En velsignelse og en utfordring

Overgangen er stor for de etiopiske jødene, men stadig flere av de unge tar utdanning.

De har kommet i flere spesielle operasjoner og de siste årene har også flere tusen av dem kommet planlagt og i ordnede former. Den israelske regjeringen har hatt en avtale med Etiopias regjering om å få sende fagpersonell til Etiopia for å undersøke og forberede de “ekte” etiopiske jødene på immigrasjonen til Israel. De siste årene har ca 3 500 kommet til Israel hvert år, 300 pr mnd. Slik er det nå også, nå bor ca. 1 000 i leirene i Gondar og Addis og forbereder seg til flyttingen.

Kommer fra landsbygda
De fleste har kommet til Israel med rutefly de siste årene. For et par år siden fikk jeg være med flyet fra Addis til Tel Aviv sammen med en gruppe nye immigranter. Det var en stor opplevelse. For dem det gjaldt, begynte et helt nytt kapittel i livet deres, et spennende og vanskelig kapittel på mange måter. De etiopiske innvandrerne representerer en stor velsignelse for det israelske samfunnet, men de har betydd og betyr fortsatt svært store utfordringer, både sosialt og økonomisk.

Det er ikke plass til noen omfattende informasjon om dette her, de fleste som leser dette vet nok en god del om problemene – og det positive. De fleste etiopiske innvandrere kommer fra landsbygda, der de har drevet jordbruk og kveghold, de bodde i stråhytter og hadde ingen erfaring fra livet i et samfunn som det israelske. De har knapt sett en elektrisk komfyr, de er ukjente med elektrisk lys o.s.v. De fleste er analalfabeter. Så disse innvandrerne har trengt og trenger svært omfattende oppfølging, hjelp og støtte.

Får ekstra oppfølging
Jewish Agency og den israelske regjeringen har gitt dem innføring i språk, jødisk kultur o.s.v. i noen måneder i Etiopia, og de må ha god tid i immigrasjonssentrene og språkskolene når de kommer til Israel. Mens nye innvandrere ellers oppholder seg i disse “start-leirene” i Israel i snitt 6 måneder., trenger de etiopiske opp til tre år før de kan flytte ut i samfunnet.

Og trass i en rekke spesielle tiltak for denne innvandrergruppen, henger de etter. Alle etiopiske ungdommer som har forutsetninger for det, får stipend til videregående opplæring og studier, barn får hjelp til lekselesing o.s.v. Både myndighetene og mange frivillige organisasjoner og institusjoner bidrar med mye hjelp. Og det trengs – tross alt dette er 70 prosent av etiopierne i arbeidsdyktig alder, arbeidsløse.

Flere tar utdanning
Men her er også lyspunkter og mye positivt. Den etiopiske befolkningsgruppen – som i dag utgjør ca 120 000 mennesker, består av svært mange barn og unge – og litt etter litt integreres de i det israelske samfunnet. Mange av barna og de unge er født og oppvokst i Israel – og det hjelper. Av disse 120 000 er det nå ca 5 000 som tar videregående utdanning og som studerer. Det er langt bak gjennomsnittet, men er en svær forbedring på noen få år.

Etiopierne gjør ellers en god innsats i det israelske samfunnet, bl.a. i Forsvaret og på mange arbeidsplasser. En god, men krevende utvikling er på gang. I Hjelp Jødene Hjem vil vi fortsette en relativt sterk støtte til å få de siste etiopiere hjem – og gjennom flere av prosjektene våre vil vi “hjelpe dem hjemme”. Vi vil trofast arbeide videre for å nå målet; også de etiopiske innvandrerne, de som kom, og barna og barnebarna deres, skal føle seg hjemme og få et godt liv i Israel.
Takk for din hjelp gjennom en jubileumsgave til å nå den målsettingen.

Det var David mot Goliat, men vi kjempet for våre liv og vårt land!

Mike Amir var med i den jødiske frihetskampen i 1948.

Han er utrolig sprek og vital, alderen tatt i betraktning. Han arbeider full tid, alle dager i uken i reisebyrået som hans sønn Danny driver – og som har spesialisert seg på å få kristne fra hele verden som pilegrimer til Israel.
Jeg traff ham en aprildag i år i kontoret utenfor Rehovot. Som offiser med krigserfaring må han ha spilt en viktig rolle for den vesle, sammenraskede hæren som måtte ut i kamp da den nye staten ble angrepet fra alle kanter dagen etter at den ble proklamert. De seiret til slutt, etter noen måneders krig som kostet store anstrengelser, mange menneskeliv og store ødeleggelser.

Danset i gatene
Jeg ber ham fortelle litt om det som hendte de første avgjørende månedene i Israels historie. Hvordan var det mulig at jødene kunne vinne krigen? Han er også opptatt av historien før – hele konflikten – mer enn akkurat krigshandlingene. – Jeg husker godt, fortelle Mike, da FN gjorde sitt vedtak om å opprette to stater, en jødisk og en arabisk i det engelske mandatområdet Palestina. At jødene kom ut i gatene og danset og feiret at vi endelig hadde fått vår egen stat. Selv om det FN hadde gitt oss bare var en liten del av det som i dag er anerkjent som Israel, sier Mike Amir.

Angrepet fra alle kanter
– Men araberne unte oss ikke dette, allerede neste morgen gikk en mobb til angrep på det jødiske kvarteret og plyndret og drepte jøder og brente ned. Og – etter uavhengighetserklæringen 8.mai ble vi angrepet fra alle kanter av flere godt utstyrte hærer og avdelinger. Både den egyptiske, den jordanske og den syriske hæren angrep og avdelinger fra flere andre land bl.a. Irak ble med i angrepet, forteller den gamle offiseren.
Den engelske høykommisæren forlot landet, sammen med mange av soldatene, og de som ble igjen deltok selvsagt ikke i krigshandlingene.

Hadde ingen alternativer
– Etter hvert forlot de Palestina, og vi ble overlatt til oss selv. Det var et svært lite landområde FN gav oss, mye mindre enn det som utgjør Israel i dag. Men selv det unte ikke araberne oss. Når krigen endte som den gjorde, tror jeg noe av forklaringen er at vi jøder sloss for våre liv og vårt land, det var ingen alternativer for oss. Og selv om hæren var svært dårlig utstyrt, greide vi i løpet av sommeren og høsten å erobre store deler av det som i dag er Israel. Det er utrolig at det gikk, når jeg tenker på det kaoset og den dårlige organiseringen vi hadde i begynnelsen. Vi var også bare ca. 650 000 jøder den gang, flere var isolerte rundt også, bl.a. var jo Jerusalem isolert en tid. Noe av forklaringen er nok også at de arabiske soldatene hadde en annen agenda, de var kommet for å stjele, utkommandert langt hjemmefra, og de ville ikke ofre livet! sier krigsveteranen.

Seier i nord
– Så seiret vi på nordfronten, i Galilea, og araberne ba om våpenhvile. Den var kjærkomment for oss også, vi fikk tid til å reorganisere oss – og vi fikk inn mer våpen fra Tsjekkoslovakia. Vi fikk bl.a. en god skipslast til Haifa med maskingeværer og tyngre våpen, kanoner etc. Kassene og lasten var merket med “pianoer”, derfor slapp den igjennom, fortsetter Mike. -Vi fikk også inn flere våpen under denne våpenhvilen – og mange frivillige soldater fra flere land kom for å hjelpe oss, bl.a. kom det soldater fra Libya. Nå fikk vi organisert dem – og vi ble mer slagkraftige og fikk bedre kamptrening etter hvert. 90 prosent av de frivillige var jøder.

Vi hadde ellers noen gamle, utslitte Messerschmidt- og Spitfire-fly som vi tapet sammen og etter hvert fikk på lufta noen ganger, forteller Mike.

“Burma-veien”
Et viktig kapittel i krigen handler om hvordan de jødiske frihetskjemperne fikk åpnet en korridor til Jerusalem, der den jødiske befolkningen var isolert. – Jeg var med på å åpne “Burma-veien”, forteller Mike. Vi kunne ikke bruke hovedveien opp til Jerusalem, den kontrollerte de arabiske styrkene fra fjellene på begge sider. Så vi laget en ny “vei”, nærmest en sti over fjellene. Vi kjørte opp frivillige arbeidere fra tel Aviv som arbeidet med hakke og spade om natten. Vi kunne ikke bruke maskiner heller, ellers ble vi oppdaget og angrepet. Så vi måtte arbeide oss møysommelig fram over haugene og fjellene. Lengre oppe kom vi inn på veien, og til slutt lyktes det å få åpne en korridor til Jerusalem. Dermed ble byen knyttet til resten av landet og befolkningen fikk de nødvendige forsyninger. 24. desember angrep vi egypterne i sør og jaget dem ut av landes, minnes Mike. – Og etter hvert fikk vi fred med alle angriperne. Vesle Israel fikk et lite pusterom noen år før neste krig, avslutter Mike, som faktisk fyller 85 år 8. mai på Israels uavhengighetsdag.

Vi gratulerer både ham og staten Israel med runde år 8. mai! På turen vår til høsten, i oktober, vil gruppa møte Mike, hans kone og flere i familien. Vi gleder oss til det.

Det er håp for Israels framtid – barna vender hjem til sitt land

Derfor skal dager komme, lyder ordet fra Herren, da de ikke lenger skal si: “Så sant Herren lever, han som førte israelittene opp fra Egypt”, men:” Så sant Herren lever, han som førte etterkommerne av Israels ætt hjem fra landet i nord” og fra alle de land jeg hadde drevet dem bort til, så de kan få bo på sin egen jord.
Jer 23,7-8

Videre leser vi i kap.31:

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor lar jeg min miskunnhet mot deg vare….

Jeg fører dem tilbake fra landet i nord, jeg samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, ja, svangre og fødende kvinner med…
Han som spredte Israel, samler og vokter det som gjeteren vokter sin flokk.
Det er håp for din framtid, barna skal vende hjem til sitt land.
Jer 31;3,8,10 og 17

Profetene så i et profetisk tidsperspektiv – de kunne ikke se om det skulle skje om 200, 500 eller 2 000 år. Men de var lydige og formidlet det budskapet de fikk. I dag – og i flere tiår bakover – ser vi at det skjer og blir slik som det ble sagt. Gud har virkelig løftet sin hånd til tegn for folkeslagene og lagt dette til rette for jødene – sitt folk i deres hjemland. I seks tiår har det skjedd i stor skala – siden 1948 har over 3 millioner jøder i alle aldere vendt hjem! Og siden 1990 – de 18 årene Hjelp Jødene Hjem har arbeidet – har over 1,2 millioner vendt hjem, de fleste fra ex-Sovjet.

Det at staten Israel kunne bli etablert i 1948 – og alt det som har skjedd siden når det gjelder innvandringen – er ikke noe mindre enn et under. Ja, det har skjedd og skjer mange under, de skjer hver dag i dette landet og med dette folket. Landet i nord” er nevnt spesielt, det er vel områdene i tidligere Sovjet-Unionen som er ment. I alle fall kom det svært mange fra landene i ex-Sovjet de første 10-15 årene etter at Sovjet-Unionen kollapset. I dag er det ingen eller få jøder igjen i de fleste landene i ex-Sovjet, det er bare i Russland og Ukraina det er et større antall igjen.

HJH var med og hjalp mange russisk-talende jøder de første årene – og vi fortsetter det arbeidet for fullt. Mange av prosjektene våre har hovedfokus på russisk-talende immigranter. I år regner vi med at ca. 7 000 nye immigranter kommer til Israel fra disse landene. Disse vil vi fortsatt være med å hjelpe til Israel. I jubileumsåret 2008 regner israelske myndigheter med at nærmere 20 000 nye immigranter kommer til Israel. I dag har Israel over 6 millioner jødiske innbyggere, ti ganger så mange som da den vesle, nokså forsvarsløse staten ble etablert i 1948. (Da bodde ca 650 000 jøder her).

Når vi har sett det som skjedde – og skjer – kan vi slutte oss til og gleder oss over at det er som Jeremia sier: Det er håp for din framtid! Barna vender hjem. Landet og nasjonen utvikler seg positivt, trass i alt det vonde og smertefulle som skjer i landet og ved grensene. Enda så vondt og vanskelig det har vært – og er – med krig og ufred, hat og forfølgelse, kan vi stole på at vi er på rett vei, vi som vil hjelpe jøder hjem og hjelpe dem til rette i deres eget land!

Det er stort og godt, et privilegium og en velsignelse å få være med å fullføre Guds plan for sitt folk.La oss trofast holde fram i arbeidet vi står i!

Dere har gjort min drøm til virkelighet

Ulpan Halom i St.Petersburg – et fantastisk redskap i immigrantarbeidet

Helt siden den store utvandringen av russiske jøder fra ex-Sovjet begynte i 1990, har språkskolen Ulpan Halom i St. Petersburg vært et av de viktigste redskaper for å motivere og forberede jødene i byen og distriktet rundt til å flytte til Israel.
Det er livsviktig for at integreringen i Israel skal gå greit og ikke ta for lang tid, at de nye immigrantene behersker språket, hebraisk. Det er her språkskolen har gjort en fantastisk innsats disse 18 årene. Tusenvis av immigranter har fått en god innføring i hebraisk, og har blitt godt og raskt integrert i Israel, de har lett fått jobb, skoleplass og ellers funnet seg til rette.
På disse sidene har vi et par intervjuer med innvandrere som har fått språkkunnskaper og motivasjon på Ulpan Halom. Deres historier forteller hvor viktig dette arbeidet er. Nå i jubileumsåret går arbeidet ved skolen for fullt. I vår er det ca. 200 elever som deltar på undervisningen på Ulpan Halom.
Helt fra begynnelsen av 90-tallet har HJH gitt god støtte til skolen. Det vil vi gjøre dette året også – den trenger det og fortjener det! Det har vært flott å se og høre om det grundige, trofaste arbeidet de to lederne Felix Feinberg og Gregory Levin og de mange lærerne har lagt ned!
De har bedt om en ekstra håndsrekning i år, økende priser og kostnader i Russland nå gjør at de strever med å holde arbeidet på samme nivå som tidligere. Det er spesielt en dataklasse de ønsker å starte igjen. På grunn av mangel på midler måtte den legges ned.

Jevgenij Kagan (40) stortrives på laboratoriet ved Tel Aviv University hvor han forbereder sin doktorgrad samtidig som han underviser hundrevis av studenter.

 

– Dere har gjort min drøm til virkelighet
– Metodikken på Ulpan “Halom” i St. Petersburg var bare helt fantastisk, fastslår forsker Jevgenij Kagan (40). Han er et levende bevis på det.

I dag holder den smilende 40-åringen på med doktorgrad og foreleser på avansert nivå om computerintegrerte industrielle laboratorieroboter for studentene ved universitetet i Tel Aviv hvor han fikk jobb i 2004. Hebraisk behersker han strålende etter ni år i Israel. Heller ikke et forventet kultursjokk ble noe egentlig sjokk for ham.

Slik var det!
– Nei, for det vi lærte på Ulpan Halom var så metodisk. Vi fikk en utrolig god innføring i, og forståelse av, strukturen i det hebraiske språket. Ikke bare det, vi fikk lære alt mulig om samfunnet i Israel også! Akkurat slik vi møtte hverdagen da vi kom hit. Derfor kan jeg i dag takke Felix Fainberg og Ulpan “Halom” for at jeg har sklidd inn i miljøet her i Israel på en utrolig god måte. Og for at språket mitt er såpass godt at jeg i dag kan undervise her på universitetet. Men jeg vet jo at det er støtten utenfra som fikk det til å gå rundt ved “Halom” slik at språkskolen i det hele tatt kunne ha råd til å undervise oss og ikke minst via økonomisk støtte fra Hjelp Jødene Hjem i Norge. Så jeg vil sende en stor takk til alle dem som har støttet språkskolen og tenkt på oss, slik at våre drømmer kunne bli virkelighet, sier en rørt Jevgenij.

Han har tatt oss med til laboratoriet på universitetet der han underviser. Her er det roboter som leker med og plukker opp legoklosser og andre dingser via pc-styring og alt mulig annet som vi ikke forstår en døyt av. Tekniske instrumenter går på skinner i lokalet og plutselig er det noen “fingre” som henter opp det ene og det andre og sender det til nye mål.

Gammel drøm
Allerede i 1988 bestemte familien Kagan seg for å emigrere til Israel. Men det bød på problemer. Jevgenij måtte finne seg i å studere i datidens Sovjet. Han begynte på ingeniørstudier i Rostov, sør i landet, hvor han ble uteksaminert i 1991. Men han tenkte allerede den gang på Israel. Bestemor og far snakket alltid jiddish. Han fikk jødedommen inn med teskjeer, selv om han ikke er spesielt religiøs i dag.

Stengt for jøder
Jevgenij begynte på nye studier. Ble postgradestudent i St Petersburg, men det han virkelig ønsket å studere, nemlig anvendt matematikk, var stengt for jøder. En dag fant han plutselig ut at det var noen som skulle undervise hebraisk på fakultetet for utenlandske studier i St. Petersburg. Han meldte seg på. Slik kom Jevgenij til Ulpan “Halom”. Historien videre forteller at hans “halom”, drøm, ble oppfylt.

Da han kom til Israel i 1999, havnet han på Merkaz Klita (absorbsjonssenter) i Askelon, nær grensen til Gaza, et sted for unge mennesker med høy utdannelse. Der bodde han i fem måneder, fortsatte på språkskolen helt til “kita dalled” (fjerde klasse) og passerte eksamen med glans. Deretter måtte han igjennom en ny, israelsk test innen sitt fag.

Lena Chervinskaya (44) gleder seg over hver eneste dag hun våkner opp i sitt nye hjemland. Her på plassen foran Jerusalem rådhus hvor hun jobber i et IT-firma.

70 prosent russiske jøder
– Hvordan er russisk nivå i forhold til israelsk når det gjelder matematikere og ingeniører i dag?

– Israelsk nivå er mer avansert. Det er også ca 70 prosent russere innen matematiske fakulteter her i Israel nå, svarer Jevgenij lakonisk. For tre år siden var han tilbake i Russland, men likte seg absolutt ikke. Det er her i Israel han hører hjemme.

Jevgenij har kun en fjern tante igjen i Russland. Han kom til Israel i 1999 sammen med mor, far (som døde for fire år siden) to onkler og en tante. Men han har slektninger i Tyskland og Canada. Jevgenij er ugift, han stortrives i Israel og tar godt vare på moren. Også hun er lykkelig for å ha kommet “hjem”, forsikrer Jevgenij.

 

Kan dette være virkelig?

Lena Chervinskaya (44) klyper seg i armen hver dag. Selv etter ni år kan hun nesten ikke tro at drømmen om et hjem i Israel gikk i oppfyllelse.

Prosessen frem til at mor, far, Lena og sønnen Shlomo endelig landet på Ben Gurion-flyplassen i 1999, bestod av lange forberedelser og mange studier.
Vi møter Lena utenfor Jerusalems rådhus. Hun er en vever kvinne med kortklippet, tykt og naturlig grånende hår, blide øyne og et varmt smil.

St. Petersburg 1992
Tanken på en fremtid i Israel grodde frem i St. Petersburg i 1992. – Da var min sønn syv år. Hver søndag gikk han til en klubb for jøder som var fast bestemt på å forbli i Russland, og samtidig ha friheten til å leve et jødisk liv der. Chabad – en retning innen jødedommen – sto for undervisningen. De stelte i stand mange arrangementer for voksne, også. Alle stortrivdes. Det var klasser og forelesninger om alt innen jødedom, for alle aldersgrupper. Vi lærte om det hebraiske språket, om jiddish, alt fra Bibelhistorien og om jødisk historie.
Kunnskapen fikk mine foreldre – som begge er jøder – og meg selv til å lengte forferdelig til Israel. Etter hvert bestemte min mann – som også er jødisk – og jeg oss for å skilles. Da begynte planleggingen for alvor.

En DRØM går i oppfyllelse
Det hebraiske ordet halom betyr drøm på norsk. Det siste halve året før familien Chervinskaya bestemte seg for å emigrere til Israel fikk Lena kontakt med Ulpan “Halom”. Faren hennes ønsket ikke å gå på språkskole. Men moren studerte ivrig hebraisk på en annen ulpan i byen og syntes nivået der passet for henne. Lena, derimot, tok dette med språket svært seriøst, fordi hun visste at hun måtte livnære seg og forsørge sønnen i det nye hjemlandet. Hun måtte beherske hebraisk.

Takker for støtte
– Det var en fantastisk læreperiode på Ulpan “Halom” under Felix Fainbergs administrasjon, forteller hun. – På seks måneder kom jeg til “kita bet”, eller andre klasse, og fikk nest beste karakter på avsluttende test. Og ulpanen var helt gratis, takket være støtte fra blant andre norske givere. Da vi kom til Israel, kunne jeg begynne rett i “kita gimmel”, eller tredje klasse. Som ny immigrant fikk jeg ytterligere fem måneder fri undervisning via Keren Klita. Jeg avsluttet i “kita dalled”, eller fjerde klasse. Fordelen var at jeg kunne hebraisk allerede da jeg kom til landet, selv om det var begrenset.

IT-konsulent
Lena lærte seg også engelsk i Russland. I dag har hun jobb som IT- konsulent i firmaet som er hovedleverandør av IT-tjenester til blant annet Jerusalem kommune. Lønningene i Israel er lave sett med norske øyne, og hun tjener ca 6000 shekel i måneden etter skatt. Sønnen er i dag 22 år og studerer på en religionsskole (Yeshiva) i byen.

Hver sommer reiser han til St.Petersburg for å besøke sin far. Lena var svært nervøs første gang han dro. Hvordan ville han oppleve det? Vel tilbake sa han:
– Mamma, jeg føler meg som en turist i Russland nå. Det er her i Israel jeg hører hjemme.

Da var det vanskelig for Lena å holde gledestårene tilbake.

Lena og sønnen har bodd sammen med foreldrene, men nå har hun endelig klart å skaffe en egen liten leilighet på en annen kant av Jerusalem. Snart håper hun å finne en leilighet til foreldrene i nabolaget. Familiene er religiøse og overholder shabatreglene, og da er det hyggeligst å bo i gåavstand.

Klyper seg i armen… 
– Hva er spesielt med Israel?

– Hver eneste dag er nesten uvirkelig, svarer Lena. – Jeg spør meg; er det sant at jeg er her i landet? Israel er rett og slett drømmen som gikk i oppfyllelse!

Etter en slitsom flytteprosess, da de endelig hadde satt seg på flyet og tatt av fra Russland, landet de i Finland der de var tre dager før ferden skulle fortsette til Israel.

– Møtet med menneskene i Finland disse dagene er ubeskrivelige. Vi følte så sterkt at de som tok i mot oss hadde en livsoppgave som kom fra det innerste i hjertet: Å hjelpe oss russiske jøder på veien hjem til Israel. Jeg regner med at nordmenn og finner er ganske like. Og jeg må si at disse tre dagene med hjertevarme og kjærlighet i Finland, blandet med forventningene vi hadde til vårt nye hjemland, var noe av det beste vi noen gang har opplevd.

Lena betror oss at hun har fått en venn. Han er også fra Russland. Og hvem vet: Kanskje kjæresten også er litt av hemmeligheten bak Lenas tindrende øyne?

Kjære venner

Vi er svært takknemmelige for gaven på kr 400.000 til rehabilitering av flere bomberom og bygging av “shelters”, noe som vil gjøre en betydelig forskjell for innbyggerne i det hardt rammede Sha’ar HaNegev området (kibbutzer, moshaver og Sderot). Dette er uttrykk for en moralsk og sikkerhetsmessig støtte som vil bli høyt verdsatt!

Rett før feiringen av vårt lands 60 års jubileum kommer dette som en sterk markering, som vi alle forstår: – Vi står ikke alene.

Jeg ønsker å takke alle våre kjære og omsorgsfulle venner i Norge.

Med vennlig hilsen
Yankele Snir (bildet)
Keren HaYesod/Jewish Agency