Kjære giver!

Øyvind Bernatek, HJHs styreleder

Øyvind Bernatek, HJHs styreleder

Kjære giver, som du kan lese om i dette nyhetsbrevet er det satt i gang en ekstra innsats for å bringe hjem til Israel de siste etiopiske jødene som har fått godkjent sin status. Vi har over mange år bistått her, og vår bistand til dem når de er i Israel vil nok vare lenge.
I og med de svært vanskelige livsvilkårene de lever under i Etiopia haster det med å få dem til Israel, og det vil kreve store ekstra ressurser. Vi får jevnlig store bidrag fra dere, og derfor kvier vi oss vanligvis for å be om dere kan avse noe ekstra, selv ved spesielle anledninger, men denne gangen velger vi å gjøre det, vi må det for å vite at intet har vært ugjort som kunne gjøres. Alle bidrag, store som små, selv om dere ikke kan gi mer enn vanlig er selv­­følgelig utrolig viktige, men kan dere ved denne anledningen gi noe ekstra, vet vi at vi kan hjelpe flere mens det ennå er mulig. Vi skal sørge for at midlene kommer frem der det trenges.

 

I leiren i Gondar sitter eller venter man i kø. Foto: Jewish Agency

I leiren i Gondar sitter eller venter man i kø.
Foto: Jewish Agency

Forøvrig er det lite nytt under solen denne høsten. Innbyggerne i Syria massakreres, men det påkaller ingen større reaksjoner fra de som automatisk hyler opp hver gang Is­rael må forsvare seg mot raketter rettet mot landets sivilbefolkning. Da marsjerer de i gatene, sender leger som huserer i samme bygg som ter­roristene, lager fordreide reportasjer og kinofilmer, og sender skip som skal sørge for at grensene blir så åpne at terroristene kan få alle de våpen de ønsker. Men nå er de stille, ja de er så stille at selv Dagbladet i en leder begynner å få øynene opp for denne dobbeltstandarden.

Få tør reise det viktigeste spørsmålet; hvilke holdninger ligger bak det vold­somme en­gasjementet mot Israel og hvorfor vekker dette så få reak­sjoner i Norge? Det er nærliggende å tro at svært mange, bevisst eller ubevisst, besitter en overdose av giftige antisemittiske holdninger. Denne giften sprer de videre på universiteter og skoler, i massemedia og i kultur­livet. Giften sprer seg, og i dag fremstår store deler av de norske medier som de mest anti-israelske i den vestlige verden! Vår informasjon demmer opp for dette hatet. Ved å vise det virkelige Israel, det levende demokratiet, trosfriheten, innbyggerne og den fantastiske innsatsen fri­villige gjør, bl.a. gjennom våre prosjekter, så treffer vi og vinner hjert­ene til gamle og nye gode venner av Israel og det jødiske folk. Dere står rak­rygget i de ubehagelige stormene som raser fra tid til annen, det betyr mye!
Jødisk nyttår er akkurat feiret, og jeg håper dette nye året blir et godt og søtt år for Israel og det jødiske folk. Takk for at dere er med på å muligjøre dette for mange av landets nye innbyggere!

Shana tova u’metokkah! Et søtt og godt nyttår, ønskes dere alle!

“Vi ber dere hjelpe oss å oppfylle drømmen til de siste Falashmura jødene om å vende tilbake til Zion”

Det er mange munner å mette i den fattige befolkningen i Gondar-leiren. Photo: Jewish Agency

Det er mange munner å mette i den fattige befolkningen i Gondar-leiren. Photo: Jewish Agency

“Vi ber dere hjelpe oss å oppfylle drømmen til de siste Falashmura jødene om å vende tilbake til Zion.”

Slik lød bønnen fra Jewish Agency. Regjeringen i Israel har nå bestemt at arbeidet med å få de godkjente Falashmura jødene hjem skal intensiveres. Innen et år skal man være ferdig!

Derfor har man bedt Jewish Agency mobilisere venner verden over for et siste krafttak, -for det er faktisk penger det står på.

Du kan hjelpe dem hjem!

Ved utgangen av juli var det i år kommet 1.288 og man regner med at det gjenstår ca. 2.000.

Trangboddhet og lite mat preger livet i leiren. Foto: Jewish Agency

Trangboddhet og lite mat preger livet i leiren.
Foto: Jewish Agency

 

Vanskelige forhold og lang ventetid
Man kan ikke vente lengre. Forholdene i leiren i Gondar er svært dårlige. Klimaet er vanskelig. Det bor mange mennesker i hver jordhytte, som verken har kjøkken, innlagt vann eller toalett. Leiren er overbefolket og preget av fattig­dom. Var det ikke for de isra­elske matutdelingene ville folk sulte.

Isra­elske myndig­heter sørger også for under­­visning og helse­stell. Noen har ventet i 5-6 år, enkelte til og med 8. «Få oss ut, vi dro fra landsbyen for mange år siden», «Redd oss, dette går ikke lengre», «Vi drømmer kun om Zion, det er ingen vei tilbake.» ber de.

Israelske myndigheter sørger for helsestellet i Gondar. Barn og voksne blir godt tatt vare på. Foto: Jewish Agency

Israelske myndigheter sørger for helsestellet i Gondar. Barn og voksne blir godt tatt vare på.
Foto: Jewish Agency

For å lykkes med regjeringens plan venter man 600 etiopiske immi­granter nå i september.

Forhåpentligvis vil det nye mottaks­senteret som er under fullføring i Sha’ar HaNegev kunne ta imot de fleste.

 

IBIM vil bli deres første hjem, der de skal lære mange praktiske ting i tillegg til språket og sosiale koder. De skal finne seg bolig og arbeid. Det tar 2-3 år før de kan klare seg selv. En krevende og kostbar prosess – for immigranten og for Israel.

Bildene taler for seg selv. De viser forholdene jødene i Etiopia lever under. La oss hjelpe dem hjem til Israel!

Husk, hver krone teller. Sammen kan vi gjøre en betydelig forskjell.

“Vi ber dere hjelpe oss å oppfylle drømmen til de siste Falashmura jødene om å vende tilbake til Zion.” 

Jobber hardt og trives godt

Kos med yngstejenta på morfars arm. Golete, Malkam, Yeshimare og Yitnayit på senteret i Ashkelon.

I snart ett år har søstrene Yitnayit (16) og Yeshimare (14) Wollde fra Etiopia pendlet mellom internatskoler og absorbsjonssenteret i Ashkelon hvor resten av familien deres bor.

De ankom Israel 9. mars 2011 der vi møtte dem på flyplassen en grytidlig morgen sammen med foreldre og tre søstre, samt et tantebarn. Etter noen måneder med hebraiskundervisning ble de testet for å finne ut på hvilke skoler de passet inn. Eldstejenta bor nå i Arad, mens 14-åringen endte opp i Kedomim nær Kfar Saba. Begge skolene er religiøse og rene pikeskoler. De kommer hjem hver 14. dag. De kan komme hver uke, men det er et økonomisk spørsmål. Skolen har mange andre elever som bor i nærområdene og som reiser hjem hver dag. Skolene har rundt 145 elever.

-Hvorfor internatskoler?

-Vi ønsket at døtrene våre skulle gå på gode, religiøse skoler. Det er veldig stor konkurranse for å komme inn, og skolene har en prøvemåned hvor de ser på alt fra kunnskapsnivå til oppførsel, svarer de stolte foreldrene Golete og Malkam. Mor Malkam innrømmer at det ikke er enkelt å ha to av døtrene borte hjemmefra. I Kedomim har hun hørt at det skal være mange farer og utrygt. –Men vi snakker helst ikke om det, sier hun med engstelige øyne.

Yitnayit og Yeshimare går på to forskjellige internatskoler og nyter å være sammen annenhver helg.

-Hvordan ser en typisk skoledag ut?

-Vi spiser frokost fra syv til halv åtte. Deretter er det tid for bønn før studiene som starter kl åtte, forteller Yeshimare.

-Så går det slag i slag med fag som engelsk, matte, historie, jødiske regler og lover samt religionsstudier. To dager i uken lærer vi hebraisk, sier hun.

All undervisning går på hebraisk, og selv om de begge forstår hebraisk ganske godt, synes de det er litt vanskelig å snakke språket.

Yitanyits skoledag i Arad ser nesten lik ut, bortsett fra at hennes dag starter en halvtime før.

Begge deler rom med tre andre jenter og etter skolen er det tid for lekser og lek. Leken for yngstejenta er bl.a. pc-spill, mens den eldste er opptatt av venninner og politikk.

De to håper å fullføre opptil fire år på internatskolene og så er det ut i militæret eller siviltjeneste. – Dersom jeg velger militæret, må det bli med skjørt, skyter Yeshimare inn. Yitnayit vil bli journalist med politikk som fagområde, mens lillesøster vil bli lege. Hun vil spesialisere seg på skader som følge av forurensning som hun hevder mange bl.a. i Etiopia dør av i dag.

Begge jentene savner Etiopia: -Ja, vi savner vennene våre der.

-Hva med Israel?

-Her er det kjempegøy! Svarer de to i kor.

Ja til internatskoler – men ikke første året

Jewish Agency er i ferd med å endre sin politikk i forhold til internatskoler for immigrantungdom til Israel.

Kathia Shavit, Jewish Agency

-Mens vi tidligere oppfordret foreldrene til å sende sine barn til internatskoler, er vi nå i ferd med å endre vår politikk på dette området, forteller Kathia Shavit (bildet) i avdelingen for ressursutvikling og informasjon i Jewish Agency (JA).

-Å begynne på en internatskole for immigranter er et alternativ for barn mellom 12 og 18 år. I tillegg til ordinære studier tilbys de unge blant annet veiledning, sosiale aktiviteter, måltider og ikke minst; husly. Elevene reiser hjem gjennomsnittelig annenhver helg, samt på helligdager og i skolens ferier, forteller hun.

Vi oppfordrerfamiliene til heller å holde barna sine hjemme og å være sammen med dem på absorpsjonssenteret i all fall det første året Israel. Dette for å få til en raskere integrering for hele familien og styrke forholdet mellom barna og deres foreldre. Vi mener at det vil sette dem bedre i stand til å fatte egne beslutninger etter at de er mer aklimatisert til livet Israel, hevder Shavit.

Hun tilføyer at det likevel er tilfeller hvor de anbefaler at et barn begynner på internatskole. spesielle tilfeller vil sosialarbeideren vurdere om den unge vil få mere ut av å bo på en internatskole fremfor å bo på et absorbsjonssenter. Det samme kan være tilfelle for ungdom i 17-18 årsalderen. Å flytte til en internatskole vil gi dem en betydelig fordel fremfor å bo på absorbsjonssenteret. Internatskolen tillater dem å bo der for tre års studier, mens de kommunene får gratis skole kun til de er 18 år.

Familier som er interessert i at barna deres skal begynne på internatskoler søker via sosionomen på absorpsjonssenteret. Vedkommende setter da opp et møte med representanter forungdomslandsbyen” – som det også kalles – for å intervjue foreldrene og barna, forteller Kathia Shavit. JA har ansvaret for fire slike ungdomslandsbyer med internatskoler i dag. – Men, legger hun til; – det finnes internatskoler over hele Israel som drives av mange forskjellige organisasjoner, så jeg kan dessverre ikke gi deg noe antall.

Fra avhengighet til uavhengighet

Nytt prosjekt – Shoulder to Shoulder

Ung britisk/israelsk familie sammen med veileder Avram.
Foto Ø.Bernatek.

I fjor var første året HJH støttet dette prosjektet. Styret har valgt å gi penger til arbeidet i Be’er Sheva. Shoulder to Shoulder (skulder ved skulder) har nå 12 avdelinger rundt om i Israel. Deres mål er å hjelpe familier med alvorlige problemer på rett kjøl. Familien støttes til å endre holdninger og vaner, en lang og krevende prosess. Noen immigranter har gitt opp, lever på den symbolske sosialhjelpen de kan få og blir apatiske. Veilederne driver med «skreddersøm». Først må man kartlegge hva de voksne kan; yrkesbakgrunn, utdannelse, språkkunnskaper. Dernest; økonomien – kartlegge utgifter og inntekter, gjeld. Så; helse, deretter hvordan har barna det. Frivillig veileder og profesjonelle hjelpere går igjennom alt dette med familien. Langsomt øker selvinnsikten og forståelsen. Man lager plan for sunnere og rimeligere kosthold – og for en fornuftig døgnrytme. Veilederne hjelper til med å lete etter arbeid, evt. kurs som kan gi arbeidsmuligheter. Sammen går de til banken for å reforhandle evt. lån. Veileder følger familien tett på ukesbasis. Samtidig går 10-15 familier sammen i gruppe får å kunne utveksle erfaringer og hjelpe hverandre praktisk. Shoulder to Shoulder ønsker at brukerne langsomt – skritt for skritt – skal ta tak i egne liv. De frigjør seg fra en onde sirkel av svak økonomi, dårlige språkkunnskaper, arbeidsløshet og manglende selvrespekt. «Jeg ante ikke hvor jeg skulle henvende meg for å få hjelp. Vi hadde ikke penger, ikke arbeid og bodde i en leilighet som kostet det samme som det vi fikk i sosialhjelp. Min kone hadde termin om tre måneder. Noen fortalte meg om Shoulder to Shoulder. Takket være dem går jeg nå på kurs for å bli bokholder, har deltidsjobb i en kolonialbutikk og vi har flyttet inn i en langt rimeligere bolig. Should to Shoulder har hjulpet oss, vist oss hvor vi skulle lete, fått meg til å ta deltidsjobben som er dårlig betalt – men, som de har forklart oss – det blir jo inntekt av det, og jeg får rimelige matvarer der. Og de oppmuntrer oss. Dette skal vi greie, ikke minst for guttungens skyld.» sa en ung mann vi traff på senteret. Dette er et prosjekt med stor grad av frivillig innsats. Mennesker med en nøktern innstilling hjelper medmennesker i en vanskelig livssituasjon. Shoulder to Shoulder lykkes med å få 90 % av familiene til å bli økonomisk uavhengige av sosialhjelp. Bildetekst: Ung britisk/israelsk familie sammen med veileder Avram. Foto Ø.Bernatek.