Flere behov
Det triste er jo at det er så mange udekkede behov, så mange sluk som ikke blir fylt. Vi har for eksempel nettopp fått inn en rapport om alt det frivillige arbeidet som foregår verden rundt for å holde det store Hadassah-sykehuset i gang, og det er imponerende. Fra Australia, New Zealand, Mexico, Frankrike, Holland, Østerrike, USA bedrives det allslags aktiviteter for å samle inn penger til Hadassah. Også vi har fått være med å gi en liten skjerv i mange år, og det ermeningsfylt å se hva penger kan utrette.
Men det er “New European Exodus” som er temaet nå. De har konsentrert seg om eldre immigranter, fortrinnsvis enslige – da gjerne krigsveteraner, Holocaust-overlevende eller folk med ett eller annet helseproblem. Det finnes ca 50.000 slike i Israel nå. Det er veldig mange mennesker!
Min første tanke var nok at vi allerede har eldre-prosjekter. På “Hotell Diplomat” bor det ca 400 og “Machanaim” har satt seg som mål å gi eldre innvandrere nye kunnskaper og ny tilhørighet. Men det er langt til 50.000!
“Og det rant meg i hu”, som det heter – et underlig møte jeg var på i Moskva en gang for mange år siden. I et lokale stappfullt med gamle, slitne, sinte russere ble jeg bedt om å fortelle dem om de mulighetene som Israel kunne tilby dem. Og jeg la ut om det fantastiske landet, der alle får et verdig liv – der det alltid er sol og sommer, og der de ville få full aksept for at de var jøder. Hva var så problemet? De fikk ikke visum fra staten Israel! Dette var et slags rasende protestmøte, der alle hadde hver sin historie. De var blitt gamle, ja vel – men de hadde kjempet et helt liv i fornedrelse og forkastelse fordi de var jøder, de hadde vært utestengt og mistet muligheter, de hadde prøvd å skjerme barna sine, noen hadde mistet ektefeller, og nå var endelig grensene åpne. De kunne selge det lille de hadde, og reise til Israel – endelig – trodde de.
Og så ble de stanset i ambassaden!
Kravet var at de måtte kunne oppgi en adresse i Israel, der de kunne ta inn og der “noen” kunne ta ansvar for dem. Det var et umulig krav for disse gamle. Det var vondt å være der og vondt å høre på dem. Jeg visste om “Hotell Diplomat” og jeg antok at det måtte være flere slike. Men det er langt til 50.000, og det er en stor målsetting de har, “New European Exodus”. De etablerte seg i 1999 og det er en glad nyhet. Det er ikke sikkert at vi har kapasitet til å ta dette som prosjekt – men det er viktig i den store sammenhengen å se at det jobbes mye – av mange – i mange land – og vi er alle nødvendige. Det er det store perspektivet!
