Lykkelig hjemme i Israel

Fam Wollde: Golete, Malkam, Bisonesh (24) og Banchy (22) pluss førstefødte til Malkam med barn nr tre på ryggen.

Familien Wollde fant at det meste i Israel var forskjellig fra det de hadde forestilt seg. Og de hadde forberedt seg godt gjennom syv års ventetid før de endelig fikk emigrere.

Vi er på absorbsjons-senteret i Ashkelon. Jeg kjenner dem straks igjen. Jeg møtte dem på Ben Gurion-flyplassen en natt i begynnelsen av mars i fjor da de ankom sammen med rundt 60 – 70 andre immigranter.

Far Golete (65) hadde god jobb som klinikkmedarbeider på et sykehus i Gondar. Han var flere legers høyre hånd og tjente godt nok til å forsørge familien. Mor Malkam (50) har ingen utdannelse, men med seks barn (den eldste fikk hun før hun traff Golete) og yngstejenta Wovit som bare er 9, så har hun hatt nok å henge fingrene i på hjemmebane.

-Det var fantastisk å komme hit, understreker Golete. Dette hadde vi drømt om i mange år. Israel er vårt hjemland, derfor ville vi hjem. Og her på senteret fikk vi leilighet, sengetøy og det viktigste vi trengte for å leve. Første uken gikk med til å registrere oss på alle kontorer, som bank, forsikring, trygdekasse, skoler, etc., forteller han. Tamir – som har jobbet ved senteret i flere år – loset dem rundt og hjalp dem med alt.

Deretter var det å kaste seg ut i språk- og religionsstudier. Halve dagen til hvert fag. (Golete har ikke jødisk bakgrunn, men Malkam er falash mura – de må begge studere og konvertere. Vi kan ikke spørre direkte om disse forhold, da det regnes som negativt, hvisker Ora Cohen oss i øret.)

Banchy Wollde lager etiopisk kaffe på absorberingssenteret.

-Hva ble dere overrasket over?
-Været, kommer det kjapt fra Golete. –2011 må ha vært den kaldeste marsmåneden i historien. Vi frøs og frøs. Ellers var alt litt anderledes enn vi trodde: byen, menneskene, havet – i det hele tatt alt vi har sett og opplevd så langt er fantastisk, er ekteparet enige om og legger til at det er veldig spennende.

-Hva er mest utfordrende?
-Jeg sliter mest med språket, kommenterer Golete, mens Malkam har større problemer med religionen. –Når du er ute kan alle på gaten hjelpe deg med hebraisk, men du kan ikke spørre hvemsomhelst om å forstå de mange spørsmål innen jødedommen, sukker hun. Hun var veldig engstelig for å emigrere: Hvem vil møte oss, hvem vil hjelpe oss til rette. –Men Tamir har vært fantastisk og jeg har brødre og søstre og mange slektninger her, så det gikk utrolig bra, smiler hun. Golete har ingen slekt her, men delte ikke sin kones engstelse.

Som immigranter sliter de med smått og stort som mange andre. Men barna fikk god opplæring under ventetiden i Gondar så for dem er det langt enklere å tilegne seg språket og dermed nødvendig kunnskap. –De har fått venner på skolen og klarer seg godt, smiler Malkam. To av døtrene går på religiøse internatskoler – Yitnayit (16) i Arad og Yish Marage (14) i Kdomim (Kfar Saba). Felles eldstedatter Bishones (24) er skilt, leverer barnet til barnehage og studerer hebraisk. 22-årige Banchy brenner kaffebønner, koker kaffe til oss og forteller at hun etter språkskolen skal ta forberedende og begynne å studere på college i Ashkelon. Hun vil bli sykepleier.

Familien kan bo et år til på absorbsjonssenteret.
Etterpå er drømmen å finne jobb, kjøpe sin egen leilighet og at barna skal få god utdannelse og gode jobber. –Vi ønsker å bosette oss her i byen som vi er blitt kjent med og hvor vi trives godt. Vi er også lovet et godt lån når vi skal kjøpe leilighet. Tyve prosent av lånet vil være en gave fra staten.

Fremtidsutsiktene er lyse.

Ekteparet retter en stor takk til alle nordmenn som har vært med på å støtte dem økonomisk via HJH – og Malkan fortsetter: -Og takk for at du kom til oss for å se hvordan vi har det slik at du kan hilse og takke for fantastiske bidrag og hjelp tilbake til våre norske venner!

 

Absorbsjonssentret i Ashkelon pr.mars 2011:
-har eksistert i mer enn 30 år
-ligger fem minutter fra Middelhavet
-kun etiopiske immigranter i dag
-158 familier
-75 enslige
-364 tilsammen
-senteret har en fast, liten stab og mange frivillige hjelpere
-aktiviteter for alle alderstrinn – fra sport til religion
-byen har rundt 112 000 innbyggere

Drømmen om å finne bilde av mor

Aschella Dankow har en drøm

Aschella Dankow(28) kom til Israel i 1991, syv år gammel. Hun kom under operasjon Solomon. I dag er hun sosialfagstudent på universitetet med støtte av Keren Hayesod – og HJH.
Aschella er en allsidig ung kvinne. Foruten amharisk snakker hun flytende hebraisk og engelsk. Hun har gått på internatskole nord i landet fra 6. skoleår, avtjent verneplikt, vært tilbake i Etiopia, reist i Europa for deretter å arbeide et år som au-pair i USA. Deretter begynte hun på studier i kriminologi ved siden av å jobbe frivillig med barna på absorbsjonssenteret i Ashkelon. Å bidra til å gi barna håp for fremtiden førte til ny studieretning innen sosialfag.

Operasjon Solomon kom da Mengistu-regimet i Etiopia kollapset og 14 000 jøder og falash mura’er ble hentet ut via en stor luftbro til Israel i løpet av 36 timer. Ombord på et av flyene satt en liten 7-åring sammen med far, stemor og tre halvbrødre.

Aschella’s mor døde da hun var tre-fire år og hun har kun et svakt minne om ansiktet hennes. Men hun har mange minner om besteforeldrene på morsiden som var religiøse jøder. Hun husker shabatlysene og morfarens synagoge der de bodde i en liten, jødisk landsby ved Gondar. Faren og besteforeldrene snakket alltid om Israel – det hellige landet. En dag ble det virkelighet. Besteforeldrene ble igjen.

Aschella Dankow (28) vil være der for barna. Hun jobber som frivillig på Ashkelons absorberingssenter i tillegg til studiene.

Det er litt vanskelig. Hun biter tennene sammen og forteller lavt: – Stemoren min var ikke snill mot meg. Hun sier ikke mer, men forteller at hun allerede som 12-åring ble sent avgårde til internatskole nord i Israel. Hun fullførte to år. Etter 8. klasse drev hun rundt for å bearbeide sorgen og savnet etter moren og de traumatiske opplevelsene hun hadde med stemoren. –Jeg klarte ikke å slippe tanken om hvordan livet ville vært om min mor hadde vært her. Men jeg holdt allerede da på med frivillig arbeid for barn. Og snart innså jeg at jeg måtte fortsette på skolen.

Personalet på internatskolen støttet og hjalp meg hele den vanskelige veien! Så jeg fortsatte studiene og etter 12. skoleår var det tid for militærtjeneste. Som så mange andre ville også jeg ut å reise etterpå. Reiste først til Etiopia for å besøke min mors grav. Fant graven, men ingen bilder av henne. Mormor fortalte at seks av mors søsken hadde forsøkt å ta seg til Israel via Sudan. Hun har aldri hørt fra dem siden…

Deretter ville jeg utforske Europa, og besøkte Sveits, Holland og Østerrike. Men endte opp i USA som au-pair. Det var et fint år i Riverdale – et veldig hyggelig jødisk miljø – med masse varme mennesker. Her fikk jeg ideen om å studere kriminologi. Da jeg fikk støtte til studier av Keren Hayesod ble jeg så stolt og glad! Min far ville aldri ha gitt meg penger til studier.

Aschella gir barna ved absorberingssenteret et eksempel på at man klare seg – selv uten en mor.

I dag er Aschella heltidsstudent og en svært viktig støtte spesielt for foreldreløse barn på senteret i Ashkelon. De spør: ”Hva kan jeg bli uten en mor?” – Jeg er her for å gi dem håp, bedyrer Aschella. Hennes drøm er å gjøre verden til et bedre sted å leve i, hjelpe barn eller personer som ikke ser hvordan de kan hjelpe seg selv – slik som noen viktige personer hjalp henne i hennes livskrise. Hun er lykkelig forlovet og skal gifte seg senere i 2012, med en etiopisk mann som kom til Israel da han var enda yngre enn henne. Så hjem og egne barn er en del av ønsket for fremtiden. Men den aller største drømmen er å finne et bilde av mor.