Andrej Bulkovitsj i Sibir

Han ble presentert for oss av Jewish Agency med spørsmål om vi kunne hjelpe ham. Det er en av disse historiene som faller mellom stolene.

Mor og far er skilt. Mor tok med seg eldste gutten og dro til Israel, far beholdt Andrej og bor i Sibir. Gutten er døv, og mor vil ikke la ham få komme til Israel – hun vil simpelthen ikke ha ham! Far vil egentlig heller ikke det, han er ubemidlet og syns nok at sønnen belaster livet hans. Det går ikke an å sende en mindreårig til Israel uten mottakeradresse, særlig ikke når han er døv og ikke vil kunne greie seg alene.

Nå har de funnet ut at en operasjon vil gi ham hørselen tilbake, men den koster 20.000 dollar. Ingen budsjettpost dekker en sånn utgift. Spørsmålet var da om vi kunne gi de 20.000 dollarene. Det vet jeg ikke om vi kan. Vi har heller ikke noen slike smutthull. Vi har simpelthen en bestemmelse på ikke å gi penger til enkeltpersoner. Vi får mange velbegrunnete søknader om det, men det ville føre helt galt av sted. Sånn er livet og byråkratiet av og til veldig firkantet, men det er jo hos oss begrunnet med at å hjelpe én kan hindre hjelp til mange, særlig hvis det

blir mange én og én. Så mitt svar på forespørselen var at jeg kan fortelle historien, og kanskje det finnes noen der ute som har lyst og anledning til å hjelpe Andrej. Hvis han blir “normal”, vil kanskje mor akseptere å la ham få komme til Israel. I alle fall ville han få muligheten til å greie seg alene i Israel etter hvert. Jeg er glad jeg ikke er Irina, som er Israels representant der borte i isødet. Det tar på å møte problemskjebner, og dem er det mange av. Men det er derfor vi er til – for å hjelpe!