Kunstnerne fra Kiev
Da Tchjernobylkatastrofen rammet Ukraina i 1986, flyttet kunstnerekteparet Marina og Anatoly Leibovich-Schelest snarest fra Kiew til Tashkent helt sør i landet med sine to sønner. Selv om det var mange jøder i Kiew, var det tungt å leve der. I tillegg skremte atomkraftverkulykken vettet av dem.
Etter 13 år og etter hvert en tredje sønn, fant de seg aldri til rette selv om de hadde nok med videreutdanning. Samtidig åpnet de et privat galleri der i 1992. Det første i sitt slag i Uzbekistan. De er begge utdannet innen kunst; som kunsthistorikere, kritikere, grafikere, har utdannelse også innen teater og de skaper i dag blant annet kabbalistiske bilder/uttrykk i svart/hvitt.
Flyttet
Traurige kår og sterk antisemmitisme var en del av hverdagen. Ferden gikk over grensen til Tyskland. Til byen Koblenz. Den tyske ambassaden (hvor de leide gallerilokaler) hjalp dem med utreise.
– I denne tyske byen var det mange muslimer. Det ble vanskelig. Følte nærmest vi var kommet fra asken til ilden. Måtte også her prøve å skjule vår identitet, sukker Marina.
Machanaim på web
Familien bodde i Tyskland fra 2000 til 2006. Takket være Machanaims hjemmesider på internett, besluttet sønnene Josef (24) og David (23) at de ville reise til Israel og studere på Yeshiva (religionsstudier) allerede i 2004. To år senere kom mor, far, morfar Alexander Leibovich samt minstegutten Moshe, som i dag er 13 år.
– Nå er vi endelig hjemme! stråler Marina.
Da vi møter familien er det på åpningen av deres spennende kunstutstilling i Jerusalem: “Gates of Prayer” (Bønnens porter). I den vakre kunstnerbygningen like ved Begin-senteret i Hebron-gaten – med Jerusalems opplyste bymur i nord-øst – er det som om deres kunst lar besøkende fortsette på veien inn i en ny, spirituell verden.
Jøde og/eller russer
Etter et år har familien funnet seg godt til rette i Israel, takket være Machanaims tilbud om litterær og sosial integrering. Eldstemann Josef studerer film- og fjernsynsfotografering, David er fremdeles soldat i den israelske hæren, mens Moshe går på ungdomsskolen. Hebraisk tar det litt tid å beherske, men familien er motiverte. De har vært gjennom mye, og vet at det er her de hører til. Her kan de leve i frihet uten frykt for å vise at de er jøder.
Men som David (23) sier i dag; – Det er ganske merkelig å oppleve:
– I Russland ropte de “Jøde”! etter oss. Her i Israel roper de “Russer”!…
Storebror Josef (24), morfar Alexander Leibovich, far Anatoly Schelest, David (23) og Shai Landa. Foran, lillebror Moshe (13) og mor Marina Leibovich-Schelest. Shai Landa (til høyre på bildet) var tilfeldigvis på samme religionsskole (Yeshiva) som brødrene Josef og David. De fant ut at deres familier hadde reist henholdsvis til sør og nord i Sovjet i årene rundt 1900. Studier av slekten viste at de var i familie! I dag er derfor Shai en del av familien Leibovich-Schelest, og føler seg minst som en fetter av barna. Selv visste han at han var jøde, men ikke stort mer. For ca fire år siden tok han kontakt med rabbiner Pinchas Polonski i St.Petersburg som hjalp ham med reisen til Israel. Selv har han en onkel og en bestemor i Israel.
