Et nytt liv i et nytt land!

/i , , , , , /av

Gleden er stor når de endelig får sette bena sine i fedrenes land🇮🇱

Hele livet har de hørt om Israel, og like lenge har ønsket om å få reise hjem vært sterkt tilstede. Flere familiemedlemmer er kanskje allerede reist, og endelig er det deres tur!

Men nå begynner helt nye utfordringer. Et nytt språk skal læres, et nytt land og dets skikker og normer skal internaliseres, foreldre må finne jobber og lære seg det nye landets byråkratiske systemer.

Heldigvis finnes det gode organisasjoner som hjelper dem med alle disse tingene, og mer til. Og gjennom HJH kan våre givere bidra til dette viktige arbeidet! Bidra til at de nye immigrantene får en best mulig start på sitt nye liv i sitt nye hjemland!

Du kan bidra via Vipps til 79332!

Hjelp til etiopiske immigranter

/i , , , , , /av
Telem, ett av HJHs prosjekter, hjelper unge etiopiske immigranter som står i faresonen for å falle utenfor samfunnet pga. manglende økonomi, kunnskaper og egenskaper til å klare seg som selvstendige voksne. De unge får mulighet til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter gjennom et program der de bor et år på kibbutz og samtidig får undervisning på læresteder. Målet er at de unge etter et år skal ha fått de nødvendige redskapene til å kunne få seg en jobb, videre utdannelse, og kunne klare å håndtere voksenlivet uten storsamfunnets hjelp.
Vil du bidra til dette arbeidet? Vipps en gave til 79332

Hjelp til russisktalende immigranter

/i , , , /av
Dette er Ira Usvizky, som flyttet til Israel fra tidligere Sovjetunionen. Når man er helt ny i et nytt land, er det mye som er uvant og ofte vanskelig å forstå. Et av HJHs prosjekter, Machanaim, hjelper russisktalende immigranter med å finne seg til rette i sitt nye hjemland 🇮🇱

Som Ira beskriver det: “Den dypeste gleden her, i Israel, er at Machanaim møter oss med informasjon, bøker, forelesninger og undervisning om forskjellige temaer. Og så mange aktiviteter for barn og voksne, og spennende turer rundt om i landet de organiserer! Det er så interessant! Ikke minst hjelper de dem som ønsker det med byråkratiet i Israel når det gjelder deres jødedom.”

Vil du bidra til dette arbeidet? Vipps til 79332

Flight 404 Ethiopian Air fra Addis Adeba

/i , , , /av

“Nå står jeg utenfor hotellet – hvit Mazda.” SMSen tikket inn kl 01:00 om natten. Straks etter kjører jeg sammen med direktør for Europa-avdelingen i Keren Hayesod, rabbiner Ari Abramowitz ut av Jerusalem i retning Ben Gurion flyplassen. Trafikken er overraskende tett, luften er svært kjølig denne marsnatten.

 

Vi skal være med på å ta imot 52 nye immigranter fra Etiopia. På flyplassen venter Maayan Navon, ansvarlig for mottaket av denne gruppen som kommer med ordinært rutefly. I ventehallen står forventningsfulle slektninger, venner og kontaktpersoner – det er overraskende mye aktivitet her klokken to om natten.

 

Sammen med Maayan venter tolv evangeliske kristne fra Hamburg. De er også Keren Hayesods gjester, som jeg. Vi har alle sett fram til å få ønske en immigrantgruppe fra Etiopia velkommen.

 

Forsinket fly

Vi blir nøye kontrollert og slipper så inn bakveien, forbi bagasjebånd og passkontroll, inn i området der reisende kommer gående fra flyene. Her får vi beskjed om å vente. De tyske gjestene har med smågaver og øver på et innslag som de har laget for å glede de nyankomne etiopierne. Flyet er forsinket, men det er mye å se på, bølge etter bølge med reisende kommer, mange ortodokse fra forskjellige steder i Øst-Europa som skal samles for å markere dødsdagen til menighetens grunnlegger, – familier med mange barn på vei hjem fra familiebesøk i USA.

 

Endelig kommer beskjeden –“De har landet” og vi går ut på rullebanen gjennom en sidedør.

Det er disig og småkaldt, men brått kommer en buss ut av nattemørket og vi får komme på. 52 slitne immigranter i finstasen smiler sjenerte til oss etter mange timers reise. De tolv fra Hamburg stiller seg opp bak i bussen og synger israelske sanger vi alle kjenner – og nå smiler mange fra øre til øre – dette er stas!

 

Vi kjører noe som føles svært lenge og kommer til slutt til den gamle terminalbygningen, hvor vi alle går inn. Folk blir bedt om å sette seg. Det står vann på flaske og sandwicher pakket i cellofan på bordene. Immigrantene rører det ikke, før de får vite at det er bare å forsyne seg. Mat pakket i slike poser er noe nytt, så turlederne må vise hvordan man åpner dem.

 

Tre generasjoner

Gruppen består av familier – i noen tilfeller tre generasjoner, og enslige. De enslige er mest unge gutter. Alle venter nå spent på å bli kalt inn på immigrasjonskontoret der de får ID-kort, helseforsikringskort og annen informasjon. I mellomtiden synger vennene fra Tyskland, viser sine danser, synger og spiller fløyte. Og de deler ut smågaver, særlig er ballonger til barna svært populært. Ventetiden er lang for de små, men de utforsker lokalet, leker med sine nye venner og virker mindre slitne enn sine foreldre.

 

Når alle formaliteter er overstått, går immigrantene inn i fire forskjellige busser. De mest barnerike familiene skal til mottakssenteret IBIM utenfor Sderot, stedet som HJHs givere støtter. Mindre familier har en to og en halv times busstur foran seg til et senter nord for Naharia, opp mot den libanesiske grensen. De enslige drar til to forskjellige senter i det sentrale Israel.

 

Klokken er 4.15. Dagen i Israel begynner snart, men dagen har allerede startet for disse 52 nyeste av Israels immigranter. Det har vært en følelsesladet og inntrykksrik morgen for oss alle sammen. Vi vinker farvel og ønsker dem alt godt i deres nye tilværelse.

 

Bildetekster, bilder i prioritert rekkefølge

 

Bilde Etiopiere ankomst 140313,3.2013 213:

OBS: Dette bildet kan beskjæres en del i bunnen og toppen, og evt også på høyre side.

 

Den gamle terminalbygningen på Ben Gurion er rammen for 52 etiopieres første og nattlige møte med Israel.

 

Bilde Etiopiere ankomst 140313,3.2013 247:

Selv om det er flere generasjoners lengsel som nå blir oppfylt, er det mange formaliteter som må ordnes.

 

To jøder fra Jemen som er kommet hjem til Israel. Foto: Øyvind Bernatek

Rescuing Jews in crisis

/i , , /av

Styret i HJH bevilget i april penger til mange gode formål. Et av dem het «Rescuing Jews in Crisis» – organisert av Jewish Agency. Dette prosjektet omfatter jøder som er i fare og som må ut av «lukkede» land. Naturlig nok er det ikke noe man snakker høyt om, men innimellom kommer det noen gladmeldinger. Det er godt å vite at de til slutt er i sikkerhet i fedrenes land.

 

Denne gangen var det 17 medlemmer av flere familier som endelig ble gjenforent etter to års adskillelse. Det er ikke mange jøder igjen i Jemen, og man er bekymret for deres sikkerhet. For to år siden greide man å få barna ut, til Sør-Amerika. Da de voksne nå i august kom til Israel, ble familiene lykkelig gjenforent og etablerer seg nå sammen i Beer Sheva.

 

Jewish Agency sier at den hemmelige aksjonen var et resultat av den økende bekymring for de til dels små jødiske samfunn i arabiske land med store politiske omveltninger.

 

Den Jemenittiske Foreningen i Israel gjør en stor innsats for å hjelpe nye immigranter til rette. Styreleder Yigal Ben-Shalom forteller også at de arbeider for å bevare kunnskapen om jemenittisk kultur i Israel.

Det gjenstår mange strevsomme dager

/i , , , /av

Jewish Agency har nå avsluttet sitt arbeid i Etiopia. Alle personer som ble godkjent for innvandring til Israel, er nå kommet hjem. Det er rimelig at man vil få kontakt med flere jøder der nede, men det vil fra nå av bli arbeidsoppgaven til den israelske ambassaden i Addis Abeba. De vil også ta seg av søknader om familiegjenforening. Sammen med Israelsvenner verden over har HJHs givere bidratt til all forberedelsene i Gondar og flyreisen til Israel. Hjertelig takk skal dere ha for at dere gjennom årene bidro til at dette ble mulig.

 

Men når den etiopiske immigranten setter foten på israelsk jord, gjenstår det en stor innsats før innvandreren føler seg hjemme og kan greie seg på egenhånd. For denne gruppen må vi alle hjelpe i integreringen. Tross gode forberedelser i Gondar vil de fleste av dem som er kommet i denne omgang trenge fortsatt hjelp i flere år. De bor nå i mottakssentre og skal lære seg språket og kulturen. I Israel er det et annet kosthold og en annen æreskode. Arbeidslivets regler er annerledes. Og hva er en bankautomat? Hvordan fungerer skolen og hva forventes av foreldre som selv ikke kan lese og skrive?

 

Det blir en lang vei å gå for den enkelte og påkjenningene på familiefellesskapet blir store. Kanskje får mor jobb, men ikke far. Kanskje vil ungjenta sminke seg og være ute med venner. Eller hun vil ha et ord med i laget ved valg av ektefelle. Barna som ofte tar språket lettere enn voksne, må ofte være tolker for foreldrene. De er med på møte med skolen, hos legen, hos myndighetene. Noen får store omsorgsbyrder og må ta ansvar for småsøsken. Oppgaver som barn burde slippe.

 

Men uansett – vi skal være der for dem, gjennom prosjekter HJH støtter. Vi vil gjøre hverdagen lettere, slik at de føler at de er kommet hjem og er velkomne. Ditt bidrag vil gjøre livet litt lettere for de nye immigrantene.

Nye immigranter fra Etiopia

/i , , /av

28.august kom 400 nye immigranter fra Etiopia til Israel. På flyplassen ble de ønsket velkommen til fedrenes land av president Simon Peres. Deretter fikk de treffe slektninger og venner som hadde ventet på dem – ofte i flere år. Det ble rørende gjensyn.

 

Ved utgangen av juni bodde det 2.469 etiopiske familier med 6.836 medlemmer fordelt på 17 mottakssentre. Sentrene melder om at immigrantene som er kommet gjennom dette siste krafttaket, har blitt godt forberedt av de ansatte i Etiopia, slik at overgangen til det israelske samfunnet går lettere. Mange har grunnleggende hebraiskkunnskaper. De har også større forståelse for hva som skal til for å skaffe seg jobb. Nå regner man med at de fleste familier er ute av sentrene etter et par år, men man tidligere regnet tre.

 

Halvparten av de immigrantene som kommer til Israel nå kommer fra tidligere Sovjet og Tyskland. Tyskland har hatt svært gunstige ordninger for jødiske immigranter fra Sovjet, men det er ikke alle som har funnet seg til rette. Noen få kommer derfor videre til Israel (43 i første halvår) – og de blir statistisk slått sammen til en gruppe. Immigrasjonen fra Frankrike øker prosentvis og 577 kom i første halvår.

 

Dette speiler noe av den innsats Keren HaYesod og Israel gjør for å hjelpe jøder hjem.

Minnedag for dem som aldri nådde hjem

/i , , /av

Tusenvis av jøder fra Etiopia hadde møtt frem på Herzlfjellet den 8. mai for å minnes sine kjære som døde underveis på reisen til Israel. Minneseremonien har vært avholdt hvert år siden 2007.

Det var en alvorstynget president Shimon Peres som foresto kransenedleggelse på vegne av staten.

– Mange av dem som utvandret fra Etiopia klarte ikke reisen til sitt jødiske hjemland. I dag, på denne store minneseremonien, vil den israelske stat ære deres minne og deres tapperhet. Historien om ”Exodus fra Etiopia” er et innkaplset etos i vårt folk, deres mot – deres ånd som var en kilde til stolthet, ikke bare for deres samfunn, men for oss alle. Her, ved siden av vårt nasjonale flagg, hilser vi dere alle. Her og nå, ved siden av dette monumentet (Theodor Herzls grav, red. anm.) bøyer vi våre hoder til minne om de etiopere som omkom på reisen til Israel. For oss er de helter som falt på sin post, sa presidenten.

President Shimon Peres sammen med første kvinnelige knesstrepresentant fra Etiopia, Pnina Tamano-Shata (32), til høyre.

President Shimon Peres sammen med første kvinnelige knesstrepresentant fra Etiopia, Pnina Tamano-Shata (32), til høyre.

Peres var bare en av flere ledere innen forsvaret, ulike organisasjoer og politikere som æret de døde med kranser og ærbødige hilsner denne dagen. Blant dem var også den ferske knessetrepresentanten som første immigrantkvinne fra Etiopia; Pnina Tamano-Shata (32). Hun hadde dessuten sete nærmest presidenten under seremonien.

Flere talere kom med sterke historier og noen fortalte om sin store kjærlighet til Israel som selve drivkraften for å klare påkjenningene fra de startet på deres livs reise og utvandret fra Etiopia. Da alle reiste seg og sang Hatikva, var knapt et øye tørt.

Det anslås at rundt 4 000 døde underveis til sine forfedres elskede hjemland. Noen av dem vi snakket med, syntes det var litt merkelig at minnedagen sammenfalt med Jerusalemdagen som er en stor festdag til minne om syv-dagerskrigen i 1967 og gjenerobringen av Jerusalem, men de fleste fant det godt å starte med sorg og ende dagen i glede.

 

På Herzlfjellet er det nå en egen minnepark over de falne etiopiske jødene.

Hverdagen for de første immigrantene i IBIM

/i , /av

Nå kommer det etiopiske immigranter nesten ukentlig fra leiren i Gondar. Etter at alle formaliteter er ordnet på flyplassen, reiser de videre i busser til mottakssentere over hele landet. Et helt nytt liv begynner og mange ting skal læres. Én gruppe ble møtt av statsminister Netanyahu ved ankomst i oktober. Det var stor stas.

Til IBIM i utkanten av Sderot er det kommet 82 familier siden oppstarten i oktober. Pr 1.mars huser senteret 620 nye immigrater. Dette er et idyllisk sted for større barnefamilier, med lave hus og skyggefulle trær. Men de som kom aller først fikk litt av en ilddåp, fordi det i den perioden daglig falt mange raketter fra Gaza. Det ble en voldsom belastning i tillegg til alle inntrykkene ved å komme til et nytt land. De ble fort kjent med hva «rød alarm» betyr, en traumatiserende opplevelse for noen. Sjokk og angst preger fortsatt enkelte, men personalet og terapeuter hjelper immigrantene. Heldigvis har det vært roligere i den senere tiden.

Det er opprettet ti klasser for språkundervisning, der de voksne daglig lærer hebraisk. Noen av immigrantene har hatt svært lite skolegang i oppveksten og da blir dette enda mere krevende, men alle forstår at språket er nøkkelen til et nytt liv i fedrenes land. De gjør en stor innsats for å få det på plass. Dette er et språk som virkelig er helt annerledes enn deres morsmål.

 

Fra IBIM går 386 barn på forskjellige skoler og barnehager i Sha’ar HaNegev regionen. Man sprer dem for å lette integreringen. De blir kjørt i busser til de respektive institusjoner. Det er viktig at de lærer hebraisk av klassekammerater og barnehagekompisser. Dette er naturligvis et kjempeløft for regionen, som plutselig får så mange barn tilflyttende – barn som kanskje ikke har fått mye skolegang i Etiopia. Men som alltid i Israel; Det er en plikt og en glede å ta imot nye immigranter og hjelpe dem til rette. De kommer i sikkerhet og er en berikelse for landet.

Det er mange ettermiddagsaktiviteter for både barn og voksne i IBIM. Man vil forberede dem best mulig til dagliglivet i Israel, så det er viktig på forskjellig vis å gjøre dem kjent med kulturen. Mens dette skrives arbeider barna med forberedelser til Purim, der de skal kle seg ut og spille skuespill. Dette kan man gjøre selv med spinkle språkkunnskaper.

Naturligvis er det også mange fritidsaktiviteter for barna, slik at de kan lykkes med noe samtidig med at de strever med skolearbeidet og språket. Idrett og forming av alle slag, spill og felleslek gir ekstra glede. Leksehjelp er en viktig del av hverdagen. I israelske skoleklasser med rundt 40 elever får ikke læreren tid til å ta seg mye av hver enkelt elev. Derfor er leksehjelpen ekstra nyttig, særlig denne første tiden, når det kan være vanskelig å forstå lærerens forklaringer. Å få det forklart én gang til, på morsmålet er til stor hjelp. Hensikten er å motivere barna til innsats i skolearbeidet, for med dårlig språk og store huller i kunnskapene øker sjansene for uønsket atferd som skulking. Derfor er våre bidrag til nyttige aktiviteter i denne første tiden så nødvendig.

Disse barn og unge er Israels framtid. Vi kan hjelpe dem til å finne sin plass i fedrenes land og bygge et nytt liv der.

Med et esel som veiviser til Jerusalem

/i , , , , /av

– En av to ting kommer til å skje: Kanskje dør jeg? Eller drømmen om Jerusalem går i oppfyllelse. Motivasjonen var stor da 20-årige Roni Akale og hans venn startet på den strengt hemmelige turen fra Etiopia en dag for 30 år siden.

Idag sitter 50-åringen lys levende og smiler varmt i generaldirektørstolen for Nasjonalprosjektet for det etiopiske samfunnet i Israel (ENP). Siden 2011 har han hatt ansvaret for at ungdommer med etiopisk bakgrunn ved 28 sentre over hele Israel skal ha mulighet til leksehjelp og sosial integrering slik at de raskt kommer på nivå med øvrige barn og unge i Israel. Resultatene så langt er meget oppløftende.

 

Månelys

Roni har syv brødre og en søster. De vokste opp i en liten landsby 13 kilometer utenfor Gondar. Famlien levde et religiøst jødisk liv. Fylt av omsorg for hverandre og folkene i menigheten. Hver shabbat tok de med dabobrød og mat som de delte med de fattige.

En onkel hadde reist til Israel i 1955. Han kom tilbake åtte år senere med mye kunnskap. Det ble opprettet undervisning for barna. Selv om ungene måtte arbeide med barnepass, gjete dyrene og arbeide på jordene hele dagen fant de også tid til å lære. Bestefaren var en åndelig leder og var opptatt av at barna måtte lære seg å skrive og regne. Men det fantes ikke elektrisitet i landsbyen, så Roni ventet til månen lyste såpass at han kunne gjøre lekser. Som 13-åring ble han sendt på kostskole i Addis Abeba. Tøffe år for en tenåring.

 

Hemmelig

Etter fullførte studier i økonomi, fikk han som 18-åring jobb som revisor på et regjeringskontor. I alle årene skjulte han sin jødedom. Etiopia var marxistisk og fiendtlig mot jøder. Etter to år hvisket en god venn: – Nå er tiden inne. La oss reise til Jerusalem!

De måtte finne en til å lede dem og ta med mat og drikke på ferden som bare skulle vare et døgn, ifølge lederen. Uttallige tanker slo ned i hodene deres. Hvordan stole på noen som helst? Og hva når de kom til Sudan?

 

Som 20-åring bega Roni Akale seg på en ferd som etter tre måneder endte i Israel. Nå leder han integreringsarbeidet for unge etiopiere.

Som 20-åring bega Roni Akale seg på en ferd som etter tre måneder endte i Israel. Nå leder han integreringsarbeidet for unge etiopiere.

Robbet

Lederen trakk seg, men sendte med dem et esel og en ung gutt som ikke kunne veien. De var nå fire menn og en kvinne som i nattens mulm snek seg i retning den sudanske grensen. Ingen visste noe, hverken foreldrene eller andre slektninger. Det ville økt faren for å bli oppdaget. Allerede første natten ble de utsatt for ranere. De stjal alt de hadde av mat, vann, eiendeler og penger. Ribbet sto de igjen, omgitt av løver, giftige slanger og hyener, men ga ikke opp. – Høyre eller venstre? Dere må stole på eselet, sa gutten. – Eselet kjenner veien. – Så vi hadde ikke noe annet valg, minnes Roni. Han forteller om mange farer underveis. – Vi voktet i ring rundt eselet for at det ikke skulle bli angrepet. Hørte løvebrøl og andre dyr i nærheten. Reisen varte tre døgn. Endelig krysset de grensen. Eselet hadde vært den beste los.

 

Overrasket

Her møtte de 64 andre unge flyktninger. Det fantes ikke mat, men vann var viktigst. De drakk seg utørste, fikk badet og vasket klærne sine.

– Plutselig fikk jeg øye på min egen bror! Det var utrolig, smiler Roni. I et følge som startet med 69 fortsatte de på en sti på vei mot Gadarif for ytterligere fem dagers vandring. Etter til sammen 800 kilometer fra start var de framme. Underveis var det tre som døde. De gravde graver til dem med bare hendene og begravelsene fant sted om natten.

 

Tre måneder

Da følget endelig, etter åtte dagers marsj – og ca 100 kilometer unnagjort per dag – kom til Gadarif, traff de på noen som diskret spurte om de var jøder. De viste seg å være tilknyttet Mossad, opplyser Roni. Dermed fikk de skjult oppholdssted, mat og litt penger. Roni måtte vente i Sudan i tre måneder før siste etappe kunne starte. Reisen gikk fra hovedstaden Khartoum, via Kairo, Paris og endelig; fremme i Jerusalem! Nærmest uten en tråd. Men med en visshet om at nå var han Hjemme!

Roni Akales livshistorie er verdt en bok. Det skal det også bli, lover han. I dag har han begge foreldrene som kom i 1989, og alle søsken samlet i Israel. Han er gift, har fire sønner i alderen syv til 19 år og bor i Ashdod.

 

Utrolig CV

Han gikk på ulpan (språkskole) i Haifa, ble offiser i Hæren og etter åtte år i Israel var det HAN som fikk æren av å ønske sine landsmenn velkommen til Israel på flyplassen under operasjon Solomon i mai 1991 – på amharisk, mimrer han. Her hadde han også en stor rolle med å assistere de 14325 nykommerne fra Etiopia i Israel.

Etter militæret ble det Bachelor i sosialt arbeid ved Universitetet i Haifa i 1990 og senere tok han en Mastergrad i ledelse og forvaltning innen offentlig politikk ved Ben Gurion universitetet i Beer Sheba.

 

Gi tilbake

– I de jobbene jeg har hatt tidligere og ikke minst i den jeg har i dag, ville og vil jeg gjøre alt for å bidra til at jødene fra Etiopia etter hvert skal få en likestilt posisjon i samfunnet som alle andre her i Israel. Både sosialt, politisk, i internasjonale sammenhenger, innen utdanning og høyteknologi. Men det er ungdommen som er fremtiden. Foreldrene deres kan ikke hjelpe dem. De sliter med lave lønninger hvis de i det hele tatt har en jobb. Men ved å se at barna deres lykkes, så lykkes også de. Det jeg gjør er min måte å gi tilbake til Israels folk fra Etiopia det Israel har gitt til meg, smiler han før sekretæren nærmest må trekke ham ut av samtalen med HJH:

– Undervisningsministeren venter på deg!

 

ENP er drevet av:

  • JFNA/ De jødiske forbund i USA
  • Israels regjering
  • Jewish Agency for Israel
  • Den amerikansk jødiske Joint distribusjonskomiteen i Israel
  • Keren Hayesod
  • Representanter for etiopiske jødiske samfunnsorganisasjoner

 Driver opplæringsaktiviteter for ungdom i gjennomsnittsalder mellom 13 og 18 år på 28 sentra fra Karmiel i nord til Beer Sheva i sør. Støtten fra Hjelp Jødene Hjem kommer via Keren Hayesod. En ny undersøkelse viser at de jødiske ungdommene med etiopisk bakgrunn som får leksehjelp ved de i dag 28 ENP-sentrene over store deler av Israel, snart har tatt igjen de øvrige på samme alder vedrørende alt fra kunnskaper til sosial adferd og trivsel.

 

Antall etiopiske jøder i Israel i dag:

  •  125 500 fordelt over hele landet
  • 103 000 under 45 år
  • 50 000 mellom 0-18 år
  • 17 800 mellom 13-18 år
  • 4 500 av de mellom 13-18 år får assistanse på ungdomssentrene via ENP etter skoletid som i hovedsak består av undervisning i hebraisk, matematikk, engelsk, pc/computer samt allmenne fag.