Flere behov

Det triste er jo at det er så mange udekkede behov, så mange sluk som ikke blir fylt. Vi har for eksempel nettopp fått inn en rapport om alt det frivillige arbeidet som foregår verden rundt for å holde det store Hadassah-sykehuset i gang, og det er imponerende. Fra Australia, New Zealand, Mexico, Frankrike, Holland, Østerrike, USA bedrives det allslags aktiviteter for å samle inn penger til Hadassah. Også vi har fått være med å gi en liten skjerv i mange år, og det ermeningsfylt å se hva penger kan utrette.

Men det er “New European Exodus” som er temaet nå. De har konsentrert seg om eldre immigranter, fortrinnsvis enslige – da gjerne krigsveteraner, Holocaust-overlevende eller folk med ett eller annet helseproblem. Det finnes ca 50.000 slike i Israel nå. Det er veldig mange mennesker!

Min første tanke var nok at vi allerede har eldre-prosjekter. På “Hotell Diplomat” bor det ca 400 og “Machanaim” har satt seg som mål å gi eldre innvandrere nye kunnskaper og ny tilhørighet. Men det er langt til 50.000!

“Og det rant meg i hu”, som det heter – et underlig møte jeg var på i Moskva en gang for mange år siden. I et lokale stappfullt med gamle, slitne, sinte russere ble jeg bedt om å fortelle dem om de mulighetene som Israel kunne tilby dem. Og jeg la ut om det fantastiske landet, der alle får et verdig liv – der det alltid er sol og sommer, og der de ville få full aksept for at de var jøder. Hva var så problemet? De fikk ikke visum fra staten Israel! Dette var et slags rasende protestmøte, der alle hadde hver sin historie. De var blitt gamle, ja vel – men de hadde kjempet et helt liv i fornedrelse og forkastelse fordi de var jøder, de hadde vært utestengt og mistet muligheter, de hadde prøvd å skjerme barna sine, noen hadde mistet ektefeller, og nå var endelig grensene åpne. De kunne selge det lille de hadde, og reise til Israel – endelig – trodde de.
Og så ble de stanset i ambassaden!

Kravet var at de måtte kunne oppgi en adresse i Israel, der de kunne ta inn og der “noen” kunne ta ansvar for dem. Det var et umulig krav for disse gamle. Det var vondt å være der og vondt å høre på dem. Jeg visste om “Hotell Diplomat” og jeg antok at det måtte være flere slike. Men det er langt til 50.000, og det er en stor målsetting de har, “New European Exodus”. De etablerte seg i 1999 og det er en glad nyhet. Det er ikke sikkert at vi har kapasitet til å ta dette som prosjekt – men det er viktig i den store sammenhengen å se at det jobbes mye – av mange – i mange land – og vi er alle nødvendige. Det er det store perspektivet!

Nytt år – nye utfordringer!

Ved års-skiftetider ser vi gjerne for oss at vi skal få – ikke bare “en dag i mårå”, – men et helt nytt, fint år der vi skal skjerpe oss og bli effektive og positive. Slik tenkte iallfall jeg da rakettene var skutt opp, og jeg kjørte hjem midt på natten. Plutselig var bråket slutt – alt var stille, ny, ren snø illustrerte det ubrukte – alle mulighetene.

Fire dager senere raste en ishall i hodet på glade barn. 12 menn ble meningsløst drept i en gruveulykke i USA – et jordras i Indonesia begravde hundrevis av mennesker, og Ariel Sharon forlot dramatisk scenen og etterlot seg sjokk og uvisshet.

I Mekka styrtet et hotell og drepte mange mennesker og i Irak er tallet på drepte i et gravfølge bare en tilføyelse til statistikken. 2200 drepte amerikanske soldater er det blitt, – bak hver av dem befinner pårørende seg i grenseløs sorg. De blanke arkene er allerede fylt av gru og forferdelse, og om det er 2005 eller 2006 spiller egentlig ingen rolle.

Men i dag er det 13. dag jul – eller Hellige tre kongers aften. I Sverige er det en helligdag, i Russland er det “julaften”. Hvor leder dette hen? spør du kanskje. Det er noe med det gamle visdomsordet – “hva du evner, kast av i de nærmeste krav” – noe med at hver og én av oss kan bidra på den positive siden – definere for oss selv hva vi vil satse på, hva vi finner positivt. Dårlige nyheter passiviserer. Vi får “det nytter ikke likevel”-syndromet.

“Dårlige nyheter selger” – “gode nyheter er kjedelige”. Vi kan bestemme oss for å være med å formidle – kanskje skape – gode nyheter. Det kan være et nyttårsforsett! “Hvem er min neste?” er et spørsmål som lett stilles når man ønsker å ufarliggjøre kravet om “å elske sin neste som seg selv”.

Det beste svaret jeg har hørt, er at det er den du treffer på! – det er den som krysser din vei, som banker på din dør! Akkurat nå banker et Israel-brev på din dør med en påminnelse om at Israel er nøkkelkortet – det er der historien utspilles, det er der vi kan være med å påvirke. Vi kan påvirke ved å bidra økonomisk – voldsomme ressurser trengs for å absorbere den stadige strømmen av innvandrere, voldsomme ressurser bindes opp for å holde sikkerheten så stram som mulig. Men vi kan i høy grad også påvirke ved å være tydelige i vår Israel-støtte/sympati.

Alle mener noe om Israel. Ikke så mange plager England, for eksempel med å mene noe om Tony Blair. Men ikke alle som mener noe om Israel vet så mye om situasjonen i Midtøsten. Derfor skal vi være tydelige.

Noe er simpelthen ikke sant, noe er bevisst feilinformasjon. Så kan vi lage både filosofiske og religiøse argumenter for hvorfor det er slik at dette knøttlille landet havner i nyhetene hver eneste dag. Men Bibelen er en god veiviser. Både den jødiske og den kristne Bibelen – i og for seg også muslimenes – forteller ustanselig at Israel er Guds spesielle målområde. Der skal også vi måles på våre holdninger! En liten positiv nyhet snek seg inn i NRK i romjulen.

Plutselig fortalte de om innvandringen til Israel av jøder fra hele verden. De fortalte at i året som var på hell var nærmere 30 000 nye innvandrere kommet, og de spesifiserte både Russland, Frankrike, USA, Sør-Amerika og Etiopia! Det var jo som et lite mirakel, og jeg tenkte at endelig forstår de at det vi driver med, er betydningsfullt! Og det er mitt lille – eller store budskap – for det nye året – 2006: Det du er med på, å bringe jødene hjem, er en strålende, positiv og meningsfylt oppgave.

Ariel Sharons drøm var én million til i dette tiåret. Om han er borte, er drømmen fremdeles levende. Men skal den oppfylles, trengs en kraftig innsats både fra meg og fra deg. La oss gå sammen om å gjøre drømmen til virkelighet! Et velsignet, meningsfylt nyttår ønsker vi dere!

HJH, Ariel Sharon og Hadassah

Sikkert flere enn jeg har følt at det angikk oss på en spesiell måte, vi har truffet de som uttaler seg til mediene, og vi har vært både utenfor og innenfor traumeavdelingen. Å si at vi kjenner legene ville være litt drøyt, men noen av dem har vi truffet – én av dem tok seg bryet med å holde en hel forelesning for oss om behandling av slagpasienter, og flere har vi hjulpet gjennom nåløyet med integrering i det medisinske miljøet.

Veldig rørende var det da – midt i krisesituasjonen – å få et takkebrev fra Hadassah. La det være en inspirasjon til alle dere også, pengene utretter store ting! – “Dere har vært med på å støtte én av stjernene innenfor medisinsk forskning – dr Jose Cohen, som immigrerte fra Argentina.” Slik starter takkebrevet, og det fortsetter: “Dere må ha hørt hans navn nylig – han er senior-kirurg ved nevrologisk avdeling på Hadassah-sykehuset. Sammen med sjefslegen, professor Felix Umanskij – som også er fra samme sted i Argentina – utførte han den 8 timer lange operasjonen på statsminister Ariel Sharon. Han har vært kontinuerlig ved hans side gjennom disse tøffe dagene mens Sharon har svevet mellom liv og død.” Så følger en parentes, der de forteller at vi nok må glede oss over at alle de fire legene som deltok i operasjonen, var nye innvandrere, to av dem kom fra Frankrike! Det er klart at det gir store perspektiver og et løft for oss alle. Det er bare ett av tusenvis av bevis å på at det nytter – det er meningsfylt og det beriker Israel.

“Dr. Cohen ble i dag – 9.januar – nevnt i nyhetene, som en nøktern 42 år gammel ungkar som simpelthen bor på en sykehus-hybel! Han er blitt kontaktet av flere amerikanske nevroklinikker, men har valgt å leve og arbeide ved Hadassah-hospitalet i Jerusalem. Tusen, tusen takk for at dere har vært der i rett tid til å hjelpe Hadassah-innvandrere!” – Og så følger en annen historie som blir betegnet som ett av dr. Cohens mirakler – :
Et team av elitesoldater dro til Betlehem for å prøve å finne mannen bak en bussbombing i Jerusalem, der 11 ble drept, og dusinvis av mennesker ble såret. Det dreide seg om en lokal Hamas-leder. Da de ransaket huset hans, kom han plutselig ut fra en falsk vegg og skjøt vilt. To av soldatene inne og to ute på gaten ble såret, før han selv ble skutt ned. De fire israelske soldatene ble øyeblikkelig sendt til Hadassah-sykehuset, særlig én av dem var kritisk såret.

Dr. Cohen ventet, slike skader lar seg vanligvis ikke reparere, soldaten var skutt gjennom munnen og ut i nakken og blodårer var kuttet. Men han var heldig, mindre enn en halvtime etter var han på operasjonsbordet, og – “vi har teknologi til å hjelpe”, sa dr. Cohen. Og så følger en beskrivelse av hvordan de gikk frem og gutten ble reddet. Det følger også med et regnestykke! Og han avslutter brevet med å si at “ved Hadassah-sykehuset vurderer vi ikke liv økonomisk. Vår oppgave er å redde liv, og vi fokuserer på det, uansett hvem det gjelder”.

24 timer etter dramaet var soldaten våken og klar, og det var ingen tegn til nevrologiske skader. “Foran ham ligger nå rekonvalesens og styrketrening, og vi ber om at hans vei vil bli lett.” sier dr. Cohen. – Det er litt av et sykehus! Og brevet slutter med at “vi er hele tiden klar over at uten deres hjelp og støtte ville vi ikke være i stand til alltid å være klare til å redde liv” – Store ord var det, men positiv tilbakemelding gjør alltid godt! Å oppjustere helsepersonell fra andre land til israelsk nivå er en møysommelig jobb. Det tar opptil et par år med hardt arbeid fra begge sider. Men Israel firer ikke på kvalitetskravet, og israelske leger ligger på verdenstoppen. Det er meningsfylt å få være med i et stort arbeid!

Johann Koss får ærespris fra Hadassah

Overrekkelsen skjer 27. april ved Inbal Hotel, melder Hadassah International.

Johann Olav Koss ble verdenskjent da han tok tre gullmedaljer i skøyteløp under OL på Lillehammer i 1994. Siden den gang har Koss engasjert seg sterkt i arbeid for barns rettigheter, blant annet gjennom UNICEF.