Opplevelser i kø

Israel bygger landet med kjærlighet
Fridtjof Berg er tidligere barneskolerektor gjennom 30 år og besøkte Israel for første gang i 1973 etter Yom Kippur-krigen. – Jeg fikk mange dype inntrykk dengang. I -93 reiste jeg på min første tur med HJH, med Anne Sender og avdøde Helge Aarflot som reiseledere. Jeg opplevde dengang som nå det hele fantastisk og litt to-delt: Først får vi se alt vi ønsker av historiske steder så som Oljeberget, Getsemane, Genesaretsjøen med mer – og samtidig opplever vi dagens Israel. Det foregår hele tiden en unik utvikling både i skolen, innefor frivillighetsarbeidet, og ikke minst hva som gjøres for de etiopiske immigrantene, sier Fridtjof. Han trekker frem besøket på absorbsjonssenteret i Mevasseret utenfor Jerusalem som et eksempel. Besøket har gitt ham personlig en dypere forståelse for de nye landsmennenes situasjon. Men også for hva deres nye hjemland må yte av frivillig innsats, hjelp og støtte for at begge parter skal lykkes i fremtiden. – Dessuten smeltet jeg for ungene, smiler Fridtjof. Han er mest opptatt av det pulserende livet i Israel. – For i motsetning til andre som bygger sine land med sverd, er jeg imponert over å oppleve hvordan Israel bygges opp med kjærlighet, sier Fridtjof og tilføyer smilende: – Det er ekstra hyggelig på denne reisen. Ikke bare på grunn av de vennlig og omtenksomme reiselederne, Ida Husveg, Conrad Myrland, Torbjørn Ekroll og Eli Finsveen: Min kone er med for første gang! Tidligere var hun litt engstelig, men å se hvordan hun storkoser seg her i Israel er min bonus.

Trosset flyskrekken
Signy H. Kyllingstad har vært Israelvenn hele livet og giver i HJH siden starten for 19 år siden. Dessuten har hun alltid ønsket å besøke landet. Men med flyskrekk så har det blitt uttallige bussturer i Europa i stedet. Likevel har hun alltid sagt: “Skal jeg inn i et fly en gang må reisen gå til Israel”. – To av årets bestilte bussturer ble avlyst. Jeg leste verset “Frykt ikke og vær ikke redd!”i Isaiah. Da meldte jeg meg på denne Israelturen, forteller hun smilende. Hun innrømmer engstelse helt frem til avreise. Men på flyplassen slapp angsten taket, noe som føltes befriende.

Signy synes det er sterkt å få oppleve alle historiske og religiøse steder hun har besøkt, men er mest betatt av Jerusalem.
– Yad Vashem var gripende, og alt jeg hadde lest om Jerusalem har svart til forventningene. Det var sterkt. Tel Aviv var ikke spennende, den lignet på alle andre byer, mener hun.

Ellers er hun overrasket over at landet ikke er tettere befolket og synes det er mye ørken her, mens hun mimrer litt over de flytende, vektløse minnene fra en dukkert i Dødehavet. – Det har vært utrolig spennende å være med, men noe slitsomt og litt for varmt for meg. Jeg har ikke ben til så mye ståing og gåing som det har blitt. Men når det er sagt synes hun det er viktig å be om fred over Israel og jødene. Hun stoler på at Gud er med dem.
– Han vet best, hevder hun og legger til:
– Og arbeidet for Israel vil jeg være med i. Er det noe som er viktig i dag, så er det å holde seg til Guds ord – og ikke høre på det som mange folk sier, mener og tror. For det holder ikke, sier Signy, mens hun enn så lenge befinner seg i oppfyllelsen av sin drøm.

Mest alvor – og litt moro i Shar HaNegev

Ordfører Alon Schuster forteller ivrig om situasjonen området, til meget interesserte nordmenn. Gaza skimtes i bakgrunnen. (Foto: Mona Beck)

Så stemte de i med en sang for hverandre - først de norske og deretter elevene i klassen. (Foto: Mona Beck)

 

HJHs givere har utrettelig gitt sin støtte. Ikke bare økonomisk, de har også besøkt områdene i tider da de slo ned som verst. Nylig besøkte en ny gruppe fra HJH og MIFF (Med Israel for Fred) Sha’ar HaNegev.

Alon Schuster er ordfører i Sha’ar HaNegev. Dagens timeplan er tett, men det er satt av tid til å møte gode venner fra Norge. Turbussen med 42 norske sjeler venter. De møtes på minnestedet “Black Arrow” (Sort pil) hvor israelske styrker kjempet for sitt land i februar 1955. Så nært Gaza at man ser nettinggjerdet på grensen og man kan telle høyblokkene i Gaza by. Avstanden er ca fem kilometer. Det er skyggefullt under trærne. På militærforlegningen et stykke bortenfor er det for åpent. Det er innsikt fra Gaza – og man kan aldri vite når rakettene kommer. Eller hvor de lander. Schuster forteller ivrig om tiltak de har satt i gang for at innbyggerne skal føle seg trygge, bygging av en ny skole, bom-
berom og bombesikre buss-skur overalt hvor menneskene ferdes. Han understreker hvor viktig det er å opprettholde en form for normal rutine og legge planer slik at alle har noe å se frem til. Han gestikulerer og svarer villig på spørsmål fra interesserte tilhørere.
Blant annet svarer han at det gjennomsnittelig kommer tre-fire raketter i uken nå for tiden. Han retter en stor takk for all norsk støtte på vegne av de rundt 40 000 innbyggerne i kommunen hans.

Nyinnviet skole
Koordinator Varda Goldstein geleider oss foran turistbussen til den nyåpnede barne- /ungdomsskolen i utkanten av Sapir College-området. Blant de 12 undervisningsinstitusjonene her er også den nye skolen med 2000 elever fra første til tolvte klasse. Lys, varmgul og virker som et paradis for skoleunger. Til tross for alle utbygg av sikkerhetsmessige grunner.

Caroline Arem er assisterende rektor ved skolen: – For tre år siden satt barna her uten beskyttelse. En rakett drepte en av våre ansatte i skolegården. Barna ble redde. Plutselig fulgte de alle regler, men det ble etterhvert for utrygt å ha dem her. Foreldrene sa også stopp. Vi delte dem opp og sendte dem hver dag til provisoriske klasserom utenfor rakettenes vanlige nedslagsfelt. Det ble besluttet å bygge ny skole, gjøre den bombesikker – og; den skulle være på samme sted. I en meget hektisk og tøff periode måtte barna holde seg hjemme og lære det de skulle via internett. For da det var på det verste måtte vi stenge skolene, forteller Arem. Det norske følget får se seg om på skolen og sågar “leke” litt med ungene. Dernest besøke et klasserom. Trolig dukket utallig barndomsminner opp da de etterhvert ble bedt om å synge en norsk sang for elevene, og elevene på sin side, kvitterte med en israelsk. Arem forteller om de psykiske lidelsene barna har vært igjennom: Tør ikke være alene hjemme, må sove med mor og far, sengevæting, angst. Fremdeles er det en del problemer, spesielt med å sove alene, tilføyer hun.

De fleste bygningene på skoletunet er ferdige, men ikke alle. – Heller ikke bomberommet som ligger i enden av skolegården er ferdig ennå. Vi bruker det som musikkrom nå, og oppgraderingen av dette klarer vi ved hjelp av økonomisk hjelp fra dere nordmenn, smiler Caroline Arem. – Hvem betaler for all sikkerheten her?, spør Fridtjof Berg.

-Kommunen, utdanningsministeriet og staten. Det ekstra nødvendige som å bygge trygge bomberom klarer vi ved hjelp fra DERE, smiler hun takknemlig.

Deretter er det konsert i skolens aula, hvor et sang- og musikk-team fra 3dje klasse stiller opp med nydelig korsang og trommer. Som svar, opptrer de norske artistene sangeren Marianne Juvik Sæbø og pianisten Vidar Eldholm. Den kontakt som oppstår mellom Marianne og ungene er ubetalelig… Da hun har sunget ferdig rettes freidige spørsmål via hånden i været – og Marianne må svare på hvor gammel hun er, hva hun holder på med i Norge – bortsett fra å synge: Hvordan har du fått slik en stemme, var det sanger foreldrene dine drømte om at du skulle bli, har du gjort ditt, har du gjort datt? Før de forlater aulaen, reiser alle seg og synger Israels nasjonalsang; Hatikva (Håp). Stunden da ikke et øye er tørt.

Kjære giver

Også for landet Israel er vi inne i noen roligere måneder om enn ikke politisk. Det er årets måneder med korteste dager, og grøden er høstet. Vi ber tre ganger daglig om regn i landet. Jorden hviler, samler kraft og næring for en ny blomstring og en ny grøde.

For mange av våre prosjekter er denne tiden ikke bare en tid med mye aktivitet, men også en tid for å samle næring og styrke for det kommende driftsåret. Dessverre er det ingen tid for å hvile; mange uløste problemer står i kø, og den økonomiske situasjonen er for flere av prosjektene alt annet enn god.

Som jeg ofte nevner, er våre prosjekter i til dels meget stor grad basert på frivillig innsats, på den måte kan de innsamlede midler lede til mye aktivitet og mange kan bli hjulpet. Dette er viktig for oss når vi velger hvilke prosjekter vi skal støtte. Vi gjør vårt beste i å forvalte midlene dere gir gjennom oss, slik at de gir størst mulig grøde der grøden trengs mest.

Flere av prosjektene våre møter de nyinnvandrede i deres første år i Israel – et liv som for enkelte kan by på store utfordringer; nytt språk, en ny kultur og mentalitet, et vanskelig jobb-marked og terrorfrykt. På tross av alle problemer velger de å bli. Dette er deres nye liv, og de vil ikke vende tilbake tross problemer og tross terrorister både i nord og i sør.

De forventet ingen rosenhave, og de vet hvorfor de ville bryte opp fra der de bodde og vende hjem til Israel, og de lar seg ikke skremme. De er sterke, de er stolte og de er en stor og viktig resurs for Israel. Vi kan allikevel hjelpe dem; vi kan rydde vekk noen tistler og plante en enkelt rose eller to, og vi kan bringe varme når kulden fra omverdenen så alt for ofte slår mot Israel.

Vi kan nå i disse kommende måneder være med på å sikre den neste vår for immigrantene, at de vil kunne blomstre og trives og at arbeidet de gjør vil bære frukter. Da må vi hjelpe våre prosjekter som hjelper dem, til å kunne fortsette sin drift, på tross av vanskelige økonomiske tider.

I Norge har vi vært heldige økonomisk. Den internasjonale finansielle krisen har ikke rammet så hardt her, og i motsetning til innsamlinger for Israel i mange andre land hvor krisen har rammet mye hardere, har vi i Hjelp Jødene Hjem ikke bare klart å opprettholde vår gode innsamling, men faktisk klart å øke den. Det varmer og inspirer oss som er aktive i HJH og ikke minst, det blir lagt merke til blant dem vi hjelper.

Jeg håper dere vil fortsette å gi næring til Israel, så tistler forsvinner og roser og grøde tar deres plass. Jeg har vært så heldig å møte noen av de mange vi har kunnet hjelpe, jeg har sett roser blomstre og grøde som høstes, og jeg føler meg trygg på at jeg også i fremtiden vil møte mange flere som dere vil komme til å hjelpe.

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Godt og blandet på årets Keren Klita-konsert

En munter avslutning på en munter konsert. Fra venstre MIFFs Morten Fjell Rasmussen, Marianne Juvik Sæbø, danserinnen fra Hotell Diplomat og Ida Husveg. (Foto: Mona Ø. Beck)

Da nærmere 400 gjester – de fleste russiske immigrater – hadde benket seg, åpnet Keren Klita-volontør Alice Jonah med å rette en inderlig takk for all støtte og hjelp til de fremmøtte fra det norske gruppen. Hun ønsket velkommen bl.a med ordene: “dere nordmenn er de mest fantastiske mennesker!”

Keren Klitas grunnlegger og formann gjennom 22 år, Delycia Jayson, supplerte med en spennende statusoversikt. Mye er gjort og mange nyter godt av frivillighetsarbeidet. Etter syv seminarer med jobbsøkerkurs er resultatet så langt at 96 arbeidsledige har fått jobb! opplyste hun.

Ellers ytes det mest praktisk hjelp: Kurver med spesielle mat- og fruktsorter til Sukkot (Løvhyttefesten) gikk i år til flere hundre familier som lever på et eksistensminimum. Eldre får gjerne penger til taxi eller bussbilletter ved lege- og sykehusbesøk, mens mange stiller opp for hjelp og støtte til trengende også på andre måter. I 1991 fikk organisasjonen “Presidentens pris” for sitt frivillighetsarbeide, kunne hun stolt fortelle.

På vegne av de norske gjestene forsikret Torbjørn Ekroll at for alle i “Hjelp Jødene Hjem” var det en ære å få samarbeide med mennesker som dem.

-Dere er varmhjertede og hardtarbeidende. Det betyr så mye for alle våre givere i Norge, sa han.

Endelig kunne de nettopp ankomne norske artistene, sangeren Marianne Juvik Sæbø og pianisten Vidar Eldholm innta scenen. Under Juvik Sæbø klokkeklare røst ble det meget stille i lokalet. Inntil applausen dundret etter hver fremføring. Utseendemessig, slik vi innbiller oss Griegs Solveig i “Solveigs sang”, hadde hun også den på repertoaret sammen med flere andre kjente salmer, folketoner, litt opera og noe fra musikaler, flott akkompagnert
av Eldholm.

Det kan ikke arrangeres et Keren Klita-arrangement uten at Hotel Diplomat-koret stiller opp, under kyndig ledelse og pianoakkompagnemang av dirigent Maya Golobu. Høydepunktet kom da en av koristene kom frem og danset russisk folkedans. Til stor jubel fra salen!

En instrumental blåsegruppe bestående av israelske soldater, inkluderte Alice Jonahs eget barnebarn. Hun var vokalist og disse flotte musikerne rundet av konserten – som totalt sett var “vel blåst”.