Over fem millioner er sendt

TILLEGGSBEVILGNINGER
Public Center
11.310
Mother to Mother
55.000
Israel Association for Immigrant Children
55.000
Dental Volunteers for Israel
55.000
Herman Branovers laboratorium
55.000
B’Yachad
55.000
Selah
110.000
Yad Sarah
110.000
Sha’are Zedek
110.000
Keren HaYesod – etiopiske immigranter
220.000
Ulpan Akiva
275.000

I oktober hadde HJH allerede bevilget 4.160.000 kroner til prosjekter i Russland, India, Etiopia og Israel. (Alle tall er i hele tusen.)

FØRSTEHJELP TIL NYE IMMIGRANTER
A world in Grace
190
B’Yachad
242
Keren Klita
305
Israel Crisis Management – Selah
155

 

IMMIGRASJON-ARBEID
Jewish Agency: *5 forskjellige prosjekter
1.261
Movement without Frontiers
122
Yad Sarah
62
Yad Vashem
61

* De fem forskjellige prosjektene er:
Beskyttelsesrom i sør på grensen mot Gaza
Sha’ar Ha Negev ungdommer fra Sør-Amerika
Immigranter fra India
Immigranter fra Etiopia
Hjelp til Nord-Israel for å reparere skader fra krigen i fjor

UNDERVISNING
PNIMA
60
Machanaim
215
Ulpan Akiva
305
Ulpan Chalom
152

 

HELSE
Dental Volunteers for Israel
92
Hadassah Hospital
92
Shaare Zedek
113
Shiloh
60

 

BARN OG UNGE
Ezra
155
Israeli Association for Immigrant Children
242
Jerusalem Foundation
92
Mother to mother – Ida Nudel
123
Shiluv
62

KunstnerneFraKiev

Ordene var omtrent de samme overalt. For de av oss som har reist med HJH tidligere og for oss alle, var det sterkt å oppleve hvordan vi atter en gang ble mottatt på de ulike prosjektene som Hjelp Jødene Hjem støtter, og som vi fikk besøke denne gangen. Mottakelsen vi fikk hos den store hjelpeorganisasjonen Yad Sarah av Pat Allin og Joram Seela, på Share Sedek-sykehuset av Michael Melchiors fetter Uri Schwartz og hos Jerusalems borgermester (og tidligere leder av hjelpemiddelsentralen Yad Sarah) Uri Lupolianski, var ekte og hjertevarm. Disse våre gode venner og støttespillere setter alltid stor pris på våre besøk og at vi nordmenn husker på dem. Den samme hjertevarmen ble vi alle møtt med av Marcelo Goldin hos Jewish Agency / Keren Hayesod, som også møtte oss i Sha’ar Hanegev og ordnet med besøket i Carmiel, hvor vi fikk møte jødiske unge damer fra India sammen med andre innvandrerungdommer, som holdt en times flott program for oss. Ruth Bar-On informerte en kveld om arbeidet blant kriserammede unge jøder, særlig blant unge innvandrere, og det grep oss. Det gjorde også møtet med de eldre på kultursenteret Machanaim midt i sentrum av Jerusalem, hvor vi fikk spise frisk frukt utskåret som hjerter av melon og kake med plakat: “Velkommen til HJH-gruppa fra Norge”. Her hadde som alltid Miriam Kitrossky og hennes medarbeidere sørget for at vi kjente oss velkommen alle som en.

Konserten med Glorioso ClassiCo på Hotell Diplomat ble et av turens høydepunkter. Her hadde Delysia Jason sørget for “fullt hus” med deltakere helt fra Ma’ale Adummim. Rundt 500 mennesker fikk høre og oppleve ensemblet og duetten mellom Trine Øien og russiske Mark og Sima som danset bedre enn noen gang. Bedre enn noen gang var også “Diplomatkoret” med sine entusiastiske sangere. Ved siden dette, gjorde besøkene på flere av de bibelske stedene i Jerusalem oppholdet minneverdig: Vestmuren og Gamlebyen, Oljeberget, Tårekirken, Getsemanehagen, Alle nasjoners kirke og den berømte Gravhagen i tillegg til Via Dolorosa og Gravkirken. På toppen av det hele fikk vi – uventet og overraskende – også møte og høre vår kjære venn og medarbeider Michael Melchior. Å høre ham fortelle, ble et nytt høydepunkt for oss!

På vei fra Jerusalem til Ashkelon gikk turen via Dødehavet med sine Ahava-produkter, til stor glede for kjøpelystne damer. Konserten i kystbyen samlet rundt 600 mennesker, og ble svært godt mottatt av entusiastiske innvandrere som gav stående applaus da Glorioso framførte russiske og israelske sanger. Her var det taler både av professor Hannah Adear, viseordfører i Ashkelon Avi Vaknin og reiselederen fra Norge. Yehuda Bar Yeshua hadde ordnet alt på beste måte i Ashkelon, og vi fikk tidligere på dagen møte byens ordfører Roni Mehazry, besøke et kultursenter for innvandrere og se den vakre byen i all sin blomsterprakt. Bomberommet som HJH har finansiert i Sha’ar Hanegev gjorde også inntrykk i et område hvor det stadig faller raketter skutt ut fra Gaza by. Også på Ulpan Akiva fikk vi på ulike måter se og oppleve hvilken visjon Schulamit Katznelson satte ut i livet. Som alltid ledet Ofer oss i hebraisk-undervisningen ved hjelp av entusiastisk sang. Rektor Esther Perron og lektor Hadar Lek sto ellers for programmet, hvor noen av høydepunktene ble besøk i klasserommene og samtalene med studentene, sammen med konserten med Glorioso ClassiCo og sabbatsmåltidet fredag kveld.

Noen av oss dro på lørdagen til Beit Skandinavia i Haifa og fikk møte fantastiske Lilly Tånsberg, som fortalte om hvordan hun (og katten) bodde alene i huset mens bombene regnet over byen sist sommer. Lilly har nå fått hele huset, og stedet er virkelig blitt et hjem for alle som trenger et sted å være. Hjemturen via druserlandsbyen Kiryat el Carmel ble også en stor opplevelse – med shopping og ikke minst: Lunsjen som vår fantastiske og utrolig joviale guide Birre Lindeborg hadde forhåndsbestilt hos en svært så gjestfri og jovial krovert.

Alt har en ende, og for vårt vedkommende ble Tiberias siste stopp. Her fikk vi oppleve markeringen av minnedagen for Israels falne soldater og feiringen av Israels nasjonaldag. To rundturer i Galilea med besøk på flere bibelske plasser og turen rundt på Golan ble ellers en mektig og flott avslutning på turen.

Etter nok en tur til våre venner i Israel er det ingen tvil: HJH-turene er til velsignelse både for oss norske og ikke minst for våre venner på de ulike prosjektene. Det gjør uten tvil inntrykk når entusiastiske jødiske innvandrere klemmer om oss og spør: “Dere kommer vel tilbake?” Og når Glorioso ClassiCo på direkten blir invitert til ny konsert om et års tid. Den som lever, får se hva det blir til. Nye HJH-turer blir det i alle fall.

Takk til HJH som spurte meg om å bli med på denne turen. Og takk til alle de 23 andre i gruppa, som var med på å gjøre turen til en stor festreise og opplevelse. GUDS FRED! SHALOM! “Neste år i Jerusalem!”

Kunstnerne fra Kiev

Da Tchjernobylkatastrofen rammet Ukraina i 1986, flyttet kunstnerekteparet Marina og Anatoly Leibovich-Schelest snarest fra Kiew til Tashkent helt sør i landet med sine to sønner. Selv om det var mange jøder i Kiew, var det tungt å leve der. I tillegg skremte atomkraftverkulykken vettet av dem.

Etter 13 år og etter hvert en tredje sønn, fant de seg aldri til rette selv om de hadde nok med videreutdanning. Samtidig åpnet de et privat galleri der i 1992. Det første i sitt slag i Uzbekistan. De er begge utdannet innen kunst; som kunsthistorikere, kritikere, grafikere, har utdannelse også innen teater og de skaper i dag blant annet kabbalistiske bilder/uttrykk i svart/hvitt.

Flyttet
Traurige kår og sterk antisemmitisme var en del av hverdagen. Ferden gikk over grensen til Tyskland. Til byen Koblenz. Den tyske ambassaden (hvor de leide gallerilokaler) hjalp dem med utreise.

– I denne tyske byen var det mange muslimer. Det ble vanskelig. Følte nærmest vi var kommet fra asken til ilden. Måtte også her prøve å skjule vår identitet, sukker Marina.

Machanaim på web
Familien bodde i Tyskland fra 2000 til 2006. Takket være Machanaims hjemmesider på internett, besluttet sønnene Josef (24) og David (23) at de ville reise til Israel og studere på Yeshiva (religionsstudier) allerede i 2004. To år senere kom mor, far, morfar Alexander Leibovich samt minstegutten Moshe, som i dag er 13 år.
– Nå er vi endelig hjemme! stråler Marina.

Da vi møter familien er det på åpningen av deres spennende kunstutstilling i Jerusalem: “Gates of Prayer” (Bønnens porter). I den vakre kunstnerbygningen like ved Begin-senteret i Hebron-gaten – med Jerusalems opplyste bymur i nord-øst – er det som om deres kunst lar besøkende fortsette på veien inn i en ny, spirituell verden.

Jøde og/eller russer
Etter et år har familien funnet seg godt til rette i Israel, takket være Machanaims tilbud om litterær og sosial integrering. Eldstemann Josef studerer film- og fjernsynsfotografering, David er fremdeles soldat i den israelske hæren, mens Moshe går på ungdomsskolen. Hebraisk tar det litt tid å beherske, men familien er motiverte. De har vært gjennom mye, og vet at det er her de hører til. Her kan de leve i frihet uten frykt for å vise at de er jøder.
Men som David (23) sier i dag; – Det er ganske merkelig å oppleve:
– I Russland ropte de “Jøde”! etter oss. Her i Israel roper de “Russer”!…

Storebror Josef (24), morfar Alexander Leibovich, far Anatoly Schelest, David (23) og Shai Landa. Foran, lillebror Moshe (13) og mor Marina Leibovich-Schelest. Shai Landa (til høyre på bildet) var tilfeldigvis på samme religionsskole (Yeshiva) som brødrene Josef og David. De fant ut at deres familier hadde reist henholdsvis til sør og nord i Sovjet i årene rundt 1900. Studier av slekten viste at de var i familie! I dag er derfor Shai en del av familien Leibovich-Schelest, og føler seg minst som en fetter av barna. Selv visste han at han var jøde, men ikke stort mer. For ca fire år siden tok han kontakt med rabbiner Pinchas Polonski i St.Petersburg som hjalp ham med reisen til Israel. Selv har han en onkel og en bestemor i Israel.

Et ekstra krafttak

I løpet av første halvdel av juni vil styret gjennomgå de mange anmodninger om økonomisk støtte vi har fått for 2007. I tillegg til de prosjekter vi har støttet tidligere, har vi også flere nye henvendelser fra andre gode prosjekter i Israel.

Hvert år må vi si nei til flere som vi gjerne skulle ha hjulpet, men er gaveinngangen god kan vi kanskje nå ut til noen nye, og det ville være flott!

Også i år har gaveinngangen vært god. Men skal vi hjelpe nye prosjekter eller gi en ekstra støtte til dem vi allerede hjelper, trenger vi et ekstra krafttak fra dere. Det er mye å be om, men av hensyn til alle som trenger vår hjelp, ber vi om det.

Vi har fått mange nye givere i år. Det gleder og inspirerer oss. Jeg benytter derfor anledningen til å oppfordre alle våre givere til å tale vår felles sak til venner og kjente, naboer, kolleger eller trosfeller. Vi vet det finnes mange mulige nye givere, men vi trenger din hjelp til å nå dem. Vis dem avisen og nyhetsbrevene våre. Der vil de bli kjent med mange av prosjektene våre. Har de tilgang til Internett, kan de gå inn der og finne all den informasjon de trenger for å kunne gi.

Vi har tatt fatt i vår nettside og oppdaterer den langt oftere enn før. Til høsten vil vi foreta en større revisjon av hele vår nettløsning. Har dere synspunkter på hva som kan gjøres, er vi takknemlige for e-post om det.

Til slutt minner jeg om vår givertur. Det er en enestående mulighet til å se og oppleve Israel på en annen måte, møte noen av dem dere hjelper, se flere av prosjektene og vise solidaritet med Israel.

Med vennlig hilsen
Øyvind Bernatek
Styreleder

Gi dem sikkert tak over hodet

Kassamrakettene sprer død, smerte og frykt i Sderot og nabokommunen Shaar Hanegev. I dette kjøkkenet eksploderte en Kassam-rakett. Familien med tre barn som bor i leiligheten var heldigvis ikke hjemme da raketten rammet.

 Flere bilder av Kassam-rakettenes ødeleggelser

Knappe 15 sekunder – det er tiden folk har fra luftvernssirenene uler til rakettene faller. Nå trenger de 26 000 innbyggerne, mange av dem nye immigranter fra Etiopia, hjelp til å sette tilfluktsrommene i bedre stand.

Det er en liten kilometer fra byen Beit Hanoun nord i Gaza til grensen til byen Sderot, som ligger som en enklave i kommunen Shaar Hanegev. Det er en farlig overkommelig avstand selv for upresise Kassamraketter. Selv om de fleste heldigvis lander uten å treffe folk, er mange blitt såret og flere drept. Og alle lever i frykt for hvor neste rakett vil treffe.

I Sderot alene fins det 50 offentlige tilfluktsrom og enda flere i byens omegn.. Men halvparten av dem mangler elektrisitet. De er uegnet selv for korte opphold. Like mange mangler kjøleskap, luftkjølingsanlegg og annet som må til for lengre opphold.

Nå utfordrer ordfører Allon Schuster HJHs venner til å finansiere istandsetting av fire tilfluktsrom i Shaar Hanegev. Hvert tilfluktsrom vil koste ca 90 000 kroner. Ordføreren vet at han kan regne med norske venner. Tidligere har HJH støttet oppussing av tilfluktsrom og andre bygninger i to kibbutzer i kommunen som åpnet dørene for unge immigranter fra Argentina og Brasil. I tillegg støtter HJH også arbeidet for immigranter som rammes av terror og kriser, drevet av Selah – Israel Crisis Managment Group.
Kassamrakettene sprer død, smerte og frykt i Shaar Hanegev. Nå ønsker vi å være med på å gi folk sikkert tak over hodet!

 Alt om innsamlingsaksjonen

Rakettenes ødeleggelser

Skoleelevene søker dekning under pulten.

 Alt om innsamlingsaksjonen
 15 sekunder (presentasjon fra Honest Reporting)


Hundrevis av israelere har fått behandling for sjokk etter Kassam-angrep.

Kassam-rakettene regner ned over boligområder. Her er taket i et klasserom smadret.


I denne leiligheten i Sderot bor en familie med tre barn. Heldigvis var ingen hjemme da en Kassam-rakett smadret kjøkkenet 30. mai kl. 11.45.


Her kan man se ødeleggelsene Kassam-raketten gjorde på utsiden av leiligheten.


Tvillingene Dima og Yososef og faren (i bakgrunnen) bor i leiligheten i etasjen under. Moren, Mirjam, og den eldste datteren Rima er på sykehuset på grunn av sjokkskader. Alle vinduene er ødelagt.


Kvelden før Kassam-raketten rammet var 70 immigranter samlet til forelesning, som avsluttet klokken 22. To timer senere eksploderte raketten.


På politistasjonen i Sderot blir rakettene merket med datoen for angrepet. Denne Kassam-raketten er fra tirsdag 29. mai 2007.


Flere hundre Kassam-raketter er avfyrt fra Gaza-stripen de siste ukene.


Søndag 27. mai, tidlig på morgenen, eksploderte en rakett i dette ballet-rommet. På dagtid får flere klasser med barn danseundervisning her.


Ordfører i Shaar Hanegev, Allon Shuster, forklarer situasjonen. På luftfotoet viser han hvordan terroristene avfyrer rakettene fra tett befolkede områder på Gaza-stripen.


Midlertidige tilfluktsrom i skolegården til den videregående skolen i Shaar Hanegev. En rakett har allerede eksplodert i et (tomt) klasserom.


Shahat (t.v.) og Ohad er studenter ved den videregående skolen i Shaar Hanegev. Guttene bor utenfor Kassam-rakettenes rekkevidde, men skolen ligger innenfor. Foreldrene til Ohad ønsker å flytte ham til en annen skole.

Dette samfunnshuset er dedikert til Ela Abecassis. Da varselsirenen for rakettangrep gikk, var det ingen tilfluktsrom i nærheten. Hun dekket sin lillebror med sin egen kropp. Etter eksplosjonen døde Ela av skadene. Lillebroren overlevde.