Takk og oppmuntring fra Jewish Agency

/i , /av

Jacob Snir overrekker plaketten til Anne Marie Gravdahl. (Foto: Torbjørn Ekroll)

Men likevel – det var en stor glede da vi mottok en sølvplakett fra Jewish Agency som takk for støtte og innsats. Overraskende var det også. Vi føler jo av og til at vi bare er en liten brikke i det store spillet. Men at vi hvert år er i stand til å gi mange millioner til Israel, blir lagt merke til, og det er klart at det betyr noe.

“In deep gratitude to donors and leadership for your important support of the Jewish Agency war-fund” – slik lyder innskriften.

Det fine er at de er veldig klar over at det skyldes dere som gir, at pengene kan sendes! Det er ikke bare et abstrakt apparat som fungerer som en fordelingssentral, men en stadig strøm av hundrelapper og tusenlapper som til slutt blir en stor sum penger.

65.000 dollar sendte vi til dette krigsskadefondet, og det ble mulig å sende som en ekstrabevilling!

Så – tusen, tusen takk til dere alle – ta det til dere, og vit at dere er med på noe stort!

Sha’ar Ha-Negev

/i , /av

To store kibbutzer er omgjort til hjem og skole for ungdom fra Argentina og Brasil. De kommer til Israel på et såkalt Na’aleh-program, det betyr at jødisk ungdom mellom 26 og 24 år får tilbud om opphold og skolegang i Israel. Håpet – og tanken bak – er jo at de så skal få lyst til å bli værende, og at familiene deres vil komme etter. Og slik har det faktisk vist seg å bli!

Skolesystemet er godt utbygd og holder høy standard helt opp til universitetsnivå. På tross av ustanselige rakettangrep går livet som vanlig, men ikke alle rakettene er harmløse. Mange som bor i området er blitt skadet, og for en del år siden fikk kommunen et flott, terapeutisk svømmeanlegg. En rakett dundret gjennom taket og forårsaket store skader, men de bygde det opp igjen og nå har de kombinert rehabilitetsavdelingen med et senter for sport og rekreasjon.

Idéen er å skape et sted der alle kan være sammen, ikke slik at mentalt eller fysisk handicappede skal være for seg og andre friskinger for seg.
Hvert individ har en spesiell og særegen verdi, de fortjener respekt og aksept av samfunnet. Dette er en filosofi som settes ut i praksis og som fungerer.
I en sånn tilværelse som den de lever i i Sha’er Ha-Negev, vet alle at de selv kan rammes når som helst.

De har nettopp feiret nyttår i Israel, og de brukte den anledningen til å lage en festlig gjenåpning av badeanlegget. Ca. 150 pasienter fikk full behandling av terapeuter og studenter fra helsetjenestene våre, og sammen med sine familier ble de oppvartet og underholdt. 15 tenåringer fra Sha’ar Ha-Negev meldte seg som frivillige til å hjelpe handicappede barn i senteret. Det dreier seg om svømmetrening, heiseanordninger, balltrening og oppmuntring.

Det er viktig at foreldre blir involvert, både tenåringenes foreldre og de skadede barnas. Derfor arrangeres det samlinger for dem alle, slik at de kan engasjere seg sammen.

Sist år ga de tilbud til seniorer som trengte vannterapi, de kom fra hele landet for å delta i et sånt program. Det finns mange ildsjeler som fortjener stor beundring!

Senteret ligger ikke langt fra de mest belastede småbyene. Sderot, Ofalim og Netivot. De er typiske innvandrerbyer, men ved å komme til badeanlegget, har de bedret sin livssituasjon betraktelig. De kommer ut, de blir kjent med andre, og på den måten går integreringsprogrammet mye lettere, i tillegg til at de får bedre helse, både fysisk og psykisk. Og fra hele landet kommer grupper av barn og unge som arrangerer svømmestevner. Det er jo litt av et eventyr midt ute i ørkenen. Derfor har de også stadig besøk av fagfolk fra hele verden for å studere både arkitekturen og behandlingsfilosofien og for å få idéer til å lage en profesjonell svømmearena. Disse besøkende gir jo også resultater, mange blir inspirert til å gi store penger. Vi føler oss delaktige i denne fantastiske suksessen, og gleder oss til å vise den frem.

Et brev fra en far er hyggelig å kunne gjengi:

“Min sønn, Ariel, har vært så heldig å få behandling ved senteret i 4 år nå, to ganger i uken. En rakett traff nær ham og skadet hodet og ryggen hans da han var 3 år gammel. Han ble lammet i den venstre armen og delvis i det venstre benet. Da Ariel begynte behandlingen, strittet han i mot og var vanskelig,

Men terapeuten var utrolig tålmodig og vennlig og overøste han med kjærlighet og omtanke, og etter hvert slappet han av, og nå er senteret det beste han vet. I tillegg har vi sett en enorm fremgang for Ariels fysikk, han svømmer som en fisk, hans skuldre er sterke og høyre arm fungerer. Han kan til og med gå stødig nå. Vi som foreldre er lykkelige og takker fra dypet av våre hjerter for alt dere har gjort for Ariel!”

Et lignende brev er skrevet på vegne av 260 seniorer. De har fått en gjennomgående mye bedre helse, ca. 130 av dem møter til gym en gang i uken og tar del i hydro-terapien. De har redusert sitt inntak av medisiner, har fått bedre balanse og best av alt – de har fått tilbake gleden over livet.

Bilder fra Selah

/i , /av

Rambam sykehuset, juli 2006: Galina (43) fra Haifa mistet en del av foten under et Katyusha-angrep fra Libanon. Hun blir trøstet på sykehuset av en russisk-talende, frivillig medarbeider fra Selah. Galina har vært i Israel med mannen sin kun et år.

Begravelsen til soldaten Yonatan V. (21) som falt i Libanon 21. juli. Yonatan var alene som immigrant i Israel. Til venstre er soldatens mor som kom til Israel fra Ukraina. Til høyre for henne sitter en russisk-talende sosialarbeider fra Selah som støttet familien under deres opphold i Israel.

Yelenas hus ble skadet av Hizbollahs terror-raketter under krigen i sommer. Både hun og mannen Isak fikk hjelp av sosialarbeideren Aliza (bak) og Selah under krigen.

 

Huset til Vladimir (57) ble rammet direkte av en Katyusha-rakett. En frivillig sosialarbeider fra Selah gir trøst og hjelp.

Babyen Yael ble født under krigen, som barn nummer fire i en immigrant-familie fra Marokko. Selah hjalp familien sørover i Israel, til områder som ikke var utsatt for rakett-bombardement.

 

Natalie (t.v.) er Yaels stolte mor. Til høyre er Esther, som huset innvandrerfamilien under krigen.

Fireåringen Fenta (t.h.) har mistet både sin mor og sin far i Etiopia. Sammen med sin halvsøster har hun nå kommet til sin bestemor i Israel. Selah gir familien hjelp slik at barna skal tilpasse seg livet i Israel.

 

Sykehusene gjør en fantastisk innsats

/i , /av

Krigen hadde mange og alvorlige konsekvenser, mange av disse må de leve med lenge. Tusenvis av sårede søkte hjelp, ikke alle skadene ble reparert på en skadestue.

I tillegg til alle fysiske skader kommer også de psykiske, det var et sjokk å oppleve at Israel var så sårbare som de var.

Vi har jo i flere år gitt støtte til både Hadassah- og Share Zedek-sykehusene. Begge – eller alle – er avhengige av pengegaver utenfra. Det er slik systemet fungerer i Israel, derfor kan vi se på veggene hundrevis av plakater som forteller om sjenerøse givere.

Heldigvis er vi ikke alene – organisasjoner over hele verden jobber for å samle inn penger, en gruppe folk fra Hadassah-sykehuset oppfordret i sommer til å bli med på en solidaritetsreise til Nord-Israel for å se hva som kunne gjøres for å hjelpe. Det viser at det dreier seg ikke “bare” om penger, selv om de er helt nødvendige. Mange mennesker mistet hjemmene sine, mange er fremdeles evakuert til andre steder i Israel. Hadassah åpnet underklinikker for å hjelpe direkte, 600 barn og 90 familier blir tatt hånd om på denne måten. Hadassah har også sendt ut helseteam til for eksempel Nakaria, også til småbyene i sør, der kotushka-rakettene falt uavbrutt under hele krigen.

Også Share Zedek-sykehuset har fått bruk for sin nye akuttavdeling. De utvider stadig og utdanner “immigranter” til høy, israelsk standard.

Det er et jødisk sykehus, men likevel åpent for alle som trenger hjelp. På mange måter har det vært et foregangssykehus, med stor og anerkjent forskning. For eksempel er de ledende i verden på brannskader, dessverre, sier de selv, for det skyldes jo alle de brannskadde terrorofre de har fått inn.

De har – som de første i verden – greid å isolere Alzheimer-kromosomet – også innen kreft- og hjerteforsking ligger de aller lengst framme. Men for begge disse sykehusene er kravet til helsepersonellet ufravikelig. Det skal være de best kvalifiserte i verden. Og vår støtte har gått – og går – nettopp til dette. For blant alle immigrantene er det alltid leger og sykepleiere utdannet i hjemlandet, og det er ikke bra nok. Derfor må de gjennomføre et ekstrastudium for å kunne få praktisere i israelske sykehus, og der er behovet for fagfolk enormt.

I Beer Sheva ligger også et universitetssykehus. Der er standarden på høyde med de to andre, og prinsippet er det samme – de må ut å jakte på glade givere. Beer Sheva er jo ikke akkurat verdens sentrum, heller ikke Israels. Men det er vel verdt et besøk. Topp moderne – vakkert og med et engasjert personale betjener det en befolkning på 900.000 mennesker!

Det er det eneste sykehuset mellom Ashkeld og Eilat, og på ett år har de tatt imot mer enn 13.000 fødsler, 180.000 akuttpasienter, 26.000 barnepasienter, 100.000 innleggelser og utført 25.000 operasjoner. Over 370.000 barn hører til sykehuset fra Negev-regionen. En stor del av befolkningen i dette området er immigranter – ofte med lav økonomisk evne. De fleste av disse kommer fra Etiopia – ex-Sovjet og Argentina. I tillegg kommer en stadig økende beduinerbefolkning. Ca. 40 % av barna som behandles er beduinere, ca. 30 % er barn av nye immigranter.

I disse dager bygges en ny barneavdeling på Soroka-hospitalet. Planen er at hvert enkelt barn skal få den beste behandlingen som det er mulig å oppdrive. I tillegg skal det bygges et auditorium med plass til 250 studenter som også vil nye godt av undervisning på aller høyeste nivå. 6,2 millioner dollar er prislappen. Det hadde vært umulig å sette i gang uten en startkapital. Den fikk de av en familie i Los Angeles. Så nå venter de optimistisk på nye varmede gaver. Slik fungerer hele Israel. Slik kan hver og én av oss være med å bygge og styrke landet. Det er utallige prosjekter å støtte, prosjekter som gjør det attraktivt for nye innvandrere å komme til Israel. Og Israel trenger dem!

Stabil innvandring de siste tre årene

/i , /av

Innvandrere er viktig for Israel, også de unge. Svært mange av de etiopiske innvandrerne er under 18 år.

De siste tre årene har immigrasjonen vært forbausende stabil. Hittil i år (ved utgangen av september) er det kommet 15.566 nye; i 2004 var tallet 16.621 og i 2005 17.639 i samme periode. De to siste årene (i 2004 og 2005) kom godt over 20.000 nye innvandrere; alt tyder på at resultatet for 2006 blir omlag det samme.
Dette blir bare en kort orientering om innvandringen nå, men jeg vil gjerne nevne at tallene for de fire viktigste enkeltlandene og områdene er rimelig stabile.

Fra ex-Sovjet kom 5.387 til og september, en nedgang fra 6.930 i fjor.
Fra Frankrike som er blitt et viktig emigrantland nå, kom 2.227. Fra USA kom 2.191; et relativt høyt tall. Her er det en liten økning fra 2004 og 2005.

Fra Etiopia kom 2.722 nye immigranter fram til september i år. Dette tallet er helt jevnt med immigrasjonen fra Etiopia de to foregående årene. Men her ligger det en stor utfordring for Israels venner. Flere tusen etiopiske jøder har ventet i mange år på å få komme “hjem” til Etiopia. Men det går senere enn ønskelig, Jewish Agency mangler ressurser i den anstrengte situasjonen de nå er i.

Prosjektene våre trenger mer hjelp nå

/i , /av

På lang sikt vil hele den israelske befolkningen – og prosjektene våre – merke virkningene. Immigrantarbeidet ble rammet på den måten at de måtte bruke mye resurser på å hjelpe mange som ble direkte rammet av krigshandlingene. Det ble brukt store ressurser – menneskelig og økonomisk – på å hjelpe familier og enkeltmennesker på ulike måter.

De mange drepte og sårede og de store materielle ødeleggelsene i nord rammet også mange innvandrere og innvandrerfamilier.

Mange av prosjektene våre ble sterkt involvert i hjelpearbeidet og brukte mye ressurser ekstra. Og utfordringene fortsetter – nye immigranter kommer stadig i stort antall (se egen artikkel) og de sårede og krigsrammede ellers må følges opp.

Nå trenger de ekstra økonomiske midler fordi mye av årsbudsjettet allerede er brukt. De ber om vår hjelp – og Hjelp Jødene Hjem vil hjelpe så langt det er mulig for oss.

Situasjonen er nå svært vanskelig for flere. Jewish Agency mangler f.eks. midler til å trappe opp arbeidet med de etiopiske immigrantene. I Etiopia venter tusenvis av fortvilte mennesker på å få komme til Israel; de har ventet i måneder og år, men den opptrappingen som var planlagt, må vente.

Share Zedek, Hadassah, Yad Sarah og organisasjonene som arbeider med terrorofre har store utfordringer framover. Vi vil hjelpe – om giverne blir med på en ekstra dugnad i høst.
Hele det israelske samfunnet ble selvsagt egentlig rammet av krigen.

2005 og første del av 2006 var økonomisk en god periode med vekst i økonomien.
Regjeringen hadde planer om å øke pensjoner, barnetrygd og andre sosiale ytelser for å hjelpe de mange under fattigdomsgrensen. Men så kom krigen og alle slike planer måtte skrinlegges.

Turisttrafikken ble sterkt redusert. Nå er den oppe igjen omtrent på det halve av det den var i 2005. Arbeidsløsheten har vokst; i det hele tatt sliter mange israelere i dag med hverdagen sin.
Denne situasjonen påvirker også arbeidet og mulighetene for å kunne gjøre mer for prosjektene våre.

Utfordringene og oppgavene er der, ressursene mangler. Vi vil gjerne stå sammen med dem og gjøre noe ekstra i denne situasjonen!

Jødene – Guds utvalgte folk

/i , /av

Han er en god far og elsker alle sine sønner like høyt. Han eier en stor bedrift, og det er viktig for ham at én av sønnene overtar når han må gi seg. Han kjenner guttene sine og han vil være nøye med sitt valg. Han vil fortelle sin utvalgte sønn hva det innebærer av ansvar og forpliktelser, han vil også forberede ham på at det kan bli vanskeligheter og problemer, men så vil de inngå en avtale – kall det gjerne en pakt – og for resten av tiden vil denne sønnen vite hvilken rolle han er blitt tildelt.

Far har fremdeles tre sønner, han elsker dem alle, de er alle hans barn. Kanskje de to andre sønnene blir sinte – sjalu – sure – det rokker likevel ikke ved fars kjærlighet. Han vil alltid være der for dem.
Sammenligningen er muligens ikke helt god. Men som en illustrasjon burde den holde.

Det har vært mye bråk – særlig det siste året – om jødenes plassering som Guds utvalgte folk. Noen har prøvd å latterliggjøre dem, noen har beskyldt jødene for arroganse, noen har gått i rette med Gud fordi Han gjør forskjell på folk. Lengst på denne veien gikk jo Jostein Gaarder med sin satire i sommer. Men i følge Bibelen er jødene Guds utvalgte folk. Tre ganger bekreftet han pakten med dem. Det setter dem for alltid i en særklasse.

“Utvalgt til lidelse”, sier de selv. Kanskje det. For noen – eller mange – tror de har funnet på dette selv, at de har satt seg selv over alle andre folk på jorden. Så glemmer de at Guds kjærlighet er tilgjengelig for alle. Lignelsen om den fortapte sønn hjelper oss også til å forstå prinsippet.

Antisemittismen som har lagt seg som et teppe over oss igjen, springer ut av sjalusi – eller det vi kaller janteloven. Og der er hatet en nær følgesvenn. Derfor blir antisemittismen så farlig. Derfor må vi bekjempe den og heller oppmuntre jødene – vise dem at vi bryr oss, at vi elsker dem som søsken og vil hjelpe dem med det vi kan. Ikke minst betyr det å vise dem lojalitet.

Det sto å lese om én av Nokas-ranerne at han hadde en ressurssterk familie i ryggen, det ble tilregnet ham som en fordel. Jødene har også en solid familie i ryggen. De vet det, og de regner med oss. Men fra tid til annen – når det stormer som verst, minner de oss om at vi nok deler skjebne med dem. De står i buffersonen, men de kristne – den kristne broren, står like bak.

Jødene er Bokens folk, kanskje den viktigste oppgaven deres er å verne om Ordet.

Jeg var i et bryllup i Israel hos en ortodoks familie. Det varte i tre dager, den siste dagen var lørdag morgen i synagogen. Et sterkt skjermbrett delte manns- og kvinneavdelingen, og hebraisken var for meg uforståelig. Etter gudstjenesten kom brudgommens far til meg og sa: “Var ikke Zeger flink.”

Det var hans oppgave som nygift å forestå hele tekstlesingen ved første anledning etter bryllupet. Jeg svarte at han vel kunne hele teksten utenat, men poenget var at han likevel måtte lese hvert ord fra rullen.

Ellers kunne han kommet til å gjøre en feil, og den ville bli husket, og det ville være å forkludre Guds ord! Dermed fulgte en samtale om det evige, uforanderlige – og våre mangfoldige bibeloversettelser. “Far” ble ganske rystet da jeg fortalte at vi hos oss hadde både nye og gamle og moderniserte bibler – ungdomsbibler, tegneseriebibler og barnebibler. Ordet kan lett bli borte for oss, Bibelen kan lett reduseres til en historiebok, der vi kan velge ut det vi synes passer. “Men Guds Ord er evig og uforanderlig”, står det i Slm. 119. Jødene vokter Ordet for oss – “ikke en tøddel av mitt ord skal forgå”, står det også. Så vet vi at de også er bærere av profetiene, og på ett eller annet tidspunkt skal Guds Herlighet åpenbares på dem, så hele verden skal se det. Den Herligheten vil være tilgjengelig for oss også. Spennende.

Kommentar fra HJHs styreleder

/i , /av

“Det er forskjell på å hjelpe jødene hjem og å kaste jødene ut. Det å bli brukt som sannhetsvitne i en sak mot Vigrid – en slags naziorganisasjon – er i beste fall et grovt overtramp. Jeg går desuten ut fra at Tore Wilhelm Tvedt slår seg selv på munnen når han i samme uttalelse kaster ut alle andre av ikke-nordisk etniske bakgrunn. Da beveger han seg i all fall langt utenfor det landskapet der HJH befinner seg.

Vår visjon er at alle jøder i verden nå kan få komme hjem til et land som er deres eget og der de slipper å konfronteres med typen “Vigrid”. Vår glede er at dette landet finns og vår overbevisning er at dette er et hellig land, gitt og beskyttet av Gud.”

Vi vil hjelpe etter krigen!

/i , /av

Hjelpemiddelsentralen Yad Snek har særlig stor pågang av folk som trenger rullestoler og krykker og andre spesiallagede gjenstander som alarmklokker og pustemaskiner, f.eks. Yad Sevah har en ekstra avdeling i Nahaniya – en liten by i nord som ble særlig hardt rammet. Under hele kriger holdt de avdelinger åpne selv om bombene stadig falt omkring dem. Etter hvert får vi nok høre atskillige heltehistorier. De frivillige medhjelperne måtte ofte ut for å hjelpe folk som ikke selv var i stand til å komme noe sted, ofte risikerte de egne liv for å hjelpe. Ingenting av dette er tema i norske medier, dessverre. Yad Sarah – medarbeiderne har også vært engasjert i evakuering av syke og gamle og andre som ble hjelpeløse i panikksituasjonene som oppsto.

Nå skal alle disse menneskene tilbake for å prøve å stable på bena et nytt liv. Det dreier seg ikke bare om å sette i stand hus, like viktig er det å sette i gang livet igjen. Alle som rammes av sjokk, vet at en farlig reaksjon er å sette seg ned å gruble. Både barn og voksne kan rammes av en lammende passivitet, og Yad Sarah har laget 10.000 aktivitetspakker for å engasjere 500.000 barn og unge.

Selv om vi har sett store lagre av rullestoler og gåstoler, er de nå i ferd med å gå tomme. Det er en trist og stresset situasjon, og som så mange andre sender de ut en appell – “Hjelp oss å hjelpe!”

Vi gleder oss over penger som strømmer inn og kan forsikre om at de strømmer like fort ut igjen. Det haster med å få Israel på fote igjen!

Gjenoppbygging er dyrt, men den er i full gang allerede. Immigrasjonssentere i Nord-Israel ble truffet av bomber og totalødelagt. Kontorer, boliger og klasserom er borte, men heldigvis overlevde de fleste i bomberommene. Det haster med å få tilbake disse sentrene, alle nye emigranter som holdt ut der, har få andre muligheter til å bo og fått oppfølging. Kostnadene så langt er 3,5 millioner dollar – bare for å sette i stand seks mottakssentre!

Dette er bare ett av mange rop om hjelp, og den kommer! Det er det som er så spennende. Israel har mange venner, og de trår til når det trengs. Det varmer israelerne, og det varmer oss alle når vi føler at vi faktisk er mange i Norge som støtter og står med Israel. Egentlig ender vi opp med å føle at det er et privilegium å få være en del av en stort og løfterikt. Og innvandrerne kommer – og frivillige unge i Israel melder seg til tjeneste. “Vi føler en sterk samhørighet med vårt land”, sa en ungdomsleder som svar på hvorfor de stilte opp. Noen av dem meldte seg til tjeneste bare dager etter at de var blitt dimittert fra hæren. – “Jeg føler et personlig og kollektivt ansvar for å hjelpe”, sier en av disse. “Sammen med Jewish Agency har vi flere program gående for ungdom å risikosoner over hele Israel. Vi har jobbet med dette før den nåværende krisen, og vi vil fortsette med dette for å styrke det israelske samfunnet i tiden som kommer.

Takk for støtten til Israel og jødene

/i , /av

I HJH har vi hatt fokus både på immigrasjonen og på de krigsrammede i sommer. Nå kan vi sende mer penger både til det vanlige immigrasjonsarbeidet som har fått bevilgninger – og til krisetiltakene som vi vil støtte!
Mange av de nye immigrantene er også rammet av krigen – jeg viser til det styreleder skriver i dette nyhetsbrevet.

Igjen en varm takk for alle gavene også den siste tiden. Takk for de store gavene – de gjør at vi rekker langt, vi har fått mange slike nå! Og takk for de jevne gavene som mange sender trofast med jevne mellomrom!
Særlig vil vi denne gangen også takke nye givere for gavene. Mange nye har kommet til nå. En spesiell takk for gaven på kr 200.00,- fra en ny giver til arbeidet med de etiopiske immigrantene.