt initiativ til spasergrupper. Gjennom disse gruppene får de eldre også et nettverk og et mer sosialt liv. De som leder slike grupper kan også fange opp pasienter med begynnende demens eller andre symptomer som bør følges opp av helsepersonell.

HJH hjelper også eldre immigranter
Gjennom dette prosjektet bidrar våre givere til å gi de eldre immigrantene fra nord en verdig og god alderdom i sine fedres hjemland. Mange opplever at selv om de ikke har nære pårørende, får de omsorg og trygghet. De vet at prosjektets personale følger dem opp i den grad de har behov for det, og de kan stille spørsmål og få hjelp med helseplager i sine siste år. Igjen et godt prosjekt som hjelper nye immigranter til å finne seg godt til rette i sitt nye, gamle land.

Et traurig liv for fjelljødene fra Kaukasus

Dr. Shalva Weil er antropolog på Hebrew University i Jerusalem. Hun gleder seg stort over støtte fra HJH som betyr at hun kan fortsette hjelpen til jødene fra Kaukasus.

 

PNIMA-prosjektet for jøder fra Kaukasus samler kvinner og barn for å bedre deres integrering i storsamfunnet.

Selv om mange av Kaukasus-jødene har bodd 15-20 år i Israel, er turen med PNIMA deres første besøk ved Klagemuren.

Utenfor Haifa har jødene fra Kaukasus sin egen synagoge, Tirat HaCarmel.

Disse menneskene er hardføre og bor svært primitivt. De fleste lever under fattigdomsgrensen. De som har klart å skaffe seg jobber arbeider oftest innenfor renhold. Mange er svært religiøse. Utenfor Haifa har de sin egen spesielle synagoge, Tirat HaCarmel. Mange mødre har problemer med grensesetting overfor barna, ifølge Weil.

Dr. Weil har fokusert på denne gruppen jødiske immigranter fra Kaukasus til Israel siden 2005. De fleste har bodd i Israel siden tidlig 90-tall. Flere kom allerede på 70-tallet. Et fåtall av dem har lært seg hebraisk.

Antropologen
Selv emigrerte londonjenta Shalva Weil fra England til Israel i 1972. Hun utdannet seg til antropolog og jobber i dag på Institutt for undervisning ved Hebrew University i Jerusalem. Forskning og prosjektjobbing fyller mer enn 100 prosent av arbeidsdagene hennes.
– Jeg har levd side om side med jøder fra de fleste samfunnsslag, forteller hun. I begynnelsen av studiene og frem til 1977 bodde hun sammen med, og studerte, jøder fra Bombay i India. Siden har det blitt ytterligere studier omkring jødene fra Etiopia og andre land. Det finnes omkring 100 etnisk-jødiske grupper i Israel i dag, fastslår hun.

Kaukasusjødene
Blant dem hun ønsker å bidra til å integreres bedre i deres “nye” hjemland er altså jødene fra Kaukasus. – De kommer fra fattigslige kår på lik linje med de etiopiske jødene. Men jeg tør påstå at de vevre og vakre etioperne har klart å skaffe seg flere kanaler for hjelp enn disse fra Kaukasus, hevder Shalva. Prosjektet hennes omfatter innbyggere i Kiryat Yam utenfor Haifa, Pardes Hanna ved Hadera samt i Netanya. Det finnes jøder fra Kaukasus over store deler av Israel, men disse tre stedene er valgt ut til PNIMA-prosjektet.

Må føle verdighet
Shalva har en god del hjelpere. Sosionomer, psykologer og soldater som gjør siviltjeneste. Selv møter hun gruppene i prosjektet både titt og ofte, men holder selv kun ett seminar i året. – De ønsket først at jeg skulle komme til dem, men jeg takket nei. Jeg ville at de skulle komme ut av sine fattigslige hjem og til en flott møtesal. Første gang leide jeg rådhusets møtesal i Netanya, smiler hun.

– Min tanke er at de skal bygges opp, føle seg verdige og være med på noe som har status. Det ble en suksess.

Integrasjon
Poenget hennes er å få kvinner og barn ut i samfunnet slik at de kan finne sitt ståsted, sosialiseres. For nå må de videre! Hun satser også på å bidra til at barna skal bli trygge og skaffe seg utdannelse.
– For å få til det, må mødrene føle seg som verdige borgere og læres opp til å motivere barna til blant annet å gå på skole og gjøre lekser, fortsetter hun. Og legger til at noen har klart det, men det er altfor mange som står i stampe. Det er mange kulturelle grunner for det.

Gledestårer ved Klagemuren
– De var – og de fleste er fremdeles – religiøse. De har levd isolert i fjellene i Kaukasus, i Tjetsjenia og blant annet i den muslimske byen Derbent. De har tviholdt på sin religion, men selv etter 15-20 år i Israel – inntil 2005 – hadde ingen av dem vært ved Klagemuren. Jeg ordnet med en tur. Mange av bestemødrene gråt av glede! Plutselig hadde jeg oppfylt deres drøm. Det var svært rørende. Nå forsøker jeg å bringe dem til Jerusalem og Klagemuren en gang i året.

Ut på tur
En annen gang fylte prosjektlederen tre store busser med hele 150 personer og inviterte til middag på Hebrew University i Jerusalem. Det ble foredrag, undervisning og lek, og deretter et deilig måltid i en av studentkantinene. Også en stor opplevelse for dem, forteller hun. Senere tok hun dem til Neot Kedumim, et bibelsk landskapsreservoar i nærheten av Modiin, midt mellom Jerusalem og Tel Aviv.

– Vi satser hele tiden på å snakke om temaer som skal bidra til kunnskap, innsikt og videreutvikling. Mennene deltar bare på turene, ikke på møtene våre, sier hun.

Arrangerte ekteskap
Fordi de fleste mennene er arbeidsløse, kan noen oppføre seg voldelig. I kulturen deres er det også naturlig med arrangerte ekteskap. Og generelt er de dårlige på grensesetting – og det gjelder ikke bare overfor barna. Derfor setter prosjektet store ressurser inn på å lære de voksne å sette grenser, slik at de skal komme inn på riktig spor i livet og samfunnet forøvrig, forteller en oppglødd Shalva Weil. For midt i alle problemene har hun stor tro på dem og at de skal lykkes. – Den økonomiske støtten fra HJH skaper ytterligere motivasjon, smiler hun takknemlig.

En måned i gavmildhetens tegn

Vi er ved inngangen til en måned som står i gavmildhetens og lysets tegn i så vel kristen som jødisk tradisjon. I kristen tradisjon Julen og i jødisk Hanukah, lysfesten.

Hanukah feires til minne om gjeninnvielsen av Tempelet i Jerusalem, for nesten 2200 år siden, etter at Antiokus styrker over lang tid hadde vanhellighet det med hellensk religiøs praksis og ødelagt mye av bygget. Lysene er et minne om den syvarmede oljelampen, Menoraen, som alltid brant i Tempelet. Da den skulle tennes på nytt fant de kun olje for en dags forbruk, men den varte i åtte dager til ny olje for dette formål kunne skaffes. Det er grunnen til at feiringen varer i åtte dager.

For meg representerer lysene vi tenner i hanukah-staken, niarmet, de åtte dagene i Hanukah, ett mer hver dag pluss ett lys for å tenne med, et symbol på håp i mørketiden. Første kveld er det ikke så kraftig, kun det ene lyset og lyset vi bruker å tenne med, skinner, og så ett mer neste kveld helt til alle lys brenner. Staken skal helst plasseres i et vindu eller ved dør som venner ut mot gaten, for å vise alle andre mirakelet, og å gi dem lys i mørket.

Slik gjør vi ved vårt arbeid også for noen av dem som fortviler, vi tenner vi nye lys i deres liv, helt til det skinner så kraftig at de har styrke til å fortsette på egenhånd. Slik vet de at de ikke er alene, at andre bryr seg og hjelper. Dere gir dem troen på en ny dag, en dag da åtte lys brenner og de vil vite at problemene de har opplevd, er historie.

Vi tenner lys der terrorraketter rammer deres boligområder, der noen strever med å tilpasse seg et nytt samfunn. Vi tenner nye håp for jøder i de tidligere sovjetstatene, i Etiopia eller i India, som drømmer om å få reise hjem til Israel, men klarer det ikke uten hjelp utenfra. Heller ikke de har gitt ikke opp håpet. Dere viser dem vei ut av mørket.

Selv om det å gi gaver hverken for Jul eller Hanukah er noen religiøs forpliktelse, har det for begge høytider blitt en kjær tradisjon. Det er mange vi vil gi til; venner og familie, men i vårt samfunn har disse som oftest det de trenger. Hva med å gi en gave til en ukjent? Ved å gi en gave gjennom oss vil du nå mange som virkelig trenger din hjelp, og ønsker du å kombinere disse to, kan du gi gaven i navnet til en venn eller et familiemedlem. Tenk hvilken glede det også er for den du gir i navnet til, å vite at han eller hun har vært med på å hjelpe noen som virkelig trenger gaven.

Jeg vil på vegne av alle i Hjelp Jødene Hjem få lov til å takk alle dere som er med på gjøre vår hjelp mulig. Også i år har vi klart å holde oppe vårt høye nivå, og mange nye givere har vi fått. Det varmer og det gleder, det inspirerer og ikke minst gir det oss styrke til å fortsette arbeidet videre i årene som kommer.

God Hanukah, God Jul og et riktig Godt Nytt År til dere alle fra oss i Styret, Representantskapet og på sekretariatet!

Øyvind Bernatek
styreleder