Israel har mange utfordringer – og tar dem

Aftenposten hadde nylig en bred omtale av prosjektet. Lenge har han snakket om de store sosiale forskjellene som har utviklet seg, og han vil prøve å jevne ut og bygge broer mellom de ulike gruppene. Altfor mange israelere lever under fattigdomsgrensen. Uansett hvor man setter den grensen, er tallet altfor høyt, og innvandrerne er alltid en utsatt gruppe.

De siste tre årene er tusenvis av unge kommet til Israel. De er sterkt ønsket, men de koster mange, mange penger, og behovene overskrider budsjettene. Den lave dollarkursen blir naturligvis en ekstra belastning. Kanskje kan vi håpe at denne siste fire-årige terrorbølgen avtar, den har bundet opp en stor del av Israels økonomi og forårsaket drastiske kutt, noe som i neste omgang har ført til økende arbeidsløshet. De sosiale ringvirkningene er store, f.eks. har 15 % av nye immigrantstudenter droppet ut av skoler og studier hvert av disse årene, sammenlignet med 4 % av studenter som er født i Israel. Fordi arbeidsløse foreldre er i krise, er de ofte ute av stand til å støtte barna sine og hjelpe dem videre. Dette er én av bekymringene til myndighetene, de unge er jo Israels fremtid. Hele samfunnet blir merket av disse problemene. – «Deres livskvalitet og deres fremtid angår oss alle. Vi vet hva behovene er, og vi vet hvordan vi skal løse dem hvis vi bare hadde nok dollar», – leser vi i et skriv som er sendt ut av Jewish Agency.

Og det fortsetter med at det i dag er 5.000 unge mennesker i akutt sosio-økonomisk krise! – «Disse unge livene er vårt ansvar. Vi kan ikke svikte Israels viktigste fremtidshåp»!

Det er klart at det ligger en appell i dette og en bønn om hjelp, som vi lar gå videre. Både undervisningsdepartementet og absorbsjonsdepartementet stiller seg bak denne appellen og lover at hver dollar vil gå til å løse dette ungdomsproblemet.
De er fast bestemt på å gi disse sårbare unge en reell sjanse til å lykkes, og gi dem en plattform å stå på der de kan få likeverdige muligheter til å nå sitt eget potensiale i «det jødiske hjemland».
Israel har ikke råd til å la ungdom i risikosonen falle igjennom på grunn av pengemangel!

Vi har jo gjennom disse fire årene hørt om ofre for selvmordsangrep – 20 i en busseksplosjon – 30 i et supermarked, 3 – 4 i en busslomme osv. Men vi glemmer lett fortsettelsen, mange ble såret. Vi tenker jo da at det var godt de reddet livet. Sjelden leser vi om alle de tusener som i dag er blitt invalide og/eller arbeidsuføre. Ofte dreier det seg om unge voksne – småbarnsforeldre, soldater eller skoleungdom. Å være småbarnsforeldre i rullestol er ikke lett, og psykiske senskader gjør ikke tilværelsen enklere.
Heldige er de tross alt som bor i Israel. Der prøver de å følge opp hver eneste en, og en komité er opprettet med representanter fra Jewish Agency, og de to departementene – for undervisning og absorbsjon. De skal møtes tre ganger i året og legge opp strategier og fordele midler og følge opp behovene. En underkomité skal møtes syv ganger mellom januar og juni og fordele praktiske oppgaver. Det vil bli mulig å søke om hjelp i dette systemet, og ungdom i skole- og studiesituasjon vil bli prioritert.

«Når det nå er nødvendig å forandre realitetene, må vi re-prioritere», står det i skrivet vi har fått. Konsekvensene av ikke å gjøre noe vil bli altfor dramatiske. «Stresset ved å leve i et landskap av terror og økonomisk uvisshet er slitsomt for alle israelere.

For de som allerede befinner seg i en livskrise, som ungdom i risikosonen, kan stresset få katastrofale konsekvenser.»

Som alltid ellers er det også familier som stiller opp for å hjelpe. – Det kan være som besøksfamilie, avlastningsforeldre, rådgivere eller det kan dreie seg om økonomiske bidrag, hjelp til å handle, eller simpelthen å være et medmenneske. Jeg husker en situasjon der en lutfattig immigrantfamilie med en syk bestemor satt i en helt tom, fin leilighet. Alle naboene i blokken ble enige om å gi bort en gjenstand hver til leiligheten, og på et øyeblikk var alt på plass – stoler og bord, sofaer og lamper og ting. Det gjorde et dypt inntrykk! – Nå organiserer de et lignende hjelpesystem under disse komitéene.

Vi ser vel lett på innvandringen til Israel som en nesten overnaturlig, romantisk oppfyllelse av bibelske profetier. Og det er den, og den fyller oss nærmest med en slags ærefrykt. Så har vi da også ofte sagt at «Oppdraget er profetisk, oppgaven er praktisk», og slik er det. Derfor blir ingen anstrengelse for stor. Å integrere og ta imot mye over en million mennesker på kort tid, gir mange utfordringer. Men alle bønner om hjelp for Israel følges av en forsikring om at «vi skal klare det»! Ingen skal gå på gaten, ingen skal behøve å tigge og ingen skal havne i narkotikahelvetet. – De er bevisste på målsettingen, og alt vi har sett disse 15 årene, har vist oss at de vil lykkes.

Og vi får lov til å bidra! Det er fantastisk!
Oppdraget er profetisk, oppgaven er praktisk!