Innlegg

To generasjoner av Shefter-familien ser forventningsfulle frem til sine nye liv i Israel. Bestemor og bestefar Ludmila, 64 og Simon, 65, sønn Jevgenij, 34, svigerdatter Julia, 33 samt barnebarn Anastasia, 10. Simon er pensjonert gullsmed, Jevgenij har BA som mekanisk ingeniør. Alle kommer fra Dnepropetrovsk-regionen. De kommer fordi de mistet sine jobber, for å få oppfylt sine drømmer om å reise til Israel, og ikke minst for å gi Anastasia sjansen til et meningsfylt, jødisk liv. Foto: Mona Ø.Beck

Ikke spør hvorfor de kommer

“En liten stund forlot jeg deg, men i min store barmhjertighet bringer jeg deg hjem igjen”, sier Herren.

Tatjana Gradchenko, 40, er en av de heldige som har familie i Israel, to gifte døtre i Ashdod. Så hun er på vei dit med sine to små yndlinger, Yorkshire-terrierne Eleonora og Zara. Foto: Mona Ø.Beck

Tatjana Gradchenko, 40, er en av de heldige som har familie i Israel, to gifte døtre i Ashdod. Så hun er på vei dit med sine to små yndlinger, Yorkshire-terrierne Eleonora og Zara. Foto: Mona Ø.Beck

Og i en av Ben Gurion-flyplassens mindre brukte Terminal 1-ankomsthaller måtte selv den mest Bibel-skeptiske medgi at profetiene om det jødiske folks hjemkomst og Herrens ord om å hente dem på ørnevinge er i ferd med å bli oppfylt så å si daglig.

26 500 jøder gjorde aliyah, kom hjem til Israel, i 2014, og flere er på vei.

Regnet øser ned utenfor der vi venter på ElAl-flight 0001 fra Kiev for landing på Ben Gurion. Minst et femtitalls journalister, TV-kameraer, notabiliteter med immigrasjons- og innvandringsminister Sofa Landver, som fulgte med flyet fra Kiev, og Jewish Agency-formann Nathan Sharansky, som selv er fra Donetsk, Øst-Ukraina. Israelske ungdommer som synger og danser horrah, soldater som står æresvakt, ivrig viftende med små israelske flagg, som første velkomstkomite for de 226 fra de krigsherjede delene av Ukraina. 40 ungdommer under 18 år, 11 babyer, en katt og to hunder.

To generasjoner av Shefter-familien ser forventningsfulle frem til sine nye liv i Israel. Bestemor og bestefar Ludmila, 64 og Simon, 65, sønn Jevgenij, 34, svigerdatter Julia, 33 samt barnebarn Anastasia, 10. Simon er pensjonert gullsmed, Jevgenij har BA som mekanisk ingeniør. Alle kommer fra Dnepropetrovsk-regionen. De kommer fordi de mistet sine jobber, for å få oppfylt sine drømmer om å reise til Israel, og ikke minst for å gi Anastasia sjansen til et meningsfylt, jødisk liv. Foto: Mona Ø.Beck

To generasjoner av Shefter-familien ser forventningsfulle frem til sine nye liv i Israel. Bestemor og bestefar Ludmila, 64 og Simon, 65, sønn Jevgenij, 34, svigerdatter Julia, 33 samt barnebarn Anastasia, 10. Simon er pensjonert gullsmed, Jevgenij har BA som mekanisk ingeniør. Alle kommer fra Dnepropetrovsk-regionen. De kommer fordi de mistet sine jobber, for å få oppfylt sine drømmer om å reise til Israel, og ikke minst for å gi Anastasia sjansen til et meningsfylt, jødisk liv. Foto: Mona Ø.Beck

Stuptrette etter mer enn tolv timers reise kan de likevel ikke annet enn å danse hånd i hånd med ungdommene idet de fanges inn i ringhvirvelen, vel inne i ankomsthallen. Noen kommer med velpakkede kofferter, mange bare som de står og går, noen har ikke engang fått vinterfrakken med seg fra vinterkalde Ukraina.

Inn i den strålende opplyste hallen, hvor de høflig setter seg på hvite plaststoler for å høre på velkomsttalene, som blir så altfor, altfor lange for de voksne og enda lenger for de små. De voksne forteller om synagoger i Øst-Ukraina uten strøm og oppvarming. Hvor de sto mest mulig stille med ytterklærne på for å holde på kroppsvarmen.

Og de lytter stillferdig, med øyne som nesten glir igjen av tretthet, men de lytter likevel til Sharanskys tale, på russisk selvsagt, ettersom han er fra samme område som mange av de nyankomne, og så minister Landvers tale, heldigvis også på russisk. Det er godt å kunne gumle på småmat, juice fra plastbegre.

De aller fleste kommer fra de så meget omtalte krigsområdene Donetsk, Ludansk og Slariansk. De færreste har familie her i Israel, noen har bekjente blant de 5000 som har gjort aliyah før dem, og så godt som ingen har vært i Israel tidligere eller har store begreper om landet hvor de skal begynne sine nye liv.

En gammel dame på 80, den eldste av de nyankomne, bodde sammen med sin katt i kjelleren under sitt sønderbombede hus i to måneder. Som eneste gjenlevende av sin familie. Alle forsøk på å overtale henne til å bli med til Israel strandet på ett punkt: “Jeg forlater aldri min katt!”. Løsningen ble at også katten gjorde aliyah.

Gamle, fengende israelske melodier, sunget av israelske jenter og gutter i soldatuniform – og endelig, Hatikwah, deres nye fedrelandssang, som noen av dem famlende prøver å synge med i. For første gang på forfedrenes jord.

Familien Khimich kommer fra Slariansk. Natalia, 30, er lærer, Sergej, 33 sjåfør og lille David på fire bestemte seg for å komme til Israel for få måneder siden. De skal til den Nord-Israelske byen Akko, hvor Natalia har en fetter. – Eneste vi vet om Israel er at det er et vakkert land, at Akko ligger ved sjøen og at det bor mange arabere der, sier Natalia på bra engelsk. – Men vi kommer først og fremst for at David skal få sjansen til et bedre liv. Foto: Mona Ø. Beck

Familien Khimich kommer fra Slariansk. Natalia, 30, er lærer, Sergej, 33 sjåfør og lille David på fire bestemte seg for å komme til Israel for få måneder siden. De skal til den Nord-Israelske byen Akko, hvor Natalia har en fetter. – Eneste vi vet om Israel er at det er et vakkert land, at Akko ligger ved sjøen og at det bor mange arabere der, sier Natalia på bra engelsk. – Men vi kommer først og fremst for at David skal få sjansen til et bedre liv. Foto: Mona Ø. Beck

Opp en trapp til en ny hall, med nye, hvite plaststoler i rekker; tålmodig ventende på å bli ropt opp for å få sine ID-papirer og dokumenter som bekrefter deres status som olim hadashim, nye immigranter. 60 prosent av dem skal enten til Negev- eller Galilea-regionen. Noen har kjente eller familie andre steder i landet. Busser og småbusser står klare til å frakte dem til deres nye, foreløpige hjem. De vet lite om sin materielle fremtid, når bidragene fra stat og gode givere en dag tar slutt. Hebraisk blir en stor utfordring når de skal inn på det israelske arbeidsmarkedet. Også for barna i skolepliktig alder. De vet at Israel har sine eksistensielle trusler i dette farlige nabolaget, så de forventer ikke bare et land flytende av melk og honning.

Men de – også vi blaserte journalister – føler, nei vet at de har kommet hjem. Til sine forfedres jord, som Herren lovet dem. Og mange, kanskje tusener, vil snart følge etter dem fra Ukraina. Allerede uken etter lander et fly med 200 flere ukrainske jøder, får vi høre.

Vi beslutter oss raskt for ikke å stille spørsmålet: “Hvorfor kommer dere?” Det er så betydningsløst. Krigsfaren? Økonomiske grunner? Arbeidsløshet? Fordi de mistet alt de eide? Fordi de ikke lenger så noen fremtid i Ukraina? Nei – det store, og det nesten mirakuløse, er at de kommer, praktisk talt “på ørnevinge”, som det også står skrevet på flykroppen på den svære ElAl-maskinen. Les Bibelens profetier og Herrens ord om jødenes hjemkomst. Da blir det overflødig å spørre hvorfor de kommer.

 

Fakta:

Immigrant-rekord i løpet av 2014

Israel kunne glede seg over 26 500 nye immigranter i fjor, flere enn noe enkelt år siden 2004. Det er dessuten 32 prosents økning sammenlignet med 2013.

* For første gang kom det flere immigranter fra Frankrike enn fra noe annet land, 7000. Innvandringsminister Sofa Landver venter 10 000 nye immigranter derfra i år. (Uttalt før terroren som rammet Paris i januar).

* Aliyah fra Ukraina steg med 190 prosent sammenlignet med året før, 5 840 nye immigranter kom, og Jewish Agency-formann, Natan Sharansky forventer 400 prosent økning derfra i årene som kommer.

* Innvandring fra Vesten økte med 88 prosent, med 8 640 nye immigranter.

* 620 nye olim kom fra Storbritannia, en økning på 20 prosent.

* Fra Italia kom det 340 og fra Belgia 240 nye immigranter.

Gjennom PNIMA får både kvinnene og barna et bedre liv og en bedre fremtid. Foto: Rebekka Rødner

Kvinnene fra Kaukasus er på vei inn i israelsk samfunn

Kvinnene fra Kaukasus er på vei inn i israelsk samfunn. -Nå er det dem som hjelper de nye immigrantene fra Ukraina! Shalva Weil, professor i sosialantropologi ved Hebrew University i Jerusalem, er leder for PNIMA, som hjelper kvinner fra Kaukasus med å få seg en utdannelse, slik at de kan jobbe og ha en inntekt.

Glad velkomst i Israel for de ukrainske jødene. Foto: Ezra

Tusener fra Ukraina

De siste 12 månedene, fra september 2013 til september 2014, har det kommet 4200 immigranter bare fra Ukraina, og det forventes minst 1000 til før året er omme. Immigrantene er i alle aldere og de fleste kommer fra byene langs grensen til Russland sørvestover mot Krim – halvøya som russerne allerede har erobret. Det viktigste for alle er å redde livet fra kampene som herjer i Donetsk og Mariupol lenger sør. Logansk, lenger nord, er allerede ødelagt. Uttallige har allerede mistet livet i kampene. Søndag den 21. september kom det et fly med 80 immigranter, og mandag kom det tre nye fly lastet med ytterligere immigranter fra Ukraina. Mandagspassasjerene ble ønsket velkommen blant andre av styreformann i Jewish Agency, Natan Sharansky.

Glade nye israelske borgere. Opprinnelig fra Øst-Ukraina. Her blir de mottatt på Ben Gurion september 2014. Bilde: Ezra

Glade nye israelske borgere. Opprinnelig fra Øst-Ukraina. Her blir de mottatt på Ben Gurion september 2014. Bilde: Ezra

Jewish Agency’s koordinatorer må blant mange andre gjøremål forberede de nye immigrantene på alt fra språkundervisning til temperaturen i landet. Israel har åtte forskjellige klimaer, så det er viktig å tenke over hvor man vil trives best når man skal finne et sted å bo. Like viktig er å finne ut av hvor det er muligheter til jobb og utdanning.

Elena Hila Faingold er en av koordinatorene. Hun kommer selv fra Donetsk og har arbeidet i Jewish Agency for innvandrere fra tidligere Sovjetunionen gjennom 20 år.

– Jeg gråter hver gang jeg lytter til deres historier, sier hun.

Vanligvis har hun kun telefonkontakt, men det er alltid hyggelig å treffe menneskene hun bidrar med hjelp til, sier hun.

Ziona Eisenstein er leder ved absorberingssenteret i Karmiel. Hun er stolt over alt de får til! Bilde: Mona Ø. Beck

Myk Landing

De rundt 30 absorpsjonssentrene er plassert over hele Israel og er midlertidige boliger som gir en myk landing med støtte og skreddersydd hjelp til nye immigranter.

I Karmiel – som ligger omtrent midt mellom Haifa og Tiberias – er direktør Ziona Eisenstein mektig stolt over “sitt” senter og hva de har fått til av effektive programmer. Her finnes det 104 leiligheter med plass til 350 personer. For tiden kommer de fleste fra land i tidligere Sovjetunionen. Familiene steller seg selv, de får penger til mat og byen har fire store matbutikker med spesialseksjoner med varer fra de ulike land slik at immigrantene lett skal finne ingredienser de brukte i hjemlandet.

Man kan bo inntil et halvt år på disse sentrene, men det kommer også an på om man er deltager på et program. Det gis intensiv språkopplæring på sentrene.

De som har anledning til å finne et annet sted å bo blir på senteret i bare 14 dager. De får ulpan utenfor lokalene i senteret, på innenriksdepartementets bekostning. Alle får en såkalt “gavekurv” til å bruke på det mest nødvendige, som kjøleskap, komfyr, andre husgeråd og senger.

Unge immigranter fra mange verdenshjørner øver på israelske sanger. Målet er å lære 70 mens de er her, smiler direktør Ziona Eisenstein.

Unge immigranter fra mange verdenshjørner øver på israelske sanger. Målet er å lære 70 mens de er her, smiler direktør Ziona Eisenstein.

Blant prosjektene i Karmiel er et hvor 32 IT-interesserte (i hovedsak menn) kan bo på senteret, sammen med kone og barn hvis de har, mens de gjennomgår et 10-månedersprosjekt for å bli rekruttert til jobber blant annet innen it- og ingeniøryrker.  Iscar er en verdensomspennende bedrift som  har rundt 50 fabrikker med attraktive jobber for godt utdannede immigranter. Et annet prosjekt “Nani” utdanner hjelpepleiere. Det rommer 16 kvinner og alle får diplom ved fullført kurs. Et siste prosjekt er for unge immigranter etter videregående. Her får de 150 deltagerne mellom 17 og 21 år et ti måneders kurs til forberedelse for universitetet. De fleste kursdeltagerne er for tiden fra Ukraina, bor tre sammen i en leilighet. Resultatet så langt er at de sammenlagt har høyeste skår i hele Israel og kan velge og vrake i studieplasser på universitetene, ifølge den stolte direktør Eisenstein.

Fire generasjoner flyktet fra krigen i Ukraina: -Vi var livredde!

Idet vi møter familiene på fire generasjoner i en lys, moderne leilighet i Karmiel, har de vært hjemme i Israel i knappe fire uker, siden de kom19. august. Glade for å være i trygghet og i live, men fremdeles mer eller mindre i sjokktilstand. De står overfor store utfordringer. Angsten som førte dem til Israel ble uutholdelig.

-Vi hørte politiske taler på radio og så på fjernsyn at ting var i emning. Så ble det verre og verre og virkelig alvorlig i hjembyen vår, Donetsk, som ligger i øst og ganske nær den russiske grensen, forteller engelsklærer av utdanning, men senere avdelingsdirektør for et kosmetikkfirma, Ninel Basin (35). Hun har endelig landet i Israel med 11 andre familiemedlemmer. Etter to uker på immigrasjonsmottaket i Karmiel, fikk de leid en leilighet med fire soverom. Umøblert. Den huser nå oldeforeldre, besteforeldre, Ninel og hennes ektemann Igor (38), samt deres to døtre Sofiya (12) og Eva (10).

Snart kunne ikke jentene gå ut å leke i Donetsk i det hele tatt, de kunne ikke leve et normalt liv. Butikkhyllene ble etterhvert tomme for varer, apotekene gikk tomme for medisiner, og ingen offentlige etater fungerte lenger. Hverken post, legetjeneste eller politi. Bestemor – som også heter Ninel (79), er under behandling for kreft, og er helt avhengig av medisiner – som hun ikke fikk lenger. Familiene satt som i et fengsel uten mat, i sine hjem. Hadde plutselig ingen jobber å gå til lengre og snart var det slutt på pengene. -Skuddsalvene i nabolaget og utenfor ga oss panikk. Vi måtte gjøre noe, forteller Ninel.

Takk til HJH

-Jentene og jeg pakket to kofferter og dro til svigerfar på Krim. Vi var på stranden den dagen vi fikk beskjed om å komme oss avgårde for å bli fraktet til flyplassen Dnepropetrovsk ved Kiev. Det var min mor, Hellen, som hadde arrangert hentingen av hele familien og reisen til Israel med all hjelp og støtte fra organisasjonen Ezra og Jewish Agency – og med fantastisk økonomisk støtte også fra norske HJH!

Ingen visste noe som helst om planene. Hverken naboer eller venner. Ninel sukker og tenker tilbake på den dramatiske ferden. Med deres to stakkarslige kofferter.  – Vi har ikke engang klær for vinteren! Forlot alt.

-Betyr det at det står noen leiligheter fullt beboelige, men uten mennesker igjen i Donetsk idag?

-Ja, tre leiligheter med alt innhold. Nøklene er levert til svigerforeldre og noen andre nære slektninger som ble igjen.

To uker på mottaket

Det var en fin velkomst på mottaket i Karmiel. Her fikk vi hjelp til alt som hører med papirmølla når man emigrerer til et nytt land. Leilighetene er enkle, men helt ok til å begynne med. De hjalp oss til innmelding på skoler, universiteter, andre program samt ulpan (språkskole) og også med å finne denne leiligheten, fortsetter Ninel. Familien har slektninger i Karmiel. Familiens eldste medlemmer – oldeforeldrene Anatoli (83) og Ninel (79) bodde i Israel for 15 år siden, i en femårsperiode, men flyttet tilbake for å være nærmere og sammen med barn, barnebarn og oldebarn, for å se dem vokse opp. Ninel d.y.var på besøk hos besteforeldrene i Israel tre ganger i den perioden.

Antisemittisme?

-Var dere medlemmer av en jødisk menighet? Har dere opplevd antisemittisme?

-Våre døtre gikk i jødisk barnehage, men det er stort sett alt. De lærte ikke hebraisk der… Men antisemittisme, ja. Har ikke direkte skjult at vi var jøder, så da folk begynte å kommentere at “alle” politikerne i Ukraina har jødiske røtter – selv statsministeren – (bestemoren hans var jøde), begynte vi å føle oss uglesett, forteller Ninel. I det siste har de sett grusomme bilder av barn og voksne som har blitt drept i byen deres, til og med i gaten de bodde i. De er utrolig glade for å være en nesten hel familie – iallefall 12 så langt – som har fått så mye hjelp til å komme seg trygt til Israel. – Vi bor fire generasjoner i denne leiligheten som vi foreløpig har leid for ett år, mens tante Irina med mann, datter og sønn bor i nabolaget. Kusine Asya (29) har allerede kommet inn på studier i Ariel.

Drøm?

-Vi er i live og stort sett friske. Det er viktigst. Drømmer om et fritt Ukrania og fred i Israel. Ønsker et godt liv for alle i familien. Akkurat nå har vi gjennomført tilsammen seks dager på ulpan og ser frem til å lære oss hebraisk, få oss gode jobber og et normalt liv.

Barna?

Vår eldste datter Sofiya på 12 år og Irinas sønn Seva på 13 har allerede kommet inn på et ungdomsprogram i regi av Jewish Agency, i nærheten av Haifa. Der lærer de utrolig mye! Minstejenta Eva har begynt på vanlig skole her i Karmiel, men får i tillegg språkundervisning hver eneste dag. Dersom vi foreldre trenger litt lengre tid på å lære hebraisk, så tror og håper vi at de yngste skal lære det på rekordtid og at vi alle skal klare oss bra og få et godt liv her i Israel. Tusen takk til alle som har bidratt til at vi kunne få komme HJEM!

Ukrainske flyktninger er glade for å ha kommet til sikkerheten i Israel. Foto: Jewish Agency

Nye immigranter fra Ukraina til Israel

Rundt 320 ukrainske immigranter immigrerer hver måned til Israel, det er en økning på 132% fra 2013. Basin- and Murzak-familiene ble evakuert fra Donetsk for noen uker siden. De er glade for å ha kommet til Israel, med blant annet HJHs hjelp. De har allerede startet sine nye liv i Israel på absorberingssenteret i Karmiel – nok et HJH-prosjekt. Der kommer de til å bruke den første tiden til å lære hebraisk og lære om livet i Israel – alt fra hvordan byråkratiet fungerer og sosiale spilleregler i samfunnet. Den første tiden i Israel er full av møter med det offentlige – man må registrere seg hos inneriksdepartementet, absorberingsdepartement, helsevesen, skolevesen. Hvis man kommer med utdannelse fra universitet eller liknende skal man også starte den lange prosessen med å få papirene godkjent i Israel. Og ikke minst skal man starte jakten på en jobb. Ofte må immigrantene starte helt på nytt igjen – med ny utdannelse (eller ta deler av utdannelsen på nytt), eller rett og slett bare takke ja til en hvilken som helst slags jobb for å kunne livnære seg og ungene.

Barna har også store utfordringer foran seg – å begynne på ny skole med lite hebraisk-kunnskaper er ikke lett. Da er det godt å bo den første tiden på et absorberingssenter der det er andre jevnaldrende i samme situasjon, og der sosialarbeiderne kan hjelpe både barn og foreldre med å forstå hjemmeleksen, beskjeder fra skolen og ikke minst timeplanen!

Vi ønsker dem lykke til!

Mange varme farvel da Eli var i Israel og sa hadet til prosjektene. Her Eli sammen med damene fra Hadassahsykehuset. Foto: Rebekka Rødner

Prosjektenes farvel til Eli Finsveen

Prosjektenes farvel til avtroppende daglig leder, Eli FInsveen, var varmt. Hennes innsats disse siste 7 årene har vært til glede og inspirasjon.

Det jemenittiske kultursenteret i Netanya er en stor ressurs for de jemenittiske immigrantene til Israel.

Med sterke tradisjoner helt tilbake til tempelets tid kommer jødene fra Jemen tilbake til Israel

I sentrum av Netanya ligger det jeminittiske kultursenteret. Det er en stor ressurs for immigrantene fra Jemen – både de helt nyankomne og de som har vært i landet en stund. For de nyankomne er det et sted der de får hjelp til den store overgangen fra jemenittisk hverdagsliv til hverdagslivet i det moderne Israel. For de som har vært i Israel en stund er det et sted de kan bevare de mange fine særegne jødiske tradisjonene de har tatt med seg fra Jemen.

Oppe i fjerde etasje finner man senteret som er en kombinasjon av museum, arkiv, møterom og over det hele: enorm aktivitet. I det store møterommet er det den dagen vi er der samlet en gruppe med menn og kvinner – alle sammen immigranter fra Jemen. I bakgrunnen høres jemenittisk jødisk musikk. Den har en fin rytme og man blir i godt humør av å høre på. Jødene fra Jemen regner seg selv som å komme fra Levi stamme og musikk er en grunnpillar i livet deres.  «Det var jo de som var musikerne i tempelet – det ligger i genene våre, derfor liker vi alle så godt å synge,» forteller en av damene meg, før hun stemmer i med de andre på en av sangene som tydelig er en favoritt. «Syng en sang om Jerusalem,» oppfordrer Yigal Ben-Shalom, lederen av senteret.

«Shabechi Yerushalayim… Pris Herren, O Jerusalem, » starter en. En annen tar frem en tromme. De andre stemmer i. De har realisert den tusen år lange drømmen om å komme tilbake til fedrenes land. Nå må de venne seg til den moderne livsstilen. Til hebraisk og stort byråkrati. Økonomien er mer enn trang. I Jemen bodde de uten elektrisitet og innlagt vann. Overgangen er stor. På kjøkkenet i Jemen hadde de en stor vedfyrt ovn til å bake brød i – i Israel må de lære seg å bake med elektrisk ovn. Takket være Hjelp Jødene Hjems givere får de ovn de kan lage mat i – og ikke minst noe som likner det de er vant til.

Vi har vært ved senteret i 30 minutter når æresgjesten for dagen kommer – en kvinne som kom fra Jemen for 5 dager til Israel. Det er stor stas! De andre flokker rundt henne og ønsker henne velkommen og lykke til. Hennes sønn som har vært i Israel en stund, er der også og passer godt på henne. Det er nok godt for henne at den yngre generasjonen allerede har vært en stund i Israel og kan hjelpe henne litt inn i det israelske samfunnet. Hun kommer fort i snakk med de andre kvinnene – det er mye informasjon som skal deles om hverdagsliv og gjøremål. Hun og sønnen tar seg også lang tid til å se på de mange flotte ressursene det jemenittiske kultursenteret har å by på. Her er hjelp til integrasjon i det israelske samfunnet ved hjelp av bøker, samtaler med folk som vet hvordan de har det og ikke minst vet hvordan jødisk liv har sett ut i Jemen: Her er ingenting glemt – alle jemenittiske tradisjoner fra vugge til grav er representert. Det skaper en trygghet for de helt nyankomne at de ser og føler at de tradisjonene de kommer med også eksisterer i Israel. 5.Mos 30,5 er helt aktuelt i Israel – samlingen av eksilet er underveis.

De ansatte ved det jemenittiske kultursenteret er personer som virkelig brenner for arbeidet, og det viser seg i alt de gjør. Det er godt å vite at når de nye immigrantene kommer fra Jemen finnes det slike mennesker med omtanke som kan hjelpe dem, slik at de får en best mulig fremtid i Israel. Det gir trygghet å ha mennesker som kjenner ens kultur og bakgrunn som kan hjelpe deg å navigere landskapet når du er ny immigrant. Takket være Hjelp Jødene Hjems givere får de jemenittiske immigrantene en bedre landing i det landet de har drømt om å komme tilbake til siden tempelets tid – Israel.

Til venstre: Danny Elinson fra et av seminarene i Russland og Ukraina - dette fra Moskva. Foto: Ezra

Situasjonen i Ukraina

Jewish Agency forteller at i løpet januar til mai i år emigrerte 1590 fra Ukraina til Israel. Det er en kraftig økning fra 684 på samme tidspunkt i fjor. Mange jøder er veldig bekymret over situasjonen i Ukraina, og forbereder seg også nå på en mulig emigrasjon til Israel. Organisasjonen Ezra har nå satt i gang et fantastisk tiltak for de som vil gjøre aliya, immigrere til Israel: De arrangerer seminarer rundt om i Ukraina, og også Russland, der man kan får svar på alle mulige slags spørsmål i forhold til sin immigrasjon og integrasjon i Israel. Ved seminaret kan man få snakke med representanter for det området man ønsker å bosette seg og få høre helt praktisk om skole-, jobb- og boligmuligheter.

En egen aliya-dag?

Et nytt forslag i Knesset diskuterer i disse dager om man bør innføre en egen dag for å feire og hedre de som har gjort aliya. Knesset-representater fra fire forskjellige partier står bak forslaget der de ønsker å feire immigrantene til Israel.

Isaac Herzog (Arbeiderpartiet), Robert Ilatov (Yisrael Beytenu), Hilik Bar (Labor),  Gila Gamliel (Likud) and Knessets Absorberingskomiteformann Yoel Razbozov (Yesh Atid) fremmet forslaget nå, slik at forslaget ligger klart når Knesset møtes til sommerperioden.

10.Nissan, som i år faller på 10.april er dagen de ønsker at skal bli Israels egen aliya-dag. Selv hvis forslaget går igjennom, kommer ikke dagen til å bli feiret i år, i og med at forslaget kun kommer til å bli tatt opp til diskusjon i sommerperioden. Som del av forslaget ønsker man å feire dagen med aktiviteter i skolen, en egen diskusjon i Knesset og andre offisielle arrangement på dagen.

10. Nissan er i henhold til Josvas Bok, dagen da israelittene krysset Jordan-elven og gikk inn i Israel, etter 40 års vandring i ørkenen.

“Med denne nye nasjonale dagen, kan det jødiske folket feire Israel som et land man kommer til fordi man har et valg, ikke bare som et tilfluktssted, sa Javor til The Times of Israel.

Den siste tiden har aliya fra Frankrike økt betraktelig på grunn av den voksende antisemittismen i landet.