I Kfar Ibim skal de nye immigrantene lære seg hebraisk og tilvenne seg israelsk hverdagsliv. Barna skal gå på skole i nærområdet. I filmen under kan du se nærmere på hvordan de kommer til å få det.
Se i videoen under hvor de jødiske etiopierne skal bo når de kommer hjem til Israel!
Uendelig mange venter på å komme til fedrenes land.
Foto: Jewish Agency
Vi har fått en entusiastisk e-post. De første er ankommet til det nyrestaurerte mottakssenteret ikke langt fra Sderot! Men bildene derfra må vente til neste nyhetsbrev! Det skal også komme en video som vil bli lagt ut på vår nettside. Gleden over at det er kommet fortgang i innvandringen er stor. Men å få 2000 mennesker ut av Gondar er et løft, som mange gode mennesker over hele verden må ta sammen med Israel.
På en fire timers flyreise fra Addis Abeba og leiren i Gondar til Tel Aviv skal immigrantene forsere nesten 3000 års utvikling. Nå venter læring hele døgnet. En meget krevende hverdag er begynt. De vil bli overveldet av alle inntrykkene, alt de skal forstå og venne seg til.
I tillegg til å sørge for selve flybilletten er vår felles oppgave å hjelpe dem til rette på en god måte, vise dem respekt og forståelse. Det er krevende å integrere så mange mennesker med denne spesielle bakgrunnen på kort tid. Noe av det viktigste er å holde familiene samlet; hjelpe dem til å bevare samholdet selv om barna kanskje forstår mer av det nye samfunnet raskere enn foreldrene – eller selv om det kanskje blir mor som får jobb i første omgang og ikke far.
En grytidlig morgen forlater de Gondar og begir seg ut i det ukjente.
Foto: Jewish Agency
Immigrantene kommer fra en kultur der familiesamholdet er sterkt, der de eldre respekteres fordi de vet mer enn barn og unge, der menn er familiens overhode. Overgangen til et moderne, vestlig samfunn kan bli smertefull og brå.
Vi tar fatt med glede og fortrøstning. Det er fantastisk at de er kommet og at det ukentlig kommer flere. Å bringe dem hjem til fedrenes land er et profetisk oppdrag. Oppgavene er mange og praktiske. Vi trenger din hjelp for å kunne bidra – både i form av forbønn og økonomisk støtte.
Øyvind Bernatek, HJHs styreleder
Kjære giver, som du kan lese om i dette nyhetsbrevet er det satt i gang en ekstra innsats for å bringe hjem til Israel de siste etiopiske jødene som har fått godkjent sin status. Vi har over mange år bistått her, og vår bistand til dem når de er i Israel vil nok vare lenge.
I og med de svært vanskelige livsvilkårene de lever under i Etiopia haster det med å få dem til Israel, og det vil kreve store ekstra ressurser. Vi får jevnlig store bidrag fra dere, og derfor kvier vi oss vanligvis for å be om dere kan avse noe ekstra, selv ved spesielle anledninger, men denne gangen velger vi å gjøre det, vi må det for å vite at intet har vært ugjort som kunne gjøres. Alle bidrag, store som små, selv om dere ikke kan gi mer enn vanlig er selvfølgelig utrolig viktige, men kan dere ved denne anledningen gi noe ekstra, vet vi at vi kan hjelpe flere mens det ennå er mulig. Vi skal sørge for at midlene kommer frem der det trenges.
I leiren i Gondar sitter eller venter man i kø.
Foto: Jewish Agency
Forøvrig er det lite nytt under solen denne høsten. Innbyggerne i Syria massakreres, men det påkaller ingen større reaksjoner fra de som automatisk hyler opp hver gang Israel må forsvare seg mot raketter rettet mot landets sivilbefolkning. Da marsjerer de i gatene, sender leger som huserer i samme bygg som terroristene, lager fordreide reportasjer og kinofilmer, og sender skip som skal sørge for at grensene blir så åpne at terroristene kan få alle de våpen de ønsker. Men nå er de stille, ja de er så stille at selv Dagbladet i en leder begynner å få øynene opp for denne dobbeltstandarden.
Få tør reise det viktigeste spørsmålet; hvilke holdninger ligger bak det voldsomme engasjementet mot Israel og hvorfor vekker dette så få reaksjoner i Norge? Det er nærliggende å tro at svært mange, bevisst eller ubevisst, besitter en overdose av giftige antisemittiske holdninger. Denne giften sprer de videre på universiteter og skoler, i massemedia og i kulturlivet. Giften sprer seg, og i dag fremstår store deler av de norske medier som de mest anti-israelske i den vestlige verden! Vår informasjon demmer opp for dette hatet. Ved å vise det virkelige Israel, det levende demokratiet, trosfriheten, innbyggerne og den fantastiske innsatsen frivillige gjør, bl.a. gjennom våre prosjekter, så treffer vi og vinner hjertene til gamle og nye gode venner av Israel og det jødiske folk. Dere står rakrygget i de ubehagelige stormene som raser fra tid til annen, det betyr mye!
Jødisk nyttår er akkurat feiret, og jeg håper dette nye året blir et godt og søtt år for Israel og det jødiske folk. Takk for at dere er med på å muligjøre dette for mange av landets nye innbyggere!
Det er mange munner å mette i den fattige befolkningen i Gondar-leiren. Photo: Jewish Agency
“Vi ber dere hjelpe oss å oppfylle drømmen til de siste Falashmura jødene om å vende tilbake til Zion.”
Slik lød bønnen fra Jewish Agency. Regjeringen i Israel har nå bestemt at arbeidet med å få de godkjente Falashmura jødene hjem skal intensiveres. Innen et år skal man være ferdig!
Derfor har man bedt Jewish Agency mobilisere venner verden over for et siste krafttak, -for det er faktisk penger det står på.
Du kan hjelpe dem hjem!
Ved utgangen av juli var det i år kommet 1.288 og man regner med at det gjenstår ca. 2.000.
Trangboddhet og lite mat preger livet i leiren.
Foto: Jewish Agency
Vanskelige forhold og lang ventetid
Man kan ikke vente lengre. Forholdene i leiren i Gondar er svært dårlige. Klimaet er vanskelig. Det bor mange mennesker i hver jordhytte, som verken har kjøkken, innlagt vann eller toalett. Leiren er overbefolket og preget av fattigdom. Var det ikke for de israelske matutdelingene ville folk sulte.
Israelske myndigheter sørger også for undervisning og helsestell. Noen har ventet i 5-6 år, enkelte til og med 8. «Få oss ut, vi dro fra landsbyen for mange år siden», «Redd oss, dette går ikke lengre», «Vi drømmer kun om Zion, det er ingen vei tilbake.» ber de.
Israelske myndigheter sørger for helsestellet i Gondar. Barn og voksne blir godt tatt vare på.
Foto: Jewish Agency
For å lykkes med regjeringens plan venter man 600 etiopiske immigranter nå i september.
Forhåpentligvis vil det nye mottakssenteret som er under fullføring i Sha’ar HaNegev kunne ta imot de fleste.
IBIM vil bli deres første hjem, der de skal lære mange praktiske ting i tillegg til språket og sosiale koder. De skal finne seg bolig og arbeid. Det tar 2-3 år før de kan klare seg selv. En krevende og kostbar prosess – for immigranten og for Israel.
Bildene taler for seg selv. De viser forholdene jødene i Etiopia lever under. La oss hjelpe dem hjem til Israel!
Husk, hver krone teller. Sammen kan vi gjøre en betydelig forskjell.
Kos med yngstejenta på morfars arm. Golete, Malkam, Yeshimare og Yitnayit på senteret i Ashkelon.
I snart ett år har søstrene Yitnayit (16) og Yeshimare (14) Wollde fra Etiopia pendlet mellom internatskoler og absorbsjonssenteret i Ashkelon hvor resten av familien deres bor.
De ankom Israel 9. mars 2011 der vi møtte dem på flyplassen en grytidlig morgen sammen med foreldre og tre søstre, samt et tantebarn. Etter noen måneder med hebraiskundervisning ble de testet for å finne ut på hvilke skoler de passet inn. Eldstejenta bor nå i Arad, mens 14-åringen endte opp i Kedomim nær Kfar Saba. Begge skolene er religiøse og rene pikeskoler. De kommer hjem hver 14. dag. De kan komme hver uke, men det er et økonomisk spørsmål. Skolen har mange andre elever som bor i nærområdene og som reiser hjem hver dag. Skolene har rundt 145 elever.
-Hvorfor internatskoler?
-Vi ønsket at døtrene våre skulle gå på gode, religiøse skoler. Det er veldig stor konkurranse for å komme inn, og skolene har en prøvemåned hvor de ser på alt fra kunnskapsnivå til oppførsel, svarer de stolte foreldrene Golete og Malkam. Mor Malkam innrømmer at det ikke er enkelt å ha to av døtrene borte hjemmefra. I Kedomim har hun hørt at det skal være mange farer og utrygt. –Men vi snakker helst ikke om det, sier hun med engstelige øyne.
Yitnayit og Yeshimare går på to forskjellige internatskoler og nyter å være sammen annenhver helg.
-Hvordan ser en typisk skoledag ut?
-Vi spiser frokost fra syv til halv åtte. Deretter er det tid for bønn før studiene som starter kl åtte, forteller Yeshimare.
-Så går det slag i slag med fag som engelsk, matte, historie, jødiske regler og lover samt religionsstudier. To dager i uken lærer vi hebraisk, sier hun.
All undervisning går på hebraisk, og selv om de begge forstår hebraisk ganske godt, synes de det er litt vanskelig å snakke språket.
Yitanyits skoledag i Arad ser nesten lik ut, bortsett fra at hennes dag starter en halvtime før.
Begge deler rom med tre andre jenter og etter skolen er det tid for lekser og lek. Leken for yngstejenta er bl.a. pc-spill, mens den eldste er opptatt av venninner og politikk.
De to håper å fullføre opptil fire år på internatskolene og så er det ut i militæret eller siviltjeneste. – Dersom jeg velger militæret, må det bli med skjørt, skyter Yeshimare inn. Yitnayit vil bli journalist med politikk som fagområde, mens lillesøster vil bli lege. Hun vil spesialisere seg på skader som følge av forurensning som hun hevder mange bl.a. i Etiopia dør av i dag.
Begge jentene savner Etiopia: -Ja, vi savner vennene våre der.
-Hva med Israel?
-Her er det kjempegøy! Svarer de to i kor.
På styremøte 26.mars 2012 ble det bevilget kr 4.456.000 som vil bli oversendt i løpet av året etterhvert som de kommer inn. kr 2.174.0000 er allerede sendt ved utgangen av april, i tillegg til støtten til fadderbarna, som overføres regelmessig.
Spesifikasjonen viser hvilke prosjekter det er bevilget til og hvor mye. Hvis prosjektet har KH foran navnet betyr det Keren Hayesod, altså et av Jewish Agencys mange underprosjekter. Styrets prioriteringer har vært immigrasjon, hjelp til selvhjelp og prosjekter som hjelper barn og unge. Det dreier seg da om å motivere de unge til å immigrere til Israel eller leksehjelp og annen form for støtte til barna den første vanskelige tiden. Dette er Israels framtid. Mange av prosjektene drives med en stor grad av lokal frivillig innsats.
Vi håper på fortsatt raus støtte fra våre givere, slik at vi kan bevilge ytterligere i løpet av høsten. Prosjektenes glade takkemeldinger stømmer inn. De ber oss hilse. Dette kommer godt med i en stram økonomisk situasjon, der mange givere er falt fra p.g.a. den økonomiske krisen i Europa og USA.
Hjertelig takk til hver enkelt for at dere støtter oss, slik at det er mulig å hjelpe mange jøder hjem til fedrenes land og støtte dem som ikke helt makter den vanskelige overgangen.
Bevilget 2012:
| Immigrasjon – arbeid | |||||
| Jemenite cultural association |
70000 |
||||
| KH Flybilletter |
550000 |
||||
| Movement without frontiers |
50000 |
||||
| Yad Vashem |
80000 |
||||
| TAU, Kantor Program |
51000 |
||||
| Livnot U’Lehibanot |
120000 |
||||
| Førstehjelp for nye immigranter | |||||
| Israel Center for Community involvement |
350000 |
||||
| Keren Klita |
300000 |
||||
| Israel Crisis Management – Selah |
350000 |
||||
| Integrering | |||||
| KH Young communities |
300000 |
||||
| Shoulder to Shoulder |
60000 |
||||
| KH Sha’ar HaNegev |
120000 |
||||
| PNIMACaucasian + stipend |
175000 |
||||
| Shiluv-Ganei Moledet |
150000 |
||||
| Undervisning | |||||
| Machanaim |
300000 |
||||
| Ulpan Halom |
380000 |
||||
| Helse | |||||
| Dental Volunteers |
120000 |
||||
| Hadassah Elderly Womens project |
120000 |
||||
| Sha’are Zedek |
120000 |
||||
| Shilo |
90000 |
||||
| Yad Sarah |
90000 |
||||
| Barn og Unge | |||||
| Ezra |
150000 |
||||
| Jerusalem Foundation |
120000 |
||||
| Israel Association for Immigrant Children |
240000 |
||||
| Sum |
4456000 |
||||
Fam Wollde: Golete, Malkam, Bisonesh (24) og Banchy (22) pluss førstefødte til Malkam med barn nr tre på ryggen.
Familien Wollde fant at det meste i Israel var forskjellig fra det de hadde forestilt seg. Og de hadde forberedt seg godt gjennom syv års ventetid før de endelig fikk emigrere.
Vi er på absorbsjons-senteret i Ashkelon. Jeg kjenner dem straks igjen. Jeg møtte dem på Ben Gurion-flyplassen en natt i begynnelsen av mars i fjor da de ankom sammen med rundt 60 – 70 andre immigranter.
Far Golete (65) hadde god jobb som klinikkmedarbeider på et sykehus i Gondar. Han var flere legers høyre hånd og tjente godt nok til å forsørge familien. Mor Malkam (50) har ingen utdannelse, men med seks barn (den eldste fikk hun før hun traff Golete) og yngstejenta Wovit som bare er 9, så har hun hatt nok å henge fingrene i på hjemmebane.
-Det var fantastisk å komme hit, understreker Golete. Dette hadde vi drømt om i mange år. Israel er vårt hjemland, derfor ville vi hjem. Og her på senteret fikk vi leilighet, sengetøy og det viktigste vi trengte for å leve. Første uken gikk med til å registrere oss på alle kontorer, som bank, forsikring, trygdekasse, skoler, etc., forteller han. Tamir – som har jobbet ved senteret i flere år – loset dem rundt og hjalp dem med alt.
Deretter var det å kaste seg ut i språk- og religionsstudier. Halve dagen til hvert fag. (Golete har ikke jødisk bakgrunn, men Malkam er falash mura – de må begge studere og konvertere. Vi kan ikke spørre direkte om disse forhold, da det regnes som negativt, hvisker Ora Cohen oss i øret.)
Banchy Wollde lager etiopisk kaffe på absorberingssenteret.
-Hva ble dere overrasket over?
-Været, kommer det kjapt fra Golete. –2011 må ha vært den kaldeste marsmåneden i historien. Vi frøs og frøs. Ellers var alt litt anderledes enn vi trodde: byen, menneskene, havet – i det hele tatt alt vi har sett og opplevd så langt er fantastisk, er ekteparet enige om og legger til at det er veldig spennende.
-Hva er mest utfordrende?
-Jeg sliter mest med språket, kommenterer Golete, mens Malkam har større problemer med religionen. –Når du er ute kan alle på gaten hjelpe deg med hebraisk, men du kan ikke spørre hvemsomhelst om å forstå de mange spørsmål innen jødedommen, sukker hun. Hun var veldig engstelig for å emigrere: Hvem vil møte oss, hvem vil hjelpe oss til rette. –Men Tamir har vært fantastisk og jeg har brødre og søstre og mange slektninger her, så det gikk utrolig bra, smiler hun. Golete har ingen slekt her, men delte ikke sin kones engstelse.
Som immigranter sliter de med smått og stort som mange andre. Men barna fikk god opplæring under ventetiden i Gondar så for dem er det langt enklere å tilegne seg språket og dermed nødvendig kunnskap. –De har fått venner på skolen og klarer seg godt, smiler Malkam. To av døtrene går på religiøse internatskoler – Yitnayit (16) i Arad og Yish Marage (14) i Kdomim (Kfar Saba). Felles eldstedatter Bishones (24) er skilt, leverer barnet til barnehage og studerer hebraisk. 22-årige Banchy brenner kaffebønner, koker kaffe til oss og forteller at hun etter språkskolen skal ta forberedende og begynne å studere på college i Ashkelon. Hun vil bli sykepleier.
Familien kan bo et år til på absorbsjonssenteret.
Etterpå er drømmen å finne jobb, kjøpe sin egen leilighet og at barna skal få god utdannelse og gode jobber. –Vi ønsker å bosette oss her i byen som vi er blitt kjent med og hvor vi trives godt. Vi er også lovet et godt lån når vi skal kjøpe leilighet. Tyve prosent av lånet vil være en gave fra staten.
Fremtidsutsiktene er lyse.
Ekteparet retter en stor takk til alle nordmenn som har vært med på å støtte dem økonomisk via HJH – og Malkan fortsetter: -Og takk for at du kom til oss for å se hvordan vi har det slik at du kan hilse og takke for fantastiske bidrag og hjelp tilbake til våre norske venner!
Absorbsjonssentret i Ashkelon pr.mars 2011:
-har eksistert i mer enn 30 år
-ligger fem minutter fra Middelhavet
-kun etiopiske immigranter i dag
-158 familier
-75 enslige
-364 tilsammen
-senteret har en fast, liten stab og mange frivillige hjelpere
-aktiviteter for alle alderstrinn – fra sport til religion
-byen har rundt 112 000 innbyggere
Aschella Dankow har en drøm
Aschella Dankow(28) kom til Israel i 1991, syv år gammel. Hun kom under operasjon Solomon. I dag er hun sosialfagstudent på universitetet med støtte av Keren Hayesod – og HJH.
Aschella er en allsidig ung kvinne. Foruten amharisk snakker hun flytende hebraisk og engelsk. Hun har gått på internatskole nord i landet fra 6. skoleår, avtjent verneplikt, vært tilbake i Etiopia, reist i Europa for deretter å arbeide et år som au-pair i USA. Deretter begynte hun på studier i kriminologi ved siden av å jobbe frivillig med barna på absorbsjonssenteret i Ashkelon. Å bidra til å gi barna håp for fremtiden førte til ny studieretning innen sosialfag.
Operasjon Solomon kom da Mengistu-regimet i Etiopia kollapset og 14 000 jøder og falash mura’er ble hentet ut via en stor luftbro til Israel i løpet av 36 timer. Ombord på et av flyene satt en liten 7-åring sammen med far, stemor og tre halvbrødre.
Aschella’s mor døde da hun var tre-fire år og hun har kun et svakt minne om ansiktet hennes. Men hun har mange minner om besteforeldrene på morsiden som var religiøse jøder. Hun husker shabatlysene og morfarens synagoge der de bodde i en liten, jødisk landsby ved Gondar. Faren og besteforeldrene snakket alltid om Israel – det hellige landet. En dag ble det virkelighet. Besteforeldrene ble igjen.
Aschella Dankow (28) vil være der for barna. Hun jobber som frivillig på Ashkelons absorberingssenter i tillegg til studiene.
Det er litt vanskelig. Hun biter tennene sammen og forteller lavt: – Stemoren min var ikke snill mot meg. Hun sier ikke mer, men forteller at hun allerede som 12-åring ble sent avgårde til internatskole nord i Israel. Hun fullførte to år. Etter 8. klasse drev hun rundt for å bearbeide sorgen og savnet etter moren og de traumatiske opplevelsene hun hadde med stemoren. –Jeg klarte ikke å slippe tanken om hvordan livet ville vært om min mor hadde vært her. Men jeg holdt allerede da på med frivillig arbeid for barn. Og snart innså jeg at jeg måtte fortsette på skolen.
Personalet på internatskolen støttet og hjalp meg hele den vanskelige veien! Så jeg fortsatte studiene og etter 12. skoleår var det tid for militærtjeneste. Som så mange andre ville også jeg ut å reise etterpå. Reiste først til Etiopia for å besøke min mors grav. Fant graven, men ingen bilder av henne. Mormor fortalte at seks av mors søsken hadde forsøkt å ta seg til Israel via Sudan. Hun har aldri hørt fra dem siden…
Deretter ville jeg utforske Europa, og besøkte Sveits, Holland og Østerrike. Men endte opp i USA som au-pair. Det var et fint år i Riverdale – et veldig hyggelig jødisk miljø – med masse varme mennesker. Her fikk jeg ideen om å studere kriminologi. Da jeg fikk støtte til studier av Keren Hayesod ble jeg så stolt og glad! Min far ville aldri ha gitt meg penger til studier.
Aschella gir barna ved absorberingssenteret et eksempel på at man klare seg – selv uten en mor.
I dag er Aschella heltidsstudent og en svært viktig støtte spesielt for foreldreløse barn på senteret i Ashkelon. De spør: ”Hva kan jeg bli uten en mor?” – Jeg er her for å gi dem håp, bedyrer Aschella. Hennes drøm er å gjøre verden til et bedre sted å leve i, hjelpe barn eller personer som ikke ser hvordan de kan hjelpe seg selv – slik som noen viktige personer hjalp henne i hennes livskrise. Hun er lykkelig forlovet og skal gifte seg senere i 2012, med en etiopisk mann som kom til Israel da han var enda yngre enn henne. Så hjem og egne barn er en del av ønsket for fremtiden. Men den aller største drømmen er å finne et bilde av mor.