Masseflukt fra Russland

Den pågående konflikten i Ukraina har hatt betydelige konsekvenser, ikke bare for det ukrainske folket, men også for russiske jøder som har funnet seg fanget i tumultene. Siden februar 2022 har nesten 70 000 immigranter fra Russland søkt tilflukt i Israel, drevet av ønsket om en tryggere og mer stabil fremtid.
 
Blant disse er Leah (bildet), en atten år gammel russisk jøde. Leah er en sterk ung kvinne, som på grunn av sitt engasjement mot krigen i Ukraina måtte flykte fra Russland og har funnet sikkerhet i Israel. Hun var med på demonstrasjonene mot krigen i Russland, og kjente seg ikke lenger trygg i sitt hjemland.
 
Heldigvis er Israel en sikker havn for jøder på flukt, og Leah føler seg nå endelig trygg igjen.
 
Du kan bidra til å hjelpe flere jøder på flukt til en trygg ny hverdag i Israel via vipps til 79332💙

Strøm av immigranter fra eks-Soviet

Strømmen av flyktninger og immigranter fra eks-Soviet til Israel fortsetter som følge av krigen i Ukraina.
Flere titalls tusen ukrainske flyktninger er ankommet Israel ila 2022, men det er også over 26 000 russiske jøder som har ankommet så langt i år, mens over 35 000 venter fortsatt i Russland på å få papirer i orden til å flytte til Israel.
Dette øker behover for midler til mange av HJHs prosjekter for nyankomne immigranter i Israel, og du kan bidra ved å gi en gave her eller Vippse til 79332.
Takk for din støtte!

“Turistvirksomhet” for Sovjets jøder

Kanskje husker du en Negro Spiritual som het «let my People go»? Den var en populær sang i pressgrupper som arbeidet for å hjelpe jøder ut av Sovjet fra 1960-tallet og utover. Tittelen ble brukt som slagord.

 

Jødene i Sovjet kunne ikke emigrere, ikke undervise i hebraisk, ikke lære om jødisk religion og tradisjon. Alt dette var straffbart og kunne resulterer i mange års opphold i arbeidsleir i Sibir eller intern forvisning. Søkte en jøde om utreise, mistet han jobben, hans barn kom ikke inn på universiteter, han kunne oppleve ubehagelige besøk på døren – alt dette til tross for at han fikk avslag på søknaden.

 

Seth Jacobson vokste opp i Stockholm og var aktiv i B’nei Akiva, en jødisk ungdomsorganisasjon. I 1967 ble han kontaktet med forespørsel om han kunne tenke seg å reise til Sovjet som turist og formidle materiell til jøder der. Det var informasjon om jødedom og om Israel. Senere ble han bedt om å holde foredrag der borte også. Denne aktiviteten ble omtalt som turistvirksomhet for Sovjets jøder. Skandinaver fikk lettere visum til Sovjet enn andre nasjonaliteter, spesielt var det enkelt for svensker fordi Sverige var nøytralt. Mange av initiativtakerne til HJH var også involvert i dette arbeidet.

 

I 1972 immigrerte Seth selv til Israel og skapte seg en ny tilværelse der. Men igjen i 1981 ble han spurt om han kunne tenke seg å ta et treårig opphold i England for å hjelpe Sovjet-jødene. Nå gjaldt det å øke presset på engelske myndigheter – slik at de tok opp jødenes sak ved ethvert møte med Sovjetiske myndigheter. Han var aktiv med foredrag og informasjonsarbeid, for å styrke de engelske pressgruppene. Vi vet nå at arbeidet førte fram og portene åpnet seg og jødiske immigranter fikk vende tilbake til fedrenes land – de første årene i hundretusenvis. Det var fantastisk! Selv i dag kommer det en jevn strøm.

 

Noen av dem som hadde reist som «turister» og som hjalp jødene med informasjon og til å holde motet oppe, bestemte seg for ti år siden for å samle dokumentasjonen om dette viktige arbeidet. Det skulle bli en bok for vanlige israelske lesere, før alt dette ble glemt. Den foreligger nå på hebraisk, og Seth Jacobson håper også å kunne skaffe midler til å få den oversatt til engelsk.

 

«Det er så viktig at denne forhistorien for en store exodus fra Sovjet ikke blir glemt» sier Seth Jacobson.

 

Elevene står på venteliste for plass på Ulpan Halom

Solen skinte og flotte, gamle løvtrær hadde tatt høstfargene på. St. Petersburg var på sitt aller vakreste. Ulpan Haloms ledere Felix Faynberg og Gregory Levin tok imot på flyplassen.

Sent på ettermiddagen dro vi til skolen. Dette var «Lærernes dag», en dag som over hele Russland markeres som takk for den viktige innsatsen de gjør. Så det var enkel bevertning for lærerne på lærerværelset og da vi senere var på besøk i et par klasser viste det seg at mange hadde tatt med blomster til læreren. En flott måte å verdsette lærerne på.

2010oktnewclassDSC_0014 - CopyUlpan Halom har 11 klasser med 170 elever. I midten av oktober skulle det startes opp to klasser til. I de klassene jeg var inne var langt over halvparten av elevene under 35 år, og svært ivrige og konsentrerte. Her skulle man få mest mulig med seg, før immigrasjonen til Israel. Andre skulle nok lære å snakke med sine barnebarn i Israel.

Lokalene som Ulpan Halom bruker om kvelden, tilhører en barneskole i sentrum av St. Petersburg. Den var foreslått nedlagt sommeren 2011, men ble reddet i siste øyeblikk. Kommunen økte da husleien for Ulpan Halom kraftig og satte i gang oppussing. De klasserommene jeg fikk se var bra, men oppussingen hadde stoppet opp, for nå var det slutt på pengene fra kommunen. Så man var usikker på hvor lenge Ulpan Halom får leie. Barnetallet i sentrum synker, så nedleggelse truer stadig. Men for Ulpan Halom er den sentrale beliggenheten viktig, når elever kommer fra hele byen.

Ulpan Halom har et svært godt rykte og lange ventelister, så det er mange som er klar over at gode språkkunnskaper er nøkkelen til lettere integrering i Israel.

Hjelp Jødene Hjem – et vedvarende mirakel

I 1990 strømmet 200 000 jøder ut av Sovjetunionen. Hjelp jødene hjem ble dannet som en norsk respons på utfordringene dette innebar.

Den 4. april 1990 så et helt unikt konsept, Hjelp Jødene Hjem, dagens lys. Først var det kun ment som en gruppe som skulle jobbe kort og intenst, og det var et unikt samarbeid mellom kristne og jødiske organisasjoner og enkeltpersoner.

Arbeidet med å samle inn penger startet umiddelbart og med stor suksess. Blant de opprinnelige initiativtakerne var overrabbiner Michael Melchior, Det Mosaiske Trossamfund (DMT), Jackie og Kai Feinberg, tidligere forstander i DMT, Helge Aarflot, tidligere generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon samt Anne Marie Gravdahl, professor Kristoffer Gjøtterud og tidligere minister og Stortingsrepresentant Kåre Kristiansen. 13 trossamfunn og organisasjoner sluttet seg til komiteen fra oppstarten.

Utreise var ikke tillatt

I mange år hadde sovjetjødene kjempet for sin rett til å vende hjem til sitt fedreland Israel. Denne kampen ble støttet av jødiske og kristne organisasjoner og enkeltindivider over hele den vestlige verden i samarbeid med Israel. Kampen konsentrerte seg om utreise, og Sovjetunionen insisterte på at utreise fra landet ikke var tillatt. Jødene opplevde landet som et fengsel hvor de verken hadde samme sivile rettigheter som den øvrige befolkningen og heller ikke hadde noen som helst mulighet for å praktisere sin religion. Ikke var de ønsket som fullverdige medborgere og ikke fikk de lov til å forlate landet.

Behov for å handle raskt

På 1980-tallet, da Gorbatsjov opprettet den såkalte “glasnost”, ble han etter hvert presset til en åpnere utreisepolitikk. For å overbevise verden om at han mente alvor, gikk han til slutt med på å tillate en viss emigrasjon av jøder. Da dørene endelig ble åpnet bestemte tusener av jøder seg for å reise ut. Noen dro til USA, mange dro til Israel. Ingen visste hvor lenge dørene ville stå åpne, og det var derfor et behov for å handle raskt.

Behovet for å hjelpe dem ut av Sovjetunionen og til Israel meldte seg da enorme mengder immigranter stod på dørstokken. Komiteen for jødene i Sovjet hadde i mange år vært kilde til informasjon om situasjonen for Jødene i Sovjet. Det forelå mye informasjon om de mange prosjektene som ble etablert i Israel for å ta i mot immigrantene, og de trengte vår hjelp. Den fikk de!

100 millioner i støtte

Dette unike prosjektet, som kanskje bare skulle vare et år, fortsatte å bestå. Sammen med mange svært gode hjelpere, både enkeltpersoner og de tilknyttede organisasjonene, har vi i mer enn 22 år nå vært i stand til å kanalisere mer enn 100 millioner norske kroner i direkte støtte – til jøder fra det tidligere Sovjetunionen og andre utsatte områder, med hjelpe til å reise til Israel, lette overgangen til et nytt liv og bistå i tilpasning til et nytt hjemland. HJH har også til oppgave å informere om antisemittismen og dens følger.

Hundretusenvis av immigranter til Israel har fått hjelp av dere gjennom HJH, det er de evig takknemlig for.

Arbeidet i Russland går videre

Nå har Boris Altshuler kontaktet vår skole i St. Petersburg for å få til et undervisningsprogram på nettet. De har jo lang erfaring og flotte resultater å vise til, men det er synd at de bare kan gi tilbud rundt St. Petersburg-regionen.
Så kom ideen opp – hvorfor ikke satse på fjernundervisning?
Da blir plutselig mulighetene ubegrensede, og alle i hele Russland kan nå høre hebraisk via “Haverim” og Ulpan Halom.

Fremdeles befinner det seg i underkant av en million jøder i Russland. Så dette er et spennende prosjekt.

Nettsiden vår i Russland

Nylig var det en konferanse i den gamle, ærverdige byen Novgorod, der den ble berømmet av både den israelske ambassaden og av Jewish Agency’s representant i Moskva. Det er jo en “levende” side, dvs. at den ikke bare er informativ, men den gir også muligheter for å sende inn spørsmål om alt som har med utvandringsproblemer å gjøre. Vi har nettopp fått en utskrift for april i år, og noen eksepler derfra kan gi et inntrykk av hva det dreier seg om.

Michael sier at han er jøde gjennom sin far, og han planlegger å emigrere i nær framtid. Han har allerede ordnet dokumentene. Nå lurer han på hvordan han kan skaffe seg en jødisk spesialutdannelse, og får så en hel liste over de beste mulighetene i Israel.

Materey fra Bukhava ble adoptert av en russisk mor og en jødisk far. Han fant ikke ut dette før etter at hans foreldre var døde. Nå lurer han på om han har rett til å emigrere til Israel. – Og det har han faktisk. Det avhenger litt av hvor gammel han var da han ble adoptert, det går nok ikke an som 18-åring å bli adoptert og så bli akseptert som jøde.

Et pensjonistpar fra Haifa lurer på om pensjoen de får fra Russland må skattlegges i Israel, og de er heldige. Russisk pensjon skattelegges verken i russland eller i Israel!

Det kan være godt og lettvint å ha en web-side å henvende seg til.

Ofte tar byråkratiet lang tid og ofte roter folk til for seg.

Elena fra Minsk var på besøk i Israel med sin mann, og der og da søkte de om statsborgerskap. Mannen var jødisk. Imidlertid reiste de hjem før saken ble behandlet, og neste gang de søkte om besøksvisum, fikk de det ikke! De ble fortalt at søknaden om statsborgerskap hadde vært i orden, men de hadde hoppet av fra de nødvendige formalitetene. Så døde hennes mann. Og Elena spør om hun nå kan få immigrere til Israel. Det kan hun. Loven sier at enker etter jøder har samme rettigheter som innvandrere som kona til en jødisk har.

Det er til og med en som er israeler, men som sier at han blir tvunget til å ta tilbake sitt russiske statsborgerskap. Han er fortvilet og lei seg og vil nødig gi opp sitt israelske statsborgerskap.

Svaret han får lyder slik: Kjære Gregory. Du er heldig siden Israel aldri krever at man oppgir sitt statsborgerskap! Så hvis det er noe problem, ligger det på russisk side. Er du israeler, er du israeler!

********
60 000 besøkende hadde web-siden i fjor. Noen veldig entusiastiske menn jobber fortløpende med den. Vi er sikre på at den er en viktig faktor i arbeidet med å motivere jøder fra Russland til å reise hjem. Det gleder vi oss over!

Intervju med Ira

Spørmål:
Hvor kommer du fra, når utvandret du til Israel – hvilke stasjoner har du betjent?

Svar:
Jeg ble født i Moskva, der jeg vokste opp og fikk min utdannelse til jeg var 24 år. Jeg arbeidet i radioen gjennom Perestroika-perioden – som produsent. Det var en tid med store og dramatiske forandringer, da regjeringen mistet mye av kontrollen – også med radioen. Jeg tilhørte den nye, russiske generasjonen som hadde kjent smaken av demokratiet. Etter at jeg hadde arbeidet 18 mnd. i radioen, emigrerte jeg. Jeg var blitt kjent med Jewish Agency’s medarbeider i Moskva, fordi min mann arbeidet ved Moskva-kontoret. Det ble åpnet i begynnelsen av 90-årene. Slik hadde det seg at da vi seks måneder senere emigrerte, fikk jeg tilbud om jobb ved hovedkontoret til Keren Hayesod i Jerusalem. Der har jeg vært i 11 år! Der hadde jeg først som oppgave å ta meg av gjester, som besøkte oss. Senere ble jeg koordinator for de ulike stasjonene i verden, og for seks måneder siden ble jeg Jewish Agency-utsendt.

Spørmål:
Vi ba ikke om intervju fordi du er medlem av Keren Hayesod-familien, men fordi du også er utsendt til et veldig spesielt sted. Som regel snakker vi om Moskva og St. Petersburg når vi snakker om Russland, men vi lurer på hvor ditt område ligger og på hvordan det daglige livet der ser ut?

Svar:
Jekaterinburg er faktisk den tredje største byen i Russland, og byen ligger i Uralfjellene, som skiller Asia fra Europa. På en måte bor jeg på “gjerdet”! Vi snakker om et enormt område, 2 – timers flytur østover fra Moskva. Jeg har aldri tidligere interessert meg for dette området, “utenfor folkeskikken”. Vi så på det som
ekstremt provinsielt og tilbake stående. Dette er min første kontakt med dette området i fedrelandet mitt – Russland. Byen er svær med 1 – mill. innbyggere, derav ca. 14.000 jøder! Jekaterinburg er ikke bare den tredje største, den
er også regnet for å være et kulturelt sentrum. Den har berømte teater med skue-
spillere fra Moskva og St. -Petersburg – de beste de har, og skuespillere føler seg
beæret hvis de oppnår suksess i Jekaterinburg! Mitt arbeid her omfatter også 10 andre byer i regionen. (Og så følger en rekke navn på byer som vi ikke aner noe
om, kanskje det kan gjøre oss litt mindre bråkjekke når vi mener ameriknerne er dummenår de er usikre på om Oslo er i Sverige eller i København? Vet du f.eks. hvor Tyumen er?´Eller Magnitogorsk?) Likevel er det betydelige oljebyer fulle av olje- og gassforekomster! Men dette skaper bekymring for forurensing i området. Likevel – her bor det mange rike kakser, og det er få fattige. Den byen som er

lengst borte tar det 8 timer å kjøre til!

Spørmål:
Gi oss noen inntrykk fra jødenes tilværelse her?

Svar:
Jødene spiller ingen stor rolle her. De kom først for ca. 200 år siden, men de fleste kom hit under sovjettiden. Det var et forvisningssted i Stalinperioden, men særlig jødene satte i gang med å bygge industri, dermed tiltrakk de seg høykvalifiserte folk, og de fleste har valgt å bli værende. Mange av jødene har skaffet seg akademisk utdannelse og gode jobber, og det er vanskelig å motivere disse til å flytte. De har et utmerket liv her.

Spørmål:
Hvor mange jøder snakker vi om?

Svar:
13 – 14.000 i Jekaterinburg, men i hele den regionen jeg har ansvar for, er det ca. 40 -60.000. Og da snakker jeg bare om de som har emigrasjonsrett til Israel etter “tilbakevendingsloven”.

Spørmål:
Beskriv arbeidsdagen din!

Svar:
På vei til jobben ordner jeg tankene mine – for å forberede det jeg skal gjøre og i hvilken rekkefølge. Alt er på plass før jeg ankommer kontoret! Da inntreffer kaoset! Taket faller i hodet på oss. I prinsippet besøker jeg de ulike sentrene 3 – 4 ganger i måneden og blir der 2 – 3 dager, vanligvis reiser jeg med bil. Jeg treffer mange mannesker. Hvert lite sted har en koordinator, og jeg har 20 slike! Alle har jeg daglig kontakt med.

Dette er bare et lite innblikk i en av de mange “emissærenes” tilværelse. Over hele verden nå har Israel slike utsendinger for å prøve å motivere jødene til å reise hjem. Det er ikke alltid like lett, og selve jobben kan være fysisk krevende. Men visjonen bærer dem – visjonen om at jødene skal hjem til Israel!

Andrej Bulkovitsj i Sibir

Han ble presentert for oss av Jewish Agency med spørsmål om vi kunne hjelpe ham. Det er en av disse historiene som faller mellom stolene.

Mor og far er skilt. Mor tok med seg eldste gutten og dro til Israel, far beholdt Andrej og bor i Sibir. Gutten er døv, og mor vil ikke la ham få komme til Israel – hun vil simpelthen ikke ha ham! Far vil egentlig heller ikke det, han er ubemidlet og syns nok at sønnen belaster livet hans. Det går ikke an å sende en mindreårig til Israel uten mottakeradresse, særlig ikke når han er døv og ikke vil kunne greie seg alene.

Nå har de funnet ut at en operasjon vil gi ham hørselen tilbake, men den koster 20.000 dollar. Ingen budsjettpost dekker en sånn utgift. Spørsmålet var da om vi kunne gi de 20.000 dollarene. Det vet jeg ikke om vi kan. Vi har heller ikke noen slike smutthull. Vi har simpelthen en bestemmelse på ikke å gi penger til enkeltpersoner. Vi får mange velbegrunnete søknader om det, men det ville føre helt galt av sted. Sånn er livet og byråkratiet av og til veldig firkantet, men det er jo hos oss begrunnet med at å hjelpe én kan hindre hjelp til mange, særlig hvis det

blir mange én og én. Så mitt svar på forespørselen var at jeg kan fortelle historien, og kanskje det finnes noen der ute som har lyst og anledning til å hjelpe Andrej. Hvis han blir “normal”, vil kanskje mor akseptere å la ham få komme til Israel. I alle fall ville han få muligheten til å greie seg alene i Israel etter hvert. Jeg er glad jeg ikke er Irina, som er Israels representant der borte i isødet. Det tar på å møte problemskjebner, og dem er det mange av. Men det er derfor vi er til – for å hjelpe!

Vi gir viktig informasjon til jøder i ex-Sovjet

Som med alle eksperimenter veide vi litt for og imot – er dette innenfor vårt formål? – lønner det seg? – får vi det til? osv.

Boris Altshuler og Evgenij Alexev er overbegeistret og entusiastiske. Men det kan jo skyldes en slags gutteglede over å kunne boltre seg i teknikkens verden. De lager artikler om Israel selvsagt – rubriserer dem og åpner for spørsmål. De snakker pent om Norge og norske Israel-venner, og de maner til utreise. Adressen er enkel – www.haverim.ru, så alle som vil, kan ta en titt. Selvsagt er språket russisk, men det vaier noen flagg og det vises bilder, så det går an å få et inntrykk.

Over 7.000 har allerede besøkt siden, og det før den egentlig er skikkelig ferdig. Dermed skulle behovet være dokumentert, og Boris Altshuler har sendt oss noen eksempler på spørsmål som blir stilt. Og – sier han – “jeg er sikker på at dette bare er en begynnelse!”

Det første spørsmålet er viktig for mange. Det er jo slik at nye, direkte immigranter til Israel får særskilte privilegier i form av bolig – etableringsstøtte og oppfølging. Men dersom de har vært på tur rundt i verden før de bestemmer seg, faller privilegiene bort.

Marina Ephraimova fra Moskva lurer på dette: “Vi – min mann og jeg – har russisk statsborgerskap. Men de siste årene har vi bodd i Prag. Nå har vi bestemt oss for å bosette oss permanent i Israel, men vi har hørt at
folk som bor i andre land mer enn et år, mister alle innvanderprivilegiene. Er dette tilfellet?”

Svaret ble nok beroligende, for det lyder slik: “Dere vil ikke miste privilegiene, for Tsjekkia befinner seg på listen over land, der russiske jøder kan bo i mer enn et år. Når dere kommer til Israel, vil dere få status som “nye borgere”, dere vil få en velkomstkurv, informasjon om ansvar og plikter, hjelp til leie av bolig, hebraisk-studium etc.”

Taina i St. Petersburg er en engstelig mor. Hennes sønn er 20 år og medlem av en “rapper-gjeng”. Han er bare opptatt av moderne musikk, og ønsker ikke å vite noe om jødedom og det å være israeler. Nå lurer hun på om det er umulig å få ham absorbert når de kommer til Israel, de vil slå seg ned i Askkelon. – Nei, det er ikke så enkelt, men svaret hun får, burde være til opp-muntring:

“I Israel har de spesielle ungdomsprogram for de som er mellom 17 _ og 28 år. Det kalles “ungdomskibbutz”. Ungdom fra ulike land bor og arbeider, leser og studerer sammen og tilbringer fritiden sammen. Det arrangeres spennende turer og ekskursjoner som en del av programmet.” – så følger adresser og telefonnr. til to slike ungdomscamper i Askkelon, og gutten blir nok en god israeler!

Det virker som om hjelpen de får fra websiden er konkret og reell. Den israelske ambassaden i Moskva har da også lovet å være deltager i dette prosjektet, og her har
Mr. Katznelson i Irkutsk et problem som han nok deler med mange:
“Kan staten være behjelpelig med å skaffe meg arbeid som bygningsingeniør?”
“I Israel er det spesielle program for innføring, oppdatering og arbeidstrening for eksperter med høy utdannelse. Disse programmene er ment å være til hjelp for en suksessrik integrasjon av eksperter, som igjen kan være med å løfte israelsk økonomi. Som bygningsingeniør kan vi anbefale industriparken i Kirjat Bialik!” – Der ble jo vi overveldende mottatt for ett år siden – byen der alle bor bra og ingen er arbeidsløse! – Videre får han to andre forslag til bolig og jobb – hjelp i sentral-Israel eller i Negev-området. Det er nesten så en kan misunne han, det kan bli en utfordrende fremtid!
Leomid Fishman er en ung collegestudent. Han studerer elektromekanikk og lurer på om han kan fortsette sine studier gratis hvis han bestemmer seg for å flytte med sine foreldre til Israel. Svaret han får, må han nok tygge litt på:

“Studenter som kommer til landet, får hjelp med betalingen for studier, men ikke for alle slags studier. Du bør kontakte “Ministeriet for absorpsjon”, der de har spesielle lister over slike studie muligheter!” Vi skjønner uten videre at
å ta imot – og å få til en vellykket integrasjon – er en enorm jobb, og den koster mange penger. Alle som kommer, har spesielle ønsker og behov, og nesten ingen har egne midler. Men alle er velkomne, og Israel strekker seg langt og lenger enn langt for å bygge opp en ressurssterk og velfungerende befolkning. Vi føler oss veldig inspirert til å være med i dette kjempeprosjektet!
L. V. Volovich spør om det er sant at man må levere tilbake all “hjelp” man har. fått dersom man ønsker å forlate Israel igjen! Mange er nok opptatt av å ha en bakdør åpen i tilfelle ting ikke fungerer, men

her er det snakk om stor satsning på hver eneste ny innvandrer. Denne mannen får et detaljert svar: – “kjære herr Volovich!

Nye innvandrere får en “velkomstkurv” ment å skulle vare i syv måneder. Videre får han penger til leie av bolig og nødvendige varer og tjenester, også kommunal service. En betingelse som følger med, er at man blir værende i landet minst ett år. Til elektriske artikler – og dem er det mange av – får han penger, under forutsetning av at han ikke forlater landet på minst fire år. Med andre ord – det blir gitt ulike typer rentefrie lån – stønad – tilskudd til møbler, bil, hus, etablering av private firmaer, områder under utvikling, etc.
Det er romslig og sjenerøst, og det må være et spennende land å slå seg ned i!

Olga Malahova er ukrainer. Hennes mann har en jødisk mor og en russisk far. “Har jeg rett til å flytte til Israel”, spør hun. Hun blir korrigert på bruken av ordet “flytte” – “bosette seg” er et bedre begrep. Men som ektefelle har hun rett til å følge med sin mann, som ikke er “halv”, men “helt” jøde, siden hans mor er jøde. Hun får adresse og telefonnr. til den israelske ambassaden i Moskva, og det er nesten slik at vi får lyst til å ønske henne god reise og en lykkelig framtid.

Det er mange, mange flere, sier Boris Altshuler, og vi skjønner at det i så fall både trengs noen som kan ta seg av dette, og at websiden dekker et behov. Aviser er ikke lenger eneste – kanskje ikke engang den viktigste – kilden til informasjon for noen av oss. Og kan vi hjelpe nølende og usikre jøder i ex-Sovjet
med å ta en positiv beslutning, synes vi det er veldig meningsfylt. Og det beste av alt, hver og en av oss kan følge med på den russiske websiden som heter Haverim – det er hebraisk og betyr “Venner”! Det er jo det vi er!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.