Innlegg

Glade etiopiere har endelig kommet hjem!

Å forene familier

Siden den israelske staten bestemte seg for å sette inn nye krefter for å bringe de etiopiske jødene til Israel igjen, har så langt 106 i 2016 og 175 i 2017 fått reise. Ytterligere 1100 av de 9000 som venter har fått godkjent søknadene sine. De trenger vår hjelp!

Logo blå

Fra Lugansk i krise, til redningen i Israel

Vi er mange som følger engstelig med på utviklingen i Ukraina, både i Øst-Ukraina og ellers. Situasjonen er utfordrende for alle dem som bor der. Man regner med at 10 000 nye jødiske immigranter vil søke seg til Israel i løpet av året – fra akkurat disse områdene, og tallenes tale er klar: De kommer. Situasjonen er vanskelig.

Oksana og Vycheslev Zolodyv er blant de mange som har tatt steget og rømt fra Ukraina og flyttet til Israel. De hadde lenge tenkt på det, allerede før det ble krigssituasjon i Lugansk, men ikke tatt beslutningen om å dra – riktig ennå. De trivdes der de bodde, til tross for at de opplevde at det var vanskelig å virkelig kunne leve et jødisk liv. Derfor hadde de, allerede før det ble krise i område, begynte å tenke på å emigrere til Israel. Deres 18-år gamle datter, Aleksandrina, derimot, hadde allerede dratt av gårde og var i gang med å lære hebraisk og forberede seg til studier på universitetet i Israel.

Kun en måned etter at Aleksandrina dro av gårde til Israel ble Lugansk utsatt for massiv bombing. Vann, strøm og telefon ble borte. Skoler og politi ble stengt. Oksana, Vycheslev og deres 15 år gamle sønn, Artur, tilbragte to måneder i kjelleren sin, der de sov i potetbingen og livnærte seg på poteter, løk og bygg. Faren snek seg ut på gatene tidvis for å se om han kunne finne noe annet å spise og også batterier, slik at Artur kunne lese skolebøkene sine, og fortsette utdannelsen sin hjemme.

Ved hjelp av Keren Hayesod ble familien til slutt reddet ut av Lugansk. De pakket med seg noen få eiendeler og begav seg ut på den besværlige veien til frihet. For å komme til Kharkov der Kerene Hayesod ville ta dem i mot måtte de igjennom 10 sjekkposter, det var ikke en lett reise, men heldigvis gikk det hele godt. «Da vi kom frem til Kharkov ble vi så godt mottatt,» forteller Oksana. «Viljen til å hjelpe helt fremmede mennesker rørte meg veldig.»

 

Kilde: Keren Hayesod

Selah gir emosjonell og praktisk stotte til familiene. Foto: Rebekka Rødner

Selah er der når tragedien rammer

Selah, Israel Crisis Management Center hjelper immigrantene når de står helt alene. Krisen kan komme i form av for eksempel terror, ulykke eller sykdom. De pårørende og etterlatte står der – uten nettverk, og uten å vite hvordan systemet fungerer i et nytt land. Byråkratiet kan være vanskelig å navigere.

Sosialarbeiderne hos Selah gjør et viktig arbeid for både barn og voksne i traumesituasjoner. Foto: Rebekka Rødner

Sosialarbeiderne hos Selah gjør et viktig arbeid for både barn og voksne i traumesituasjoner. Foto: Rebekka Rødner

Selahs medarbeider, Avigail, forteller blant annet at i november 2014 flyktet et par fra den krigsrammede byen Lugansk i Ukraina og gjorde aliya (emigrerte) til Israel, der deres eneste barn, en datter, bor og for tiden tjenestegjør i den israelske hæren. Kun to måneder etter at paret kom til Israel hadde faren, som kun var 48 år gammel, et hjerteinfarkt og ble fraktet til sykehuset der han ble tilkoblet lunge- og hjertemaskiner etc. Han ble senere erklært hjernedød. Moren og datteren tok den enormt vanskelige beslutningen å frakoble alle maskiner, og også donere alle hans organer til transplantasjon, slik at de på den måten kunne redde andre. Traumeeksperter fra Selah, som jobber frivillig, holdt kontakten under hele prosessen og fortsetter å besøke mor og datter hjemme. De to trenger støtte både følelsesmessig, men også praktisk hjelp med alt fra hvordan man ordner begravelse, skifte boet etc.

Dette er kun en av de mange historiene Avigail, Ruth, Micha, og alle de andre ved Selahs senter forteller oss i Hjelp Jødene Hjem. Det gjør inntrykk, og det er ikke sjelden at tårene renner – både hos oss dem og hos oss. Fra tid til annen deler vi noen av disse historiene med dere, slik at dere kan få innblikk i immigrantenes liv, også når det er som vanskeligst. Det er nemlig da Selah trår til og står der trygt og godt og hjelper, bærer og trøster. Når immigrantene ikke vet selv hvor de skal henvende seg, kommer Selah og sier: «Her er vi.»

Selah gir emosjonell og praktisk stotte til familiene. Foto: Rebekka Rødner

Selah gir emosjonell og praktisk stotte til familiene. Foto: Rebekka Rødner

Selah kan ikke få fullrost HJHs givere nok – de, og alle som de hjelper vet godt hvor viktig bidragene som kommer fra Norge er. Takk skal dere ha!

Takk for fjoråret!

Kjære venner, 2014 var et eksepsjonelt år – nesten 12 millioner kroner kom inn i løpet av året, takket være meget generøse og lojale givere. Det er takket være dere, våre fantastiske givere som trofast stiller opp for de nye immigrantene i Israel og de som står aller svakest i det israelske samfunnet, at de rundt 25 prosjektene HJH støtter kan gjøre sitt gode arbeid. Ved årets slutt kunne vi sende ut ekstra bevilgninger på 1,3 millioner kroner! Hjertelig takk!

Mange av dere velger å støtte et eller flere immigrantbarn i foreldreløs-liknende situasjon i Israel gjennom HJHs fadderskapsordning. Disse barna står igjen alene etter tragedier og kriser, og faddernes økonomiske og psykologiske støtte er en enorm hjelp som løfter disse barn frem til en bedre fremtid.

Som vi alle jo vet så godt var fjoråret også fylt av uro i Israel, og særlig de som bor i Sør-Israel var hardt rammet. Innbyggerne i Shaar Hanegev, ved sin borgermester Alon Schuster kan ikke få takket HJHs givere nok for all støtte dere gir dem! Da verden og Norge så ut til å ha glemt at også innbyggerne i Israel lever i en uutholdelig situasjon med raketter og granater fra Gaza, viste HJHs givere klart og tydelig at NEI – vi husker disse menneskene og støtter arbeidet for å sikre deres liv i Israel!

Den vanskelige situasjonen i Øst-Ukraina preget mye av HJHs arbeid i året vi nettopp har lagt bak oss. De mange immigrantene derfra kommer til å fortsette å komme i 2015, og de trenger vår hjelp videre – ut av krigsherjede Øst-Ukraina til sikkerheten i Israel.

Og dessverre ser vi at antisemittismen igjen viser seg i Europa – i Øst-Europa som i Hviterussland og Ukraina, men også i Vest-Europa i Frankrike, Sverige, England og også i vårt elskede Norge. Her har vi alle et ansvar for å stå opp for jødene og deres rett til å bo og leve – også i Europa.

Det er godt å vite at Israel og alle de jødiske immigrantene som kommer dit har HJHs givere i ryggen! I 2015 markerer HJH 25 år som organisasjon! Vi inviterer deg til å være med å fortsette det gode arbeidet i jubileumsåret. Takk skal dere ha!

Gjennom PNIMA får både kvinnene og barna et bedre liv og en bedre fremtid. Foto: Rebekka Rødner

Kvinnene fra Kaukasus er på vei inn i israelsk samfunn

Kvinnene fra Kaukasus er på vei inn i israelsk samfunn. -Nå er det dem som hjelper de nye immigrantene fra Ukraina! Shalva Weil, professor i sosialantropologi ved Hebrew University i Jerusalem, er leder for PNIMA, som hjelper kvinner fra Kaukasus med å få seg en utdannelse, slik at de kan jobbe og ha en inntekt.

Bar Mitzvaen ble feiret ved klagemuren i Jerusalem. Det var en stor dag for familien. Micha Feldmann fra Selah hjalp til med å arrangere det hele. Foto: Edward Kaprov

Takket være fadderne og Selah kan Vortau se fremover

Vortau er en forsiktig 18-åring med et vakkert smil og skinnende øyne. Ingen kan se på ham at han for få år siden var totalt nedsunket i sorg og tragedie. Takket være fadderne og Selah kan Vortau se fremover.

Ukrainske flyktninger er glade for å ha kommet til sikkerheten i Israel. Foto: Jewish Agency

Nye immigranter fra Ukraina til Israel

Rundt 320 ukrainske immigranter immigrerer hver måned til Israel, det er en økning på 132% fra 2013. Basin- and Murzak-familiene ble evakuert fra Donetsk for noen uker siden. De er glade for å ha kommet til Israel, med blant annet HJHs hjelp. De har allerede startet sine nye liv i Israel på absorberingssenteret i Karmiel – nok et HJH-prosjekt. Der kommer de til å bruke den første tiden til å lære hebraisk og lære om livet i Israel – alt fra hvordan byråkratiet fungerer og sosiale spilleregler i samfunnet. Den første tiden i Israel er full av møter med det offentlige – man må registrere seg hos inneriksdepartementet, absorberingsdepartement, helsevesen, skolevesen. Hvis man kommer med utdannelse fra universitet eller liknende skal man også starte den lange prosessen med å få papirene godkjent i Israel. Og ikke minst skal man starte jakten på en jobb. Ofte må immigrantene starte helt på nytt igjen – med ny utdannelse (eller ta deler av utdannelsen på nytt), eller rett og slett bare takke ja til en hvilken som helst slags jobb for å kunne livnære seg og ungene.

Barna har også store utfordringer foran seg – å begynne på ny skole med lite hebraisk-kunnskaper er ikke lett. Da er det godt å bo den første tiden på et absorberingssenter der det er andre jevnaldrende i samme situasjon, og der sosialarbeiderne kan hjelpe både barn og foreldre med å forstå hjemmeleksen, beskjeder fra skolen og ikke minst timeplanen!

Vi ønsker dem lykke til!

“Turistvirksomhet” for Sovjets jøder

Kanskje husker du en Negro Spiritual som het «let my People go»? Den var en populær sang i pressgrupper som arbeidet for å hjelpe jøder ut av Sovjet fra 1960-tallet og utover. Tittelen ble brukt som slagord.

 

Jødene i Sovjet kunne ikke emigrere, ikke undervise i hebraisk, ikke lære om jødisk religion og tradisjon. Alt dette var straffbart og kunne resulterer i mange års opphold i arbeidsleir i Sibir eller intern forvisning. Søkte en jøde om utreise, mistet han jobben, hans barn kom ikke inn på universiteter, han kunne oppleve ubehagelige besøk på døren – alt dette til tross for at han fikk avslag på søknaden.

 

Seth Jacobson vokste opp i Stockholm og var aktiv i B’nei Akiva, en jødisk ungdomsorganisasjon. I 1967 ble han kontaktet med forespørsel om han kunne tenke seg å reise til Sovjet som turist og formidle materiell til jøder der. Det var informasjon om jødedom og om Israel. Senere ble han bedt om å holde foredrag der borte også. Denne aktiviteten ble omtalt som turistvirksomhet for Sovjets jøder. Skandinaver fikk lettere visum til Sovjet enn andre nasjonaliteter, spesielt var det enkelt for svensker fordi Sverige var nøytralt. Mange av initiativtakerne til HJH var også involvert i dette arbeidet.

 

I 1972 immigrerte Seth selv til Israel og skapte seg en ny tilværelse der. Men igjen i 1981 ble han spurt om han kunne tenke seg å ta et treårig opphold i England for å hjelpe Sovjet-jødene. Nå gjaldt det å øke presset på engelske myndigheter – slik at de tok opp jødenes sak ved ethvert møte med Sovjetiske myndigheter. Han var aktiv med foredrag og informasjonsarbeid, for å styrke de engelske pressgruppene. Vi vet nå at arbeidet førte fram og portene åpnet seg og jødiske immigranter fikk vende tilbake til fedrenes land – de første årene i hundretusenvis. Det var fantastisk! Selv i dag kommer det en jevn strøm.

 

Noen av dem som hadde reist som «turister» og som hjalp jødene med informasjon og til å holde motet oppe, bestemte seg for ti år siden for å samle dokumentasjonen om dette viktige arbeidet. Det skulle bli en bok for vanlige israelske lesere, før alt dette ble glemt. Den foreligger nå på hebraisk, og Seth Jacobson håper også å kunne skaffe midler til å få den oversatt til engelsk.

 

«Det er så viktig at denne forhistorien for en store exodus fra Sovjet ikke blir glemt» sier Seth Jacobson.

 

Kjære giver!

Den arabiske våren er for lengst gått over til vinter, og alle som hadde håpet på et bedre liv for områdets innbyggere og et mer stabilitet i området, kan ikke gjøre annet enn å stå på sidelinjen og se hvordan arabiske brødre slakter hverandre ned.

Kun i ett land nyter alle innbyggerne frihet, demokrati og trygghet; Israel, og kun ett land ivrer svært mange for å boikotte; Israel!

En seiglivet myte begynner imidlertid å slå sprekker, selv hos de mest ihuga anti-israelske kreftene; at bare det blir en etter deres mening rettferdig løsning mellom Israel og de arabiske land og folk, så blir det fred og fremgang i området. Vi har lenge visst at dette er det reneste sludder, men om den nye erkjennelsen hos de andre vil lede til noen endret politisk oppfatning hos dem når det gjelder Israel, tviler jeg sterkt på. De gjør vel heller som strutsen?

Selv om Israel ikke er så mye i mediebildet er oppgavene som kaller på vår hjelp like presserende. Disse har jo pressen uansett aldri interessert seg for. Fortsatt skytes det tidvis raketter, både fra nord og sør mot Israels sivilbefolkning, og nye sikkerhetstiltak er nødvendig slik at disse områdene fortsatt kan bebos så trygt som mulig. Her har vi en lang historie med hensyn til viktige prosjekter vi har støttet, og vi vil fortsette med dette.

Når nyhetsbrevet kommer ut, feirer jøder verden over Sukkot, Løvhyttefesten. De spiser sine måltider i enkle hytter med grener til tak. Dette minner dem om vandringene i 40 år gjennom Egypt, om slaveriet og friheten fra slaveriet, og setter på den måte mye av dagliglivets selvfølgelige goder i et fint perspektiv. Ikke alle har avsluttet sin ørkenvandring. I Etiopia er det fortsatt et større antall jøder som venter på å få komme hjem til Israel. Også her har vi i svært mange år gitt stor hjelp for å muliggjøre dette, og vi skal fortsette å gjøre det så lenge det er jøder i Etiopia som drømmer om å vende hjem til Israel og til Zion. Vi skal gjøre drømmen til virkelighet!

Takk for at dere så sjenerøst muliggjør vårt arbeide med alle store og små gaver vi får. Fortsatt lyser dere som en klar og vakker nordstjerne i nattemørket for de mange i Israel og på vei til Israel, som trenger vår hjelp.

De føler at de fleste i verden ikke bare lar vær å bry seg, men faktisk ikke vil dem noe godt. Sammen skal vi sørge for at denne stjernen lyser for dem helt til dagen gryr og de har nok lys til å klare sine nye liv i Israel på egenhånd.

 

Øyvind Bernatek

Styrets leder

 

 

Mange bekker små…

I Israel møtte jeg nå i mars en bestemor som oppfostrer sine tre foreldreløse barnebarn. En immigrant som fortsatt snakker dårlig hebraisk og som slår over i russisk når det er viktig å få uttrykt seg skikkelig.

 Etter å ha fortalt om vanskelighetene og sorgen, tørket hun en tåre, smilte varmt og sa; «Tusen takk til alle giverne i Norge. Du må hilse dem! Dere aner knapt hvor mye denne hjelpen betyr. I tillegg til den økonomiske støtten, gir omtanken og kjærligheten til vårt folk, meg og mange andre styrke i hverdagen.»

 Et sterkt møte var det – og jeg tenker på hva dere, våre givere, må ofre for å hjelpe. Da blir jeg svært ydmyk. Når vi på kontoret ser små – og større – beløp dryppe trofast inn, blir jeg takknemlig på immigrantenes vegne. Våre givere er trolig helt vanlige mennesker som lever nøkternt for å kunne gi noe til andre som er i en vanskelig situasjon. Hundre kroner er fortsatt mange penger og vi verdsetter hver eneste gave som kommer inn.

 På besøk hos de prosjektene vi støtter har jeg fått se hvilken endringer deres bidrag kan gjøre i immigrantenes liv. Jeg er takknemlig for at jeg får være budbringeren begge veier; den som forteller om gavene som er sendt og den som bringer takken tilbake til dere. Dere skal vite at forbønn og omsorg hjelper immigrantene og at de takker dere varmt for det.