Mer enn kr 100.000 hver uke til prosjektene i 2008

FØRSTEHJELP FOR NYE IMMIGRANTER
A world in Grace (tidl. Public Centre)
75.000
Israel centre for Community Involvement – B’Yachad
343.237
Keren Klita
350.060
Israel Crisis Management – Selah
492.390
IMMIGRASJON – ARBEID
Keren HaYesod – Jewish Agency, 5 forskjellige prosjekter
1.580.180
Etiopiske jøder
300.000
Ayalim, unge pionerer
300.060
Georgiske jøder sep. 2008
180.000
Sha’ar HaNegev oppgrad. skolebygg sep. 2008
400.060
Sha’ar HaNegev oppgradering tilfluktsrom/ shelters
400.060
Movement without Frontiers
75.000
Yad Sarah
175.060
Yad Vashem
50.000
UNDERVISNING
PNIMA
100.000
Machanaim
200.000
Ulpan Akiva
250.060
Ulpan Chalom
338.308
HELSE
Dental Volunteers
76.250
Hadassah
125.060
Shaare Zedek (Overskuddet fra jub.arr. er ikke inkl.)
95.855
Shilo
75.000
BARN OG UNGE
Ezra
100.000
Israel Association for Immigrant Children
350.000
Jerusalem Foundation
125.000
Mother to Mother
210.687
Shiluv
50.000
Sendt pr. 31. desember 2008

Vi er fast bestemt på å bli her

HJH-giverne har vært med å finansiere såkalte shelters på holdeplasser og andre steder i Sha'ar Hanegev.

De - noen i Gaza - bruker sin ideologi og sine våpen i en kamp på liv og død for å bekjempe oss, sier ordfører Alon Schuster (t.h.) i Shaar Hanegev, her sammen med HJHs Torbjørn Ekroll.

Skolene i Sha'ar Hanegev får forsterkede tak og vegger for å stå imot Kassamrakettene.

Jeg får møte ham og hans nærmeste medarbeidere bare noen hundre meter fra “krigen” ved grensa. En urolig dag i Gaza der da flere israelske soldater og terrorister ble drept noen få kilometer unna.

En ny fase
– Etter sju år med tusenvis av Kassam-raketter, selvmordsbombere og terroraksjoner av forskjellig type ved grensa og ellers, er vi på en måte over i en ny fase. Vi prøver å forstå hva de tenker og hvorfor de handler slik på andre siden av grensa. Den ubehagelige sannheten er at de ikke vil ha oss her. De – noen i Gaza – bruker sin ideologi og sine våpen i en kamp på liv og død for å bekjempe oss. Det har vært – og er – en permanent kamp, sier ordføreren.

– Men tro ikke, fortsetter Alon Schuster, – at vi gråter over en vanskelig skjebne. Vi er fullt bestemt på å bli her og leve videre her. Vi er blitt mer bevisst på hvem vi er og hvorfor vi ønsker å leve videre akkurat her, trass i at mange liv har gått tapt, mange er såret og situasjonen er usikker og ustabil.

Mer bevisste på egen identitet
– Vi snur det negative til noe positivt, sier Schuster.- Jeg kan fortelle om en flott reaksjon etter at et kyllingslakteri ble rammet av en rakett for en tid siden. Den traff kantina – som heldigvis var tom så ingen ble skadet, selv om de materielle skadene var forholdsvis store. Ledelsen ved fabrikken ga ikke opp – de besluttet å bygge nytt; større og flottere spiserom til de ansatte! sier er tilfreds ordfører, og fortsetter: – Alle vi som er her, er blitt mer bevisste på vår jødiske identitet, vår kultur og vår religion og vårt sionistiske ståsted. Jeg kan fortelle at i det nye skolesenteret som vi skal bygge, bygger vi nå også en synagoge med plass til 200 inne i skoleanlegget.

Kassamsikre skoler og ny høyskole
Alon Schuster forteller videre at de nå bygger en “Kassam-sikker” barneskole, med svære murvegger og forsterket tak, slik at rakettene ikke kan skade barna (se bilde). – Vi flytter for eksempel ikke skolene utenfor rekkevidde av rakettene. Der er barna nå, i midlertidige lokaler – men i desember skal den nye barneskolen innvies.

Sha’ar HaNegev er en relativt stor kommune som består av 11 kibbutzer og 1 moshav, kommunen har ca 6 000 innbyggere. Innenfor kommunen ligger dessuten byen Sderot som er spesielt utsatt for raketter, noe de fleste kjenner til. Kommunen har allerede sitt nye, store skolesenter, Saphir College, med 1 100 ungdommer og studenter. Nå planlegger og tegner de store utvidelser. I 2010 skal det nye anlegget stå ferdig med ungdomsskole, videregående skole, høgskole og undervisning på universitetsnivå. Høgskolen har allerede studenter fra hele Israel – og når nyanlegget er ferdig, romslig og Kassam-sikkert, blir dette et høgskolesenter for hele Negev, med plass til 1 800 elever og studenter, forteller en stolt ordfører.

Sheltere gitt av HJH-giverne
En dirrende varm aprildag fikk jeg besøke dem i Negev et par timers tid – og Varda, ordførerens medhjelper tok meg med for å se forholdene i kommune og skolesenteret. Det ble en interessant tur, både spennende og skremmende. Heldigvis gikk ikke rakett-alarmen da jeg var der, men “krigen” var i gang noen hundre meter unna – og senere på dagen haglet rakettene ned. Overalt sto “bombe-shelterne” der folk kunne søke ly i når rakettene kom; ved veiene, ved bussholdeplassene, ved parkene og ved bebyggelsen. Det var flott å tenke på at flere av disse er gitt som gave av HJH-giverne.

Det var stille i kommunesenteret denne dagen, jeg tror både arbeidere og studenter, elever og lærere hadde tatt fri i god tid før Pesach på grunn av krigshandlingene. Det var underlig stille, stille før stormen. Da Varda viste meg rundt i barneskolen – en liten bunkers – begynte skoleklokka å ringe, og jeg la merke til at Varda rykket til. – Unnskyld”, sa hun, – dette takler jeg ikke alltid etter alle disse årene. Jeg tror vi forstår henne alle sammen.

Takknemlig ordfører
– Takk til Hjelp Jødene Hjem for alt dere har hjulpet oss med fram gjennom årene, avslutter ordfører Alon Schuster. – Takk for tilskottene til rehabiliteringen av bomberommene og internatene, slik at vi kunne ta bedre mot de unge immigrantene fra Sør-Amerika. Og takk for bombe-shelterne. Dere oppmuntrer og hjelper oss i en vanskelig hverdag.
Det var fint å kunne forsikre om at vi vil fortsette støtten. – Be for oss, at vi må få en rolig dag – at vi må greie dette, sa Varda da vi tok farvel – og jeg kunne reise “hjem” til et trygt Jerusalem og så videre til Norge. La oss fortsette å be for våre venner i Negev. På turen i oktober vil de som ønsker det kunne besøke Sha’ar HaNegev, om forholdene er trygge.

Takknemlig for å ha opplevd våre forfedres 2000-årige drøm

Jeg føler meg privilegert og takknemlig, sier en av HJH-pionerene, Jackie Feinberg, nå bosatt i Rehovot i Israel.

Jackie på sonderingstur i Moskva i 1985, sammen med journalist Per Andersen.

Mange kjenner henne og enda flere vet hvem hun er. Forstanderfruen til den avdøde “menschen” Kai Feinberg, født i Finland, med svensk som morsmål. Senere, gjennom et langt voksenliv i Oslo, tilegnet seg norsk som nesten plettfritt annetspråk – og i dag hebraisk som fullt forståelig tredjespråk i sitt endelige hjemland Israel.

Rachel Jakobova (hun er stolt over at hun er oppkalt etter en av våre matriarker og en av våre patriarker), ble nesten naturgitt hetende Jackie på folkemunne i både jødiske og ikke-jødiske kretser. Jentungen fra Helsinki, Oslo og Rehovot er blitt 72 år, men er fremdeles irriterende vital og aktiv for hennes fleste jevnaldrende venner og bekjente.

Drømmen
Jackies drøm har vært tindrende klar og ubrutt gjennom hele hennes voksne liv: Å se sitt folk fra hele verden vende hjem til Israel. Noen vil kanskje hevde at Jackie er så sionistisk belastet at det måtte gå som det gikk. En av hennes oldefedre deltok blant annet ved den andre sionistkongressen i Basel i 1898, sogar avbildet sammen med Theodor Herzl.
For Jackie begynte innsatsen for å hjelpe de russiske jødene ut gjennom jernteppet rundt Sovjetunionen med refuseniken Josef Begun. Han og ikke ukjente Nathan Sharansky ble i 1970 brukt av sovjetmyndighetene for å statuere et eksempel og skremme andre jøder fra å kjempe for utreisetillatelse. Begge ble fengslet etter en domstolfarse og deretter sendt til særdeles harde avstraffelser i gulager i Sibirs isøde. De første “Sions fanger”.

– Da jeg hørte om dette, våknet noe i meg, jeg kom til å bli en liten brikke som fikk bli med på å skape noe ut ifra intet, er Jackies ord på det som fulgte.

“Hjelp jødene hjem!”
“Ut ifra intet” kom det dog ikke. Andre ildsjeler, både jøder og ikke-jøder, kristne og humanitære organisasjoner var med på å danne “Komitéen for jødene i Sovjet” (KFJS), som senere skulle føde dagens “Hjelp jødene hjem”. Jackie ble etter hvert sekretær i KFJS, førte protokoll og satt etter hvert på mye informasjon om de sovjetiske jødenes traurige tilværelse.
– Michael Melchior og jeg var på en av våre mange møter på Stortinget. Jeg drasset på min sedvanlige kjempeveske med informasjonsmateriell og fikk inspirasjon til å lansere disse bevingede ord: “Michael har all informasjonen i hodet, jeg har dem i vesken”.

– Det psykologiske gjennombruddet kom da protestsangeren Aleksei Magarik, arrestert under en reise i Tbilisi i Georgia, ble frigitt og norsk UD var de første til å få beskjed om frigivelsen. Vi hadde holdt en konsert for Magarik, med deltagelse av en rekke norske kunstnere, som Åge Kvalbein, Robert Levin, Birgitte Grimstad, Ole Bøhn, samt flere stortingsrepresentanter. Da nyheten om frigivelsen kom, fikk vi visshet om at vårt møysommelige arbeid virkelig nyttet.

 

…hva så? 
Så brøt Sovjetunionen sammen i 1990 og “Sions fanger”, refuseniker og andre jøder sto stort sett fritt til å emigrere. Men hvordan? Hvorhen? Jackie og en drøss av andre – og tunge – ildsjeler grep også denne utfordringen på strak arm: Jødene i det tidligere Sovjetunionen skulle hjelpes til å reise hjem til Israel. (En viktig digresjon: Jackie presenterte for oss en lang liste over ildsjeler som måtte komme med. De unevnte får vente til en senere utgave av denne avisen.)

Dog skal nevnes at Helge Aarflot, leder for Den norske Israelsmisjon, stilte beredvillig lokaler til disposisjon i en bakgård i Collettsgate i Oslo (men avkrevd et høytidelig løfte av Jackie om at det ikke skulle misjoneres blant jødene som skulle hjelpes ut fra Russland. “I dette tilfelle skal vi være kosher”, lovte Aarflot). Og det bør vel også komme med at UD ga sin støtte til den upolitiske, nye organisasjonen som ble stiftet. En pressekonferanse på Grand Hotell sparket det hele i gang, med Aarflot som daglig leder, Jackie til å utføre “forefallende arbeid”, Anne Sender som daglig leder og rabbiner Michael Melchior som organisasjonens nitide overvåker og representant i Israel.

Men hva skulle den nye hjelpeorganisasjonen hete? På det konstituerende møtet reiste Anne Marie Gravdahl seg spontant opp og utbrøt: “Hjelp jødene hjem!”

Hun ble formann og HJH var født.

Privilegert og takknemlig
– Jeg føler meg privilegert og takknemlig over å ha vært med på å skape historie, som våre forfedre knapt våget å drømme om. At jeg fikk oppleve å se resultatene, se russiske jøder i Israels gater, sier Jackie beveget. – Det var i siste liten at vi fikk dem ut, hadde det gått lenger tid, er jeg redd de ville blitt tapt for det jødiske folk. Og husk, fremdeles gjenstår mange oppgaver, mange som ennå trenger hjelp. En av våre vismenn sa det slik: ”
Oppgaven er stor, det er ikke for deg alene å fullføre verket. Men du kan ikke unndra deg å forsøke”.

Dét har aldri Jackie Feinberg gjort.

Skaper trygghet og oppfyller drømmer

Artikkelforfatter Arnfinn Løyning.

La meg si det med en gang. Turen ble viktig for meg og mitt engasjement i forhold til Israel og HJH. Men la meg begynne med en litt reflekterende tilnærming.

Jeg har besøkt andre land og sett større nød enn i Israel. Jeg har sett flere fattige og mer urettferdighet andre steder. Jeg har møtt mer frykt og større lidelse andre steder i verden. Burde vi ikke heller konsentrere oss om å hjelpe der hvor fattigdommen og nøden er enda større? Kan de ikke Israel klare seg selv? Hvorfor skal vi ha et engasjement overfor Israel og det jødiske folk?

Dere som leser dette, vil gi forskjellige svar, noen er opptatt av de bibelske profetier, noen har en stor kjærlighet til Guds utvalgte folk, andre har en mer politisk motivering, mens andre igjen gir støtte til sine egne og sitt eget hjemland.
Jeg kan nok kjenne meg hjemme i flere av disse svarene, men for meg er den viktigste motivasjonen det å få være med å støtte og hjelpe et folk som gjennom årtusener har blitt gjenstand for hat og forfølgelse av så mange regimer og folkegrupper. Det er viktig for meg å være med å gi hjelp og støtte til et folk og et land som mange stater og regimer også i dag vil utslette. I en tid med voksende antisemittisme, ønsker også jeg å være med å rope et varsku! Jeg ønsker å tale tydelig om at det jødiske folk har rett til å leve i sitt eget land innenfor trygge, sikre grenser. Dette engasjementet forhindrer meg ikke i å ytre meg kritisk til deler av dagens politiske valg og disposisjoner. Venner både skal og bør gjør det!

Et slikt engasjement hindrer meg ikke i å ha gode venner både i Gaza og på Vestbredden. Med frimodighet uttrykker jeg sympati og støtte til alle enkeltmennesker som lider på den andre siden av grensen også. Jeg må og vi må greie å ha mange gode tanker i hodet og hjertet samtidig.

Denne turen til Israel viste meg ikke først og fremst gamle steiner og ruiner, eller mange gamle hellige steder. I stedet fikk vi møte mange levende steiner og oppleve flere hellige stunder i møte med mennesker som levde i daglig frykt for nedslag av raketter. Vi fikk møte jøder fra Etiopia, India og mange andre land som strevde med å finne sin plass i et nytt hjemland. Vi fikk et innblikk i hvor vanskelig det er å lære seg et nytt og vanskelig språk. Hverdagsheltene fikk vi også møte; mennesker som gav av sin tid for å hjelpe arbeidsløse og ensomme mennesker til meningsfylt arbeid og ny læring.

Hjelp Jødene Hjem, er med og støtter svært mange strategisk viktige prosjekter. Vi fikk sett på nært hold at hjelpen kommer fram. Gjennom Hjelp Jødene Hjem får vi være med på å lindre nød, skape trygghet og oppfylle drømmer fylt med fremtid og håp.
AV ARNFINN LØYNING
Synodeformann
Den Evangelisk Lutherske Frikirke

Prøvet, sterk og stolt

Seksti år er en kort tid for en nasjon, men landet er som kjent langt eldre, og var i en svært lang periode et selvstendig jødisk kongedømme. Selv om seksti år er kort tid, gir det grunnlag for feiring, og landets korte moderne historie er unik:

· Hvilket annet land har måttet utkjempe kriger med ca 10 års mellomrom for å ikke bli utslettet av fiendtlige nabostater?
· Hvilket annet land er det eneste virkelige demokrati i et hav av mer eller mindre diktatoriske stater?
· Hvilket annet land har i løpet av så kort tid tatt i mot en så stor innvandring i forhold til sitt folketall.
· Hvilket annet land har en befolkning med så ulik geografisk, språklig og kulturell bakgrunn?
· Hvilket annet land har så mange fiender eller motstandere verden over?
· Hvilket annet land får forholdsmessig så mye oppmerksomhet i pressen?
· Hvilket annet land har så mange dypt engasjerte venner, støttespillere og velgjørere verden over?

Svaret gir seg selv. Intet annet land; bare den lille jødiske staten innerst i Middelhavet har alt dette, på godt og på ondt. I sannhet en prøvet, men sterk og stolt nasjon.

Det er noe helt spesielt å få være med på å støtte landet og jøders rett og mulighet til å flytte hjem til Israel. Det er inspirerende å møte våre givere og sympatisører, å få oppleve et slikt dyptfølt engasjement og en slik kjærlighet til Israel. Hjelp Jødene Hjem er atten år i år, og på hebraisk står atten for liv. Det er tallverdien av de to hebraiske bokstavene som utgjør ordet liv; Chai. Hjelp Jødene Hjem, redder liv og Hjelp Jødene Hjem bidrar til en økt livskvalitet for nye immigranter på vei til eller i Israel. Hjelp Jødene Hjem har ved aktiviteten i disse atten årene vist at organisasjonen lever og vil fortsette å gjøre det lenge. Dere gjør alt dette mulig!

Et slikt jubileum er et påskudd til å rette opp ryggen litt ekstra, til å tale Israels sak, til å bekjempe antisemittisme og til å gi. Jeg oppfordrer dere til å ta i et ekstra krafttak dette jubileumsåret, til å vise Israel at de fortsatt har mange, svært mange, dypt engasjerte venner og støttespillere verden over, og til å hjelpe så mange som mulig både i og utenfor Israel og som trenger vår hjelp, til å få deres drømmer oppfylte, drømmer om et nytt og trygt liv i fedrenes hjemland.

Nyter alderdommen etter et dramatisk liv

De trives godt og er blitt gode venninner, Bertha Grishon og Alice Jonah. Her slår de av en prat i 7. etasje på Hotell Diplomat i Jerusalem. På det lille rommet har Bertha kjøleskap, kjøkkenkrok og spisebord, seng og et par stoler til å sitte godt i. Her er også entré med skap og hyller samt et baderom. Bokhyllene er viktige, for Bertha elsker å lese.

Hotell Diplomat i Jerusalem

Beboere: Prosjektet har nå eksistert siden 1991, og beboerne her har endret seg litt. Nå er de fleste mye eldre, men i stor grad klarer de seg selv. De fleste kommer fra tidligere Sovjetunionen. Noen fra Romania, og andre land fra Øst Europa.
Beboerne har blitt eksponert for jødisk liv på en positiv måte. Derfor har de blitt godt integrerte i det lokale samfunnet og er mye mer på bølgelengde med sine røtter. Men mange har alvorlige helseproblemer. Disse er avhengige av hjelp utenfra. Noen er ensomme (her kommer den frivillige besøkstjenesten inn og hjelper) og noen har store følelsesmessige og psykiske smerter, på grunn av tidligere traumer.
Ansatte: En er prosjektleder. En annen er psykolog. En sosialarbeider jobber sammen med sine to assistenter. En annen arbeider med kultur mens en er aktivitetsleder.
Populære aktiviteter:
· Språkskole (ulpan) to ganger i uken
· En gymnastikkgruppe møtes til øvelser hver morgen. (Den er startet og drives av beboerne selv)
· Bibliotek åpent to ettermiddager i uken . En frivillig har ansvaret.
· Et sangkor synger sanger på russisk, hebraisk og engelsk. De danser og spiller instrumenter også. De underholder på klubber og eldresentre over hele Jerusalem, men reiser ofte til andre deler av landet også.
· En gruppe på 13 frivillige reiser en gang i uken til et aldershjem for å gi litt lys og varme til mennesker som er ensomme og som trenger stimuli.
· Et kunstprosjekt – med stor variasjon av fargerike skaperverk. De møtes en gang i uken.
· En gang i uken møtes rundt 80 mennesker for å høre om kommende ukes Tora-avsnitt.
· En ettermiddagsklubb med foredrag om interessante temaer.
· En treningsgruppe for mennesker som er avhengig av å sitte. Gruppen drives av en frivillig.
· Her er av og til program av kulturell og musikalsk art som myndighetene sponser.
· Det arrangeres noe få reiser, både lokalt og utenfor Jerusalem. For dem som er interessert i vanlig historie og i Bibelhistorie.
· Jødiske helligdager og andre spesielle dager (som inkluderer russiske merkedager – f.eks. 8. Mai dagen for slutten på krigen mot Tyskland) feires og minnes.
· En frivillig har ansvaret for alle disse aktivitetene, sponset av Keren Klita. Det er også sikkerhetsvakter i bygningen hele døgnet

Nyter alderdommen etter et dramatisk liv
– Jeg vil besøke Norge! Det er min drøm, sprudler Bertha Grishon fra Ukraina. Hun er et krigens barn. Høyrearmen fikk hun revet av som 12-åring under et luftangrep mens de var på flukt.

– Bertha har nettopp hatt et lite drypp, hvisker Alice Jonah. Alice har vært Keren Klitas prosjektleder på hotell Diplomat i Jerusalem gjennom 17 år. Vi er på vei til en kvinne som bor i 7. etasje. Alice er full av dårlig samvittighet fordi hun ikke har rukket å besøke venninnen de siste par ukene.

– Barndommen var ikke bra, begynner Bertha. På svært godt engelsk. Hun kom til verden i Ukraina i 1929. – Jeg er et krigens barn, forstår du. Mor og far skilte lag da jeg var ett år gammel. Vi bodde med familien i shtetln Gaysin nær Vinitse i Kiev-provinsen. Den stetln ble jevnet med jorden og eksisterer ikke i dag, sier hun.

Tragisk
– Mor var en sterk kvinne. Hun kunne hverken lese eller skrive, men hadde sterk vilje, og nå ville hun østover. Da jeg var fem år, forlot vi den store familien vi hadde i Gaysin og reiste til et sted som minnet om en kibbutz. Stedet het Berbican. Der var det fint å bo. Hver sommer reiste vi til bestemor. I 1941, da krigen startet, rømte alle. Vi også. Vi var på vei til bestemor. Underveis – på toget – ble en vogn bombet og høyrehånden min ble revet av. Mor fant meg liggende uten hånd. Det fantes ikke godt nok medisinsk utstyr til å hjelpe. Senere har de kuttet mer og mer, og nå er armen av helt opp til skulderen.

Grusomt syn
Da de to endelig kom frem var stetln bombet. Bestemor, alle i familien og alle andre mennesker var borte. Kun åtte mennesker overlevde. En russisk kvinne klarte å skjule dem. På veien opplevde de mange grusomme syn. Tusenvis av mennesker, i hovedsak jøder, var drept.
Det lå lik i grøftene og over alt.

Mor og datter ble sendt til Uralfjellene, til Kiraf, en bolsjevisk by. (Som har endret navn siden 40-tallet). -Vi var alltid sultne, minnes Bertha. – Men det var i alle fall ikke kaldt der. Vi leide et lite rom, og mor jobbet med å tørke poteter og grønnsaker til mat for soldatene. Etter hvert var det ikke mer arbeid å få. Det var nok ikke mer grønnsaker å tørke.

Til kalde nord
– Mor bestemte seg da for å reise til Karelen ved Finland. Hun hadde nye håp. Men her var det grusomt! Vi kom fra sør-øst, og hadde reist nordover til kulden. Vi holdt på å dø av både sult og kulde. Mor jobbet med å lage murstein. Jeg måtte også jobbe, og knuste glass som skulle blandes i steinene – med den ene armen min. Om sommeren gikk det bedre. Da levde vi på bær og sopp og det naturen bød på. Bærene knadde mor inn i brødet, slik at det smakte bedre.

Noen tok kontakt med oss og ba oss komme tilbake til Ukraina. Vi var lutfattige og visste ikke hvordan. Uten penger var det vanskelig å reise. Endelig fant vi en kjerre som var knust og lå i veikanten. Vi tok alt vi kunne fra vognen og solgte det. Slik fikk vi penger til å dra tilbake, forteller hun.

Nytt liv
Etter krigen fikk Bertha jobb i Odessa – ved kysten i Ukraina, på et institutt for utenlandske språkstudier. Hun studerte om dagen og underviste om kveldene. Hun traff en mann som hun elsket og de to giftet seg. Men hans mor ville ikke vite av en jødisk svigerdatter, så de fikk ikke lov til å flytte sammen. Likevel holdt de sammen i åtte år inntil hans mor fant en annen kvinne til sønnen. Bertha bodde da i Danyesk.

Det kom mange indere til instituttet. De bygget opp en metallurgisk industri. De var spesialister innen faget, snakket godt engelsk, og gjennom dem lærte Bertha seg engelsk. Hun ble siden lærer i engelsk.

Ny mann
Etter hvert kom det en ny mann inn i hennes liv. Han fridde til henne og hun sa ja, men han ville bo i Moskva. Det ville ikke Bertha, så samlivet besto av fjernkontakt og pendling. Han hadde en sønn fra før, og Bertha ble nå stemor til en jødisk gutt. Sammen fikk de også en sønn. (Han bor i dag i Israel, i Kfar Saba, og Bertha er bestemor til to gutter på fire og syv år).

Engelske kontakter
En dag kom et engelsk ektepar til Danyesk. De ville hjelpe med gjenoppbygging av synagogen som nærmest var lagt i ruiner under krigen. – Fordi jeg snakket engelsk ble jeg kontaktperson. Senere fikk jeg beskjed fra dem i England om at min stesønn var alvorlig syk, ja, kanskje døende. Han lå på Hadassa-sykehuset i Jerusalem. Han hadde immigrert til Israel tre år tidligere. Ekteparet ville at jeg skulle reise og besøke ham. Dette var i 1993. Jeg hadde ikke råd, men solgte kjøleskapet mitt og fikk penger nok til å reise. Noen i Jewish Agency hadde ordnet med pass for meg i Kiev og visum videre til Israel. Jeg fikk beskjed om å komme meg på flyet en onsdag morgen.

Varmt møte med Israel
– Jeg gruet meg veldig, for hvordan skulle jeg klare denne reisen med bare en arm? Men da jeg kom, var alt ordnet. På flyplassen hørte jeg navnet mitt.
Stemmen var kjent, og til min store glede sto en av mine tidligere språkelever og ventet med en plakat med navnet mitt!
Han tok meg til en hybelleilighet i Jerusalem hvor immigranter ble innlosjert på den tiden. Men jeg fikk varmesjokk! Kom i tykke klær fra minus 25 grader til pluss 25! Så det ble et varmt møte, smiler Bertha.

Bertha var overveldet. For lederen for Keren Klita, Delycia Jason, og hennes medarbeidere tok så godt i mot henne. De hadde ordnet med alt. Mat og youghurt i kjøleskapet, frukt, ja til og med bananer, i fruktfatet. Der lå 500 shekel, et telefonkort og et busskort. Nå kunne Bertha ringe, besøke stesønnen. Og samtidig kjøpe mat.

Stesønnen hadde kreft. I en alder av 40 år døde han en måned senere.

– Alle mente jeg skulle bli her. Jeg fikk ytterligere 500 shekel å leve for, forteller Bertha. Men hun ville tilbake. Selv om alle hjalp henne på alle måter, var hun uten venner og språk. Så hun reiste tilbake. Men smaken på livet i Israel gjorde at hun likevel kom til Israel for godt i 1996. Hennes egen sønn og hans kone ville også flytte til Israel.

Lykkelig i landet
Nå er det 11 år siden Bertha immigrerte til Israel, og hun kan ikke få fullrost landet, folkene og all den hjelpen hun får via Keren Klita. Da hun for syv år siden fikk plass på Hotell Diplomat møtte hun Alice. Bertha klarer seg fint på sin minstepensjon – på mellom 2 – 3000 shekel i måneden, fordi hun bor forholdsvis billig i den lille hybelleiligheten. Hun betaler for hjelp til innkjøp av varer og til vasking. Hun trenger en del medisiner til sin diabetes, ellers går det bra. Hun får ofte besøk av barnebarna og deres foreldre. – Jeg kunne ikke hatt det bedre noe sted, smiler Bertha og sender en hjertelig takk for støtten fra alle sine fantastiske givervenner i Norge. – Uten dere hadde jeg ikke fått denne muligheten til en så fin alderdom, smiler hun takknemlig.

Alice Jonah har ledet prosjektet via Keren Klita ved hotell Diplomat i Jerusalem gjennom 17 år. Helt frivillig. Hun takker inderlig for den hjelpen som er kommet dem til gode via HJH. Her utenfor hovedinngangen til Diplomat som har sikkerhetsvakter hele døgnet.

– Vi har lært mye
Alice Jonah immigrerte til Israel med familien fra Canada for 40 år siden. Siden 1990, gjennom 18 år, har hun arbeidet frivillig for Keren Klita på Hotell Diplomat i Jerusalem.

– Hva har endret seg mest på de årene du har arbeidet her, Alice?

– I 1990 da jeg begynte, kom det tusener på tusener av mennesker. Det var mange og store problemer. Folk var desperate. De var helt i sjokk over dette nye landet i Midtøsten. Husk, de hadde levd under kommunistregime og kom til et demokrati. Hva gjør man da? Kulturkollisjon med stor K! Men med tiden har mye roet seg.

Bedre struktur
I dag kommer det færre, det er mindre press på oss alle. Takket være bl.a. Machanaim (som også støttes av HJH) er menneskene som kommer hit mer forberedt. De kjenner kulturforskjellene, styremåten, religionen, identiteten og alt. Vi, på vår side, har lært så mye at vi behandler nykommerne mer strukturelt. Alle parter har lært veldig mye, forklarer Alice.

– Så alt fungerer ganske bra nå, forsikrer hun. – Keren Klita har laget klare og greie regler for hvordan og til hva vi skal bruke penger. Det inkluderer alt fra hjelp til tannlegebesøk, briller, høreapparater, proteser etter kreftoperasjoner til å betale for gravstener når noen går bort. De betaler også for enkelte turer samt for kostnadene ved å lage tilstelninger på helligdager som for eksempel “Laila Ceder” – eller på norsk påskemåltidet.

Ikke landets problemer
Men alt var vanskeligere før. De problemene våre nye landsmenn eventuelt får her nå, har ikke noe med Israel å gjøre. Israel har gjennomført alt det landet og menneskene har kunnet, for at det kunne tilby mennesker og flyktninger et nytt liv i et nytt land. Men uten hjelp og den kontinuerlige økonomisk støtten fra organisasjoner som norske HJH, vet jeg ikke hvordan vi ville klart dette store arbeidet, avslutter Alice Jonah. Hun er i dag godt oppe i 70-årene, og har trappet ned til èn arbeidsdag i uken på Hotell Diplomat.

Nødvendig hjelp

Fra norsk virkelighet vet vi at integrering av innvandrere er en vanskelig prosess. Israel har de samme problemer å stri med – men i langt større målestokk siden så mange kommer til landet hvert år.
De nye innvandrerne skal ha bolig, arbeid, skole og fritidsaktiviteter. Statlige institusjoner gjør mye. Men en god integrering involverer også medmennesker. Hver enkelt trenger et nettverk rundt seg for å fungere optimalt i sitt nye hjemland.

Vi møtte mange nye innvandrere ved vårt besøk på HJH-prosjektene. Særskilt gjorde det inntrykk å møte jødisk ungdom fra Etiopia. De hadde forlatt alt for å komme til sitt egentlige fedreland. Noen var bare barn og uten familie. Jeg spurte hva som føltes vanskeligst ved å komme til Landet. Svaret var: Språket.

HJH støtter språkopplæring, men også andre nødvendige prosjekter. En rekke mennesker i forskjellige organisasjoner gir hele sin fritid for å hjelpe sine nye landsmenn til rette i landet. Men det trengs også penger for å drive slikt arbeid. Dette er det viktigste vi i Norge kan bidra med.

Jeg er glad for de mange i Norge som er med på å Hjelpe Jødene Hjem. Vi så at midlene kom fram og at den hjelpen vi gir kommer medmennesker tilgode.
Takk for at du er med!

Livbøyen for nye landsmenn i krise

Vi ser alltid på individet, viser varsomher, kjærlighet og respekt for kulturer og tradisjoner, sier SELAHs leder Ruth Bar-On, her saman med to av de unge frivillige, Shani (t.v.) og Hannah.

Hvorfor gjør de det? Hva er det som driver dem? Vi kan ikke fri oss fra slike kyniske tanker og pennen tar uvilkårlig pause på notatblokken idet vi lytter til Ruth Bar-On, opphavskvinne og leder for SELAH (betegnende nok “klippe” på hebraisk). Organisasjonen som har forstått at medmenneskelighet må gi seg uttrykk i mer enn enn vennlige ord og klapp på skulderen i kontortiden.

Kjærlighet og varsomhet
Da Ruth Bar-On startet SELAH, Israels krisebehandlingssenter (ICMC) fra grunnen av i 1993, var organisasjonen intet annet enn en varmhjertet og selvoppofrende kvinnes drøm om å kunne hjelpe mennesker i dyp krise, de som trengte en håndsrekning ut over det de offentlige myndigheter er forventet å gi.
Ruth, 67 i dag, var inntil for 15 år siden direktør for Israels offentlige råd for sovjetiske jøder. Det var en gang, da hun besøkte et russisk innvandrerhjem hvor man satt shiva, syv dagers sorg for en avdød, at hun for alvor fikk øynene opp for de traumer og problemer nye innvandrere kan ha i Israel – i et nytt fedreland, ukjente med språket og byråkratiet, ofte uten familie – og i tillegg rammet av personlige tragedier.
SELAH konsentrerer hjelpen om de russiske og etiopiske olim, nye innvandrere. 30 prosent av de 15 000 nødstedte og deres familier er etiopere, noen få iranere og resten er russiske innvandrere. – Stikkordene er kjærlighet og varsomhet; vi starter alltid med individet, sier Ruth.

Bredt hjelpespekter
11 fast ansatte og en hær på 650 frivillige står på, nødtelefonen er åpen døgnet rundt. De besøker kriserammede innvandrere i hjem og på sykehus. Yter sogar økonomisk førstehjelp i spesielle situasjoner, dekker begravelsesutgifter, for eksempel til gravsten, mat i sørgeperioden og utover den, tak over hodet, klær, nødvendige reparasjoner i hjemmet, psykologisk støtte og rådgivning, dekker lokale reiseutgifter og flybillett for å hente slektninger fra utlandet ved ulykke eller alvorlig sykdom, utgifter til medisiner som ikke dekkes av det offentlige, husmorvikar når foreldre eller søsken er på sykehus, undervisning i hebraisk, “storebror/søster” for barn og juridisk hjelp for å sikre immigrantene deres rettigheter, rekreasjonsopphold for foreldre og/eller barn som har mistet familiemedlemmer eller som er rammet av terroristangrep, undervisning for besteforeldre som blir foreldre på nytt for barnebarn, seminarer for foreldre til sårede soldater og seminarer for ofre av vold i hjemmet.

Psykologer, psykiatre, sosialarbeidere, traumespesialister, advokater, leger, forretningsfolk, studenter og sivilarbeidere stiller gratis opp. Hjelpen fra SELAH er i utgangspunktet ment å være relativt kortsiktig, så lenge klientene er for immigranter å regne, men ikke sjelden strekker denne immigrantperioden seg over syv-åtte år. Selv utenlandske, ikke-jødiske arbeidere i Israel får hjelp fra SELAH enkelte ganger. Organisasjonen sitter ikke og venter på å bli oppsøkt når tragedien rammer, men tar selv initiativet, for eksempel ved terroristangrep.

…men det koster likevel
– Vi begynner fra bar bakke hvert år. Vårt budsjett er på ca.10 millioner kroner og 96 prosent av disse pengene kommer fra givere som veldedighetsfond, organisasjoner og individuelle givere. Staten bidrar bare med fire prosent av budsjettet – men de sender gjerne de nødstedte til oss, sier Ruth, en smule bitter. – Jeg er ikke i tvil om at behovet for hjelp er minst dobbelt så stort som det vi makter og har penger til. Det aller, aller verste for meg og alle her er å måtte si nei til så mange. Vi har to komitéer som avgjør hvem som skal få hjelp og i hvilken utstrekning. Ofte en svært fortvilende, sår og vanskelig oppgåve, kommenterer Ruth Bar-On.

SELAH holder til i et hyggelig, hvitkalket hus i Neve Zedek i det sørlige Tel Aviv, ikke langt fra Jaffa. Tidligere var bydelen betraktet som slum, men i dag er man i ferd med å pusse opp de ofte små og pittoreske husene. Prisene i omådet har eksplodert – og eieren av huset har sagt opp leieforholdet med SELAH. Hvor organisasjonen skal finne en like sentral og lett tilgjengelig base er helt i det blå foreløpig.

– Nei, jeg hverken kan eller vil glemme “arbeidet” når jeg kommer hjem, sier Ruth. – Jeg tar alt med meg hjem. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye styrke folk har i nødsituasjoner og tragedier. Og for oss i SELAH, den enste hjelpeorganisasjonen av denne typen i Israel, er det belønning god nok å se at vi kan hjelpe, sier Ruth Bar-On.

Unge hjelpere
Hannah, (19) og Shani (18) avtjener sin to-årige siviltjeneste hos SELAH.
Shani, selv innvandrer fra Sør-Afrika, tar seg for tiden av en etiopisk familie hvor faren drepte moren. De 11 barna har ingen foreldre, etter som faren sitter i fengsel. Shani fungerer som en reservemor, hjelper barna med leksearbeid, handler osv. Og hun er “storesøster” for en foreldreløs gutt på 11 år i Beersheva én gang i uken. Tidligere gikk gutten aldri ut, når tar Shani ham med på turer og prater og leker med ham.
Hannah, innvandrer fra Etiopia, har fordelen av å kunne amharisk i kommunikasjon med nyinnvandrede etipiske jøder. Hun forteller at SELAH trådte til da nevøen til hennes egen far ble drept i den siste Labanon-krigen. Hannah arbeider med to familier, én i Jerusalem hvor faren døde av kreft og mor står igjen med åtte barn. Én av guttene på 22 år forsøker å forsørge familien. I Rishon LeZion er hun husmor i en etiopisk familie hvor faren drepte moren. Hannah tar seg av barna, lager mat, lærer dem å koke, baker kake til lysfesten Chanuka og hjelper dem med innkjøp og skolearbeid.

Israel – fikentreet som blomstrer

Artikkelforfatter David Østby.

Jødefolket har en spesiell plass i verdenshistorien. De er Guds presteskap som gav oss Bibelen, de var nasjonen som mottok loven, og Jesus Kristus kommer fra jødene. Den første kristne menighets fødsel skjedde i Jerusalem. Israel er blitt et tidens tegn. Etter jødenes adspredelse i 2000 år, spredt blandt nasjonene, sa Jesus at da tiden var inne ville Gud samle dem fra alle nasjoner og gi dem tilbake landet som de fikk av Gud i eie. Det ville innvarsle endens tid.

Vi som husker 1948, glemmer aldri de gamle kristne i menigheten som mottok nyheten om Israels statsdannelse som et klart varsel om at nå var det kort tid igjen før Jesus ville komme tilbake. I de påfølgende år var forkynnelsen om Jesu gjenkomst sterk og manende og førte til vekkelse mange steder.

Fikentreet står i blomst. Men det har i løpet av disse årene rusket kraftig i treet som står utsatt til. Noen har forsøkt å rykke det opp med rot, eller i det minste rive av noen grener. Men det står der i blomst. Det varsler at sommeren er nær.
Truslene fra den arabiske verden om utslettelse av den jødiske nasjon må tas på alvor. Men motgangen og den sviktende oppslutning om Israel, skyldes ikke minst den ensidige dekningen norske medier har gitt, der skylden for volden hele tiden ensidig er Israels.

Etter 60 år med en sammenhengende uro med krig og vold, må vi beundre den jødiske folkesjel som tross denne frykt, har maktet å bygge opp landet fra en ørken til en blomstrende hage. Vi er mange som har sett det som et privilegium å være blandt Israels venner.
Ikke bare med ord, men med en utrakt hånd. Hjelp jødene hjem som ble etablert i 1990, har vært en slik utrakt hånd. Det var en glede å få være med å etablere dette fellesarbeidet, et hjelpearbeid som fortsatt er en velsignelse for det jødiske folk. Vårt beste jubileumsønske er: Fred!

Hilsen fra Hadassah-sykehuset

Hilsenen er skrevet av Beatrice Birnbaum, utviklingdirektør i Hadassah Europa.

Jeg har hatt gleden av å samarbeide med dere i snart 20 år, etter å ha blitt introdusert av Rabbiner Michael Melchior. Den varme og raushet som Hjelp Jødene Hjem alltid har vist oss, har gjort det mulig for Hadassah å gjennomføre programmer som ellers ikke ville ha sett dagens lys.

Russiske sykepleiere, etiopiske tannlegeassistenter
Jeg tenker i første rekke på programmet for russiske sykepleiere, som gjennom spesialutformet språkkurs og opplæring i vestlige, medisinske teknikker får muligheten til å få fulltidsjobber som autoriserte sykepleiere ved israelske sykehus. Programmet for utdannelse av etiopiske tannlegeassistenter er et annet samarbeidsprosjekt med HJH, som har vært til stor nytte gjennom årene. Videre har HJH bidratt med betydelige beløp til videreutvikling av medisinsk utdannede immigranters fagkunnskaper i deres nye hjemland. Slik spesialkompetanse hadde ikke vært mulig å bygge opp uten midler fra Hadassah-sykehusets venner over hele verden.

Vi har hatt gleden av å anerkjenne det arbeid Hjelp Jødene Hjem gjør ved flere anledninger. Det er avduket plaketter på veggene i sykehuset og for flere år siden ble HJH tildelt utmerkelsen “Volunteer of Distinction” under vår internasjonale konferanse i Storbritannia, for det humanitære arbeid dere utfører med så mye engasjement og kjærlighet.

Etiopiske kvinner i Beit Shemesh
Hjelp Jødene Hjem har vært med å delfinansiere et prosjekt der man styrker etiopiske kvinner i Beit Shemesh, en liten by mellom Tel Aviv og Jerusalem. Grunnlagt i 1950-årene av nye immigranter fra nord-Afrika, har byen nå også mange innbyggere fra ex-Sovjet og Etiopia. Hadassahs program tjener som modell for flere samfunn som åpner for at kvinner kan fremme og argumentere for deres egen fysiske, mentale og sosiale helse, så vel som for familiens og lokalsamfunnets. Helseprogrammet er spesialutformet for å imøtekomme de spesifikke behov nettopp der. Det inneholder forelesninger, seminarer og trening for å fremme kvinners helse. Hadassah har, gjennom HJHs gavmildhet, vært i stand til å gjøre immigrantkvinner kjent med moderne medisin og retten til å dra nytte av den. Kvinnene tar denne kunnskapen med seg hjem og lærer derigjennom opp barn og ektefelle..

Takk for engasjementet
Gjennom Hjelp Jødene Hjems interesse for nye immigranter og opplæring, har Hadassah gitt ny kunnskap og styrke til samfunnsgrupper som er ivrige etter å lære og å bli fullgode borgere i det israelske samfunnet. Vi håper at dere nå vil hjelpe oss å konsentrere oss mer om innbyggerne i Beit Shemesh som kommer fra det tidligere Sovjetunionen.
Jeg ønsker dere alt godt og takker igjen for interessen og engasjementet gjennom alle disse årene, – og for gavmildhet overfor det fremste sykehuset i Midt-Østen: Hadassah Universitetssykehus i Jerusalem.