Bente, mannen Jan sammen med Eli Finsveen og hennes mann, Knut i gamlebyen i Jerusalem.

Jeg ser noe nytt hver gang jeg reiser

– En inspirerende måte å reise på

Bente Rødner (60) reiser med HJH til Israel for tredje gang i år – dette til tross for at hun jevnlig reiser til Israel sammen med mannen sin, Jan Benjamin Rødner. De eier en leilighet i Jerusalem, så hvorfor vil hun reise med HJH også?

– Jeg kom til Israel første gang i 1972 og har siden vært i Israel utallige ganger. I dag har vi egen leilighet i Jerusalem, men på tross av det synes jeg det er spennende å reise med HJH. Det er interessant å se hva pengene man gir går til – og det er utrolig hvor mye de får ut av de kronene man gir, forteller Bente. – Ikke minst gir det innblikk i hva det trengs penger til i Israel. Tilfluktsrommene i Sderot er noe som opptar meg, for eksempel, eller hjelpemiddelsentralen Yad Sarah, drevet av frivillige og donasjoner – at slike ting hjelper vi her i Norge til med, staten rekker ikke til alt, heller ikke i Israel, sukker hun.

Det som har gjort mest inntrykk på Bente er at også de mest basale behov blir dekket av midler som kommer gjennom HJH:

– En gang, forteller hun, besøkte vi et sted med mange fattige familier i sør, og der fikk vi møte medarbeidere som skulle gi ut ryggsekk med blyant og matboks i til barn fra fattige familier. Tenk hvor viktig det er for selvfølelsen å ha egen ryggsekk og blyant når man starter på skolen!

 

– Jeg blir glad og stolt når jeg ser hvor stor forskjell en slik liten og enkel ting gjør. Samtidig blir jeg litt ettertenksom – setter jeg nok pris på det jeg har selv, og kanskje kunne jeg avse en liten slant til, til de som trenger det mer enn meg? spør hun seg selv.

Bente synes også det er flott å kunne se og oppleve på nært hold det vi leser om i nyhetsbrevene – og se på nært hold at prosjektene til HJH genererer frivillighetsarbeid i Israel:

– Selah, som hjelper ofre etter kriser og hvor HJH har sine fadderbarn – å, det var en sterk opplevelse å få komme og møte dem. Folk som skal overleve et terrorangrep, hvordan skal familien greie å komme ut av det? Vi fikk snakke med de ansatte på senteret – og de fortalte oss at de både mottar personer på senteret, men at de også drar hjem til dem. De slipper dem ikke før det går ok igjen! sier Bente fylt av begeistring.

Hvordan opplever du det å reise med HJH?

– Jeg liker egentlig ikke å reise på gruppereiser, men det er noe annet å reise med HJH. Det er morsomt å reise med HJH fordi alle som er med er genuint interesserte og glade i Israel. Og vi kommer fra så mange forskjellige utgangspunkt. Det er alltid så mange hyggelige mennesker å møte – noen av dem holder man kontakten med resten av livet!

 

– Dessuten får jeg se helt andre ting på turen enn jeg noensinne ville ha fått sett selv som enkeltindivid. Det er inspirerende og givende. Selv om det er mange opplevelser og det kan være mange ting på programmet, så velger jeg å være med på så mange ting som mulig – jeg vil ikke gå glipp av noe! smiler Bente.

 

Bente forteller at det var en sterk opplevelse da hun fikk møte en gruppe argentinere ankomme Israel som nye immigranter: – De var utslitte etter å ha reist langt, men var så lykkelige over å være i Israel. Det var fantastisk å få treffe dem!

 

Bente påpeker nok en ting hun liker med HJH-turen: – Det er så spennende og det gir meg så mye se hva man kan få til med få midler og hvilken entusiasme og positiv holdning disse menneskene har. Da blir man ydmyk i forhold til egen situasjon, og da orker jeg å være litt sliten.

 

Reiser med rullestol og ledsager

– Selv har jeg MS (multippel sklerose) og må nå ta med meg egen rullestol hjemmefra, forteller Bente. Hun fortsetter: – Det går fint fordi jeg har med meg ledsager og kan gå noe. Samtidig må jeg innrømme at Israel ikke alltid er et enkelt land å reise i som rullestolbruker, men med HJH og egen ledsager går det bra.

 

– Hvorfor reiser du igjen med HJH?

– Jeg tror aldri man får sett alt – man ser alltid nye ting. Også er det interessant å kunne følge prosjektene – jeg føler de er mer «mine.» Å besøke steder der man ser at arbeidet som blir utført der er så sårt behøvet kan være deprimerende, men samtidig er det opptur. Det er fordi vi alltid opplever glede blant disse menneskene. Til tross for sin situasjon klarer de å være glade. De er positive, takknemlige og tror på fremtiden sin i Israel.

 

– Er du ikke redd for å reise til Israel? Det er jo alltid så mye som ser ut til å skje der nede?

– Nei! utbryter Bente. – Det er faktisk ikke noe annet land jeg føler meg så trygg i som i Israel. Israel vet hva krig og terror er – og tar sine forhåndsregler. Det kan se skummelt ut med soldater og sikkerhetsfolk som sjekker alt, men akkurat det gjør at jeg føler meg trygg der – de vet hva de gjør! Dessuten stoler jeg på at HJH og Sabra Fokusreiser bringer meg der det er trygt og ikke reiser hvis det er fare på ferde. HJH tar ikke bare vare på prosjektene sine, men også på sine støttespillere og reisedeltagere, konkluderer hun.

 

HJHs evige minnested i Jerusalem

Hjelp Jødene Hjem har lenge ønsket å finne en verdig måte å hedre dem som gir spesielt store gaver til vårt arbeid eller som testamenterer større beløp for vår virksomhet, og vi har ved dette også ønsket å kunne viderebringe en takk til dem fra Israel og det jødiske folk.

Trygt inne i Jerusalems botaniske hagen finner man derfor i dag ”Eikestien” – Hjelp Jødene Hjems eget minnested i Israel, og i Jerusalem. Her er det satt opp en minnestein med inskripsjon fra Salmenes bok 1,6: «For Herren kjenner de rettferdiges vei”

På denne minnestenen vil vi sette inn navn på givere som på denne måten ønsker et evig minne i Jerusalem, enten for dem selv eller for noen de ønsker å minnes. Her finnes også en liten drikkefontene og en benk som står i skyggen av eiketrær; slike som også Abraham satt under da han mottok sine gjester i Mamre.

Denne delen av den botaniske hagen er viet floraen slik den var i Israel i bibelsk tid, og vi mener det danner en særskilt vakker og innholdsrik ramme rundt minnestedet. Stedet er svalt om sommeren, for det ligger ved en liten bekk som renner nedover langs de bibelske vekstene. Ikke langt unna finner man vekster som i moderne tid er i fare for å bli utryddet i Midtøsten. Det er en vakker og rolig atmosfære på nettopp dette stedet, der man gjerne kan sette seg ned på benken og ta litt tid til å reflektere over livet.

På høstturen til Israel kommer vi til å besøke nettopp dette vakre stedet i den botaniske hagen i Jerusalem. Vi ønsker at dette skal være en måte for oss å være evig tilstedeværende – både i form av minnesteinen, og i form av våre stadige tilbakekommende besøk fra Norge. Det gjør stedet til et levende minne for oss og de rundt oss.

Vi har vært nødt til å sette en nedre grense for beløp som gis som gave eller arv og hvor det kan settes opp et navneskilt på minnestenen, og denne er satt til 100 000 kroner.

 

Trygt inne i Jerusalems botaniske hage, blant blomster og trær som fantes på bibelsk tid i Israel, ligger ”Eikestien”. Her er HJH-medarbeider Rebekka Rødner på utflukt til Eikestien for å se minnesteinen, drikkefontenen og benken på vårt minnested og oppleve den rolige atmosfæren.

Trygt inne i Jerusalems botaniske hage, blant blomster og trær som fantes på bibelsk tid i Israel, ligger ”Eikestien”. Her er HJH-medarbeider Rebekka Rødner på utflukt til Eikestien for å se minnesteinen, drikkefontenen og benken på vårt minnested og oppleve den rolige atmosfæren.

 

Husk oss i livet – og i testamentet

Det å skrive testament kan være vanskelig både følelsesmessig og formelt, men det å ha tenkt igjennom og faktisk skrevet ned hvordan en vil ha det, og om det er spesielle formål en ønsker å tilgodese, er noe alle uansett alder burde gjøre. Når dette først er gjort på en riktig måte, så opplever mange det som en berikelse å vite at alt vil bli ordnet og fordelt på en verdig måte. For mange er det spesielt viktig å kunne bidra til å støtte gode veldedige formål.

Testamentet må fylle de formkrav som er fastsatt i arveloven, ellers er det ugyldig, og det er viktig å passe på at teksten ikke etterlater uklarheter. Det kan derfor være fornuftig å søke juridisk hjelp. Hjelp Jødene Hjem kan tilby råd omkring formål som kan tilgodeses gjennom oss, og vi kan henvise til advokat som kan sørge for at alt blir gjort på riktig måte.

Har du spørsmål, ring vårt kontor eller send brev eller e-post.

Minnedag for dem som aldri nådde hjem

Tusenvis av jøder fra Etiopia hadde møtt frem på Herzlfjellet den 8. mai for å minnes sine kjære som døde underveis på reisen til Israel. Minneseremonien har vært avholdt hvert år siden 2007.

Det var en alvorstynget president Shimon Peres som foresto kransenedleggelse på vegne av staten.

– Mange av dem som utvandret fra Etiopia klarte ikke reisen til sitt jødiske hjemland. I dag, på denne store minneseremonien, vil den israelske stat ære deres minne og deres tapperhet. Historien om ”Exodus fra Etiopia” er et innkaplset etos i vårt folk, deres mot – deres ånd som var en kilde til stolthet, ikke bare for deres samfunn, men for oss alle. Her, ved siden av vårt nasjonale flagg, hilser vi dere alle. Her og nå, ved siden av dette monumentet (Theodor Herzls grav, red. anm.) bøyer vi våre hoder til minne om de etiopere som omkom på reisen til Israel. For oss er de helter som falt på sin post, sa presidenten.

President Shimon Peres sammen med første kvinnelige knesstrepresentant fra Etiopia, Pnina Tamano-Shata (32), til høyre.

President Shimon Peres sammen med første kvinnelige knesstrepresentant fra Etiopia, Pnina Tamano-Shata (32), til høyre.

Peres var bare en av flere ledere innen forsvaret, ulike organisasjoer og politikere som æret de døde med kranser og ærbødige hilsner denne dagen. Blant dem var også den ferske knessetrepresentanten som første immigrantkvinne fra Etiopia; Pnina Tamano-Shata (32). Hun hadde dessuten sete nærmest presidenten under seremonien.

Flere talere kom med sterke historier og noen fortalte om sin store kjærlighet til Israel som selve drivkraften for å klare påkjenningene fra de startet på deres livs reise og utvandret fra Etiopia. Da alle reiste seg og sang Hatikva, var knapt et øye tørt.

Det anslås at rundt 4 000 døde underveis til sine forfedres elskede hjemland. Noen av dem vi snakket med, syntes det var litt merkelig at minnedagen sammenfalt med Jerusalemdagen som er en stor festdag til minne om syv-dagerskrigen i 1967 og gjenerobringen av Jerusalem, men de fleste fant det godt å starte med sorg og ende dagen i glede.

 

På Herzlfjellet er det nå en egen minnepark over de falne etiopiske jødene.

Tisha Be’av – til minne om de ødelagte templene i Jerusalem

Midt i sommerperioden finner vi Tisha Be’av – en av de to mest alvorlige fastedagene i det jødiske året.

Foruten Yom Kippur, forsonelsesdagen, er Tisha Be’Av, den niende Av, den eneste av årets syv fastedager, som går fra solnedgang til solnedgang. De andre fem går fra soloppgang til solnedgang. De jødiske fastedagene er såkalte «komplette» fastedager, hvilket vil si at man hverken spiser eller drikker noe som helst så lenge fasten pågår.

Tisha Be’Av, som betyr den niende Av, minnes mange av de store tragediene i jødisk historie. I henhold til jødisk tradisjon ble både det første og det andre tempelet ødelagt på nettopp denne datoen med 655 års mellomrom. Selv om man først og fremst overholder fasten til minne om templenes ødeleggelse, skjedde altså mange andre tragedier i jødisk historie på nettopp denne dagen – kanskje mest kjent er utkastelsen av jødene fra Spania i 1492.

Steiner fra det andre tempelet i Jerusalem. Steinene kommer fra muren rundt tempelet, og ble dyttet ned på den jødiske byen av romerne under ødeleggelsen av tempelet i år 70 e.Kr. Steinene ble funnet av arkeologer nesten 2000 år etter tempelets ødeleggelse.

Steiner fra det andre tempelet i Jerusalem. Steinene kommer fra muren rundt tempelet, og ble dyttet ned på den jødiske byen av romerne under ødeleggelsen av tempelet i år 70 e.Kr. Steinene ble funnet av
arkeologer nesten 2000 år etter tempelets ødeleggelse.

 

I tillegg til fastingen, markeres dagen med spesielle gudstjenester, der man sitter på en lav stol eller skammel eller noen steder gulvet, som om man er i sorg. Det leses fra klagesangene.  Det er også tradisjon å ikke benytte seg av kremer eller parfymer på denne fastedagen. Det er vanlig å bruke andre sko enn skinnsko, for å markere ytterligere at dette er en sørgedag, og ikke en festdag. Alt dette virkeliggjør sorgen fra en indre sorg, til noe som også manifisterer seg på et håndfast, ytre vis. På denne måten har jøder sørget over de ødelagte templene i Jerusalem de siste 2000 årene, mens man venter på tempelets gjenoppbyggelse.

 

I år starter Tisha Be’Av og fasten på kvelden den 15. juli og avsluttes på kvelden den 16.juli.

Kjære Giver!

Etter en forholdsvis lang periode i fred, er det igjen blitt skutt raketter fra terrorister på Gaza-stripen mot sivilbefolkningen i Israel. Igjen tier verden, men det er heldigvis ikke alle som tier; vi tier ikke, og mange privatpersoner ønsker nettopp i slike situasjoner å vise en ekstra støtte til Israel!

Å hjelpe sivilbefolkningen i disse utsatte områdene, en befolkning som for en ganske stor del er forholdsvis nye immigranter i Israel, har i en årrekke vært en prioritert oppgave for Hjelp Jødene Hjem. Vi har vært med på å finansiere en rekke sikkerhetstiltak, og på den måten gitt sivilbefolkningen både fysisk trygghet, men også en viktig moralsk støtte. De vet at de ikke er alene! Det gir dem både trygghet og mot og styrke til ikke å la seg terrorisere bort fra disse delene av Israel.

De har da også gang på gang understreket overfor oss hvor mye dette arbeidet betyr for dem, og vi vet vi må fortsette. Ennå er det en rekke tiltak som må gjøres, og vi vil fortsette med å stå ved deres side. Skal vi klare det, trenger vi støtte av alle våre givere, så jeg håper dere i lang tid fremover vil fortsette å gi små og store bidrag til vårt arbeid for å bringe jøder hjem til Israel og å hjelpe dem i starten når de først er kommet hjem.

Når nyhetsbrevet kommer ut, er mange allerede godt ute i sommerferien, og jeg håper sommeren vil være en god tid for dere, en god tid til å samle krefter, til å tilbringe tid med familie og venner, men også en god tid hvor dere kan gjøre andre kjent med det utstrakte hjelpearbeidet vi gjør i HJH.

Det er mange som trenger vår hjelp, og mange gode prosjekter vi ikke kan gå inn og støtte, og vi skulle gjerne ha hjulpet enda flere. Kanskje kan det bli mulig? Uansett, er den trofaste givergleden dere viser til stor inspirasjon for oss som bruker av vår tid til HJH til daglig, og vi føler oss privilegerte som har så mange støttespillere bak oss.

En fortsatt god sommer ønskes dere, med en overbrakt takk fra alle som vi ved deres hjelp er i stand til å hjelpe, og med en takk fra oss i styret, representantskapet og sekretariatet, for at dere så trofast står Israel og det jødiske folk bi!

 

Øyvind Bernatek

Styrets leder

EZRA – døråpner til Ritas nye liv i Israel

Rita (30) vokste opp i Minsk i Hviterussland. Som åtteåring forstod hun og tvillingsøsteren at de ikke hadde helt de samme mattradisjoner som andre familier. Men hvorfor skjønte de ikke. Honningkaker, fylt fisk (gefilte fish), sederfat til pesach, (men brød og ikke det usyrede brødet matza, minnes hun) samt en del andre retter som var ukjente for venner.

Foreldrene gikk til synagogen en gang i året for å notere seg hvilke datoer de ulike høytidene skulle feires. Først da jentene var 12 år gamle tok bestefaren initiativ til en jødisk søndagsskole hvor de deltok aktivt i alt fra bønner, sang, lek og lære. To ganger i året arrangerte Ezra leirer hvor de også deltok med stor entusiasme. Her fikk de jødiske venner, lærte om Israel og en ny identitet begynte å ta bolig i deres sinn.

Davidstjerner

Det var rundt 3000 jøder i Minsk på den tiden. Etterhvert fortalte de at de var jøder. Noen reagerte med vantro; de hadde hørt mye stygt om jøder, andre syntes det var spennende.

-Det er over hundre forskjellige nasjonaliteter samlet i Hviterussland, fortsetter Rita, og legger til at hun opplevde folk som tolerante. – Antisemittismen var ikke særlig synlig. Da far kom hjem fra besøk i Israel i 1995 og hadde kjøpt halskjeder med davidstjerner til oss fikk vi heller ingen sterke reaksjoner. Vel, noen trodde det var sataniske stjerner vi hadde rundt halsen, men det var nok av ren uvitenhet, smiler Rita.

Forelsket

Etter 9. klasse kunne de velge videregående skole for de to neste årene. Under registreringen første dagen, så de merkene med davidstjerner ved navnene deres. -Vi snudde i døren og dro rett hjem i sjokk, forteller hun. De begynte deretter på en dypt religiøs jødisk skole, drevet av Habad, en retning innen jødedommen. – Vi fulgte deres religiøse opplegg. Gikk i synagogen, brukte sømmelige klær, alltid skjørt – og lærte mye. Men det var en spesiell politisk atmosfære der. I løpet av dette året var vi på vår første Israelstur, arrangert av Ezra. Vi var 16 år, visste masse om Israel, politisk og åndelig, og ble vilt forelsket i landet! Hit ville vi flytte! Vi hadde hørt om et program for studenter som kunne passe, men foreldrene våre satte foten ned. Vi var for unge mente de.

På skolen ble konflikten enda tydeligere, ettersom skolen ikke nødvendigvis støttet at unge jøder flytter til Israel, fremfor å bygge et godt jødisk miljø i hjemlandet. – Skolen likte dermed ikke vår reise og heller ikke vår tette kontakt med Ezra og Israel og kastet oss ut av skolen i mars. Dermed satt vi hjemme og leste, men heldigvis var de så generøse at vi fikk ta eksamen. Og vi sto med glans! Siste året vendte vi tilbake til den gamle skolen, tok opp problemet med jødemerkingen av oss med rektor, og fikk begynne i en annen klasse. Men alle visste nå at vi var jøder, forteller Rita.

 

“Dere har gitt oss sjansen til å ta våre valg. Gitt oss muligheten til å få en jødisk identitet og å finne oss tilrette i våre forfedres og vårt nye hjem: Israel. Takk!”

 

Endelig

Skolegangen var endelig ferdig, og nå sto to prikklike 18-åringer klare til å emigrere. Året var 2001. Opplegget for det første året var organisert via Jewish Agency – eller Soknot.

Først ulpan, hvor de var innkvartert på timannsrom. Det var lite penger. Jentene fortvilte. Men de gjennomførte. Etter hvert dro Rita på kibbutz, mens søsteren kom seg inn som ungdomsleder for unge som ville flytte til Israel fra USA. Hun ble i USA i fire år. Rita var i Israel og ville avtjene verneplikt slik at hun bedre kunne komme inn i det israelske samfunnet, få israelske venner. Hun fikk tjenestegjøre på Sha’are Zedek-hospitalets dialyseavdeling i et helt år. Dette ga en viss inspirasjon til videre studier, men hun følte seg ensom og havnet blant mennesker som var høyt over hennes egen alder. Hun hadde fremdeles kontakt med Ezra. Ifølge direktør Danny Elinson hadde de gode samtaler og han tilbød henne en hybelleilighet i en bolig som Ezra eier i Jerusalem. Rita takket ja. Økonomisk støtte fra immigrasjonskontoret samt økonomisk støtte og psykisk hjelp fra Ezras medarbeidere – og indirekte fra HJH – hjalp Rita inn på en riktigere vei.

 

Utdanning

Foreldrene hjemme i Minsk hadde et soleklart utdanningshåp for begge sine døtre, og mente at nå hadde de hatt nok tid til å akklimatisere seg. Videre studier, formante de. Dermed var det bare å sette i gang med forberedende til universitetet. Det tok Rita på et år i 2003-2004, og deretter bar det ut i fire års sykepleieutdannelse. –Jeg måtte sette meg delmål og et endelig mål som skulle nås, koste hva det koste ville av krefter og slit, sukker hun. Hun innrømmer at det var både opp- og nedturer underveis. Hun elsket å være med på Ezras halvårlige rundturer i Israel. Slik fikk hun nye venner og slik traff hun i 2007 han som skulle bli hennes ektemann. – Vi hadde vært på et par Ezraturer sammen, men plutselig SÅ vi hverandre, forteller hun med smil i øynene. David kommer fra Sibir og hadde ikke helt bestemt seg for om han skulle emigrere ennå. Da han traff Rita ble avgjørelsen klar.

David er utdannet innen økonomi, men er også psykiatrisk sykepleier, mens Rita i dag er sykepleier på akuttmottaket på Hadassah Ein Karem-hospitalet. Datteren Noa er familiens midtpunkt.

David er utdannet innen økonomi, men er også psykiatrisk sykepleier, mens Rita i dag er sykepleier på akuttmottaket på Hadassah Ein Karem-hospitalet. Datteren Noa er familiens midtpunkt.

 

Familie

For snart to år siden giftet de seg. I dag har de datteren Noa. Besteforeldrene på farsiden bor i nabolaget, litt utenfor Jerusalem, og de stepper gladelig inn som barnepassere når skiftarbeide fører til at tidsklemma blir for stram for de unge. Storfamilien til Rita bor spredt omkring i Israel. De fleste kom på 90-tallet. Hun savner foreldrene. Moren kommer oftere og oftere på besøk, da hennes lille bedrift innen bygningsmaterialer i Minsk måtte legges ned på grunn av krisetider. Faren derimot, er 57 år, ingeniør og i full jobb. De ser ikke hvordan de kan klare seg i Israel uten jobber – og uten å kunne språket. Tvillingsøsteren tar mastergrad ved Myers-JDC-Brookdale Institute – ledende senter for anvendt samfunnsforskning som betjener Israel og den jødiske verden.

 

Størst

– Israel har uten tvil vært det største eventyret i mitt liv, smiler Rita. – Jeg må fremdeles jobbe hardt for å føle en sterk jødisk identitet, men det skyldes nok at våre foreldre holdt det skjult for oss i så mange år. Her i Israel lever vi et helt normalt liv, med jobber, regninger som skal betales, baby og bleieskift. Men til dere i Norge som virkelig bryr dere om oss og bidrar til å holde liv i Ezras programmer overfor all jødisk ungdom: Ezras opplegg i Minsk gjorde oss bevisste. En stor del av meg er bygget opp av deres tilstedeværelse og det nye livet jeg plutselig var en del av. Dere har gitt oss sjansen til å ta våre valg. Gitt oss muligheten til å få en jødisk identitet og å finne oss tilrette i våre forfedres og vårt nye hjem: Israel. Takk!

Fadderbarna kjenner at støtten de får hjelper

Årlig arrangerer Selah en helg for søskenledede familier. Hva er en søskenledet familie, spør du? Dessverre er det slik at i mange immigrantfamilier i Israel, hvis tragedien rammer og forelderen/e faller fra på grunn av dødsfall eller annet, er det det eldste søskenet som stepper inn i rollen som forelder og foresatt. Disse familiene er ofte nye immigranter fra Etiopia – der søskenflokken er større og båndet tett og nært. Mange av våre fadderbarn er nettopp i en slik sårbar situasjon.

Ved en slik helg for søskenledede familier blir deltagerne delt opp i grupper, slik at søsknene som har tatt ansvaret for familien kommer i en gruppe, mens søsknene som har et eldre søsken som foresatt kommer i en annen gruppe. På denne måten kan de enkelte søsknene snakke med andre barn og unge i samme situasjon og dele erfaringer, gleder og sorger med andre som kan forstå hva de går gjennom. Sammen med Selahs ansatte og frivillige greier de å snakke seg gjennom de vanskelige tingene.

Sammenkomsten i 2012 var i Jerusalem og ble ledet av en blanding av frivillige og profesjonelle som snakker amharisk og hebraisk. Nettopp på disse sammenkomstene er det ekstra viktig at de unge får snakke på eget morsmål – slik at de kan utrykke seg så godt som mulig om den vanskelige situasjonen de er i.

De som leder seminaret er godt kjent med den enkeltes familie situasjon, – Det er nemlig ofte de samme som følger familiene året rundt, som gir dem støtte når det trengs, og gleder seg med dem, når noe går bra. De har dermed en spesiell innsikt i hvilke vanskeligheter, utfordringer og problemer barna måtte ha, og som de trenger litt ekstra hjelp med til å takle i løpet av seminaret. Det er også disse støttespillerne fra Selah som ser hvordan de unge familien takler de logistiske, praktiske og emosjonelle utfordringene i hverdagen.

 

Gledelig overraskelse

Stort sett ved slike helgesammenkomster orienteres de frivillige og ansatte i Selah ekstra grundig om alle de problemene barna har – gjennom barnas egen samtale. Til alles overraskelse og glede, ved fjorårets gruppesammentreff, kunne mange denne gangen fortelle om gode resultater i skolen blant de yngre søsknene. Spesielt gledelig var det da at samtidig mange av de eldre søsknene kunne fortelle at de følte at de også gjorde det bra – at de ikke satte livet på vent for å ta vare på småsøsknene og holde familien samlet, men at det plass til dem også oppe i det hele. Ofte blir det slik at det eldste søskenet venter med å ta utdannelse eller avbryter egen karriere for å ta vare på familien, slik at de yngre har det de trenger.

Takket være Selahs støtte til dem, deres egen innsats, og våre mange faddere her i Norge går det bedre med mange av familiene. Og det synes både på humør og på karakterkortet.

Mange av våre faddere velger å øremerke sitt fadderskapsbeløp til nettopp skolegang, og da er det morsomt å se at barna gjør det bedre på skolen, nettopp med Selahs og HJHs støtte og hjelp. Arbeidet må de gjøre selv, men vi kan lette hverdagen litt.

Dessverre fylles listen av barn som trenger faddere stadig med nye barn. Disse barna står i en spesielt sårbar situasjon, der de står uten kontaktnettverk og kulturell kunnskap til å kunne greie seg godt alene. Disse søskenledede familiene som vi beskrev over står overfor unike problemer. På grunn av den foresattes unge alder, er gjerne inntekten lav, og nettverket lite. HJHs faddere gjør en uvurderlig forskjell i disse barnas liv. Tusen takk hver en av dere!

 

Junis nyhetsavis er ute på nettet

Du kan lese nyhetsbrevet her på nettsiden vår, eller laste det ned til egen maskin og lese når det passer deg bedre.