Sør-Israel igjen truffet av rakettregn fra Gaza

I løpet av de siste 48 timene har mer enn 100 raketter falt i sør-Israel fra Gaza. Mandag morgen ble en bygning i Netivot ødelagt da en rakett eksploderte.

Israelerne som lever i sør-Israel, lever under den konstante trusselen  raketter fra Gaza utgjør. Stress, uro og usikkerhet er en del av hverdagen. Til tross for dette er innbyggerne utrolig motstandsdyktige og positive.

I HJHs nyhetsavis for 2012 kan du lese mer om utfordringene og tiltakene i sør-Israel.

 

Eller les en av disse artiklene:

Optimister langs Gaza-grensen

Rakettbeskyttet barneskole

Eksperter på styrke og trygghet

Hana Tal, Ornit Rosenblat, Mirta Snir og Tami Goren organiserer og gir styrke og kraft til liten og stor i Sha’ar HaNegev. Foto: Mona Ø. Beck

Hana Tal, Ornit Rosenblat, Mirta Snir og Tami Goren organiserer og gir styrke og kraft til liten og stor i Sha’ar HaNegev.
Foto: Mona Ø. Beck

Nå er de første Falashmura-jødene kommet til Sha’ar Hanegev!

Uendelig mange venter på å komme til fedrenes land.
Foto: Jewish Agency

Vi har fått en entusiastisk e-post. De første er ankommet til det nyrestaurerte mottakssenteret ikke langt fra Sderot! Men bildene derfra må vente til neste nyhetsbrev! Det skal også komme en video som vil bli lagt ut på vår nettside. Gleden over at det er kommet fortgang i innvandringen er stor. Men å få 2000 mennesker ut av Gondar er et løft, som mange gode mennesker over hele verden må ta sammen med Israel.

På en fire timers flyreise fra Addis Abeba og leiren i Gondar til Tel Aviv skal immigrantene forsere nesten 3000 års utvikling. Nå venter læring hele døgnet. En meget krevende hverdag er begynt. De vil bli overveldet av alle inntrykkene, alt de skal forstå og venne seg til.

I tillegg til å sørge for selve flybilletten er vår felles oppgave å hjelpe dem til rette på en god måte, vise dem respekt og forståelse. Det er krevende å integrere så mange mennesker med denne spesielle bakgrunnen på kort tid. Noe av det viktigste er å holde familiene samlet; hjelpe dem til å bevare samholdet selv om barna kanskje forstår mer av det nye samfunnet raskere enn foreldrene – eller selv om det kanskje blir mor som får jobb i første omgang og ikke far.

En grytidlig morgen forlater de Gondar og begir seg ut i det ukjente.
Foto: Jewish Agency

Immigrantene kommer fra en kultur der familiesamholdet er sterkt, der de eldre respekteres fordi de vet mer enn barn og unge, der menn er familiens overhode. Overgangen til et moderne, vestlig samfunn kan bli smertefull og brå.

Vi tar fatt med glede og fortrøstning. Det er fantastisk at de er kommet og at det ukentlig kommer flere. Å bringe dem hjem til fedrenes land er et profetisk oppdrag. Oppgavene er mange og praktiske. Vi trenger din hjelp for å kunne bidra – både i form av forbønn og økonomisk støtte.

 

“Vi ber dere hjelpe oss å oppfylle drømmen til de siste Falashmura jødene om å vende tilbake til Zion”

Det er mange munner å mette i den fattige befolkningen i Gondar-leiren. Photo: Jewish Agency

Det er mange munner å mette i den fattige befolkningen i Gondar-leiren. Photo: Jewish Agency

“Vi ber dere hjelpe oss å oppfylle drømmen til de siste Falashmura jødene om å vende tilbake til Zion.”

Slik lød bønnen fra Jewish Agency. Regjeringen i Israel har nå bestemt at arbeidet med å få de godkjente Falashmura jødene hjem skal intensiveres. Innen et år skal man være ferdig!

Derfor har man bedt Jewish Agency mobilisere venner verden over for et siste krafttak, -for det er faktisk penger det står på.

Du kan hjelpe dem hjem!

Ved utgangen av juli var det i år kommet 1.288 og man regner med at det gjenstår ca. 2.000.

Trangboddhet og lite mat preger livet i leiren. Foto: Jewish Agency

Trangboddhet og lite mat preger livet i leiren.
Foto: Jewish Agency

 

Vanskelige forhold og lang ventetid
Man kan ikke vente lengre. Forholdene i leiren i Gondar er svært dårlige. Klimaet er vanskelig. Det bor mange mennesker i hver jordhytte, som verken har kjøkken, innlagt vann eller toalett. Leiren er overbefolket og preget av fattig­dom. Var det ikke for de isra­elske matutdelingene ville folk sulte.

Isra­elske myndig­heter sørger også for under­­visning og helse­stell. Noen har ventet i 5-6 år, enkelte til og med 8. «Få oss ut, vi dro fra landsbyen for mange år siden», «Redd oss, dette går ikke lengre», «Vi drømmer kun om Zion, det er ingen vei tilbake.» ber de.

Israelske myndigheter sørger for helsestellet i Gondar. Barn og voksne blir godt tatt vare på. Foto: Jewish Agency

Israelske myndigheter sørger for helsestellet i Gondar. Barn og voksne blir godt tatt vare på.
Foto: Jewish Agency

For å lykkes med regjeringens plan venter man 600 etiopiske immi­granter nå i september.

Forhåpentligvis vil det nye mottaks­senteret som er under fullføring i Sha’ar HaNegev kunne ta imot de fleste.

 

IBIM vil bli deres første hjem, der de skal lære mange praktiske ting i tillegg til språket og sosiale koder. De skal finne seg bolig og arbeid. Det tar 2-3 år før de kan klare seg selv. En krevende og kostbar prosess – for immigranten og for Israel.

Bildene taler for seg selv. De viser forholdene jødene i Etiopia lever under. La oss hjelpe dem hjem til Israel!

Husk, hver krone teller. Sammen kan vi gjøre en betydelig forskjell.

“Vi ber dere hjelpe oss å oppfylle drømmen til de siste Falashmura jødene om å vende tilbake til Zion.” 

Jobber hardt og trives godt

Kos med yngstejenta på morfars arm. Golete, Malkam, Yeshimare og Yitnayit på senteret i Ashkelon.

I snart ett år har søstrene Yitnayit (16) og Yeshimare (14) Wollde fra Etiopia pendlet mellom internatskoler og absorbsjonssenteret i Ashkelon hvor resten av familien deres bor.

De ankom Israel 9. mars 2011 der vi møtte dem på flyplassen en grytidlig morgen sammen med foreldre og tre søstre, samt et tantebarn. Etter noen måneder med hebraiskundervisning ble de testet for å finne ut på hvilke skoler de passet inn. Eldstejenta bor nå i Arad, mens 14-åringen endte opp i Kedomim nær Kfar Saba. Begge skolene er religiøse og rene pikeskoler. De kommer hjem hver 14. dag. De kan komme hver uke, men det er et økonomisk spørsmål. Skolen har mange andre elever som bor i nærområdene og som reiser hjem hver dag. Skolene har rundt 145 elever.

-Hvorfor internatskoler?

-Vi ønsket at døtrene våre skulle gå på gode, religiøse skoler. Det er veldig stor konkurranse for å komme inn, og skolene har en prøvemåned hvor de ser på alt fra kunnskapsnivå til oppførsel, svarer de stolte foreldrene Golete og Malkam. Mor Malkam innrømmer at det ikke er enkelt å ha to av døtrene borte hjemmefra. I Kedomim har hun hørt at det skal være mange farer og utrygt. –Men vi snakker helst ikke om det, sier hun med engstelige øyne.

Yitnayit og Yeshimare går på to forskjellige internatskoler og nyter å være sammen annenhver helg.

-Hvordan ser en typisk skoledag ut?

-Vi spiser frokost fra syv til halv åtte. Deretter er det tid for bønn før studiene som starter kl åtte, forteller Yeshimare.

-Så går det slag i slag med fag som engelsk, matte, historie, jødiske regler og lover samt religionsstudier. To dager i uken lærer vi hebraisk, sier hun.

All undervisning går på hebraisk, og selv om de begge forstår hebraisk ganske godt, synes de det er litt vanskelig å snakke språket.

Yitanyits skoledag i Arad ser nesten lik ut, bortsett fra at hennes dag starter en halvtime før.

Begge deler rom med tre andre jenter og etter skolen er det tid for lekser og lek. Leken for yngstejenta er bl.a. pc-spill, mens den eldste er opptatt av venninner og politikk.

De to håper å fullføre opptil fire år på internatskolene og så er det ut i militæret eller siviltjeneste. – Dersom jeg velger militæret, må det bli med skjørt, skyter Yeshimare inn. Yitnayit vil bli journalist med politikk som fagområde, mens lillesøster vil bli lege. Hun vil spesialisere seg på skader som følge av forurensning som hun hevder mange bl.a. i Etiopia dør av i dag.

Begge jentene savner Etiopia: -Ja, vi savner vennene våre der.

-Hva med Israel?

-Her er det kjempegøy! Svarer de to i kor.

Rakettbeskyttet barneskole

En stoltere rektor skal man lete lenge etter. Anat Regev viser rundt på barneskolen i Sha’ar HaNegev hvor det i dag går 600 elever fra 1. til 6. klasse.

Anat Regev ved barneskolen i Sha’ar Hanegev i foajeen foran kontorene med bilder av barna i forskjellige prosjekter.

Optimismen råder og smilet sitter løst hos rektor Anat. Hun viser oss rundt på barneskolen som nå er 98 prosent beskyttet mot rakettregn fra fiender i Gaza. Kun en liten del av skolen mangler bombesikkert tak, men alle elevene vet nøyaktig hvor de skal søke ly når alarmen går. De drilles i sikkerhetsrutiner med jevne mellomrom.

Har folk flyttet herfra eller har de blitt i området?

Noen har flyttet. For noen år siden var elevtallet 734. Etter 2005 og tilbaketrekningen fra Gaza var det en stund 510. Situasjonen hadde en dårlig innflytelse på arbeidslivet og budsjetter – så folk flyttet. Etter ”Operasjon Støpt Bly” – og oppgjøret mot Gazas rakettregn som startet i desember 2010 ble det roligere, en del familier kom tilbake. Og takket være hjelp fra HJH i Norge har vi bl.a. fått flere bomberom og hjelp til å holde sikkerhetsfolk på alle skolebussene. Regjeringen har også hjulpet oss mye. Ikke minst til at vårt skoleanlegg nå anses som bombesikkert. Vi har blant annet elektroniske tavler. Alt som skrives der kan lagres og sendes hjem til hver enkelt elevs epost. Lekser og beskjeder også, slik at foreldrene kan bidra. Bra at vi kan ha kontakt i tider der elevene må holde seg hjemme p.g.a. terrortrusselen. Rett før påske uteble 35 prosent av elevene i en periode pga rakettregnet fra Gaza.

Har alle pc og internet hjemme?

Nei, men hele 98 prosent har. De resterende ringer vi til eller holder kontakt med på annen måte.

Skolen ble bygget for 20 klasser. I dag er det 23 og neste år vil det bli 25. Så enten må skolen utbygges betraktelig eller man må planlegge en ny skole et annet sted, sier hun.

Hva er forskjellen i barnas oppførsel fra tidligere og nå?

Dårligere konsentrasjon, redsel, utålmodighet, dårlig søvn, tretthet. Noen går ikke på toalettet alene. Men de har fortsatt gode karakterer til tross for posttraumatisk oppførsel – som skolen også forsøker å hele så godt vi kan i samarbeid med eksperter fra kommunen.

Det er noe som forundrer meg, fortsetter rektor: En hel gruppe med 7-åringer her hos oss oppfører seg i dag utrolig barnslig. Jeg har ikke sett noe lignende før. Selv om foreldrene er overbeskyttende på ulike måter, så undrer det meg likevel, sier hun. Ingen har til nå funnet svar på rektor Anat Regevs spørsmål.

Eksperter på styrke og trygghet

 

Hana Tal, Ornit Rosenblat, Mirta Snir og Tami Goren organiserer og gir styrke og kraft til liten og stor i Sha’ar HaNegev.

Siden senterets oppstart av Styrkesentrene i Sha’ar HaNegev i 2008 frem til i dag har 550 personer søkt og fått hjelp for posttraumatiske lidelser. 60 prosent barn og 40 prosent voksne. Flest mennesker – ca 200 – oppsøkte senteret i 2011.

Ved Sapir College i Sha’ar HaNegev møter vi fire kvinner. Vi sammenligner dem med fire sterke røtter på et gigantisk tre. For de bidrar til at barn og voksne finner styrke til å holde seg oppreist.

Hana Tal, Ornit Rosenblat, Tami Goren og Mirta Snir arbeider på et av de fem styrkesentrene i regionen. De har rundt 40 medarbeidere og hundrevis av frivillige hjelpere blant regionens 6000 innbyggere. De holder kurs for å lære flest mulig hvordan de skal håndtere ulike situasjoner.

Hana Tal, sosionomog leder ved senteret som ble etablert i 2008: – Vi fokuserer på tre områder, sier hun. – Vi legger til rette for alt innen krisehåndtering. Vi lærer opp team innen alle institusjoner, regionale skoler og barnehager – overalt der mennesker bor og arbeider. Dernest har vi opprettet grupper for psykologisk håndtering av barn, unge, eldre, ulike yrkesgrupper som lærere m.fl., slik at de bedre skal kunne snakke ut når noe skjer. Det tredje området er et kommunalt sosialt prosjekt som handler om å finne styrke til å se fremover og å gjennomføre sine drømmer. Vi kaller det ”Dolphins”. Vi har nå 20 slike prosjekter i gang.

Ornit, klinisk psykolog: Etter 11 år med rakettangrep møter jeg barn og foreldre i veldig dårlig forfatning. Foreldrene er utslitt av alltid å være redde. De er bekymret for sine barn og føler at de ikke strekker til som foreldre når de ikke kan beskytte dem hver time i døgnet. I februar og mars i år var det ekstra mange som ba om hjelp for barn mellom fire og åtte år. En seks år gammel jente tør ikke gå fra rom til rom alene. Hun har mareritt om natten, sover med foreldrene, er sengevæter og nekter å ta buss til skolen. På skolen må hun ha følge inn på toalettet. Hvert barn på denne alderen har opplevd tusenvis av ”rød-alarm”-sirener, og det påvirker dem på ulike måter. De fleste lider av posttraumatisk stresssyndrom.

Gjennom lek prøver vi å snakke med dem om deres følelser på godt og vondt. De uttrykker seg om alt det vonde, og så kommer vi inn med det som kanskje er litt godt også. For eksempel det å være sammen. Vi har utviklet et spill hvor barna lærer hva som skjer og hvordan de skal forholde seg i ulike situasjoner. Slik skal de kjenne igjen situasjoner og føle en trygghet. Så langt ser vi gode resultater både blant voksne og barn, smiler hun.

Tami, sosionom og leder for barnas velferd: – Vi lager arrangementer med den terapeutiske grunntanken: Å hjelpe andre er å hjelpe seg selv. Vi organiserer matfestivaler, der vi har hatt retter fra land der immigrantene har kommet fra. En het ”Sør-Afrika-festival”. Vi har hatt et spesielt dekorasjonsprosjekt i Kfar Aza hvor familier har vært sammen om å dekorere hver sin store keramikk-krukke. Disse står nå med blomster i rundkjøringer og overalt i lokalmiljøet. Viktig å gjøre noe sammen som er fylt med glede. Frivillige er en del av livet her. Det er kanskje mer naturlig her enn i byene. Men situasjonen her er helt spesiell. Likevel blir folk boende. Vi føler samhold og solidaritet.

Mirta Snir, pedagogisk-psykologisk rådgiver: – Vi lærer innbyggerne å håndtere sin angst. Når man hver dag kjenner redselen for å dø og man ikke kan gi barna den tryggheten de trenger, da føler man seg som en dårlig mor og far. Vi forsøker å gi alle ulike verktøy for å mestre sin angst. Foreldre undrer; kan jeg ta barnet mitt ut i dag? Det er viktig at alle føler seg sterke slik at de kan fortsette å leve et godt liv. Vi trener bla grupper til å hjelpe til i akutte situasjoner. En viktig øvelse er å lære å puste. Vi gir dem øvelser innen mange felter inntil de blir eksperter og føler seg trygge, understreker Mirta Snir.

Optimister langs Gaza-grensen

Et hjelpeapparat uten like stiller opp for innbyggerne i kibbutzene langs grensen til Gaza. Menneskene her vil heller spøke og smile optimistisk enn gråte.

Varda Goldstein, Adi Freibach og Dov Hartov foran en palme som er plantet i hullet etter at en rakett fra Gaza traff kibbutzen Nahal Oz.

Blir det bedre? – Ja, det MÅ det bli! Vi er optimister – og fortsetter vi ikke å være det holder vi ikke ut å bo her lenger. Kibbutsleder Adi Freibach og velferdsansvarlig Dov Hartov svarer nærmest i kor. De velger å spøke og le, for det er terapi.

Rakett traff buss

De har ansvar for 115 familier, inkludert 100 barn og i tillegg 60 studenter – tilsammen 350 innbyggere i den 59-år gamle kibbutzen Nahal Oz – 800 korte meter fra grensen til Gaza. Det var på veien her raketten traff den gule skolebussen som drepte en ung jødisk gutt på besøk hos sin bestemor fra en annen kibbutz for vel et år siden. Bussjåføren, en venn av bestemorens familie, hadde invitert ham med på turen. Alle de andre barna hadde nettopp forlatt bussen da den drepende raketten falt.

I løpet av noen få uker var ny kjørevei lagt om. –Militæret gjorde en fantastisk jobb på rekordtid. På veien hit er det nå intet innsyn fra Gaza på offentlig atkomstvei, sier Adi. Hun understreker at alle som har vokst opp her ser tilbake på barndommen og føler at de har hatt en utrolig god oppvekst. –Vi ønsker flere velkommen hit, sier hun. –Men vi har ikke ledige boliger, så de må starte byggeprosessen selv. Og de må være klar over farene fra nabolaget og vite hva de går til. – Sist natt falt to raketter på jordet utenfor oss, fortsetter Dov, – de er ikke nevnt på nyhetene engang.

Til høyre ser man det nye bombesikre rommet som alle boliger inntil 4 km fra Gazagrensen nå har fått bygget på husene sine.

 

Et vidunderlig sted å vokse opp

De to anser Nahal Oz som et vidunderlig sted å vokse opp og selger inn frisk luft, natur, muligheter for god utdannelse, absolutt ingen vold; ergo kan barna være ute å leke om kveldene. – Alle vet hvor de skal søke ly når alarmen går. Ja, det dreier seg om sekunder, men takket være hjelp fra blant andre dere i HJH i Norge, har vi fått bombesikre tilfluktsrom overalt her. I tillegg har hvert hjem innen en radius på fire kilometer fra grensen til Gaza fått tilskudd til bombesikkert tilbygg på hjemmet sitt fra myndighetene. Så vi føler oss ganske trygge til tross for nabolagets terrorvirksomhet, sier Adi. Hun legger til at flere og flere av de som vokste opp her, som nå har fått egen familie med barn, faktisk vurderer å komme tilbake og slå seg ned.

Barnehagen – som overlevde trusselen om nedleggelse – takket være inntak av russiske immigrantbarn fra en absorbsjonssenter i nabolaget – fortsetter suksessen. Stadig nye grupper med barn kommer inn, de lærer seg hebraisk på en-to-tre, de lærer kulturen og menneskene samt de innfødte barna å kjenne. Det er blitt en vinn-vinn-situasjon for alle.

Rakettene tærer

Hva gjør dere når rakettene flyr over hodene deres?

Vi sender SMS til venner i Netivot og andre steder. Man blir faktisk vant til denne faren. Barna sitter i bomberommet og synger. Alle er drillet og vet hva de skal gjøre og finner ly i en fart, svarer Dov.

Men det er klart det tærer. Vi har etablert traumegrupper gjennom årene og spesialister og sosionomer kommer hit og snakker med oss hver uke. Folk fra Hæren er også utrolige: de informerer oss om alt nytt. Alle passer på hverandre og er veldig oppmerksomme på endringer i oppførsel både blant barn og voksne. Når noen trenger hjelp står hjelpeapparatet klart, bedyrer han.

Varda Goldstein viser oss hvor nær Gazagrensen også hennes kibbutz Kfar Aza ligger.

Varda Goldstein med ansvar for ressursutvikling i kommunesenteret i Sha’ar HaNegev, bor selv i kibbutz Kfar Aza, som ligger 1,5 km fra Gazagrensen. Hun kan ikke få fullrost nordmenn som stiller opp med økonomisk hjelp via HJH og som hvert eneste år kommer på besøk. – Dere er virkelig venner som tenker på oss. Det gjør at vi ikke føler oss alene, hilser hun.

Foreløpige bevilgninger for 2012

På styremøte 26.mars 2012 ble det bevilget kr 4.456.000 som vil bli oversendt i løpet av året etterhvert som de kommer inn. kr 2.174.0000 er allerede sendt ved utgangen av april, i tillegg til støtten til fadderbarna, som overføres regelmessig.

Spesifikasjonen viser hvilke prosjekter det er bevilget til og hvor mye. Hvis prosjektet har KH foran navnet betyr det Keren Hayesod, altså et av Jewish Agencys mange underprosjekter. Styrets prioriteringer har vært immigrasjon, hjelp til selvhjelp og prosjekter som hjelper barn og unge. Det dreier seg da om å motivere de unge til å immigrere til Israel eller leksehjelp og annen form for støtte til barna den første vanskelige tiden. Dette er Israels framtid. Mange av prosjektene drives med en stor grad av lokal frivillig innsats.

Vi håper på fortsatt raus støtte fra våre givere, slik at vi kan bevilge ytterligere i løpet av høsten. Prosjektenes glade takkemeldinger stømmer inn. De ber oss hilse. Dette kommer godt med i en stram økonomisk situasjon, der mange givere er falt fra p.g.a. den økonomiske krisen i Europa og USA.

Hjertelig takk til hver enkelt for at dere støtter oss, slik at det er mulig å hjelpe mange jøder hjem til fedrenes land og støtte dem som ikke helt makter den vanskelige overgangen.

 

Bevilget 2012:

Immigrasjon – arbeid
Jemenite cultural association

70000

KH Flybilletter

550000

Movement without frontiers

50000

Yad Vashem

80000

TAU, Kantor Program

51000

Livnot U’Lehibanot

120000

Førstehjelp for nye immigranter
Israel Center for Community involvement

350000

Keren Klita

300000

Israel Crisis Management – Selah

350000

Integrering
KH Young communities

300000

Shoulder to Shoulder

60000

KH Sha’ar HaNegev

120000

PNIMACaucasian + stipend

175000

Shiluv-Ganei Moledet

150000

Undervisning
Machanaim

300000

Ulpan Halom

380000

Helse
Dental Volunteers

120000

Hadassah Elderly Womens project

120000

Sha’are Zedek

120000

Shilo

90000

Yad Sarah

90000

Barn og Unge
Ezra

150000

Jerusalem Foundation

120000

Israel Association for Immigrant Children

240000

Sum

4456000

 

 

 

Eksperter på styrke og trygghet

Ved Sapir College i Sha’ar HaNegev møter vi fire kvinner. Vi sammenligner dem med fire sterke røtter på et gigantisk tre. For de bidrar til at barn og voksne finner styrke til å holde seg oppreist.

Hana Tal, Ornit Rosenblat, Tami Goren og Mirta Snir arbeider på et av de fem styrkesentrene i regionen. De har rundt 40 medarbeidere og hundrevis av frivillige hjelpere blant regionens 6000 innbyggere. De holder kurs for å lære flest mulig hvordan de skal håndtere ulike situasjoner.

Hana Tal, sosionom og leder ved senteret som ble etablert i 2008:
-Vi fokuserer på tre områder, sier hun. – Vi legger til rette for alt innen krisehåndtering. Vi lærer opp team innen alle institusjoner, regionale skoler og barnehager. Overalt der mennesker bor og arbeider. Dernest har vi opprettet grupper for psykologisk håndtering av barn, unge, eldre, ulike yrkesgrupper som lærere mfl, slik at de bedre skal kunne snakke ut når noe skjer. Det tredje området er et kommunalt sosialt prosjekt som handler om å finne styrke til å se fremover og å gjennomføre sine drømmer. Vi kaller det ”Dolphins”. Vi har nå 20 slike prosjekter i gang.

Ornit, klinisk psykolog: – Etter 11 år med rakettangrep møter jeg barn og foreldre i veldig dårlig forfatning. Foreldrene er utslitt av alltid å være redde. De er bekymret for sine barn og føler at de ikke strekker til som foreldre når de ikke kan beskytte dem hver time i døgnet. I februar og mars i år var det ekstra mange som ba om hjelp for barn mellom fire og åtte år. En seks år gammel jente tør ikke gå fra rom til rom alene. Hun har mareritt om natten, sover med foreldrene, er sengevæter og nekter å ta buss til skolen. På skolen må hun ha følge inn på toalettet. Hvert barn på denne alderen har opplevd tusenvis av ”rød-alarm”-sirener og det påvirker dem på ulike måter. De fleste lider av posttraumatisk stresssyndrom.

Gjennom lek prøver vi å snakke med dem om deres følelser på godt og vondt. De uttrykker seg om alt det vonde, og så kommer vi inn med det som kanskje er litt godt også. Feks det å være sammen. Vi har utviklet et spill hvor barna lærer hva som skjer og hvordan de skal forholde seg i ulike situasjoner. Slik skal de kjenne igjen situasjoner og føle en trygghet. Så langt ser vi gode resultater både blant voksne og barn, smiler hun.

Tami er sosionom og leder for barnas velferd: -Vi lager arrangementer med den terapeutiske grunntanken: Å hjelpe andre er å hjelpe seg selv. Vi organiserer matfestivaler, der vi har hatt retter fra land der immigrantene har kommet fra. En het ”Sør-Afrika-festival”. Vi har hatt et spesielt dekorasjonsprosjekt i Kfar Aza hvor familier har vært sammen om å dekorere hver sin store keramikk-krukke. Disse står nå med blomster i rundkjøringer og overalt i lokalmiljøet. Viktig å gjøre noe sammen som er fylt med glede. Frivillige er en del av livet her. Det er kanskje mer naturlig her enn i byene. Men situasjonen her er helt spesiell. Likevel blir folk boende. Vi føler samhold og solidaritet.

Mirta Snir er pedagogisk psykologisk rådgiver: -Vi lærer innbyggerne å håndtere sin angst. Når man hver dag kjenner redselen for å dø og man ikke kan gi barna den tryggheten de trenger, da føler man seg som en dårlig mor og far. Vi forsøker å gi alle ulike verktøy for å mestre sin angst. Foreldre undrer; kan jeg ta barnet mitt ut i dag? Det er viktig at alle føler seg sterke slik at de kan fortsette å leve et godt liv. Vi trener bla grupper til å hjelpe til i akutte situasjoner. En viktig øvelse er å lære å puste. Vi gir dem øvelser innen mange felter inntil de blir eksperter og føler seg trygge.

Om senteret:
Siden senterets oppstart i 2008 frem til i dag har 550 personer søkt og fått hjelp for posttraumatiske lidelser. 60 prosent barn og 40 prosent voksne. Flest mennesker – ca 200 – oppsøkte senteret i 2011.

 

 

 

Smedlærlingen

Stotaw foran portene som han lærer å lage.

Etter bare ett år i Israel er Stotaw (19) i full gang som lærling innen yrket som smed. Men er det drømmen?

Det var jeg som satte igang denne lærlingeordningen for unge som kom hit med ønsker om å finne et praktisk yrke, sier Ora Cohen, bl.a. utdanningsansvarlig ved absorbsjonssenteret i Ashkelon. –Vi har fire klasser i alt fra bilmekanikk til smedyrket. De unge ønsker å få en sikker jobb, tjene godt og å komme seg opp og frem. Myndighetene støtter også ordningen økonomisk, forteller hun stolt.

Stotaw kom til Israel i januar 2011 sammen med foreldrene, fem søstre, to helbrødre og en halvbror etter å ha ventet i Gondar i åtte år. Foreldrene bor i Beer Sheva. Stotaw begynte på lærlingeprogrammet i Ashkelon. Han kombinerer studier og praktisk arbeid ved en bedrift som lager alt fra vindusrammer til jernporter – og besøker familien på shabat.

Ora Cohen på absorberingssenteret i Ashkelon slår gjerne av en prat med de nye immigrantene.

Hvorfor kom du til Israel?
-Det var først og fremst foreldrene mine som ville komme. Som jøde forsto jeg at Israel også var mitt land, så jeg ble litt motivert av dem. Visste ikke så mye om landet, men det kom mange hvite mennesker på besøk. De snakket varmt om Israel og oppfordret oss til ikke å gi opp håpet om endelig å emigrere. Åtte år er lang tid.

Ora Cohen og Tamir – to av de uvurdelige ansatte på absorberingssenteret i Ashkelon.

-Hva skal du gjøre når du er ferdig med lærlingetiden?
-Da går jeg inn i militæret. Etterpå vil jeg begynne å arbeide innen faget mitt, videreutvikle meg og bli så god som mulig.

 
-Har du en drøm?
-Ja, men den er hemmelig. Stotaw er tydelig sjenert og ber om å få snakke amharisk. Han velger å avsløre drømmen: – Jeg vil bli politiker. I Etiopia ble jeg kjent med en som startet med å hjelpe menneskene i en landsby. Han satte i gang mange fine tiltak og så ble han politiker. Da fikk han gjennomslag for enda flere av sine hjelpeprosjekter, smiler Stotaw.