Optimister langs Gaza-grensen

Et hjelpeapparat uten like stiller opp for innbyggerne i kibbutzene langs grensen til Gaza. Menneskene her vil heller spøke og smile optimistisk enn gråte.

Varda Goldstein, Adi Freibach og Dov Hartov foran en palme som er plantet i hullet etter at en rakett fra Gaza traff kibbutzen Nahal Oz.

– Blir det bedre? – Ja, det MÅ det bli! Vi er optimister – og fortsetter vi ikke å være det holder vi ikke ut å bo her lenger. Kibbutsleder Adi Freibach og velferdsansvarlig Dov Hartov svarer nærmest i kor. De velger å spøke og le, for det er terapi.

Rakett traff buss

De har ansvar for 115 familier, inkludert 100 barn og i tillegg 60 studenter – tilsammen 350 innbyggere i den 59-år gamle kibbutzen Nahal Oz – 800 korte meter fra grensen til Gaza. Det var på veien her raketten traff den gule skolebussen som drepte en ung jødisk gutt på besøk hos sin bestemor fra en annen kibbutz for vel et år siden. Bussjåføren, en venn av bestemorens familie, hadde invitert ham med på turen. Alle de andre barna hadde nettopp forlatt bussen da den drepende raketten falt.

I løpet av noen få uker var ny kjørevei lagt om. –Militæret gjorde en fantastisk jobb på rekordtid. På veien hit er det nå intet innsyn fra Gaza på offentlig atkomstvei, sier Adi. Hun understreker at alle som har vokst opp her ser tilbake på barndommen og føler at de har hatt en utrolig god oppvekst. –Vi ønsker flere velkommen hit, sier hun. –Men vi har ikke ledige boliger, så de må starte byggeprosessen selv. Og de må være klar over farene fra nabolaget og vite hva de går til. – Sist natt falt to raketter på jordet utenfor oss, fortsetter Dov, – de er ikke nevnt på nyhetene engang.

Til høyre ser man det nye bombesikre rommet som alle boliger inntil 4 km fra Gazagrensen nå har fått bygget på husene sine.

Et vidunderlig sted å vokse opp

De to anser Nahal Oz som et vidunderlig sted å vokse opp og selger inn frisk luft, natur, muligheter for god utdannelse, absolutt ingen vold; ergo kan barna være ute å leke om kveldene. – Alle vet hvor de skal søke ly når alarmen går. Ja, det dreier seg om sekunder, men takket være hjelp fra blant andre dere i HJH i Norge, har vi fått bombesikre tilfluktsrom overalt her. I tillegg har hvert hjem innen en radius på fire kilometer fra grensen til Gaza fått tilskudd til bombesikkert tilbygg på hjemmet sitt fra myndighetene. Så vi føler oss ganske trygge til tross for nabolagets terrorvirksomhet, sier Adi. Hun legger til at flere og flere av de som vokste opp her, som nå har fått egen familie med barn, faktisk vurderer å komme tilbake og slå seg ned.

Barnehagen – som overlevde trusselen om nedleggelse – takket være inntak av russiske immigrantbarn fra en absorbsjonssenter i nabolaget – fortsetter suksessen. Stadig nye grupper med barn kommer inn, de lærer seg hebraisk på en-to-tre, de lærer kulturen og menneskene samt de innfødte barna å kjenne. Det er blitt en vinn-vinn-situasjon for alle.

Rakettene tærer

– Hva gjør dere når rakettene flyr over hodene deres?

– Vi sender SMS til venner i Netivot og andre steder. Man blir faktisk vant til denne faren. Barna sitter i bomberommet og synger. Alle er drillet og vet hva de skal gjøre og finner ly i en fart, svarer Dov.

– Men det er klart det tærer. Vi har etablert traumegrupper gjennom årene og spesialister og sosionomer kommer hit og snakker med oss hver uke. Folk fra Hæren er også utrolige: de informerer oss om alt nytt. Alle passer på hverandre og er veldig oppmerksomme på endringer i oppførsel både blant barn og voksne. Når noen trenger hjelp står hjelpeapparatet klart, bedyrer han.

Varda Goldstein viser oss hvor nær Gazagrensen også hennes kibbutz Kfar Aza ligger.

Varda Goldstein med ansvar for ressursutvikling i kommunesenteret i Sha’ar HaNegev, bor selv i kibbutz Kfar Aza, som ligger 1,5 km fra Gazagrensen. Hun kan ikke få fullrost nordmenn som stiller opp med økonomisk hjelp via HJH og som hvert eneste år kommer på besøk. – Dere er virkelig venner som tenker på oss. Det gjør at vi ikke føler oss alene, hilser hun.